Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.

Tekstgjennomgåelser for 16. søndag etter pinse, 20. september 1998

Ved Ragnar Andersen

"I deg jeg har den gode del"

Gammeltestamentlig tekst: 5Mos. 4,29-31

29 Der skal dere søke Herren din Gud, og du skal finne ham når du søker ham av alt ditt hjerte og av all din sjel. 30 Når du er i trengsel, og alle disse ting kommer over deg, i de siste dager, da skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på hans røst. 31 For Herren din Gud er en barmhjertig Gud; han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne; han skal ikke glemme den pakt med dine fedre som han tilsverget dem.

Før israelittene går over Jordan, legger Moses dem Guds lov på sinne. Han formaner den generasjonen som er vokset opp i ørkentida og nå skal ta det lovede landet i eie. Femte Mosebok er da også blitt kalt preket lov. Folket tilskyndes til å holde Herrens lover og advares mot å bryte pakten. "Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (30,19)

Moses forutser imidlertid at folket faller fra Herren. Da må straffedommen komme (sml. 3Mos. 26; 5Mos. 28). Men det kommer også en ny begynnelse bak dommen (sml. 3Mos. 26,40ff). Avsnittet v. 25-31 handler om dette.

Løftene til fedrene handlet om velsignelse, ætt og land (sml. 1Mos. 12,1-3.7; 15,5.18ff; 17,1ff; 18,17ff; 22,16ff; 28,13ff). Dette vil Herren oppfylle på alle Israels stammer. Men faller folket fra og begynner å dyrke skapningen i stedet for Skaperen (sml. v. 15ff; Rom. 1,21ff), har de brutt pakten og egget Herren til vrede. Er folket tro mot Guds bud, får de leve lenge i landet. Det er noe som ofte kommer igjen i 5Mos. (f. eks. 5,16.33; 11,8f; 30,20; 32,47). Er de utro, skal de imidlertid ikke leve mange dager der (v. 25f; 30,17f). Fra løftets land vil de bli spredt blant folkene. Og det store folket (sml. 1,10f) vil bli en liten flokk (v. 27). Straffen for billeddyrkelsen blir også en tilværelse gjennomsyret av utilslørt avgudsdyrkelse slik det var i hedenske samfunn (v. 28; sml. 28,36.64ff). Men i sin fortapte tilstand vil Israels rest søke Herren. Han lar seg også finne når de helhjertet og oppriktig søker han. De vil vende om og høre på han. Se v. 29f (sml. 30,1ff).

Dette utblikket over Israels historie er i første omgang en advarsel til landnåmsgenerasjonen, og hvor aktuelt dette var i de eldste tider, ser vi i Dommerboka (sml. særlig Dom. 2). Videre rommer det en forutsigelse av nordriket Israels undergang på 700-tallet og sørriket Judas undergang og nye begynnelse på 500-tallet, men stanser ikke med det. Perspektivet når fram til de siste dager (sml. 1Mos. 49,1; 5Mos. 31,29; Hos. 3,5) og den åndelige nyskapelsen som Paulus ser fram mot for Israels vedkommende etterat det først har forkastet Kristus (sml. Rom. 11).

I v. 29 lover Moses at Israels rest skal finne Herren når de søker han av alt sitt hjerte og av all sin sjel (sml. 6,5; 10,12f; 30,2; Jer. 29,13). Han gir ikke dette løfte på basis av Sinai-pakten. Den har folket brutt, og den avløses av den nye pakt. Men han gir det på basis av Guds barmhjertighet og pakten med fedrene (v. 31), som Herren selv har tilsverget dem (sml. 1Mos. 22,16ff; Hebr. 6,13ff). I den pakten har Herren lovt at alle jordens ætter skal velsignes i Abrahams ætt, som er Kristus (Gal. 3,8ff).

Herren tillater ikke at den gamle pakts folk går til grunne. Om folket glemmer sin Gud og pakten med han, glemmer han ikke dem og de løfter han har gitt. For sin barmhjertighets skyld gir han ikke slipp på Israel (sml. Jer. 31,1ff). Legg merke til hvordan Daniels botsbønn bygger på vissheten om Guds store barmhjertighet (se Dan. 9,9.18). Herren skaper en ny begynnelse for Israels rest (30,6), som gir akt på det som den store profet og paktsmidler Jesus Messias sier (sml. 18,15ff). På denne bakgrunnen forkynner Peter for israelitter (sml. Apg. 3,13-26).

Evangelietekst: Lk 10,38-42

38 Og mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. 39 Og hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. 40 Men Marta hadde det meget travelt med å tjene ham. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! 41 Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. 42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.

