Tekstgjennomgåelser for julekvelden og 1. og 2. juledag

Ved Ragnar Andersen

 

Fredsfyrste i strid

 

Julekvelden: Luk. 2,1-14

 

1 Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. 2 Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius hadde kommandoen i Syria. 3 Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. 4 Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn. 6 Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. 7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. 8 Og det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. 9 Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. 10 Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal være for alt folket. 11 I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. 13 Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: 14 Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

 

Det dobbelte egeneto (det skjedde), v. 1 og 6 knytter julebudskapet til tid og rom. Budskapet er ikke myte, men historie. Lukas er nøye med den tidshistoriske rammen. Men mens han rekner Jesu fødsel etter tida for Augustus' regjering, rekner vi Augustus' regjeringstid etter tida for Jesu fødsel (selv om vår tidsrekning visstnok er 6-7 år for knapp). Den fattige gutten i den fjerne provinsen var større enn den mektige keiseren som regjerte over Romerrikets om lag 70 millioner innbyggere.

Augustus reformerte administrasjonen i Romerriket. Trolig ble den første store innskriving påbegynt i år 10 eller 9 før vår tidsrekning, Det kan imidlertid ha tatt flere år å gjennomføre den. Kong Herodes skal være blitt degradert av Augustus i år 8, og dette kan ha åpnet for at innskrivningen ble satt igang av Kvirinius også i Jødeland.

Vi er vant til å høre at Kvirinius "var landshøvding i Syria". Men i den greske grunnteksten i juleevangeliet har vi en verbform: han ledet (hadde hegemoniet i) Syria. Det er grunn til å unngå oversettelsen "landshøvding", for ca. år 9 til år 4, og således i det mest aktuelle tidsrom, var først Saturninus og deretter Varus landshøvding i Syria. Kvirinius ble imidlertid formelt landshøvding i denne provinsen flere år senere. Derimot er det grunn til å rekne med at Kvirinius i en lang årrekke var den mest innflytelsesrike romer i provinsen Syria. Han skal ha vært en dyktig offiser og forretningsmann. Juleevangeliet forteller oss altså at han hadde en ledende funksjon i Romerrikets østlige del. At han "hadde kommandoen i Syria", er en mulig oversettelse. Sml. New King James: "was governing Syria".

Fra det universale blikk vendes perspektivet mot en mann av Davids ætt og hans trolovede, som bar Messias, Guds Sønn, under sitt hjerte. Husk at juleevangeliet i kap. 2 forutsetter at leseren har gjort seg kjent med englebudskapet til Maria og hennes besøk hos Elisabet, kap. 1. I 2,1-7 hører vi hvordan det så gikk til at barnet ble født i Betlehem og Mi 5,1 således gikk i oppfyllelse.

Med englebudskapet til hyrdene går nyheten om det guddommelige barnet ut til folket. Hyrdene får høre det evangeliske: "Frykt ikke!" Dette innleder et gledesbudskap, som uttrykkelig sies å være for dem og hele folket. Sml. Jes 9,6f. Budskapet til hyrdene viser klart hva evangeliet er: Et budskap om noe gledelig som er skjedd og som har betydning for tilhørerne.

I v. 11 har vi tre kristologiske betegnelser.

Soter kan på gammeltestamentlig bakgrunn oppfattes som redningsmann fra mange slags nød, men i NT er begrepet på en helt spesiell måte er knyttet til frelse fra synden, jfr. 1,77; Mt 1,21; Apg. 5,31. I Mt 1,21 knyttes Jesus-navnet nettopp til dette.

Christos betegner barnet som den ventede frelseskonge av Davids ætt. Messias-forventningen i jødedommen kunne være nokså ensidig politisk farget, men husk at i GT er det stor bredde i profetiene.

Ordet Kyrios ble brukt i Septuaginta som gjengivelse av Jahve. Det er Guds navn. Derfor er det over alle navn, Fil. 2,9ff, og betegner barnet i krybben som guddommelig.

Er englesangen treleddet eller toleddet? "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag" er treleddet. "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" er toleddet. Bak variantene ligger ulike greske lesemåter, nominativ evdokia (velbehag) og genitiv evdokias. De fleste forskere mener nok at genitivsformen både teksthistorisk og innholdsmessig sett mest sannsynlig er den opprinnelige. Støtte for uttrykksmåten "velbehags mennesker" kan en også finne i tekster fra Qumran. Personlig mener jeg dette er tilstrekkelig overbevisende, men Odd Sverre Hove, som har studert spørsmålet mer enn jeg, velger å holde på den treleddede formen som "textus receptus" har. Av inkarnasjonen følger ære for Gud og fred for mennesker. Gud herliggjør sitt navn ved å gi frelse til fortapte, og mennesker som er under hans velbehag, eier en fred som først og fremst er et fredsforhold. Det er fred mellom Gud og den som har tatt sin tilflukt til Kristus..

