Tekstgjennomgåelser for 19. søndag etter pinse, 28. september 1997
Ved Ragnar Andersen
Elsker jeg Gud og min neste?
Lektietekst: Salme 73,23-
23 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. 24 Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har deg, trakter jeg ikke etter noe på jorden. 26 Om enn mitt kjød og mitt hjerte forgår, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.
27 For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne; du utrydder hver den som er utro mot deg. 28 Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud; jeg har tatt min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger.
Salmisten er kommet gjennom en djup troskrise. Den forteller han om i v. 2-
V. 24a vil enten si at Gud vegleder salmisten ved å gi han råd, eller at Gud leder
hans liv i samsvar med sin plan. -
Men om salmisten venter en herlighet i himmelen, ville ikke den herligheten bety noe hvis ikke Gud var der, v. 25. Det er bare Gud som kan tilfredsstille salmistens egentlige behov. Og i samfunnet med Gud har han ikke lyst til noe på jorden. Han er løst fra begjæringer om jordisk lykke.
Sjukdom og død får helt underordnet betydning. Salmisten er så glad for at hans ende er annerledes enn de ugudeliges (sml. v. 17). Han eier et samfunn med livets Gud, et samfunn som døden ikke kan bryte (sml. Salme 49,16; 68,21). Gud er salmistens hjertes klippe, som han liter på (5Mos. 32,4; Salme 94,22). Gud er salmistens del. Han har fått Gud til eie! Sml. 4Mos. 18,20; 5Mos. 18,1f; Salme 16,5; 142,6; Jer. 10,16. Skulle en som har fått Gud til eie, ønske seg i andres sted? Nei.
I avslutningen av salmen (v. 27f) får vi en oppsummering av det som salmisten i salmen vil dele med oss.
De som holder seg borte fra Gud, går til grunne. Bak død og grav har de ingen lys framtid. De ugudelige holder seg borte fra Gud. Salmisten er i Guds nærhet (hebr. qirbat 'Ælohim). Det er godt for han å være der. Sml. Salme 23. Salmisten tar sin tilflukt til Herren og har sitt vern i han. Og han vil fortelle alle Herrens gjerninger. Ikke bare gjerninger som han personlig har erfart. Sml. v. 1. Sine uforstandige tanker holdt salmisten for seg selv under krisen for ikke å gjøre det vanskelig for andre (sml. v. 15), men i takknemlighet mot Gud vil han vitne nå som han er kommet til klarhet.
Episteltekst: 1Kor. 1,4-
4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus, 5 at dere er gjort rike på alt i ham, på all tale og all kunnskap, 6 da jo Kristi vitnesbyrd er blitt rotfestet i dere, 7 slik at dere ikke har mangel på noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbaring, 8 han som også skal styrke dere inntil enden, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag.
9 Gud er trofast, han som dere ble kalt ved til samfunn med hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
Enda så mye Paulus har å bebreide Korint-
Sterkt framholder apostelen at rikdommen på nådegaver nettopp er nåde, og at menigheten
har fått nåden fra Gud i Kristus (sml. v. 30). Erling Danbolt sier at menigheten
"er selv klar over sin store åndelige rikdom, ja, den har tendens til å rose seg
av den. Derfor fremhever Paulus så sterkt, at menigheden ikke har grunn til en slik
selvbevissthed. Alt beror på Guds nåde -
Særlig nevner Paulus forkynnelsens og erkjennelsens nådegaver, som er grunnleggende
i en kristen menighets virke. Kunnskapen om Kristus og vitnesbyrdet om han som må
stå i sentrum (sml. 2,2). Legg merke til at Paulus nevner Kristus i hvert eneste
av de ti første vers i brevet. Kristi vitnesbyrd (trolig objektsgenitiv) er også
blitt rotfestet. Sml. 2,1-
Ved evangeliet om Kristus ( sml. "slik at" i v. 7) har menigheten fått alle nådegaver
(sml. kap. 12). Nådegave (gresk: kjarisma) er åndelige gaver gitt av nåde (gresk:
kjaris), gratis og ufortjent til oppbygging av menigheten. Korint-
I ventetida trenger de kristne å bli styrket og bli bevart så de kan stå fram uten
klanderverdighet på dommens dag (v. 8). sml. 1Tess. 5,23. Hugo Odeberg sier: "Ustraffelig
er den som har holdt seg til Kristus, og som har hatt Kristus som sitt liv." -
Som flere ganger ellers i brevene går Paulus' tanker til Guds trofasthet når han tenker på troens strid og de fristelser og farer som de kristne er utsatt for. Det står ikke i menneskemakt å vinne fram, men Gud står ved sitt kall og vil fullføre den gode gjerning han har begynt i sine barn. Sml. 10,13; Fil. 1,6; 1Tess. 5,24; 2Tess. 3,3. Det er også en særlig trøst i anfektelse at Gud vil at jeg i samfunn med Jesus Kristus skal nå det mål som han har kalt meg til.
Prekentekst: Mk 12,28-
28 Og en av de skriftlærde kom bort til ham. Han hadde hørt deres ordskifte og forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle?
29 Jesus svarte: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, 30 og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt. Dette er det første bud. 31 Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Større enn disse er ikke noe annet bud.
32 Og den skriftlærde sa til ham: Godt, mester! Det er sant som du sa, at han er én, og at det ikke er noen annen foruten ham. 33 Og å elske ham av alt ens hjerte og av all forstand og av all makt, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer.
