Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 21. søndag etter pinse, 12. oktober 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Til mann og kvinne skapte han dem

 

Episteltekst: 1Kor. 7,29-35

 

29 Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at heretter skal de som har hustruer, være som de som ikke har, 30 og de som gråter, som de som ikke gråter, og de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, og de som kjøper, som de som ikke eier noe, 31 og de som bruker verden, som de som ikke bruker den; for denne verdens skikkelse forgår.

32 Jeg vil gjerne at dere skal være fri for omsorg. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren; 33 men den gifte har omsorg for det som hører verden til, hvordan han kan være til behag for sin hustru, 34 og så er han spaltet. Og den ugifte kvinnen og jomfruen har omsorg for det som hører Herren til, at hun kan være hellig både på legeme og ånd; men den gifte kvinnen har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være til behag for sin mann.

35 Dette sier jeg til deres eget gagn, ikke for å sette en snare for dere, men for at dere må leve sømmelig og henge urokkelig fast ved Herren.

 

Vi skal legge merke til at Paulus er nøye med å skjelne mellom det som er direkte åpenbart (sml. v. 10), og det som er råd ut fra prinsipielle kristelige betraktninger på grunnlag av åpenbaringen (sml. v. 12.25.40). Således anbefaler han i 1Kor. 7 sterkt den enslige stand, men understreker at det ikke er synd å gifte seg (v. 26-38; sml. v. 7f og 40). Begrunnelsen for anbefalingen av sølibatet er i første omgang den nærværende nød (v. 26), som gjør at ektefolk får trengsel for kjødet (v. 28). De kristne befinner seg i en usikker og vanskelig ytre situasjon i hedenske omgivelser. I forfølgelsestider vil ansvaret for ektefelle og barn kunne medføre smertelige dilemmaer.

Men i v. 29ff taler apostelen mer prinsipielt om forholdet mellom det å holde seg til Herren og det å være involvert i timelige sysler, ikke bare i ekteskapet. Med Kristi og Helligåndens komme er de siste tider inntrådt (sml. 10,11). En kristen må være seg bevisst at verdenshistorien hurtig går mot slutten (sml. Rom. 13,11f). Han skal ikke etablere seg i verden som noe blivende sted, men er en fremmed og en utlending på jorda (sml. Hebr. 11,13ff; 13,13f). Han må være fri i sitt sinn, om han enn tar del i sorg og glede. Og han må være fri i forhold til penger og eiendom, om han enn kjøper og bruker ting i denne verden.

Verbet "merimnan" går igjen i v. 32-34. Betydningsfeltet for ordet spenner fra det å ha omsorg (sml. 1Kor. 12,25), over det å sørge for noe, å ha omtanke og være opptatt til det å være rastløst opptatt (sml. Lk 10,41) og bekymret (sml. Lk 12,22ff; Fil. 4,6). Å være fri for omsorg (amerimnos) vil da si å være fri for plikter og hensyn som kan medføre fristelse til bekymring og virker oppsplittende på livet..

Det er en spenning mellom den harmoni en søker i ekteskapet, og den kamp for å vinne åndelige seire som etterfølgelsen av Kristus medfører. "Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i livets sysler, for at han kan tekkes sin hærfører", skriver Paulus i 2Tim. 2,4. I det gamle Israel var en nygift mann fritatt for krigstjeneste i et år, til beste for sitt hus og til glede for sin hustru (5Mos. 24,5). Uria sa til David: "Arken og Israel og Juda bor i løvhytter, og min herre Joab og min herres tjenere ligger i leir på åpen mark, og jeg skulle gå inn i mitt hus og ete og drikke og ligge hos min hustru! Så sant du lever, så sant din sjel lever: Det gjør jeg ikke!" (2Sam. 11,11). I den åndelige krigføringen ser vi et hellig avhold og en hellig konsentrasjon i Paulus' egen tjeneste (sml. 1Kor. 9).

Men apostelen er fullt klar over at sølibatet ikke er for alle (se 1Kor. 7,7). Et kristent ekteskap kan også være det beste medarbeiderskap i Herrens tjeneste. Og Paulus innskjerper at en må gifte seg i Herren (v. 39). Hva skulle det bety om ikke med en medkristen, som hører Herren til? Det overordnede hensynet er å henge fast ved Herren uten å bli ledet på avveger (v. 35).

 

Evangelietekst: Mk 10,2-9

 

2 Og det kom fariseere til ham, og de spurte for å friste ham: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?

3 Han svarte og sa til dem: Hva har Moses foreskrevet dere?

4 De sa: Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og skille seg fra henne.

5 Men Jesus sa til dem: For deres harde hjertes skyld skrev han dette budet for dere. 6 Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, 8 og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. 9 Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.

 

Fra episteltekstens høgvurdering av den enslige stand går vi over til Jesu høgvurdering av ekteskapet. Ekteskap og familie er en gudgitt ordning innstiftet ved skapelsen. Mann og kone skulle utfylle hverandre i et ubrytelig fellesskap, ett kjød. Ekteskapet er anlagt på å være et legemlig, sjelelig og åndelig fellesskap, en grunncelle i menighet og borgersamfunn.

