For veik, for veik er kirkens
lærenemnd
Av sokneprest Ragnar Andersen
Jeg er i høg grad enig med Anfin Skaaheim i de synspunkter han gjør
gjeldende i kronikken "Lærenemndas teologi" i "Vårt land" 23.
januar. I likhet med han vil også jeg rette et kritisk søkelys
mot begge fraksjoner i nemnda. Og da er det mer å si. Med sorg og
smerte.
Det mest gledelige ved uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd som
ble offentliggjort 20. januar 2006, "Skriftforståelse og skriftbruk
med særlig henblikk på homofilisaken", er vel at hele nemnda
er enige om at bibeltekstene som direkte omtaler homoseksuelle handlinger,
er klart avvisende til homoseksuell omgang, og det ikke bare under spesielle
omstendigheter (s. 54; 59; 131; 133).
Noe av det mest skuffende er hvor svak og mangelfull drøfting av
hodeordningen hele nemnda stiller seg bak (s. 109-112). Et framragende bidrag
til debatten av Lars Lode, som viser at Herrens bud i 1Kor. 14,37 går
på underordning og ikke på en fleksibel orden
("Syntaktisk analyse av 1Kor. 14,33b-40" i "Luthersk kirketidende"
9/1983) virker fullstendig oversett. At det i 1Kor. 11,5 må være
tale om frie sammenkomster til forskjell fra menighetssamlingen i 14,34ff,
ser det ikke ut til at noen har reflektert over. Ja, i gjennomgangen av 1Kor.
14,34f ser det til og med ut som om nemnda har oversett at det står
"som også loven sier", noe som viser til 1Mos. 3,16.
Med rette hevder den mest liberale fraksjonen at det er analogi mellom f.
eks. kvinneordinasjonsspørsmålet og
homoseksualitetsspørsmålet. Den mindre liberale fraksjonen bestrider
dette fordi den mener å finne skriftmateriale som peker hver sin veg
når det gjelder kvinnens plass, men ikke når det gjelder homoseksuelt
samliv. I spørsmålet om kvinnens plass i menigheten er det da
tale om å holde seg til noen tekster (som i virkeligheten ikke direkte
handler om den sak som står til debatt) og se bort fra andre (som faktisk
gjelder saken). Det blir nok ikke sagt så direkte og ubeskyttet, men
det er realiteten når nemnda skriver at "det har skjedd en avveining
til fordel for tekster som leses som alternative ansatser i forhold til tekster
som (...) formaner kvinner til underordning og taushet" (s. 116; sml. s.
112). Nemnda innrømmer da også at den nye måten å
tolke Bibelen på, er påvirket av samfunnsmessige
endringer.
Begge fraksjoner er altså fanget i en tolkningsmetode som er villig
til å sette konkrete skriftord til side gjennom slutninger ut fra
overordnede perspektiv, eventuelt perspektiv en skal være blitt oppmerksom
på gjennom samtidskonteksten. En slik metode kan vi kalle
deduktiv fordi den trekker konkrete
slutninger ut fra tolkerens helhetsoppfatning av hva kristendom er, eller
spekulativ fordi den tar utgangspunkt i tolkerens ideer om kristendommens
vesen. Det er noe annet enn en klassisk hermenevtisk sirkel som bygger på
en vekselvirkning mellom tolkning av enkeltord og enkelttekster og
helhetsoppfatningen. Dette kan kalles en
induktiv metode fordi utformingen
av helhetsoppfatningen alltid vil være et resultat av tolkning av enkeltord
og -tekster, eller realistisk, fordi den tar utgangspunkt i det konkret gitte
tekstmaterialet. Den deduktive metoden fører til slutninger som aldri
kan verifiseres, men som i gitte tilfelle kan falsifiseres såsant Bibelen
er Guds ord og ikke motsier seg selv. Hvordan kan noen idet de påberoper
seg nestekjærlighetsbudet, se bort fra at forfatteren av
kjærlighetens høysang (1Kor. 13) i
samme brev sier at homoseksuelle samleier fører i
fortapelsen (1Kor. 6,9f)? Og er det noen som kan
mene at forfatteren av Galaterbrevet - den kristne frihets brev - i andre
av sine brev på prinsipielt grunnlag kan forby kvinner å tale
i gudstjenesten og å være lærere og ledere i menigheten
dersom han innerst inne betrakter dette som tidsbetinget?
Den induktive metoden fastholder
bibeltekstens vetorett. Tekstene rommer kontraindikasjoner overfor bestemte
deduktive slutninger.
Med rette anklager den mindre liberale fraksjon den andre for å utøve
et subjektivt skjønn. Men selv representerer denne fraksjonen systematisk
sett et umulig mellomstandpunkt, som etter alt å dømme historisk
sett vil bli stående som overgangsteologi. Fraksjonen synes å
vike tilbake for å tale om Guds dom over homoseksuelle handlinger,
om kirketukt og læretukt. Minst to nemndmedlemmer har da også
gått over til den mer liberale side undervegs. Det er en forskjell
mellom nemndas mindre liberale modernistiske fraksjon og den mer liberale
postmoderne fraksjonen, men forskjellen er for liten. Fraksjonene følger
hverandre såpass langt i tolkningsteorier at det kan se ut som
tilfeldigheter avgjør om en stanser ved å spille Bibelen ut
mot seg selv i spørsmålet om hodeordningen, eller om en også
gjør det i homoseksualitetsspørsmålet. Denne måten
å drive teologi på kan ikke fortsette. Teologi som normativ vitenskap
oppløser seg selv på denne måten. Det trengs et fornyet
induktivt vitenskapelig paradigme i systematisk teologi.