34 Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike.
Og ingen våget mer å spørre ham.
Jesus er kommet til Jerusalem og underviser i templet. Spenningen i forhold til det
høye råd er til å ta og føle på. I Mk 12,13-
I spørsmålet om enhet og sammenfatning av de mange bud i loven, er Jesus og de skriftlærde
teoretisk enige, noe som særlig kommer til uttrykk i denne teksten og i Lk 10,25ff.
Det første bud finner vi i 5Mos. 6,4f. Oppmerksomhetsropet "Hør" heter på hebraisk
"Sjema", og dette ordet har gitt navn til den jødiske trosbekjennelsen som innledes
med denne teksten: 5Mos. 6,4-
Ragnar Qwarnström (i "En bok om Nya Testamentet", s. 232f) nevner en interessant
hypotese om at Sjema-
Uten å ta standpunkt til dette kan vi slå fast at sammenstillingen av budet om kjærlighet til Gud og budet om nestekjærlighet ikke var fremmed for jødedommen. Etter vanlig jødisk moralforståelse er budet om nestekjærlighet en grunnsetning i loven. Og dette begrunnes med at mennesket er skapt i Guds bilde.
Den såkalte gyldne regel fantes i negativ form i jødedommen. Rabbi Hillel (ca. 30 f. Kr. f.) skal ha sagt: "Det som er deg selv ukjært, skal du ikke gjøre mot andre. det er hele loven, og det øvrige er utleggelse av den." Men første gang en finner regelen klart formulert i positiv form, er vel hos Jesus i Mt 7,12 og Lk 6,31. Jesus krever ikke bare at vi unnlater å gjøre det onde, men positivt at vi gjør det gode.
Jesus gir i det hele nestekjærlighetsbudet et eget ettertrykk. Tenk på bergprekenens ord om fiendekjærlighet (se Mt 5,43ff) og på liknelsen om den barmhjertige samaritan (Lk 10,30ff). Og når Jesus sidestiller budene i 5Mos. 6,5 og 3Mos. 19,18, som han gjør i Mt 22,39f / Mk 12,31, viser han at kjærligheten oppad til Gud og kjærligheten utad til nesten ikke kan skilles (sml. 1Jh 4,20).
Jesus sammenfatter loven i det dobbelte kjærlighetsbudet. Og kjærlighetens veg er vegen til evig liv (jfr. Mt 19,17; Lk 10,25). Dette følges opp i det urkristelige læreskriftet "Didaché", som begyner slik: "Det finnes to veger; den ene er livets veg, den andre dødens. Og det er stor forskjell mellom de to vegene, Livets veg er denne: For det første: Du skal elske Gud, som har skapt deg. For det andre: Du skal elske din neste som deg selv, og alt det du ikke vil skal hende deg, skal du heller ikke gjøre mot en annen." (Did. 1,1f)
Det er typisk at NT bruker det greske substantivet "agape" og tilsvarende verb om kjærlighet. Et annet gresk ord er "eros". Eros er kjærligheten som tar, det er kjærligheten til det elskverdige, kjærligheten som søker sitt eget. Agape er kjærligheten som gir. Den har sin modell i Guds agape, i hans kjærlighet, han som ikke elsker på grunn av oss, men faktisk på tross av oss. Han som gav sin Sønn i døden endog for sine fiender. Se Rom. 5,8; 1Jh 4,7ff. Ja, Gud er agape, 1Jh 4,8.16. Kjærligheten i bibelsk mening kan ikke forstås annet enn ut fra han.
Kjærligheten setter ikke de konkrete enkeltbudene til side, men oppfyller dem. At kjærlighet til Gud innebærer lydighet mot hans bud, er en bibelsk grunntanke (sml. 2Mos. 20,6; Jh 14,21).
Kjærlighet til Gud skal fylle personlighetens formende sentrum (hjertet), fylle hele ens liv og bestemme forvaltningen av alle ens ressurser. De skriftlærde tenkte visstnok på 5Mos. 6,5 som et krav om kjærlighet av et udelt hjerte, med livet som innsats, med et takknemlig sinn og med all sin eiendom. Tilsammen dekker uttrykkene hele livet. Sjelen kan stå for det fysiske livet og kraften / makten kan gå på evner, krefter og eiendom. Rabbi Elieser (omkr. 100 e. Kr. f.) sier: "Fordi det finnes mennesker som har sitt liv mer kjært enn sine penger, så heter det "av all din sjel". Og fordi det finnes mennesker som har sine penger kjærere enn sitt liv, heter det "av all din makt"."
Kjærligheten i bibelsk mening er ikke først og fremst følelser. Kjærligheten er aktiv, den er noe som gjøres. Kjærlighet til andre mennesker betyr engasjert innsats til deres beste. Se 1Kor. 13.
Den skriftlærde (som hadde villet sette Jesus på prøve, Mt 22,35) må medgi at Jesus
lærer rett. Når han i v. 33 stiller kjærligheten over alle brennoffer og slaktoffer
er han på linje med profetene (sml. 1Sam. 15,22; Hos. 6,6; Mi 6,6-
Paktstegnet omskjærelsen er bilde på hva israelittene måtte gjøre med hjertet (5Mos.
10,16). Løsningen er at Herren selv omskjærer deres hjerte. "Og Herren din Gud skal
omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av
alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve." (5Mos. 30,6). Det løftet
oppfylles i den nye pakt, slik som kjærlighetens apostel beskriver det i 1Jh 4,7-