Det etiske alvoret i Jesu forkynnelse var åpenbart for alle. Fariseerne tok sikte på å få han til å tale mot Moseloven ved å nekte retten til skilsmisse, som de for sin del mente å kunne utlede av 5Mos. 24,1. De var bare splittet når det gjaldt spørsmålet om hvor mye eller lite som skulle til forat en mann kunne skille seg. Skilsmisse for hors skyld var en moralsk og juridisk plikt etter jødisk ekteskapsrett. De skriftlærde var enige om at en mann var pliktig til å skille seg fra sin hustru dersom det kom for en dag at hun hadde hatt samleie med en annen før eller etter ekteskapsinngåelsen. Men ellers var de delt i sitt syn. Hillelittenes parti blant fariseerne var meget liberale, sjammajittenes parti var strenge. Sjammaj mente at vilkår for skilsmisse etter 5Mos. 24,1 var at hustruen hadde gjort noe usømmelig, Hillel mente det var tilstrekkelig at hun sved maten som mannen skulle ha, og denne oppfatningen skal ha vært den vanlige.

Jesus svarer at skilsmisse er i strid med Guds vilje med ekteskapet, det er en synd, brudd på skapelsesordningen i 1Mos. 2. I v. 11f føyer han til at gjengifte er hor, brudd på det sjette bud, og for så vidt verre enn skilsmisse (sml. Mt 19,9).

I gammeltestamentlig tid var skilsmisse dyrt og sikkert lenge en sjeldenhet. Moses beskriver i 5Mos. 24,1ff en uvanlig situasjon. Av en eller annen grunn (men ikke hor, for det var det dødsstraff for,) har en mann skilt seg fra sin hustru. Om hun da gifter seg med en annen, er det kanskje ikke hor i straffelovens forstand, men om hun seinere blir gjenforenet med sin første mann, er det ulovlig fordi hun er blitt uren. Antakelig forstår vi dette i lys av den rettferdighet som overgår de skriftlærdes og fariseernes (Mt. 5,20). Å gifte seg med en fraskilt er ensbetydende med å ha omgang med en annen manns hustru (Mt 5,32), slik at hun blir uren. Men da vitner også Moses mot gjengifte, om han enn tillater skilsmisse for de uomvendte hjertenes skyld.

Ekteskapet er en livslangt forpliktende stand. Og jeg tror Ole Hallesby har rett i det syn han hevdet på eldre dager, og som var strengere enn det han tidligere lærte(!): Jesus gjør ett unntak fra forbudet mot skilsmisse, men han gjør intet unntak fra forbudet mot gjengifte.

Har den ene part drevet hor, kan ekteskapet oppløses. Men å gifte seg med en fraskilt som har den opprinnelige ektefellen i live, er da hor. Sml. Mt 5,32; 19,9; Mk 10,11f; Lk 16,18. Når Paulus sier at en fraskilt hustru skal vedbli å være ugift eller forlike seg med mannen (1Kor. 7,11), betyr det antakelig at skilsmissen ikke oppløser ekteskapet for Gud. Det er et band mellom de to til døden skiller dem ad.

Det kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra å gifte seg med en annen. Men jeg tror han eller hun som er fraskilt, har et kall til å hevde ekteskapets livslange karakter på denne måten. Det er et vitnesbyrd, og vitnesbyrd heter på gresk martyria. Martyr betyr egentlig vitne. Ikke alle vitner er blodvitner. Men å leve alene kan være et offer som koster kamp, forsakelse og smerte. Men om det er et offer, er det et offer for å holde ekteskapet som trosordning i hevd.

 

Prekentekst: 1Mos. 1,27-31

 

27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.

28 Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og råd over havets fisker og over himmelens fugler og over alle dyr som rører seg på jorden!

29 Og Gud sa: Se, jeg gir dere alle urter som sår seg, alle som finnes på hele jorden, og alle trær med frukt som sår seg. De skal være til føde for dere. 30 Og til alle jordens dyr og alle himmelens fugler og alt som rører seg på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter til føde.

Og det ble så.

31 Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, den sjette dag.

 

Gud skapte. Å skape er en guddommelig spesialitet. Derfor bruker GT det hebraiske verbet (bara) bare med Gud som subjekt. Mennesket er skapt i to utgaver, mann og kvinne, som er anlagt på fellesskap med hverandre (2,18), men som hver for seg er fullverdige mennesker, skapt i Guds bilde (v. 27). Og Skaperen har lagt livskrefter ned i slektslivet, for at jorda skal fylles med mennesker og familier. Som visekonger på jord skal menneskene på Guds vegner forvalte mangfoldet av dyr i vannet, under himmelen og på jorda. Plantelivet skal være til føde for mennesker og dyr. Dermed er skapelsen av livstyper til ende og alt ordnet for mennesket som skapningens krone.

