Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.

Tekstgjennomgåelser for 1. søndag etter påske, 19. april 1998

 

Ved Ragnar Andersen

 

Kristus er oppstått!

 

Gammeltestamentlig tekst: Salme 116,1-9

 

1 Jeg elsker Herren,

for han hører min røst, mine inderlige bønner.

2 For han har bøyd sitt øre til meg,

og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

 

3 Dødens rep hadde omspent meg,

og dødsrikets trengsler hadde funnet meg;

nød og sorg fant jeg.

4 Men jeg påkalte Herrens navn:

Akk Herre, frels min sjel!

 

5 Herren er nådig og rettferdig,

og vår Gud er barmhjertig.

6 Herren verner de enfoldige;

jeg var elendig, og han frelste meg.

7 Kom igjen, min sjel, til din ro!

For Herren har gjort vel imot deg.

 

8 For du fridde min sjel fra døden,

mitt øye fra gråt, min fot fra fall.

9 Jeg skal vandre for Herrens åsyn

i de levendes land.

 

Salme 116 er en individuell takkesalme. Den er formet til bruk ved frambæring av takkoffer i templet (sml. v. 14.18.19), etterat salmisten er blitt fridd fra en livstruende krisesituasjon. Tilbakeblikket på nød og redning, som er karakteristisk for takkesalmer, er formet så allment at vi ikke kan beskrive det spesielle ytre forløpet. Men salmisten har vært i (plutselig?) dødsfare (v. 3.8) og følt seg bedradd av mennesker (v. 11). Angst har tatt slik tak i han, at han må kalle sin sjel til ro når faren er over (v. 7). Hovedsaken er imidlertid ikke det selvbiografiske, men takken og vitnesbyrdet om Herren. Og jo mer allment salmisten ordlegger seg, jo flere situasjoner kan salmen passe inn i der mennesker kjenner trang til å takke og prise Gud.

V. 5 minner tilhørerne om Israels grunnleggende gudstro, som er basert på Herrens egen åpenbaring fra gammelt (sml. 2Mos. 34,6f). Salmisten har erfart at paktens Gud holder sine løfter og viser sin trofaste miskunn mot enfoldige og hjelpeløse mennesker som kaller på hans navn. Guds kjærlighet framkaller gjenkjærlighet (v. 1; sml. 1Jh 4,19). Bønnesvaret tilskynder også til fortsatt bønn (v. 2).

På nytestamentlig tid hørte Salme 116 med til den store lovsangen (Salme 113 - 118) - det store hallel - som lød ved påskefesten og andre store jødiske fester. Jesus løftet i sannhet frelsens beger (v. 13) da han innstiftet nattverden og etterpå istemte den store lovsangen (Mt 26,30 par.). Og sannelig var hans død kostelig i Herrens øyne (v. 15).

 

Prekentekst: Jh 21,1-14

 

1 Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberiassjøen, og han åpenbarte seg på denne måten:

2 Simon Peter og Tomas, det betyr tvilling, og Natanael fra Kana i Galilea og Sebedeus-sønnene og to andre av hans disipler var sammen. 3 Simon Peter sier til dem: Jeg går av sted for å fiske. De sier til ham: Vi går også med deg. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. 4 Da det alt led mot morgen, stod Jesus ved stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus.

5 Jesus sier da til dem: Barn, har dere ikke noe fisk? De svarte ham: Nei. 6 Men han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så skal dere få! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å dra det opp, så mye fisk var det.

7 Da sier den disippelen som Jesus elsket, til Peter: Det er Herren!

Da nå Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han sin kjortel om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen. 8 Men de andre disiplene kom med båten - for de var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen - og dro garnet med fiskene etter seg.

9 Da de var steget i land, så de glødende kull ligge der, og fisk som lå oppå, og brød. 10 Jesus sier til dem: Kom hit med noen av de fiskene som dere nå fikk! 11 Simon Peter gikk da ombord og dro garnet på land, fullt av store fisker, hundre og femtitre. Og enda det var så mange, revnet ikke garnet.

12 Jesus sier til dem: Kom hit og et frokost! Men ingen av disiplene vågde å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren.

13 Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken.

