Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 4. søndag etter påske, 5. mai 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Kristus eller Jesabel

 

Lektietekst: Jes. 1,18-20

 

18 Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. 19 Om dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. 20 Men om dere er uvillige og gjenstridige, skal dere bli oppett av sverdet. For Herrens munn har talt.

 

Kap. 1 står som en prolog til Jesaja-boka og inneholder sentrale trekk av profetens forkynnelse. Kanskje 1,2-20 er talt ved en og samme anledning. På underlig vis er Jerusalems spart fra å falle i assyrernes hender ca. år 701, men Juda land er herjet (sml. kap. 36 - 37). Kanskje strømmer folk til templet og synger klagesanger, men får svar gjennom profeten, som anklager dem for frafall fra Herren. De kan ha gått i religiøst selvforsvar og sagt at de dyrker Gud med bønn og offer, og profeten kan ha avvist deres selvforsvar for så å framheve moralbudene og kalle til oppgjør.

Herren gir et veldig tilbud i v. 18f, men knytter også den alvorlige advarselen i v. 20 til. Folket må ikke bare ofre uten tanke på alvoret ved synden og uten vilje til å bryte med den. Men bøyer folket seg under Guds dom, erkjenner sin synd og griper fatt i Guds løfte om at han vil forlate, så blir de blodrøde synder strøket ut. Profeten har selv opplevd å bli forlikt med Gud (6,1ff), nå retter han tilbudet til folket.

I v. 19f blir tilbudet fulgt av løfte og trusel. Dersom folket vender seg til Gud, erkjenner synden, åpner seg for tilgivelsen og blir knyttet med hjertet til Gud, har de løfte om et lykkelig liv i landet. I motsatt fall henger truselen om utryddelse over dem. Profetordet knytter til de løftene og truslene som fulgte den gamle pakt fra gammelt av. Se 3Mos. 26 og 5Mos. 28.

Jes. 1,2-20 er nok til dels hard tale, men gjennom det hele banker Guds varme hjerte. Han taler først om folket som sine barn (v. 2), og vi merker hvor sårt det er for Gud at barna hans er falt fra han. Til sist kommer det veldige tilbudet om forlik og en ny begynnelse (v. 18f). Det kan slå en igjen og igjen når en leser Bibelen at her banker et hjerte, her merker jeg en vilje, her er en som er over meg, en som jeg står til ansvar for, men som elsker meg. Han er ikke hard og kald og gir oss alle det vi har fortjent. I 43,25 sier han: "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu." "- han har lyst til miskunnhet", Mi 7,18, sml. Esek. 33,11. Den samme frelsesviljen møter vi i NT.

 

Evangelietekst: Joh. 15,10-17

 

10 Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg talt til dere forat min glede kan være i dere, og deres glede kan bli fullkommen.

12 Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. 14 Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og jeg har satt dere til å gå ut og bære frukt, og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.

17 Dette befaler jeg dere at dere skal elske hverandre.

 

Mange ganger og på mange måter forkynner de tolv første kapitlene i Johannes-evangeliet at den som tror på Jesus Kristus, har evig liv. Men i skjærtorsdagstalene i kap. 13-16 forkynnes ikke dette like direkte. Grunnen er naturligvis at Jesus her taler til mennesker som har sagt ja til hans kall. Når Skriften taler om overgangen fra døden til livet, står troen alene. Men når den taler til de troende om deres nye status, taler den ut fra de nye muligheter som er gitt ved troen. Derfor kan kravet om en vandel i kjærlighet og lydighet mot det Jesus har befalt (det er samme greske verb i v. 14 og 17 som i Mt 28,20), settes på formelen: Vær det du er blitt! Kjærligheten er altså ikke et tillegggsvilkår for frelse, men en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet, eller en side ved det liv som er lovt den som tror.

Bærebjelken ligger i v. 16, der Jesus sier: "- jeg har utvalgt dere". Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og han gleder seg over enhver synder som omvender seg. At en kristen samtidig er utvalgt, er et budskap til frimodighet og glede. Det betyr at frelsen ikke er vårt verk. Gud har virket, og han vil fortsatt virke. Så skal vi arbeide på vår frelse i frykt og beven i visshet om at Gud er den som virker både vilje og verk etter sitt behag (Fil. 2,12f) I 2Pet. 1,10 er det tale om å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast. Holder vi oss til Jesus i sannhet, skal det vise seg at vi er utvalgt. Men det var ikke vår fortjeneste. Det var Guds verk.

Jesus setter disiplene høyt. Som fader Abraham ble kalt Guds venn (2Krøn. 20,7; Jes. 41,8; Jak. 2,23), kaller Jesus sine disipler for venner til forskjell fra tjenere. Nå skal vi jo være tjenere for Herren ved å tjene vår neste, men når det gjelder den fortroligheten som Jesus viser sine disipler, strekker det ikke til å si at de er tjenere. Er vi sanne kristne, er vi Jesu venner! Han har tatt oss inn i et personlig samfunn, vist oss sin kjærlighet, tatt på seg vår sak og vist oss sin plan og vilje. Og hans sak er blitt vår. Kaller vi oss kristne uten å kjenne den hellige forpliktelsen på hans bud, er vi ikke levende greiner på vintreet. (Hvor lett har vi ikke for å ville planlegge våre liv, som Gud alt har planlagt?)

