Tekstgjennomgåelser for 3. søndag etter pinse, 16. juni 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Frelse for fortapte

 

Lektietekst: 5Mos. 7,6-8

 

6 For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. 7 Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere, for dere er det minste av alle folkene. 8 Men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.

 

Femte Mosebok inneholder formaningstaler som Moses holdt før Israel gikk over Jordan. Kap. 7 kretser om tanken på utvelgelsen. Israel er Guds hellige eiendomsfolk. Dette knytter tråden tilbake til paktstilbudet i 2Mos. 19,5f, som Herren gav folket førti år tidligere. Dersom Israel gikk inn for pakten, skulle de få være Guds særlige eiendom, et kongerike av prester og et hellig folk. Både i paktstilbudet (2Mos. 19) og i Moses' påminnelse (5Mos. 7) ses Israel på den ene sida i forhold til Herren og på den andre sida i forhold til de andre folka på jorda. Det blir understreket at Israels særstilling består i dets særskilte stilling til Gud. Israel er hans eiendomsfolk som han på en særskilt måte rår over, og som står under hans særskilte vern (sml. 33,29). Og Israels priviligerte stilling i pakten med Gud beror på en utvelgelse, som Moses uttrykkelig kaller det. Egentlig hører hele jorda Herren til (2Mos. 19,5; Salme 24,1f). Alle mennesker er skapt av Gud, han holder livet oppe, alle står til ansvar for han, og han har krav på alle. Men Israel har lært han å kjenne som sin Gud, som har forløst folket fra Egypt (2Mos. 19,4; 20,2). Israel er et rike der han er konge (2Mos. 19,5; 5Mos. 33,5).

Israel skulle få være et hellig folk. Begrepet "qadosj" (hellig) kommer sannynligvis av et verb som betyr skjære av / skille ut. GT kan karakterisere steder, ting og mennesker som hellige. Men det er særmerkt for hellighetstanken i Israel til forskjell fra hedenske folk at det framfor alt er Gud som er hellig. Helligheten er ikke en enkelt egenskap ved Gud, men en sammenfattende betegnelse for Guds vesen. Herren er kilden til all hellighet. Når noen eller noe som ikke er Gud, kan være hellig, er det altså en avledet hellighet. Israel skulle få være utskilt fra andre folk og stå i et særskilt forhold til den hellige Gud. (3Mos. 20,26). Men utvelgelsen av det ene folket hadde velsignelsen av alle jordens folk for øye (sml. 1Mos. 12,2f; Mt 28,18-20). Israel var altså Herrens førstegrøde blant folka (Jer. 2,3). Herren er paktsfolkets konge og beskytter. Kongeriket av prester skulle være utskilt fra hedningene som presten var utskilt fra folket. Som presten var nær Gud, skulle Israel være nær han (Salme 148,14). Som presten velsignet folket, skulle Israel ha den oppgaven å være til velsignelse for alle folkeslag. Det går ei velsignelseslinje fra Abraham til Messias (sml. 1Mos. 12,2f; Jes. 49,6).

Utvelgelsen av Israel grunnet seg ikke på at dette folket hadde noe som helst fortrinn i seg selv, men på følgende to forhold, nevnt i v. 8:

1) At Herren elsket folket

2) Løftene til folkets fedre (sml. 9,5)

Herren ville oppfylle løftene til fedrene på israelittene uforskyldt. Han kunne ha utvalgt en enkelt familie blant israelittene og oppfylt løftene på den (sml. 2Mos. 32,10; 4Mos. 14,12), men i sin suverene kjærlighet ville han la hele folket få del i hans paktstroskap.

Grunnstrukturen i Sinai-pakten er evangelisk (sml. 2Mos. 19,4; 20,2). Det er befrieren som stiller opp paktskravene. De ti bud er så å si grunnloven i en lovkodex som inneholder både religiøse, moralske og juridiske bestsmmelser. Og det kommer klart fram at det er hjerteforholdet til Herren som er det grunnleggende på menneskets side (sml. 2Mos. 20,3.5b-6). Pakten inneholder både trusel om hjemsøkelse og løfte om trofast miskunn (sml. 3Mos. 26; 5Mos. 28).