Jul og påske hører sammen. Barnet i krybben ble helten på Golgata. Jeg ønsker en julepreken der denne sammenhengen er klar.

 

Juledag: Joh. 1,1-14

 

1 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys 5 Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. 6 En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes. 7 Han kom for å vitne, han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. 8 Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

 

Johannesevangeliets prolog (1,1-18) gir oss en synsvinkel på innholdet som følger. Jeg framsetter følgende hypotese til forståelsen av prologens oppbygning:

I likhet med Markus (se Mk 1,1ff) begynner Johannes den evangeliske beretning med å fortelle om døperens profetiske virksomhet, Jh 1,6ff. Men som et forord til evangelieskriftet stiller han det hymniske avsnittet v. 1-5. Dette er en selvstendig tekstenhet, som avrundes med et tvetydig ou katelaben, som både betyr "tok ikke imot" og "overvant ikke". Dermed blir ikke v. 6-8 et innskudd i en lengre hymne, og v. 1-5 lar seg naturlig lese om den evige begynnelse, skapelsen, Kristi nærvær i verden og åndskampen.

I Jh 1,1 står ordet Gud først med og så uten bestemt artikkel. Vakttårnselskapet, som angriper treenighetslæren, hevder: "Skriftstedet sier derfor ikke at Ordet (Jesus) var den samme som den Gud som han var sammen med, men snarere at Ordet var gudlignende, guddommelig, en gud." Men uttrykksmåten hos Johannes svarer helt til treenighetslæren. Det er ett guddommelig vesen, men tre guddommelige personer. Ordet er Gud (theos) av vesen, men ikke identisk med Faderen, som her kalles Gud med bestemt artikkel. Den nytestamentlige terminologi er forøvrig "førdogmatisk". Og det trinitariske og kristologiske dogmet bygger ikke bare på uttrykksmåten i enkeltstående bibelvers, men bygger på det totale bibelske vitnesbyrdet.

Bare Gud kan frelse oss. Men skulle Gud dø for oss på korset, måtte han bli menneske.

Johannes kan i hymnen se tilbake på Kristi jordeliv. Det kan forklare fortidsformene i v. 4. Jesus var livet og lyset for menneskene. Sml. 9,: "Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys." Jeg tolker liv og lys som soteriologiske begreper om Jesu betydning for mennesker istedenfor som vesensbetegnelser om Jesu person.

I v. 5 går Johannes over til nåtidsform. Lyset skinner fortsatt i verdens mørke fordi de som ikke tok imot det, heller ikke overvant det, og fordi noen tok imot det og bærer det til menneskene.

V. 6-8. Gud sendte et menneske under navnet Jahve-er-nådig (Johannes), jfr. Lk 1. Han stod fram som et sannferdig vitne i den store rettsstriden mellom Kristus-tro og vantro, sml. 1,15-34.

Heller ikke v. 9 trenger oppfattes slik at lyset er en bestemmelse av Kristi evige vesen. Det er fullt mulig å se for seg et lys som tennes i og med at den inkarnerte Kristus står fram på historiens skueplass, sml. Jes. 9,2. Med denne tolkningen avskjæres muligheten av å tolke Ordet hos Johannes ut fra platonisme, gnostisme eller mystikk. Som i jødedommen er det i Jh tale om lys fra en historisk åpenbaring. Men mens jødedommen taler om lovåpenbaringen, har Johannes Kristus og evangeliet i sentrum, sml. v. 17.

Lyset virker universelt, ikke bare i Israel, sml. 8,12; Jes. 49,6. O. Moe: "Her er ikke tale om resultatet, men om bestemmelsen og bestrebelsen, som når vi sier at solen bringer lys til alle mennesker, uansett at der er dem som lukker sine øyne eller stenger den ute (Luther)."

V. 10f. Da Kristus steg inn i den verden han hadde medvirket til å skape, ble han ikke kjent av den. En djup fremmedgjøring var inntrådt. Også Israel viste seg å ha del i verdens åndelige blindhet.

