Tekstgjennomgåelser for 2. søndag etter påske, 21. april 1996
Ved Ragnar Andersen
I Kristi spor
2. søndag etter påske er hyrdesøndagen. Gud er overhyrden (sml. lektieteksten). Jesus er overhyrden fordi han er Gud. Han ordinerer Peter til underordnet hyrdetjeneste (evangelieteksten) og visiterer menigheten i Smyrna og dens hyrde (prekenteksten).
Lektietekst: Salme 23
1 En salme av David.
Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. 2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. 3 Han fornyer min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.
4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg. 5 Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over.
6 Bare godt og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.
Salme 23 er en tillitssalme. Her er ingen klage eller bønn, bare stille og sterk tillit. Døden og fiendene finnes, men Herren er mektigere. Det er verd å nevne at salmetypen tillitssalme er uten paralleller i diktningen en finner i Israels hedenske omverden. Til hymner og klagesalmer kan en finne analogier, men ikke til tillitssalmen. Selve formtypen forutsetter den gudsåpenbaringen som Israel fikk oppleve. Tillitssalmen kan bare synges av mennesker som kjenner Herren og hans trofasthet. Salme 23 er da også blitt karakterisert som en illustrasjon til det gammeltestamentlige trosbegrepet.
Hyrde var ingen uvanlig kongetitel i den gamle orienten. Som Herren er Israels egentlige konge (5Mos. 33,5; Dom. 8,23; Jes. 6,5), er han også hyrden (Salme 80,2; sml. Jes. 40,11). Ikke bare hele folkets (hjordens) (Salme 100,3), men også den enkeltes hyrde, slik det kommer til uttrykk i Salme 23. En israelitt visste hvor hjelpeløse og utsatte sauene var uten en hyrde. Når David bekjenner Herren som sin hyrde, sier han også at han lytter til hans røst og følger den.
Som følge av at den allmektige er hans hyrde, har salmisten alt han trenger. Herren leder sine som en hyrde leder hjorden til steder med nok vann og beiteplasser der sauene kan hvile og komme til krefter. Herrens fører på de stier han bestemmer i sin frelsende rettferdighet. Det gjør han for sitt navns skyld, det kan bety at han gjør det fordi han er slik han har gitt seg til kjenne som Jahve.
I v. 4-
David gleder seg over å ha fått sitt åndelige hjem der Herren er nærværende med godhet og trofast miskunn (sml. 2Mos. 34,6f).
Evangelietekst: Joh. 21,15-
15 Da de nå hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Fø mine lam!
16 Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!
17 Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han tredje gang sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! 18 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du er blitt gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!
Jesus er den gode hyrde som har gitt sitt liv for oss. Han vil betro hyrdeansvar til mennesker som kjenner han, elsker han og er villige til å stride mot ulven, slik som han selv har gjort. Han spør etter tjenere som lik Peter erkjenner skyggesida hos seg selv. Tre ganger hadde Peter fornektet Herren Jesus. Det ble bitter gråt, men også ny start. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
Overhyrden ordinerer Simon Peter til hyrde (latin: pastor). Ordinanden kalles Simon, det navnet han hadde båret før Jesus kalte han. Herren gav han navnet Kefas, klippen, eller som vi har det fra gresk: Peter. Det er som en embetstitel. Men Simon kan ikke dekke seg bak den betegnelsen når han nå må stå til reknskap for den oppstandne. Her er det spørsmål etter mannen i embetet og hans hjerte. Han hadde hatt lett for å gripe til store ord, men nå var det visst ikke så lett lengre. Han hadde sagt seg villig til å gå både i fengsel og i død med Jesus, men fornektet han tre ganger. Han hadde visstnok falt dypere enn de seks andre disiplene som var med han (v. 2), men han var også blitt løftet opp fra det dype fallet. Elsket han Jesus mer enn disse. Ja, er ikke kjærligheten proporsjonal med tilgivelen? Det står jo: "Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor elker hun mye. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Lk 7)
Når Simon får spørsmålet to ganger til, hører vi imidlertid ikke mer om noen sammenlikning med de andre. Sammenlikningen er heller ikke det avgjørende, men om hjertet er med Jesus.