 

Prekentekst: Jh åp 2,18-29

 

18 Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildslue, og føtter som er lik skinnende kobber:

19 Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tro og din tjeneste og din tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. 20 Men jeg har imot deg at du lar kvinnen Jesabel holde på, hun som sier at hun er en profetinne, og lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. 21 Og jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun vil ikke omvende seg fra sitt hor. 22 Se, jeg kaster henne til sengs, og dem som driver hor med henne, kaster jeg i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. 23 Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger.

24 Men til dere sier jeg, dere andre som er i Tyatira, alle de som ikke har denne lære, de som ikke kjenner Satans dybder, som de sier: Jeg vil ikke legge noen annen tyngsel på dere; 25 bare hold fast ved det dere har, inntil jeg kommer!

26 Og den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene, 27 og han skal styre dem med jernstav, slik som leirkarene blir knust, slik som og jeg har fått det av min Far. 28 Og jeg vil gi ham morgenstjernen.

29 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!

 

Tyatira var kjent for sitt handverk, og purpurhandlersken Lydia, som ble omvendt ved Paulus' og hans medarbeideres virke i Filippi, kom derfra (Apg. 16).

I brevet fører Guds Sønn ordet. Han har øyne som ildsluer og føtter som skinnende kopper - eller muligens betyr "chalkolibanon" en legering av 80% gull og 20% sølv. Menighetsforstanderen i Tyatira gjenkjenner nok denne beskrivelsen fra Dan. 10,6. Skal vi forstå symbolene i Jh åp, må vi være kjent i GT. Daniel fikk en liknende overveldende visjon som den Johannes beskriver i kap. 1, og Daniel fikk i likhet med Johannes høre om hva som skulle skje i framtida og da også om trengsler for Guds folk. Malmføttene symboliserer naturligvis den overlegne kvaliteten og styrken som Kristi rike har (sml. bildene i Dan. 2). Øyne som ildslue er nok, som Olaf Moe sier, "uttrykk for verdensdommerens allvitenhet, som er lik en fortærende ild mot all synd".

 

En menighet i oppløsning

 

Menigheten i Tyatira er tydelig delt i to partier på grunn av læremessig og etisk villfarelse. Og forstanderen, menighetens engel, er trolig av den kompromissvillige typen som først og fremst vil holde menigheten sammen og unngå ytre splittelse. Det var også svært mye godt å si om menigheten, særlig når det gjaldt kjærlighetsgjerninger. Men den sosiale innstillingen og tålmodigheten de hadde lært, står nok i fare for å svinge over i aksept av verdslig livsførsel. De er opptatt av kjærligheten, men står i fare for å glømme at Guds bud definerer kjærlighetens veg.

Ei kvinne som gir seg ut for å være profetinne, opptrer som lærer og fører kristne til fall. Vi kan tenke oss situasjonen om lag slik:

Svært mange i menigheten tilhører det brede handverksmiljøet i Tyatira, som ikke minst var kjent for purpurfarging. Mellom handverkerstanden og en kapitalsterk kjøpmannsstand var det en interessemotsetning, og handverkerstanden organiserte medlemmer i handverkerlaug. Disse laugene var knyttet til hedensk religion, og medlemsfestene var hedenske offerfester. Jesabel forkynte at de kristne godt kunne være med på slike fester og for den saks skyld liknende fester i familiesammenheng og politisk sammenheng. De mente ikke noe religiøst med det, og de trengte ikke skille seg ut. Og kanskje utsatte de seg for mobbing, boikott og konkurs om de ikke deltok i laugene, for utfrysing om de ikke deltok i famlieriter, og for å stå utenfor politikken om de ikke deltok i tingsamlinger med tilhørende fester. Når det gjaldt seksuallivet, opponerte hun mot menighetens offisielle lære om avholdenhet utenfor et rettmessig ekteskap. Heller ikke på dette området trengte de kristne å bryte med verden, mente hun, for troen hadde med det indre å gjøre. Dersom ingen følte seg krenket av det, kunne derfor folk fortsette å leve som før på det seksuelle området.

Det er ikke vanskelig å se at dette er aktuelt i dag. Er vi også som yrkesutøvere og i politikken villige til å ta konsekvensene av den kristne bekjennelsen? Lever vi etter Guds bud eller etter verdens normer?

Den falske profetinnen kalles Jesabel. Og det er nok en symbolsk betegnelse, som menighetsforstanderen vil vite å adressere. Kritikken er imidlertid like mye rettet til forstanderen, som lar henne holde på. Jesabel var navnet på kong Akabs hustru i Elias' dager. Vi legger merke til at det første ledd i beskrivelsen av den nye Jesabels virksomhet, er at hun lærer (didaskei), nettopp noe Paulus sier at han ikke tillater ei kvinne å gjøre (1Tim. 2,12). Forstanderen skulle i utgangspunktet ha stanset ei kvinne som tiltar seg læreransvar i menigheten. Men som Akab gav etter for sin Jesabel, gav forstanderen etter for sin.