Den gammeltestamentlige forkynnelse har enten et pakts-konfirmerende sikte, som i Moses' taler på Moabs ødemarker, eller et pakts-restituerende sikte. Domsprofetene taler til et folk som nok holder den ytre gudsdyrkelsen oppe, men som i så stor utstrekning er falt fra Herren. Det betyr at paktens trusler er aktuelle (sml. Jos. 23,5f; Am. 3,2). Det frafalne folket er hjemfallent til dom, men det lyder et kall til bot (sml. Jer. 3,12ff). Verken nordriket Israel eller sørriket Juda unngikk den nasjonale katrastrofen, men vi møter hos flere profeter talen om en ny pakt. Sml. Jer. 31,31-34; Esek. 37,26. Herrens lidende tjener grunnlegger den nye pakt. Sml. Jes. 42,6; 49,8; Esek. 34,20ff; 37,21ff.

 

Episteltekst: 1Kor. 1,26-31

 

26 For legg merke til deres kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. 27 Men det som er dåraktig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, 28 og det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at intet kjød skal rose seg for Gud. 30 Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt for oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, 31 for at, som skrevet er: Den som roser seg, han rose seg i Herren!

 

Som utvelgelsen av Israel ikke grunnet seg på noen egenskap hos folket, så grunner heller ikke utvelgelsen av den nye pakts menighet seg på noen egenskap hos de kristne. Utvelgelsen skjer ikke fordi de som utvelges er slik som de er, men fordi han som utvelger er slik som han er (sml. 2Mos. 3,14).

Paulus kjemper mot enhver som vil forkludre eller avsvekke evangeliet ved menneskevisdom. Menneskevisdommen er dømt av Gud. Det viser apostelen ved teoretisk argumentasjon i v. 18-25 og ved praktisk argumentasjon i v. 26-31, og i 2,1-5 viser han til sitt eget eksempel som forkynner. Guds visdom er av en annen art enn menneskevisdommen, 2,6-16.

Ikke mange av dem verden aktet høgt, var med i menigheten. De av dem som er blitt kristne, er blitt frelst ved det samme evangeliet som alle andre. V. 30 understreker at det er helt og fullt Guds verk at et menneske blir frelst. Likheten og fellesskapet mellom kristne tross alle ytre forskjeller skinner også igjennom, sml. 12,13. Kristus er tatt imot som sann visdom av de kristne. Sml. v. 24. Han er også Guds kraft og er derfor også blitt rettferdighet og helliggjørelse og forløsning for dem. - Rettferdighet som gripes ved troen og holder for Gud. - Helliggjørelse som også gripes ved troen. Vi kan forstå helliggjørelse som parallellbegrep til rettferdiggjørelse, men også slik vi nok vanligvis bruker det i forkynnelsen, om kristenlivets vekst, som Helligånden skaper. Også veksten skjer ved evangeliet, ikke ved loven egentlig. - Forløsning, kan både være forløsning fra syndeskylden her og nå (Rom. 3,24; Kol. 1,14; Ef 1,7) og forløsning til oppstandelsesIiv på den ytterste dag (Lk 21,28; Rom. 8,23; Ef 4,30). I Kristus har vi alt det vi trenger for å kunne eksistere som kristne mennesker og bli stående i dommen.

 

Prekentekst: Luk. 19,1-10

 

1 Og han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. 2 Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann. 3 Og han søkte å få se hvem Jesus var, og han kunne ikke komme til for folkemengen, for han var liten av vekst. 4 Da løp han i forveien og steg opp i et morbærtre for å få se ham, for hans veg gikk der forbi. 5 Og da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus! Skynd deg og stig ned! For i dag må jeg bli i ditt hus. 6 Og han skyndte seg og steg ned, og tok imot ham med glede. 7 Og da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann! 8 Men Sakkeus stod fram og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, gir jeg det firedobbelt igjen. 9 Og Jesus sa om ham: I dag er frelse blitt dette hus til del, ettersom også han er en Abrahams sønn. 10 For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

 

Jeriko var israelittenes innfallsport til det lovede land på vestsida av Jordan. Faktisk skulle den visst aldri ha vært gjenoppbygd, men ligget i grus som et tegn på Guds dom over de stengte porter (sml. Jos. 6,26; 1Kong. 16,34).