På et møte i Nordreisa, der jeg holdt foredrag, ble det hevdet fra salen at etter luthersk oppfatning er vi alle skapt ved Guds ord i tidenes morgen. Det er nok riktig. Vi ble alle skapt i Adam. Denne synsvinkelen må kunne fastholdes i komplementaritet med en biologisk synsvinkel så vi tenker det slik: Hvert nytt menneske er skapt av Gud ved skaperordet på sjette skapelsesdag (se v. 26f), og dette skaperordet virker hva det nevner når et nytt individ blir til og utvikler seg etter naturens lovmessighet. Sml. Salme 139,13ff; Job 33,4. På den dag vi ble skapt og fra unnfangelsens øyeblikk har vi navn, status og rett som menneske (merk 1Mos. 5,2).

Da Gud begynte på nytt med menneskeslekten gjennom den familien som han berget gjennom syndfloden, understreket han forskjellen mellom mennesker og dyr. (Se 1Mos. 9,1ff.) Mennesket har fått råderett over dyra. Men mennesket selv har skaperen forbeholdt for seg selv. Menneskets liv er ukrenkelig, og begrunnelsen er at mennesket er skapt i Guds bilde.

Jesus ble en gang spurt om det var tillatt å gi keiseren skatt. "Vis meg skattens mynt!" sa han. De viste han et pengestykke. Og Jesus spurte: "Hvem er dette bilde av, og hvem er dette påskriften til?" Det var keiserens. "Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!" sa Jesus. (Matt. 22,15ff og parallellsteder) Tenk nå at Jesus holder deg framfor seg, ser hvilket fantastisk skaperverk du er, og spør: "Hvem er dette bilde av?" - Du bærer den store kunstners bilde. Du er skapt i Guds bilde til å være hans. - Og tenk nå at Jesus sier: "Gi da Gud det som er Guds!" Eller fordi han selv er Gud: "Gi meg det som er mitt!" Har du gjort det?

Det er vel rett å si at gudbilledligheten har to sider. Den ene side gjelder alle mennesker til alle tider, at vi er skapt som personvesener, skapt til samfunn med Gud. Dette begrunner menneskelivets ukrenkelighet og alle menneskers verd. (Se 1Mos. 9,6; Jak. 3,9; 1Kor. 11,7.) Den andre side er gudbilledlighetens vesentlige innhold, som gikk tapt i syndefallet, og som gjenvinnes i Kristus: Rettferdighet, syndfrihet. (Se 2Kor. 3,18; Kol. 3,9f; Ef. 4,22-24.) I NT hører vi at Kristus er Guds bilde. (Se Kol. 1,15; Hebr. 1,3; 2Kor. 4,4). En kristen er skapt i Kristus Jesus (Ef. 2,10) og dermed nyskapt i Guds bilde.

Menneskets gudbilledlighet får en sterk stadfestelse gjennom inkarnasjonen. Gjennom vårt eget kjøtt og blod, som Guds enbårne Sønn har iført seg, søker Gud oss opp. Guds Sønn er for evig blitt menneske. Ved hans oppstandelse og himmelfart sitter nå et stykke menneskenatur i forklaret skikkelse ved Gud Faders høyre hand og har all makt i himmel og på jord. Hvilken ære for menneskeslekten!

Vi er skapt i Guds bilde. Kristus er gått i døden for oss. Disse sannheter hører heime midt i kampen for livsrett og menneskeverd. Det sekulariserte mennesket mangler et helhetlig menneskesyn og en sunn bevissthet om det å være menneske uavhengig av alder, utvikling, produktivitet, levekår og sosial posisjon. Det kristne menneskesyn skal fram i forkynnelse og debatt, men også i gjerninger som er omvendelsen verdige.

Gud velsignet menneskene med fruktbarhet (v. 28). Velsignelsen er et virkekraftig Guds ord, som skaper hva det nevner. Det kommer igjen etter syndfloden (9,1). Oppfyllelsen var da midlertidig stanset på grunn av synden. GT ser på en tallrik ætt som en velsignelse, og på en særlig måte står Abraham, Isak og Jakob under løftet om tallrike etterkommere (se 13,16; 15,5; 17,2.20; 22,17; 28,3.14; 35,11).

Vi moderne mennesker er ikke på høgde med Bibelen når det gjelder vilje til å sette barn til verden. Den lille kjernefamilien med fire munner rundt et bord er langt fra den tallrike, frodige bibelske drømmefamilien. Det er noe forferdelig galt med oss når vi drømmer om luksus framfor barn, og med et samfunn som verdsetter økonomisk rikdom høgre enn barnerikdom, og som stiller midler og mannskap til disposisjon for drap av ufødte.

Noen kristne har ment at all bruk av preventive midler er synd mot naturen, mens andre har syntes at det er en vilkårlig oppfatning, men når vi forstår at vi har status, verd og rett som menneske fra unnfangelsen av, må vi i alle fall avvise spiralene, p-pillene og liknende på linje med abortinngrep, fordi de virker eller kan virke som hva vi kan kalle tidlig-abort-midler.