V. 12f. Ikke få (sml. det greske hosoi) tok tross alt imot Kristus og fikk fullmakt, rett (exousia) til å bli Guds barn. Det er de Kristus-troende, sml. 20,31.. Mye av stoffet i Jh 1-12 kan settes på denne formel: "Den som tror, har evig liv" (6,47). På forskjellige måter viser evangeliet oss hva troen er og hvordan den ytrer seg. Men troen står ikke i menneskemakt. V. 13 beskriver de troendes åndelige fødsel, sml.3,3ff, som analog til Jesu Kristi fødsel til jord.

Å bli født av Gud innebærer å bli rykket ut av mørket og tatt inn i Guds rike. Her går linjer til profetien i GT om nyskapelsen av menneskets indre liv, se Jer. 31,33f; Ese.11,19f; 36,26f, og til døperen Johannes' ord om at Jesus skulle døpe med Den Hellige Ånd, se Mk 1,8 parr.; Jh 1,33. Talen i 1Jh om å være født av Gud viser at Johannes forstår denne fødsel som en overgang til samfunn med guddommen og dermed som en nyskapelse av menneskets etiske muligheter.

V. 14. Ordet, som Gud gir seg tilkjenne i og skaper ved, ble en del av skaperverket, sml. 1Jh 4,2; 2Jh 7; 1Tim. 3,16. Guds nådige nærvær i den gamle pakt i tabernakel og tempel viser fram mot hans nådige nærvær i og med Kristi legeme i den nye pakt, sml. 2,21.

Den fulle nådesåpenbaring kom ved Kristus, sml. v. 18; Hebr. 1,1ff.

Kristus er det faderlige hjertes spegl, sier Luther.

 

2. juledag: Matt. 10,32-39

 

32 Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. 33 Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. 34 Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. 35 For jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, 36 og en manns husfolk skal bli hans fiender. 37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. 38 Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. 39 Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.

 

2. juledag er Stefanus-dagen. Stefanus bekjente Jesus for menneskene, mistet sitt liv for hans skyld og fant det. Stefanus-historien viser en helt konkret etterfølgelse av Jesus gjennom lidelse og død til herlighet.

Matteus-evangeliet er ei handbok i kristendom og menighetsliv. Teksten er fra utsendelsestalen som Jesus holdt for apostlene, men svært mye av innholdet i denne talen har generell gyldighet for Jesu disipler gjennom tidene, som skal lære å holde alt det han har befalt (Mt 28,20). Jesus venter en frimodig holdning av sine venner i en fiendtlig verden, ja, på deres bekjennermot skal troen prøves. Den som blir stående i dommen, er den som Jesus kjennes ved. (Sml. til dette Mt 7,21ff.) Fordi han er Herren, som engelen sa til hyrdene. Fordi han gir den som tar imot han, rett til å bli Guds barn, som Johannes sier. Forholdet til han personlig er avgjørende for evigheten.

Fredsfyrsten står i kamp. Det er et paradoks. Han er fred i dypeste mening for den som bekjenner seg til han og har fred i den mest omfattende mening som mål, Jes. 9,7; 11,6ff; Mi 4,1ff. Men freden møter motstand. Jesus har forberedt sine disipler på det. Sverd er antakelig symbol på at den ytre fred opphører, sml. Jh åp 6,4. Den nye Elia, døperen Johannes, skulle vende fedres og barns hjerte til hverandre, sml. Mal. 4,5f; Lk 1,17. Men når hjertene ikke forenes i tro og gudsfrykt, er konflikten mellom omvendt og uomvendt latent eller åpen. Sml. Mi 7,5f. Slike omkostninger må de være forberedt på som tar imot Jesu kall. De som stod en nærmest, kan komme til å bli ens verste fiender, sml. Mt 10,21.

Familieband kan bli den sørste hindring for omvendelsen og den farligste snare for en omvendt. I v. 37 bruker Jesus verbet filein, som er typisk for familiekjærligheten. Når han kan kreve en kjærlighet som overgår kjærligheten mellom barn og foreldre, sml. 5Mos. 6,5, er det fordi han er den som han er. Igjen og igjen ser vi at han opptrer i roller og funksjoner som Israels Gud ifølge GT har. Det er med å vise hvem han er. Men han har også holdt ut uforstand og motstand fra sin egen jordiske familie, sml. Mk 3,21; Jh 7,5.

V. 38 kan utlegges slik: En som slutter seg til Jesus, må være villig til å vandre under spott og forakt og lide forbryterdøden.

Også v. 39 kan utlegges ut fra en forfølgelsessituasjon. Men den ytre tap av livet i denne verden er nok bare en ytterste konsekvens av at en har oppgitt seg selv for å vinne Guds rike. Sml. 16,25; Jh 12,25.