Byen ble ikke erobret ved en militær aksjon. Den ble gitt i Josvas hand. Da Josva var ved Jeriko, fikk han se en mann med et draget sverd i handa. Og Josva spurte: Hører du til oss eller til våre fiender? Mannen svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær; nå er jeg kommet. Josva falt på sitt ansikt og tilbad. Og han fikk beskjed om å dra skoen av foten, for han stod på hellig sted. (Jos. 5,13ff)

På Herrens løfte inntok israelittene Jeriko. Folket i byen hadde fylt sine synders mål og oppgjørets time slo. Da Israel i gudstjenestlig opptog så å si slapp det tause skrik om rettferdighet løs, falt Jerikos mur helt sammen. (Jos. 6)

Men hos Rahab fant Israel den skarlagensrøde snoren (sml. Jos. 2). Hun brøt ut fra en hedensk bakgrunn. Ved tro unngikk hun å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred (Hebr. 11,31). "Den røde tråden" førte hennes liv dypt inn i frelseshistoriens vev. Den hedenske skjøgens navn dukker opp i Jesu ættetavle i Mt 1 som stammor til kong David.

Som Rahab tok imot Israel, tok Sakkeus imot Israels konge. Som hun bad om barmhjertighet, bad den blinde tiggeren utenfor byen om miskunn da "Jesus Krist, den høvding for Guds hær" kom til Jeriko med sine disipler på veg til påsken i Jerusalem: "Jesus, du Davids sønn! Miskunn deg over meg!" (Lk 18,35ff)

Der har vi den røde tråden igjen. I bekjennelsen til Jesus som Messias og troens bønn om miskunn.

Som tollsjef hadde vel Sakkeus sitt kontor ved bymuren. Og muret inne var han av fariseernes isfront overfor tollerne. Karriere i det romerske tollvesen kunne en jøde neppe gjøre uten å betale med sosial isolasjon. Den lille mann i den høye stilling gikk nok der til spott og spe. Muret inne også av Mammon og uoppgjort synd.

Men Sakkeus representerer mennesker som er uventa åpne for Guds frelse. Som Rahab. Kanskje som mennesker vi har gitt opp.

Høvdingen over Herrens hær er ikke noen partimann (Jos. 5,13f). Og Jesus ser mennesket bak den ytre fasaden, han hører den elendiges bønn, han ser hjertets lengsel, han vet hvor han finner den røde tråden.

Da en liten gutt ble omskåret som tegn på at han var en Abrahams sønn (sml. 1Mos. 17) og fikk navnet Sakkeus, må foreldrene ha drømt fagre drømmer om at han skulle leve et gudfryktig og godt liv. Sakkeus er det hebraiske Sakkai. Enten betyr det ren, eller så er det en forkortelse av Sakarja, som betyr: Jahve har kommet i hu. Et bønnebarn kan Sakkeus ha vært. Hans løpebane har nok voldt foreldrene uro og smerte. Med sorg i sinn og kjærlighet i barm har de visst prøvd å minne Sakkeus om å søke de åndelige goder og tjene den sanne Gud. Men åra har gått, og en ung, ivrig tollbetjent har visst viklet seg inn i mer og mer uærlighet og gitt etter for et stadig sterkere materielt sug ettersom han gjorde karriere. Han var blitt tollsjef på grensa mot Perea og en rik mann. Men det kan være han allerede har passert et materielt metningspunkt. Det er visst ikke lengre pengebegjæret, men samvittigheten som murrer og gnager. Synet av de fattige minner visst om hans egoisme og forsømmelsessynder. Og om et fattig indre liv.