14 Dette var nå tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var oppstått fra de døde.

 

Ifølge Matteusevangeliet gav Jesus misjonsbefalingen på et fjell i Galilea, der han hadde satt disiplene stevne (Mt 28,7.10.16-20, sml. Mk 16,7). I Jh 21 har vi Johannes' egen beretning om et møte som sju av disiplene hadde med Jesus i Galilea. Av v. 14 må vi gå ut fra at møtet med de elleve på fjellet fant sted etterpå. Møtet med de sju på stranda har således vært av forberedende karakter.

Johannesevangeliet utfyller og utdyper de tre synoptiske evangeliene. Når en først er blitt oppmerksom på det, ser en ofte en egenartet dybde i tekstene i Johannesevangeliet. I teksten er det misjonsoppgaven som er temaet. Gjennom det disiplene opplevde på morgensida denne dagen i Galilea, vil Johannes (som selv var en av de sju disiplene) fortelle om noe som er større. Jesus Kristus som er Herren og har del i allmakten, han som står på stranda og gir vegledning for en lykkelig fangst og selv tar imot disiplene med et måltid, han er også misjonens herre (sml. Mt 28,18-20).

Vi står overfor motsetningene: Det håpløse strevet og den overveldende fangsten. Den avgjørende vendingen inntraff da Jesus fikk lede arbeidet. Den lærdommen må vi trekke. På Jesu spørsmål måtte disiplene innrømme at de ikke hadde fått noe. Men så kom Jesus med konkret rettledning og løfte om fangst (v. 6).

Dette er misjonstime med Jesus som lærer. Fiskefangsten er anskuelsesundervisning om Jesu løfte om å være med sine disipler alle dager inntil verdens ende. Vi er avhengige av Herren, som har gitt misjonsoppdraget.

For det ene trenger vi åndelig kraft og utrustning fra han. Jesus laget frokost til disiplene som var ute på sjøen. Hos han fikk de kvile og hente ny kraft. Hos han kan vi få alt vi trenger for å dra ut på menneskefiske (sml. Mt 4,19 / Mk 1,17; Lk 5,10). Måltidet på stranda minner særlig om nattverden. Som Jesus var hos sine ved Tiberiassjøen (Gennesaretsjøen), er han hos sine i nattverden der han kommer legemlig med den frelsen som han vant for oss på Golgata. Skal vi tjene vår neste, trenger vi stadig fornyelse gjennom nådens midler, og vi trenger nådegaveutrustning ved Den Hellige Ånd, som Kristus har sendt.

For det andre er vi avhengige av Herrens rettledning. Ikke vårt eget strev, vår kløkt, våre planer, men lydigheten mot Herrens rettledning - det er det som fremmer arbeidet. Natta var den beste tida for fiske, men disiplene hadde ingenting fått. Likevel kastet de garnet ut på høyre side av båten da det led mot morgen. Vi kan bare bli dyktige menneskefiskere om vi er lydhøre overfor Herrens ord.

Det er stort og imponerende å få være med på den overveldende fangsten. Men Jesus taler også om et såmannsarbeid Vi skal få stå i et arbeidsfellesskap der vi er avhengige av hverandre, men der vi framfor alt er avhengige av den treenige Gud, som  kan gi liv.

Får du høste, husk at andre har gått foran deg og du er kommet inn i deres arbeid. Sår du, men ser ikke resultater? Vær tro, ditt arbeid kan en gang bære rike frukter, og både den som sår, og den som høster, skal glede seg sammen. Sml. 4,35ff.

 

 

Episteltekst: 1Kor. 15,12-21

 

12 Men dersom det blir forkynt om Kristus at han er oppstått fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse av døde?

13 Men er det ikke noen oppstandelse av døde, da er heller ikke Kristus oppstått. 14 Men er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, da er også deres tro intet. 15 Da blir vi også funnet å være falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet mot Gud at han har oppvakt Kristus, som han altså ikke har oppvakt dersom døde ikke oppstår.

16 For dersom døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus oppstått. 17 Men er Kristus ikke oppstått, da er deres tro unyttig, da er dere ennå i deres synder. 18 Da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus. 19 Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.

20 Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.

 

Det siste hovedproblemet Paulus behandler i 1Korinterbrev, gjelder kjødets oppstandelse. Kap. 15, som er et eget hovedavsnitt, dreier seg om dette.