Som dronning Jesabel fristet Israel til kompromiss med kana'aneisk fruktbarhetsdyrkelse, frister hennes etterfølger i Tyatira menigheten til kompromiss med avgudsdyrkelse og hor. Jesabel og tilhengerne hennes sa at de kjente Satans dybder (sml. v. 24). Seinere gnostikere sa at de kjente alle dybder, og da også Satans. Gnostisismen lærte jo forløsning fra verden gjennom en hemmelig "kunnskap", og Jesabels tilhengere har nok vært påvirket av denne trenden. De har kanskje sagt at den som vet at det bare er én Gud og at mennesket er et åndsvesen, trygt kan ete avgudsofferkjøtt og ha "fri sex". Jesabels folk idag tror også at de har en "hemmelig kunnskap", for eksempel om homoseksualiteten, som Bibelen ikke kjenner.

 

Advarsel

 

Jesabel i Tyatira har fått en advarsel og en nådefrist, men hun vil ikke (ou thelei) skifte sinn (metanoesai) fra sitt hor. Omvendelsen er først og fremst sinnsskifte, hjerteskifte, og det er den syndige viljen som står i vegen. Men nå blir hun kastet til sengs og mer eller mindre satt ut av spill. Uttrykksmåten tyder kanskje på at hun rammes av en lammelse. Lenket til senga får hun forsåvidt smake sin egen medisin, hun som ikke ville holde ektesenga usmittet (sml. Hebr. 13,4). De som driver hor med kvinnen, får en advarsel. Et alvorlig tegn på Herrens vrede over utukten og hans dom over Tyatiras Jesabel er at barna hennes dør (sml. 2Sam. 12). Dommen blir kjent i alle menighetene, slik at de kristne erkjenner at Kristus ser etter lydighet mot Guds bud (sml. 12,17; 14,12).

 

Formaning og løfte

 

Når Kristus "visiterer" menigheten i Tyatira, legger han så å si dekretet fra apostelmøtet i Jerusalem til grunn for prøving og formaning: "Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på dere enn disse nødvendige ting: At dere avholder dere fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Dersom dere vokter dere for disse ting, vil det gå dere vel." (Apg. 15,28f) Spørsmålet på apostelmøtet var om de hedningekristne måtte bli omskåret og holde Mose-loven (Apg. 15,5). Dette ble klart avvist. Mose-lovens seremonialbud er opphevet i den nye pakts tid. Men moralbudene er innskjerpet og utdypet i NT. At avhold fra blodmat og kvalte dyr er med i dekretet, kan forstås ut fra begrunnelsen i Apg. 15,21 som et hensyn for at de kristne ikke skal vekke unødig anstøt hos jøder. Men i sendebrevet til Tyatira er det bare tale om avhold fra avgudenes urenhet og fra hor. Det kan tolkes som en indirekte bekreftelse på at forbudet mot blodmat og kvalte dyr er situasjonsbestemt.

De gudfryktige i Tyatira oppmuntres og formanes til å holde fast ved det de har som Guds barn. I v. 26 er det tale om å ta vare på Jesu gjerninger. Han er selv forbilde og har gitt oss sine bud, for eksempel i Bergprekenen, Mt 5 - 7.

Den som seirer over verden, skal herske over verden. Dette løftet minner om hvor unaturlig det er for en som er frelst fra verden, å underlegge seg under verden, slik Jesabel og hennes "antinomister" gjør. Løftet handler om å få del i Guds Sønns overlegne makt, slik den er beskrevet i Salme 2,8f, sml. Jh åp. 12,5. Det er en utøvende og dømmende makt. Martyrene og de som har holdt ut i den antikristelige trengselstid, skal regjere med Kristus i det tusenårige riket (sml. 20,4ff), og Guds tjenere skal regjere i all evighet når verden er nyskapt (sml. 22,3ff). Morgenstjernen melder at "det lider med natten, og det stunder til dag". Den som har avlagt mørkets gjerninger og ikledd seg lysets våpen, kan hilse morgenstjernen med glede! Sml. Rom. 13,11ff. Forløsningen kommer (Lk 21,28). Som verdens lys er Jesus selv (Jh 8,12), så er også den klare morgenstjerne Jesus selv (Jh åp 22,16). Det er ikke nødvendig å tolke morgenstjernen annerledes i 2,28. Når han kommer i sin herlighet, går hans folk inn til den evige dag!

Formaningen til å høre hva Ånden sier til menighetene er for menigheten i Tyatira en formaning til å skjelne mellom Guds ord og forførende lære. Samtidig er det nok en formaning til å gi akt på budskapet i alle sendebreva og i resten av Jh åp, som er et rundskriv til menighetene (sml. 22,21).