Tekstgjennomgåelser for Bots- og bededag, 26. oktober 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Bots- og bededag

 

Episteltekst: Gal. 5,16-24

 

16 Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring. 17 For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet; de står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. 18 Men dersom dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.

19 Men kjødets gjerninger er åpenbare, det er utukt, urenhet, skamløshet, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, selviskhet, splittelse, partier, 21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør slikt, ikke skal arve Guds rike.

22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, sakmodighet, avholdenhet. 23 Mot slike er loven ikke. 24 Og de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og begjæringer.

 

Paulus skriver her om den veldige motsetningen mellom Ånden og kjødet og forholdet mellom loven og troen. Med brennende alvor har apostelen tidligere i brevet forkynt det lovfrie evangelium at en blir rettferdiggjort og får Den Hellige Ånd ved troen alene uten lovgjerninger. Men en kristen er så å si en dobbeltperson, nytt og gammelt menneske, så lenge han lever i denne verden. I en ondskapens allianse med djevelen og verden står mitt eget kjød, min nedarvede og medfødte syndige natur. Samtidig er en kristen nytt menneske i Kristus, en ny skapning (6,15). Det gjelder at jeg stiller meg aktivt på Helligåndens side i kampen mot synden, ikke bare synden omkring meg, men også synden i meg, mot mitt eget kjød.

Kjødet er en makt som viser seg i nedbrytende gjerninger, som Paulus nevner en rekke eksempler på (sml. f. eks. Rom. 1,29-31; 1Kor. 5,10f; 6.9f; Kol. 3,5.8f; 1Tim. 1,9f; 2Tim. 3,2ff). Slike gjerninger motsier en kristen bekjennelse, og den som lever i dem, er ingen sann kristen. Det er alvorlig. At kjødets gjerninger er åpenbare, vil vel si at også de som ikke kjenner Guds lov i Skriften ut fra naturlig loverkjennelse (Rom. 2,14f) kan erkjenne at disse gjerningene er gale.

Som i 1Kor. 6,9f ledsages "lastekatalogen" av en alvorlig forsikring om at de som gjør slikt som opppreknes, ikke skal arve Guds rike. "Av denne forutsigelse ser vi at den frifinnelsesdom som blir den troende til del i rettferdiggjørelsen, blir opphevet når han gir seg til å leve et liv i synden, og hvis han ikke på ny gjennomgår en alvorlig omvendelse, vil han da for alltid være utelukket fra det fremtidige gudsrike," sier D. A. Frøvig.

Vers 18 og 23 må ses sammen. Utenfor Kristus er mennesker under lovens krav og dom. Men i Kristus er mennesker rettferdiggjort og derfor ikke under dommen. De har Ånden og trenger i og for seg ikke kravet, for Ånden oppfyller det i dem. Troens frihet fra loven er altså ingen kjødelig frihet, men frihet til å leve i overensstemmelse med loven fordi en har Helligånden. De kristne er ikke under loven, men de har korsfestet kjødet (v. 24) og blir drevet av Ånden.

Åndens frukt beskrives med en rekke begreper med det karakteristiske bibelske kjærlighetsbegrepet, det greske "agape" i spissen. Men ordet frukt står i entall. Det er tale om en helhet, en organisk sammenheng, virkninger av Helligåndens liv i et kristent menneske.

 

Evangelietekst: Mt 3.7-12

 

7 Men da han fikk se mange fariseere og saddukeere komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? 8 Så bær da frukt som er omvendelsen verdig. 9 Og tro ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abaham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene. 10 Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Så blir da hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden. 11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg - jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. 12 Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.

 

Døperen Johannes var Jesu forløper og den Elias som skulle komme. Sml. Mal. 3,1; 4,5f; Mt 11,10ff: Lk 1,15-17. Døperen skulle berede mennesker til å møte Gud, ikke minst ved å kalle mennesker til omvendelse i forholdet mellom foreldre og barn (sml. Mal. 4,5f). Da kan det ikke være så mange ting som kaller mer på Guds dom enn fosterdrapet. Og Johannes stod fram med sin sterke vekkerrøst i den israelittiske folkemenighet og forkynte lov og evangelium, talte både om synd og nåde. Det må Guds menighets døpere gjøre idag også.

Selv om Johannes-dåpen var en sakramental dåp til syndenes forlatelse (Mk 1,4), skiller den seg fra vår kristne dåp, som Jesus har innstiftet. I vår dåp blir Den Hellige Ånd gitt. Slik var det ikke med Johannes-dåpen, men Johannes forkynte at Jesus skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild (v. 11) Om den kristne dåp sa Peter på pinsedagen: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg. 2,38) I dåpen får vi altså syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd.