Tre spørsmål. Tre svar. Tredje gang var Simon Peter bedrøvet. Han måtte svare én gang for hver fornektelse. Jesus hadde i sin kjærlighet til disippelen sonet for den første, den andre, den tredje. Simon kunne ikke annet enn elske han.
Tradisjonen mener å vite at Peter etter på ha fulgt i Jesu fotefar gjennom mange år til sist møtte martyrdøden i Roma, og den samme dødsmåte som hans Herre hadde gjennomgått, men at Peter bekjente sin uverdighet ved etter eget ønske å bli korsfestet med hodet ned. Er jeg villig til å bli ført dit jeg ikke vil hvis det er for Guds rikes og Jesu navns skyld og til Guds ære? Vi skal tenke realistisk om det å følge Jesus, som selv gikk gjennom lidelser til herlighet. Men om det kan koste mye, koster det alltid mer å gå fortapt!
Herren Jesus spør etter tjenere som kjenner han som frelser og forsoner. Han spør
etter vitner som frykter og elsker han så de er villige til å forkynne alt Guds ord
uten å la seg stanse av dem som måtte mislike det. Han spør etter tjenere som vil
følge han, tjenere med den rette kjærlighet, den som er et gjensvar på Herrens kjærlighet
til oss. Han spør etter hengivne tjenere som elsker han, stoler på han og er villige
til å fø og vokte hans får og lam med sikringskost (-
Prekentekst: Jh åp 2,8-
8 Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:
9 Jeg vet om din trengsel og din fattigdom -
11 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!
Smyrna er nok ikke ukjent for våre sjøfolk. Denne viktige tyrkiske havnebyen heter
fra 1929 Izmir. Den lå åtte mil nord for Efesos, og var en praktfull og folkerik
by i oldtida. Keiserdyrkelsen hadde fått nedslag i et tempel til ære for Tiberius.
Da Jh åp ble skrevet stod byen foran en arkitektonisk blomstring. Under den tyrkisk-
Vi rekner med at Jh åp ble skrevet ca. år 94. Menigheten i Smyrna står foran en begrenset forfølgelse og må rekne med martyrium. Situasjonen kan være om lag slik:
Fra Neros tid har staten vært klar over at kirken er noe annet enn synagogen. Jødene,
som var en tolerert og raskt voksende minoritet i riket ( -
Etter å ha skjøvet Romerrikets grense fra Rhinen-
I Jh åp skriver Johannes som profet og fører Kristi ord i pennen. Som alle de sju
sendebreva i kap. 2 -
Overhyrden er med sine og vet hvordan de har det i verden. Ved sida av Filadelfia-
Det hebraiske ordet satan, som er blitt navn på djevelen, betyr motstander, men har
også fått den spesielle betydningen anklager i en rettssak. Sml. 12,10. Synagogen
var tydeligvis et sentrum for motstand og anklager mot de kristne. At djevelen får
satt noen i en kortere arrest (2,10), innebærer sannsynligvis at han gjennom baktalelser
(-
Jøde er et æresnavn, men etniske jøder som ved sin vantro er fiender av jøden Jesus Kristus, lever ikke opp til sitt æresnavn, og er derfor ikke rette jøder. Slik taler også Paulus i Rom. 2,28f om den sanne åndelige jødedom og omskjærelse.
Smyrna-
Som de som seiret i byens idrettsleiker fikk en forgjengelig seierskrans, skal de som er tro til døden, få livets uvisnelige krans (sml. 1Kor. 9,25; 2Tim. 4,6ff)
Oppfordringen til å høre hva Ånden sier til menighetene, og løfte til den som seirer, avslutter alle sju sendebreva. Ånden trøster Guds folk i trengselen. Mange av de konkrete løftene utfoldes i fortsettelsen av Jh åp. Den fysiske død er ikke farlig for den som er i Kristus. Men den annen død (sml. 20,6) er den evige fortapelse, som i Jh åp kalles ildsjøen (20,14; 21,8). Det kan her være grunn til å minne om at Jh åp 1,1 taler om en kunngjøring i tegn.