Når ryktet går om at Jesus fra Nasaret kommer til Jeriko, skjer det noe med Sakkeus. Han må ut og se. Reknskaper får være reknskaper, og kasse får være kasse så lenge. Men slik folk strømmer til, er det ikke lett for den kortbeinte og stuttvokste mannen å skaffe seg utsiktsplass. Morbærtreet blir løsningen. Posituren var muligens en smule kompromitterende for posisjonen. Men det måtte være noe som drev tollsjefen til klatring for bare å få et glimt av Jesus fra Nasaret. Og det skjer noe som Sakkeus ikke hadde kunnet rekne med.

Jesus stanser. Han ser den røde tråden. Han vet nøyaktig hvem det er som sitter i morbærtreet. Han ser murene som sperrer Sakkeus inne. Men han vet også hvordan de skal falle.

Han kaller Sakkeus ved det navn som lød ved omskjærelsen. Han ser i han en Abrahams sønn, et lem på paktsfolket. Det er som han sier: Jeg har kalt deg ved navn, du er min (sml. Jes. 43,1).

Men Jesus visste hvilket liv navnet Sakkeus klebet ved. Han så muren av synd og skyld som holdt mannen fanget. Og han aksepterte ikke synden. Men han overvant synderen, - ikke med hard og kjølig kritikk, men med kjærlighetens vilje til fellesskap og sin forunderlige omsorg. Gud hadde gitt Sakkeus i Jesu hand (sml. Jh 6,44ff).

Sakkeus var ikke sein om å følge kallet. Men Jeriko voktet sine "murer" rundt overtolleren. De gikk på barrikadene. De knurret (sml. 5,30; 15,2) og sa om Jesus: "Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann!" Knurringen minner om Israel i ørkenen (sml. 2Mos. 16; 4Mos. 13f; 16f).

Jesus vil ha med oss å gjøre enda vi er syndere. Sml. Peters syndserkjennelse og Jesu svar i 5,8 og 10. Som speiderne, gudsfolkets utsendinger, tok inn hos synderinnen, tok Jesus, Guds utsendte, inn hos synderen. Men se hvor glad Sakkeus blir fordi Jesus vil ha fellesskap med han! (Kontrasten mellom den rike overtollerens glede den rike unge rådsherrens bedrøvelse (18,23) er påfallende.) Se for en forandring det blir i Sakkeus' liv! Omvendelsen fører til oppgjør og ny vandel (sml. Esek. 33,14ff). Etter 3Mos. 5,20ff skulle ulovlig besittelse tilbakebetales med tillegg av en femtedel. Strengere bestemmelser gjaldt imidlertid dersom det var okser eller sauer som var slaktet eller solgt til tredjemann (2Mos. 22,1; sml. 2Sam. 12,6).

Frelse (gresk: soteria) var kommet til Sakkeus' hus. Mens frelsesbegrepet i GT kan brukes om redning fra mange slags nød, er det i NT en talende konsentrasjon i bruken av begrepet. Først og fremst er det tale om frelse fra synd og skyld (Mt 1,21; Lk 7,50), vrede og dom (Rom. 5,9f), men også helbredelse (Mt 9,22) og dødesoppvekkelse (Lk 8,50), som er forvarsler om det fullendte Guds rike, kan kalles frelse. Fortapelse er motsetning til frelse. Den som lever uten Jesus, er fortapt. Det å være fortapt vil si to ting. For det ene at en har tapt seg selv, sitt liv, si framtid. Men for det andre betyr det også at Gud har tapt dette mennesket. Men Gud har ikke sluttet å elske den som har vendt han ryggen. Jesus så en dyrebar eiendom han hadde mistet, der andre så et håpløst tilfelle. Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt, sier han i det programmatiske avslutningsverset i teksten (sml. Jh 3,16f). Han taler som den gode hyrde (sml. Esek. 34; Jh 10).

I Jesu navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for Israel og alle andre folk (Lk 24,47; Apg. 5,31). Synderinner, snuskete tollere og blinde tiggere kan bli førstegrøden for evangeliet i et samfunn. Jerikos mur falt fordi Gud gav byen i Josvas hånd. Gud har gitt hele verden i Jesu hånd. Hvor finner han den røde tråden?