Johannes så seg som en røst som kaller Israel til å rydde veg for Herren, slik det er skrevet i Jes. 40,3. Se Jh 1,23. Og evangelistene beskriver hans profetiske virke ut fra dette. Israel må igjen ut i ødemarken og igjen ut i vannet (sml. utgangen av Egypt og gangen gjennom Sivhavet, eller ørkenvandringen og gangen gjennom Jordan). Og mens påsken var rett før gangen gjennom Sivhavet (sml. 2Mos. 12 - 15) og ble feiret rett etter gangen gjennom Jordan (sml. Josva 3 - 5), knytter Johannes sammen dåpen til syndenes forlatelse og Guds lam, vårt påskelam, Jesus Kristus (se Jh 1,29.36; sml. 1Kor. 5,7).

Himlenes rike er kommet nær (v. 2) fordi Jesus, som både frelser fra synden (1,21) og døper med Den Hellige Ånd (3,11), er kommet. Syndere blir kalt til å vende om og får tilbud om tilgivelse.

Det oppstod en folkebevegelse. Johannes døpte i forbindelse med folks syndsbekjennelse. Så ble bekjent synd tilgitt synd. Å bekjenne synd er å gi Gud ære ved å si det samme om synden som Gud sier i sin lov. Sml. Josva 7,19.

Vers 7-10 gir en innføring i døperens botsforkynnelse. Det kommer en dommedag da Guds vrede rammer dem som ikke har en sann tro. Det gjelder å bære sinnsforandringsfrukt, fordi Gud vil det og min neste trenger det. Samtidig vitner frukten om at troen er ekte.

Utvelgelsen av Abraham var klippefast. Men mange jøder bedrog seg selv med falsk tilflukt til utvelgelsen. De lærte at Abraham hadde overskytende fortjenester som kom slike til del som var jøder av fødsel. Og de mente at Gud var avhengig av Israel. Sml. Jh 8,31-59.

Vers 11-12 gir en innføring i døperens forkynnelse om Messias. Sml. Joh. 1,15ff.26ff; 3,28ff.

Moses hadde et ønske om en åndsutgytelse over hele Herrens folk, 4Mos. 11,29. GT har forutsagt en eskatologisk åndsutgytelse. Se Esek. 36,27; Joel 3,1f; Sak. 12,10. Kristus oppfyller løftet og døper med Den Hellige Ånd og ild. Dåpen er rensende, og ilden står vel her for renselse, og altså ikke for Guds vrede og dom.

Når kornet ble tresket i Israel, slo en det først, og så kastet en det opp i lufta med kasteskovlen. De lette agner blåste bort, mens kornet falt ned. I jødedommen ble bildet brukt annerledes. Israel ble sett som hveten og hedningene som agnene. Men døperen sier at jødene selv må vende om. Uttrykket "uslukkelig ild" sprenger bildet. Uttrykket står for helvetet (sml. Jes. 66,24).

 

Prekentekst: Klag. 3,39-41

 

39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! 41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

 

De fem kapitlene i Klagesangene utgjør hver sin klagesang. De fire første sangene er jevnt over holdt i gravkvadsrytme. De har 22 strofer som hver begynner med en ny bokstav i den hebraiske alfabetrekkefølgen, men kap. 2 - 4 har en litt annen alfabetrekkefølge enn den vi nå er vant med. I kap. 3 (- som er blitt delt i 66 (22 ganger 3) vers -) begynner verselinjene i hver strofe på samme bokstav. Den femte sangen har også 22 strofer, men følger ikke alfabetet, og har en annen rytme.

Kap. 1, 2 og 4 følger gravkvedsstilen og beklager den dramatiske forandringen som har inntruffet i Juda. Kap. 3 begynner som en individuell klagesalme (v. 1-39) og går over i kollektiv klagesalme (v. 40-47), men skifter snart igjen til individuell klage (v. 48-66). Kap. 5 er en bønn i den kollektive klagesalmens stil.

I den gamle greske oversettelsen Septuaginta begynner skriftet slik: "Og det skjedde etterat Israel var ført i fangenskap og Jerusalem var ødelagt, satte Jeremia seg gråtende ned og istemte denne klagesangen over Jerusalem og sa" Men dette er ikke med i den hebraiske grunnteksten.

Innholdsmessig kan det se ut som kap. 1 er fra perioden mellom 597 og 587, før Jerusalems fall. Klag. 2, 4 og 5 har klart Jerusalems fall 587 og nøden etterpå som bakgrunn. Kap. 3 har kanskje katastrofen i 587 noe mer på avstand, men er nok blitt til i løpet av de aller nærmeste tiår etterpå.

