Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 2. søndag etter påske, 21. april 1996

Ved Ragnar Andersen

 

I Kristi spor

 

2. søndag etter påske er hyrdesøndagen. Gud er overhyrden (sml. lektieteksten). Jesus er overhyrden fordi han er Gud. Han ordinerer Peter til underordnet hyrdetjeneste (evangelieteksten) og visiterer menigheten i Smyrna og dens hyrde (prekenteksten).

 

Lektietekst: Salme 23

 

1 En salme av David.

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. 2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. 3 Han fornyer min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.

4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg. 5 Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over.

6 Bare godt og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.

 

Salme 23 er en tillitssalme. Her er ingen klage eller bønn, bare stille og sterk tillit. Døden og fiendene finnes, men Herren er mektigere. Det er verd å nevne at salmetypen tillitssalme er uten paralleller i diktningen en finner i Israels hedenske omverden. Til hymner og klagesalmer kan en finne analogier, men ikke til tillitssalmen. Selve formtypen forutsetter den gudsåpenbaringen som Israel fikk oppleve. Tillitssalmen kan bare synges av mennesker som kjenner Herren og hans trofasthet. Salme 23 er da også blitt karakterisert som en illustrasjon til det gammeltestamentlige trosbegrepet.

Hyrde var ingen uvanlig kongetitel i den gamle orienten. Som Herren er Israels egentlige konge (5Mos. 33,5; Dom. 8,23; Jes. 6,5), er han også hyrden (Salme 80,2; sml. Jes. 40,11). Ikke bare hele folkets (hjordens) (Salme 100,3), men også den enkeltes hyrde, slik det kommer til uttrykk i Salme 23. En israelitt visste hvor hjelpeløse og utsatte sauene var uten en hyrde. Når David bekjenner Herren som sin hyrde, sier han også at han lytter til hans røst og følger den.

Som følge av at den allmektige er hans hyrde, har salmisten alt han trenger. Herren leder sine som en hyrde leder hjorden til steder med nok vann og beiteplasser der sauene kan hvile og komme til krefter. Herrens fører på de stier han bestemmer i sin frelsende rettferdighet. Det gjør han for sitt navns skyld, det kan bety at han gjør det fordi han er slik han har gitt seg til kjenne som Jahve.

I v. 4-5 taler David til Herren og bekjenner sin tro på Guds omsorg i samsvar med Guds egne løfter til dem han fører. Herren har makt og midler til å verne sine mot truende farer. Hyrdebildet glir her over i bildet av verten som gir sine gjester asyl. Her ser vi for oss et festmåltid (jfr. salvingen) med rikelig bevertning.

David gleder seg over å ha fått sitt åndelige hjem der Herren er nærværende med godhet og trofast miskunn (sml. 2Mos. 34,6f).

 

Evangelietekst: Joh. 21,15-19

 

15 Da de nå hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Fø mine lam!

16 Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!

17 Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han tredje gang sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! 18 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du er blitt gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!

 

Jesus er den gode hyrde som har gitt sitt liv for oss. Han vil betro hyrdeansvar til mennesker som kjenner han, elsker han og er villige til å stride mot ulven, slik som han selv har gjort. Han spør etter tjenere som lik Peter erkjenner skyggesida hos seg selv. Tre ganger hadde Peter fornektet Herren Jesus. Det ble bitter gråt, men også ny start. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Overhyrden ordinerer Simon Peter til hyrde (latin: pastor). Ordinanden kalles Simon, det navnet han hadde båret før Jesus kalte han. Herren gav han navnet Kefas, klippen, eller som vi har det fra gresk: Peter. Det er som en embetstitel. Men Simon kan ikke dekke seg bak den betegnelsen når han nå må stå til reknskap for den oppstandne. Her er det spørsmål etter mannen i embetet og hans hjerte. Han hadde hatt lett for å gripe til store ord, men nå var det visst ikke så lett lengre. Han hadde sagt seg villig til å gå både i fengsel og i død med Jesus, men fornektet han tre ganger. Han hadde visstnok falt dypere enn de seks andre disiplene som var med han (v. 2), men han var også blitt løftet opp fra det dype fallet. Elsket han Jesus mer enn disse. Ja, er ikke kjærligheten proporsjonal med tilgivelen? Det står jo: "Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor elker hun mye. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Lk 7)

Når Simon får spørsmålet to ganger til, hører vi imidlertid ikke mer om noen sammenlikning med de andre. Sammenlikningen er heller ikke det avgjørende, men om hjertet er med Jesus.

Tre spørsmål. Tre svar. Tredje gang var Simon Peter bedrøvet. Han måtte svare én gang for hver fornektelse. Jesus hadde i sin kjærlighet til disippelen sonet for den første, den andre, den tredje. Simon kunne ikke annet enn elske han.