Det har i Korint-menigheten vært sådd tvil om den legemlige oppstandelse og Kristi gjenkomst. Dette viser at en har vært påvirket av gresk udødelighetslengsel og forløsningslære i strid med den bibelske oppstandelsesforventningen. For gresk tenkning var den legemlige oppstandelse på den ytterste dag, ikke bare usannsynlig, den var heller ikke ønskelig. Det kommer av den sterke dualismen i gresk filosofi. Legemet ble oppfattet som sjelens fengsel, og tanken om en legemlig oppstandelse kunne se ut som den betød at sjelen på nytt kom i fengsel. For bibelsk betraktning er det helt annerledes. Oppstandelsen hører med til seieren over døden. Legemet er skapt av Gud, og Paulus belærer korinterne om at en ikke skal forløses fra legemet, men at legemet skal forløses fra forgjengeligheten.

Som fariseisk jøde hadde Paulus ut fra GT reknet med en kommende oppstandelse. Men hans kristne tro bragte nye momenter inn i hans oppstandelsestro. Først og fremst lærte han å se oppstandelsen forankret i den historiske kjensgjerningen at Jesus er stått opp fra de døde (v. 1-11). Og oppstandelsen til evig liv er en frukt av livssamfunnet med Kristus (v. 20ff.45ff).

I v. 12ff argumenterer apostelen mot villfarelsen i Korint ved å vise til sammenhengen mellom den kommende oppstandelse, Kristi oppstandelse og syndenes forlatelse. V. 13-15 og v. v. 16-19 er parallelle argumentasjonsrekker.

De kristne er kommet til tro ved forkynnelsen av den korsfestede og oppstandne. De har fått se Kristus som den oppstandne, levende og nærværende frelser og Herre. Men da går det ikke an å si at det ikke er noen oppstandelse av døde (v. 12). For det er en generell påstand som er motbevist ved at Kristus faktisk er stått opp. Så kan vi si at Kristi oppstandelse betyr at de dødes oppstandelse er begynt.

Dersom oppstandelsen ikke er, ikke finnes som en del av Guds plan, da står jo ingen opp fra de døde. Dersom de villfarne i Korint hadde rett, kunne ikke Kristus være oppstanden (v. 13.16). Dette ville innebære de mest alvorlige følger for de kristne. Forkynnelsen ville være uten levende innhold, troen ville være unyttig, den kristne forkynnelse ville ha vært et falskt vitnesbyrd (v. 14f).

Dersom ikke Kristus var oppstanden fra de døde, ville de troende ennå være i sine synder (v. 17), de som var død i troen på Kristus, ville være fortapt (v. 18). Dersom Kristus hadde blitt i døden, ville ikke hans død gjelde som soning for våre synder. Sml. Rom. 4,25. Oppstandelsen er Guds veldige JA til Jesu død som soningsdød for oss. Og var ikke Jesus stått opp, hadde han ikke kunnet gi leserne et nytt liv. Uten Kristi oppstandelse ville hele kristendommen falle sammen. Da hadde den sorgen som fylte disiplene etter Jesu død, vært mer i samsvar med virkeligheten enn den gleden og frimodigheten de kristne opplevde.

Dersom kristentroen var et bristende håp, var de kristne de ynkverdigste av alle mennesker (v. 19). Da levde en på en livsløgn og kristenlivet ville være uten framtid.

I v. 12-19 har Paulus på en måte hengt hele kristendommen på en eneste "knagg": Kristi oppstandelse. Men knaggen holder! Og det har veldige konsekvenser.

"Men nå" (v. 20) markerer motsetningen mellom og overgangen fra den tenkte til den virkelige situasjonen. Triumferende bryter apostelen ut i proklamasjonen av Kristi oppstandelse. Det kan han gjøre på bakgrunn av v. 3ff, som også korinterne istemmer. Men at Kristus er stått opp fra de døde, innebærer at de dødes oppstandelse er begynt. Kristus "er blitt førstegrøden av de hensovede." Dette uttrykket innebærer at andre vil følge etter. Sml. Kol. 1,18, der Kristus kalles "den førstefødte av de døde", og Apg. 26,23. Kristi oppstandelse borger for en kommende oppstandelse (jfr. 1Tess. 4,14; 1Kor. 6,14; 2Kor. 4,14).

"De hensovede" er en vanlig betegnelse for de kristne som er døde (jfr. 7,39; 15,7.18). Her i v. 20 reknes Kristus sammen med dem.

Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.