Den eller de som har forfattet sangene, har en klar erkjennelse av årsaken til undergangen, bøyer seg under Guds dom over folket, som forfatteren/forfatterne er en del av, og kaller folket til å være med i bot og bønn. Budskapet kjenner vi fra domsprofetenes forkynnelse.

Det kan være at særlig den tredje klagesangen lettest lar seg tolke om vi går ut fra at Jeremia er forfatter. En likefram lesning av kap. 3 legger nær å se for seg en mann som har slitt med motgang og ydmykelser i tida før Jerusalems fall, og som lider med sitt folk i nøden, men som også har fått se inn i de store sannheter om Herrens paktstroskap og rettferdige verdensstyre og er opptatt av å kalle så mange som vil høre, til sann bot og bønn.

Vers 37-39 utgjør klagesalmens trettende strofe, der hver verselinje begynner med bostaven mem, og vers 40-42 utgjør den fjortende strofen, der hver av verselinjene begynner med bokstaven nun. V. 39 avslutter et belærende avsnitt, mens v. 40 innleder den kollektive klagen, v. 40-47. Etter oppfordring til bot (v. 40f) følger erkjennelse av Guds dom (v. 42ff).

Folket kunne nok ha mange grunner til å klage over elendigheten de var kommet i. Men Klagesangene vil - som domsprofetenes bøker og Kongebøkene - innprente at Judas undergang er en rettferdig straff fra Gud, etterat han så lenge har vist langmodighet og holdt riket oppe.

En belgmørk oktoberkveld i 1940 stod Ole Hallesby fram i Calmeyergatens misjonshus og talte om å være under Guds veldige hånd, som ydmyker og opphøyer. Og Kristent samråd for Den norske kirke la fram sin tiltredelseserklæring, som sluttet slik: "Gud har lagt sin veldige hånd på oss alle her i Norge. Det gjelder for oss å høre hans røst og bøye oss i oppriktig bot for våre synder. Og så gå frimodig inn i bønn og arbeid for vårt elskede folk og fedreland."

Det kan neppe være tvil om at en slik dybdetolkning av okkupasjonen var en av forutsetningene for den vekkelsen som skjedde under krigen. At det kanskje ikke var så mye igjen av nyvakt kristenliv da verdenskrigen var over, svarer nok til de erfaringer som det gamle Israel gjorde i nød og fred (sml. Dom. 2).

Problemet som forfatteren av klagesangen står overfor, er at folket ikke kan eller vil se Guds verdensstyre i Judas undergang. Og at de ikke vil se sammenhengen mellom deres eget brudd på pakten med Herren og ulykken som er kommet over dem. Men den profetiske forkynnelse i Israel (sml. Amos, Hosea) og Juda (sml. Jesaja, Mika, Jeremia) er helt på linje med Moses' formaninger i 5. Mosebok. Se i 5Mos. 28 hvordan det er knyttet velsignelsesløfter og forbannelsestrusler til pakten. Dersom folket bryter pakten i opprør og troløshet, vil paktsherrens rettferdige straff komme over dem. Sml. Dan. 9,12f.

Og etter katastrofen ser vi at de store religiøse ledere bøyer seg i syndserkjennelse og bekjenner sin egen del i folkeskylden (sml. Dan. 9,20). "Vi har syndet med våre fedre", slik er botstonen. Se v. 42 og botsbønnene i Dan. 9, Esra 9 og Neh. 9. Klart kommer erkjennelsen av de dype sammenhenger i historien til syne f. eks. i Neh. 9,33: "Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss; for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige." (Sml. Dan. 9,7)

En vanskelighet i 587 (som i 1940 e. Kr. f.) ved å tolke fienden som Guds vredes ris var det nok at fienden slett ikke utmerket seg ved rettferdighet. Og v. 34-36 lar oss nok skimte brutal behandling av krigsfanger, forakt for grunnleggende menneskerettigheter og vilkårlige dommer. Men om Herren tross alt bruker en overmodig og urettferdig stormakt som sitt strafferedskap, kan dette vredesriset ikke unngå ansvaret og oppgjøret for sine synder (sml. Jes. 10,4ff om Assyria og Jer. 25,12ff om Babylonia).

Vers 40f kan naturlig ses sammen med vers 42: Gud har ikke tilgitt, for folket er ikke botferdig. Sangeren er levende opptatt av at den store krisen må framkalle den nødvendige selvransakelsen i folket og drive til omvendelse. Fra Guds vrede (sml. v. 43) er det bare én fluktmulighet, og det er til hans nåde (sml. v. 31-33). Som Luther vel sier det: Vil du fly fra Guds vrede, så fly inn i hans favn. Sangeren tar seg selv med i syndsbekjennelsen (se v. 42) og oppfordringen til omvendelse (sml. Hos. 6,1). Ikke bare hendene må heves i bønn, hjertet må være med.