Tradisjonen mener å vite at Peter etter på ha fulgt i Jesu fotefar gjennom mange år til sist møtte martyrdøden i Roma, og den samme dødsmåte som hans Herre hadde gjennomgått, men at Peter bekjente sin uverdighet ved etter eget ønske å bli korsfestet med hodet ned. Er jeg villig til å bli ført dit jeg ikke vil hvis det er for Guds rikes og Jesu navns skyld og til Guds ære? Vi skal tenke realistisk om det å følge Jesus, som selv gikk gjennom lidelser til herlighet. Men om det kan koste mye, koster det alltid mer å gå fortapt!

Herren Jesus spør etter tjenere som kjenner han som frelser og forsoner. Han spør etter vitner som frykter og elsker han så de er villige til å forkynne alt Guds ord uten å la seg stanse av dem som måtte mislike det. Han spør etter tjenere som vil følge han, tjenere med den rette kjærlighet, den som er et gjensvar på Herrens kjærlighet til oss. Han spør etter hengivne tjenere som elsker han, stoler på han og er villige til å fø og vokte hans får og lam med sikringskost (- hvorfor skulle ikke da også de minste få nattverden? -), vokte dem mot ulven, som ofte vil opptre i fåreklær, og sette livet inn for hans sak. Menighetens hyrder må ikke være menneskers treller, men overhyrdens menn, hans tjenere. Se hvordan han som ble ordinert av den oppstandne ved Tiberias-sjøen, seinere skriver til andre hyrder og formaner dem i 1Pet. 5.

 

Prekentekst: Jh åp 2,8-11

 

8 Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:

9 Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - og om spotten fra dem som sier de er jøder, og ikke er det, men er Satans synagoge. 10 Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, forat dere skal prøves, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krans!

11 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!

 

Smyrna er nok ikke ukjent for våre sjøfolk. Denne viktige tyrkiske havnebyen heter fra 1929 Izmir. Den lå åtte mil nord for Efesos, og var en praktfull og folkerik by i oldtida. Keiserdyrkelsen hadde fått nedslag i et tempel til ære for Tiberius. Da Jh åp ble skrevet stod byen foran en arkitektonisk blomstring. Under den tyrkisk-greske krigen rundt 1920 ble over 100 000 grekere enten fordrevet fra Smyrna eller drept da byen ble tatt tilbake av tyrkerne.

Vi rekner med at Jh åp ble skrevet ca. år 94. Menigheten i Smyrna står foran en begrenset forfølgelse og må rekne med martyrium. Situasjonen kan være om lag slik:

Fra Neros tid har staten vært klar over at kirken er noe annet enn synagogen. Jødene, som var en tolerert og raskt voksende minoritet i riket ( - de tok jo som de kristne sterk avstand fra fosterdrap og nyfødtdrap - ) har betalt jødeskatt, og synagogen har hatt organisasjonsfrihet og fritak fra å delta i keiserdyrkelsen. Etter Jerusalems fall er jødedommen kommet i krise. Mange jøder blir kristne. Rabbinismen svarer med bannlysning av jødekristne. Situasjonen er i utgangspunktet spent mellom kirke og synagoge selv om mange kristne kan fristes til å kamuflere seg bak jødenes rettslige beskyttelse. Hebreerbrevet kan være fra keiser Domitians tid (81-96) og motvirke en fristelse til å dekke seg bak jødedommen for å unngå forfølgelse. Kirken har ikke selv organisasjonsfrihet etter romersk lov. Og i Domitians seinere år går han sterkt inn for statsreligion med keiserdyrkelse, noe som ikke minst har et senter i Efesos. Situasjonen blir kritisk for mange, både kristne og etniske jøder og aristokrater som hadde kontakt med dem. Den bibelske monoteisme stod i vegen for keiserdyrkelsen og den polyteistiske statsreligionen. Kristne romere ble derfor oppfattet som unasjonale, gudsfornektere og forrædere. Visstnok prøver Domitian å unngå å provosere de brede lag av befolkningen og de lavere klasser, men i forsøk på å kontrollere adel og embetsverk og styrke romersk innflytelse i rikets østlige deler, går han hardt fram mot aristokrater som støtter jøder eller kristne. Kristne og jøder er også selv utsatt. Apostelen Johannes er forvist til Patmos. (Holdningen er nok den samme som keiser Trajan gir uttrykk for i brev til den lilleasiatiske stattholderen Plinius noen år seinere: "Samme hva vi kaller dem, og samme hvilket formål de har, så blir det ganske snart politiske organisasjoner av det når folk kommer sammen for et formål." Derfor tillot ikke keiseren en gang brannkorps i byene der i provinsen!) Og jøder som er fiendtlige til kristendommen, søker å avlede statens oppmerksomhet ved å anklage de kristne ved for eksempel å si at de bryter organisasjonsforbudet og er farlige for staten. Alskens rykter synes også å ha vært i omløp.