I antikken ble det lagt stor vekt på gjestfrihet. Skriften taler både om Guds egen gjestfrihet og om vår forpliktelse til gjestfrihet (sml. 3Mos. 25,23; Jes. 25,6ff; Mt 8,11; Lk 13,29; 14,15ff; Jh åp 19,9). Og de troendes far Abraham står som et forbilde (sml. 1Mos. 18,1ff; Hebr. 13,2). I det lukanske dobbeltverket (Lk - Apg.) møter vi ofte Jesus og hans utsendinger som gjester. Og i urkirken har gjestfriheten spilt en stor rolle. Men å ta imot Ordets forkynnere må ikke atskilles fra å ta imot Ordet, som de forkynner. De praktiske gjøremål i heimen må ikke anta et slikt omfang at de hindrer en i å samles med forkynneren om Ordet. Noe å tenke på i samband med predikantbesøk idag også, både for vertskap og pedikant!

Jesus advarer oss mot å være bundet til det timelige og lærer oss den rette prioritering og den rette holdning til Guds ord (sml. 8,15.21; 11,28; 12,13ff; 14,16ff; 17,26ff; 18,28ff; 21,34ff). Teksten stiller de to holdninger opp mot hverandre og viser oss med det eksempler på den misforståtte livsorientering, hvor de timelige behov og de jordiske goder står i sentrum, og den rette livsorientering, hvor Herren og hans ord står i sentrum.

Maria inntar plassen som disippelinne (sml. Apg. 9,36) ved Herren Jesu føtter (sml. Apg. 22,3). At Jesus underviste ei kvinne, var noe som atskilte seg klart fra vanlig rabbinsk praksis. En slik kontakt med kvinner var ikke vanlig blant rabbinerne, heller ikke at de tillot kvinner å drive nærmere studier i loven. Jesus åpner imidlertid disippelskapet for kvinner. Men en kan selvsagt ikke trekke den slutning at han dermed også åpner læreembetet for dem. Vi skal være på vakt mot innleggelse i teksten. Teksten passer til å framheve den bibelske tanken om kjønnenes likeverd. Men for det første opphever ikke dette hodeordningen (sml. 1Kor. 11,3), som NT gjør gjeldende i ekteskap og menighet (Ef 5; Kol. 3; 1Pet. 3; 1Kor. 14; 1Tim. 2), og som er under angrep i vårt samfunn i dag. For det andre kommer Maria i betraktning, ikke primært som kvinne, men som disippelinne. Hun er forbilledlig såvel for menn som for kvinner.

Marta og Maria har prioritert helt forskjellig. Jesus anerkjenner Marias prioritering, men ikke Martas. Hun er rastløst opptatt med mange gjøremål. Men ett er nødvendig. Det er å la seg tjene av Jesus. "Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!" sa Jesus til Peter (Jh 13,8). Det greske "henos" i v. 42 kan være intetkjønn: ett; men det kan også være hankjønn, én. Ordet til Marta kan altså også oversettes med "én er nødvendig". Herren Jesus er den ene nødvendige. Sml. Jh 14,6; Apg. 4,12. Og skal vi oversette "én er nødvendig", da betyr det at Jesus selv er den gode del som Maria har valgt.

I husholdningen betød del (gresk: meris) en rett mat. Det gir en tolkningsmulighet. Mennesket kan bare mettes med det Jesus har å gi. Hans ord er åndelig mat. Han er selv det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Han er livsnødvendig føde i verdens ørken. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. (Sml. Jh 6)

I juridisk sammenheng betød en del noe som arves. Også dette kan passe godt til teksten. I Israel visste de fromme at Gud var deres del. (sml. Salme 73,26; Klages. 3,24). At Jesus er den gode del, vil da si at han er Gud. Maria har valgt den gode del, hun har valgt Gud fordi hun har valgt Herren Jesus. Denne del er en varig gave som ingen kan ta fra henne (se Joh. 10,27-30).

Jeg finner altså grunnlag for den tolkning at den gode del er en kristologisk selvbetegnelse som viser at Jesus opptrer som Israels Gud. Legg merke til bruken av ordet Herre i avsnittet. Oversettelsene varierer, men ordet Herre (det greske "kyrios") finner vi i grunnteksten i v. 40 og 41, men i v. 39 er det nokså usikkert om det opprinnelig har stått "ved Herrens føtter" eller "ved Jesu føtter".

Å lytte til Jesu ord er ikke én gjerning blant andre gjerninger, ikke bare noe som må prioriteres, men det er å stille seg i et mottakerforhold. Jesus kom til Marta og Maria, ikke forat de skulle tjene han, som Marta var opptatt av, men for selv å tjene dem, enda han er Herren (sml. 22,27). Han har sagt at han ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi livet sitt til løsepenge for mange (Mt 20,28 / Mk 10,45).

Når vi tar imot Frelseren i evangeliet gjennom nådemidlene, har vi valgt den gode del. Og da kan vi tjene han i glede og takknemlighet uten frykt og rastløshet, men i hellighet og rettferdighet for hans åsyn (sml. 1,74). Ikke for å kvalifisere oss for himmelriket, men som en konsekvens av at Herren har lukket sitt rike opp for oss.