Etter å ha skjøvet Romerrikets grense fra Rhinen-Donau-linja og innover i Tyskland, vender Domitian seg i sine siste år mot statsreligionens motstandere. Han lar seg gjerne kalle herre og gud. Siktet er nok især det maktpolitiske å beherske den romerske adel og det romerske embetsverk. Før Domitian blir tatt av dage 18. september 96 bærer staten tydelige totalitære trekk og karakteristisk nok utvikler regimet en mer eller mindre paranoid holdning til omgivelsene. De kristnes kurs har fra første stund vært en gyllen middelvei mellom keiserdyrkelse og revolusjon, som lovlydige samfunnsborgere. Men de visste at de måtte lyde Gud mer enn mennesker (Apg. 5,29). Og nå er rettssikkerheten kommet i stor fare. Men også i denne perioden har det vært mulig å overbevise staten om at de kristne ikke var revolusjonære eller statsfarlige. Tradisjonen om avhøret av to barnebarn av Jesu bror Judas, stadfester det. De skal ha forsikret keiseren om at Kristi rike ikke er av denne verden, og Domitian skal ha funnet at de var fredelige bønder og løslatt dem. (Eusebius' kirkehist. III, 19f)

I Jh åp skriver Johannes som profet og fører Kristi ord i pennen. Som alle de sju sendebreva i kap. 2 - 3 åpner også brevet til Smyrna med en presentasjon av overhyrden, som knytter til åpningskapitlet i Åpenbaringsboka. Slik Kristus presenterer seg for Johannes i 1,18, slik presenterer Johannes han i brevet til Smyrna som den evige Guds Sønn som har gått gjennom døden og seiret over den. Så skal verken apostelen på Patmos eller menigheten og dens hyrde i Smyrna frykte (1,18; 2,10).

Overhyrden er med sine og vet hvordan de har det i verden. Ved sida av Filadelfia-menigheten er Smyrna-menigheten den eneste som ikke får kritikk. Det er to forfulgte menigheter som oppmuntres. De kristne i Smyrna har trengsel og er fattige i en by med mye økonomisk rikdom. Likevel er de rike i Kristus. De blir spottet og/eller baktalt av de vantro jøder. Det greske ordet "blasfemia", som er brukt, betyr ikke bare spott, men også ondskapsfull omtale, bakvaskelse. Kristus setter imidlertid navnet Satans synagoge (sml. 3,9) på de vantro jøders forsamling.

Det hebraiske ordet satan, som er blitt navn på djevelen, betyr motstander, men har også fått den spesielle betydningen anklager i en rettssak. Sml. 12,10. Synagogen var tydeligvis et sentrum for motstand og anklager mot de kristne. At djevelen får satt noen i en kortere arrest (2,10), innebærer sannsynligvis at han gjennom baktalelser (- ordet djevel betyr nemlig baktaler og liknende -), muligens fra synagogen, får romerne til å granske de kristne. Oppløpet i Tessalonika, som Lukas skildrer i Apg. 17,5ff, gir et inntrykk av hva som kanskje foregikk i Smyrna. Men vi kan også tenke på prosessen mot Jesus slik yppersteprestene og deres tilhengere førte den for Pilatus. Motsetningen mellom kirken og synagogen synes å ha vært like sterk i Smyrna to mannsaldre seinere, da blant andre den gamle biskop Polykarp ble martyr. Særlig jødene var ivrige etter å samle ved til bålet, fortelles det. Mønstret ser ut til å være det samme både i nytestamentlig og etterapostolisk tid. Jøder som av religiøse grunner ikke tåler Kristus, går sammen med hedninger som av politiske grunner frykter for han, om forfølgelsen.

Jøde er et æresnavn, men etniske jøder som ved sin vantro er fiender av jøden Jesus Kristus, lever ikke opp til sitt æresnavn, og er derfor ikke rette jøder. Slik taler også Paulus i Rom. 2,28f om den sanne åndelige jødedom og omskjærelse.

Smyrna-menighetens forestående lidelse og trengsel er en prøve. Kristus er herre over kongene på jorden (1,5), han setter grenser for forfølgelsen og tvinger den til å tjene hans plan. Denne gangen ser vi at det er et begrenset antall personer som blir fengslet, og trengselen skal opphøre etter ti dager. Selv om det ytterste før eller senere skulle kreves, må en kristen overgi seg i Guds hender.

Som de som seiret i byens idrettsleiker fikk en forgjengelig seierskrans, skal de som er tro til døden, få livets uvisnelige krans (sml. 1Kor. 9,25; 2Tim. 4,6ff)

Oppfordringen til å høre hva Ånden sier til menighetene, og løfte til den som seirer, avslutter alle sju sendebreva. Ånden trøster Guds folk i trengselen. Mange av de konkrete løftene utfoldes i fortsettelsen av Jh åp. Den fysiske død er ikke farlig for den som er i Kristus. Men den annen død (sml. 20,6) er den evige fortapelse, som i Jh åp kalles ildsjøen (20,14; 21,8). Det kan her være grunn til å minne om at Jh åp 1,1 taler om en kunngjøring i tegn.