Prekentekst: Fil. 4,10-13

10 Jeg gledet meg stort i Herren over at dere endelig engang er kommet slik til velstand igjen at dere har kunnet tenke på mitt beste. Dere tenkte på det før også, men fant ikke tiden inne til å gjøre noe. 11 Ikke så at jeg sier dette av mangel, for jeg har lært å være fornøyd i den situasjonen jeg er.

12 Jeg vet hva det er å leve i ringe kår,

jeg vet også hva det er å ha overflod.

I alt og i alle ting har jeg lært hemmeligheten,

både i å bli mett og i å sulte,

både i å ha overflod og i å lide mangel.

13 Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Denne bekymringsfrihetens søndag i kirkeåret påminner på en særlig måte om den rette prioriteringen. Evangelieteksten sammenfatter tanken på den absolutte holdningen til Herren og hans ord (sml. den gammeltestamentlige teksten) og den relative holdningen til de jordiske ting, som epistelteksten går nærmere inn på.

Paulus skriver fra fangenskap, trolig i Roma (sml. Apg. 28). Han ser martyrdøden i øynene, men venter at saken denne gangen ender med løslatelse (sml. 1,18ff; 2,17f.23f). Epafroditus er kommet fra Filippi med en pengegave / materiell gave (4,18), og nå sender Paulus han tilbake (sml. 2,25ff) med et brev som ånder av glede, takknemlighet og tillit til Gud.

I 4,10ff kommenterer apostelen gaven fra menigheten, og prekenteksten er første del av hans kommentar. Men Paulus har hele vegen det åndelige og praktiske fellesskapet med Filippi-menigheten i tankene når han skriver (sml. 1,3ff; 2,17ff). Apostelen retter imidlertid ikke takk og ære først og fremst til mennesker, men til Gud (sml. v. 20). Det er heller ikke gaven han attrår, men den åndelige velsignelsen for giverne som har bragt dette offeret til velbehag for Gud (v. 18f; sml. 2Kor. 9,6ff).

Det er språklig mulig at Paulus i v. 10 mener at menigheten nå har fornyet tanken på apostelens beste (sml. New King James Version: "your care for me has flourished again"). Men sannsynligvis ligger årsaken til at de først nå har sendt noe til han, i at de selv er kommet til velstand igjen etter en økonomisk hard tid, slik norske oversettelser oppfatter teksten. I alle fall har ikke apostelen noe å si på givergleden. Fortsatt var nok situasjonen den at viljen til å gi strakk evnen ut over det en kunne forlange, slik vi hører om i menighetene i Makedonia (deriblant Filippi-menigheten) i 2Kor. 8,1ff.

Også tidligere har menigheten i Filippi sendt gaver til Paulus (v. 16). Selv om han la vinn på å være økonomisk uavhengig i forhold til Korint-menigheten, visste han at han hadde rett til underhold av menighetene og tok imot midler fra andre (1Kor. 9,1-18; 2Kor. 11,7ff), men helst tjente han til det daglige gjennom sitt handverk (1Tess. 2,9; 2Tess. 3,8f; Apg. 18,3; 20,33ff). Og den åndelige uavhengigheten av økonomiske midler våket han over. Apostelen har lært å være "autarkes" (v. 11), det vil si å være preget av den dyd som på gresk heter "autarkeia" og betyr at en klarer seg med det en har (nøysomhet). Sml. 1Tim. 6,6ff.

Det er nok ikke vanlig å assosiere begrepene nøysomhet og stoisk ro, men i virkeligheten kristner Paulus det stoiske hovedbegrepet "autarkeia". I stoikernes dydslære betegnet "autarkeia" det å klare seg selv og være uavhengig av de ytre omstendigheter, ja, faktisk den grunnleggende moralske dyd. "Det lykkelige mennesket er tilfreds i den situasjon han befinner seg, uansett hvilken den er," sier Seneca (d. 65). Men mens stoikernes dyrket menneskesinnets iboende (relative) muligheter, har Paulus lært at han makter alt i Herren.

Paulus beskriver den kristne "autarkeia" som det å klare seg i forskjellige situasjoner enten en har mye eller lite. Det avgjørende er å leve i Guds kraft (v. 13; sml. 3,10). Gud sørger for dekning av grunnleggende fysiske og økonomiske behov (sml. 5Mos. 10,18; Mt 6,25ff; Hebr. 13,5f), og med det skal vi la oss nøye (1Tim. 6,8).

V. 12f er nærmest poetisk i formen og kan deles i to ganger tre linjer, der tredje linje begge gangene er hovedbudskapet: "I alt og i alle ting er jeg innviet," og "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." Det kan diskuteres om Paulus i v. 12 bare tenker på fysiske og økonomiske kår, eller om han også har for øye ydmykelser han måtte tåle som apostel, på den ene side og opplevelser av åndelig velsignelse på den annen side. Sml. 1Kor. 2,1ff; 4,9ff; 2Kor. 6,4ff; 11,23ff; 12,1ff.

Tilbake til oversikt over tekstgjennomgåelser.