Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 5. søndag etter pinse, 30. juni 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Gud gjør ikke forskjell på folk

 

Lektietekst: Sak. 7,8-12a

 

8 Og Herrens ord kom til Sakarias, og det lød så:

9 Så sa Herren, hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre. 10 Og undertrykk ikke enker og farløse, fremmede og arminger, og tenk ikke ut ondt mot hverandre i deres hjerte!

11 Men de ville ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot, og sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte, 12 og sitt hjerte gjorde de hardt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord Herren, hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd gjennom de tidligere profeter.

 

Sak. 7 handler om at Herren ikke krever faste, men omvendelse. Det minner mye om Jes. 58,1ff. I Sak. 7,9f har vi en sammenfatning av de gamle profetenes krav (sml. v. 7) om rettferdighet, trofasthet og barmhjertighet. Det dreier seg om kravet til paktsfolket om å følge Herren (5Mos. 13,4). Om rettssikkerheten og lovens vern om de svake, om fremmede, enker, farløse, fattige (sml. 2Mos. 22,21ff; 23,1ff; 5Mos. 16,18ff; 24,10ff). Slik forkynte en Amos (sml. Am 5,15), en Jesaja (sml. Jes. 1,16f), en Mika (sml. Mi 6,8). På denne basis kunne en Hosea refse paktsbruddet i Israel (sml. Hos. 4,1ff) og en Jeremia refse paksbruddet i Juda (sml. Jer. 7).

I serien "Word Biblical Commentary" sier Ralph L. Smith: "I alle samfunn er der en gruppe mennesker som trenger spesiell omsorg. De er de uheldige, de hjelpeløse, de som mangler rettigheter. Sakarias identifiserer dem som enken, den foreldreløse, den fremmede og den fattige." Enken har ikke noen ektemann til å tale hennes sak, foreldreløse trenger voksne til å elske og sørge for dem, fremmede trenger å bli tatt imot, vernet og hjulpet, og også de som ikke kan betale, trenger mat og klær. D. R. Jones sier: "Det er nettopp på dette livsområde, bortenfor grensene for lovbefalte plikter, menn og kvinner grupperer seg etter det de innerst inne og i Guds øyne er."

Sakarias virker fra år 520 f. Kr. f., det vil si etter det babylonske fangenskap. Han kan se tilbake på de store nasjonale katastrofene med nordriket Israels og sørriket Judas undergang. Og han ser dette i det profetiske lys. Fordi folket ikke ville akte på Guds bud og høre på hans sendebud, kom en stor vrede fra Herren (v. 12b). I v. 11-12a skildres den forherdelsesprosess som folket gjorde seg skyld i. Loven og Guds ord kom ved Guds Ånd gjennom hans profeter. Men se hvordan en Amos fikk taleforbud (sml. Am 7,10ff), en Jesaja ble avvist (sml. Jes. 7,10ff), en Jeremia ble forkastet! Når Guds ord ikke blir tatt imot, blir mennesket hardere enn før. Den forherdelsesprosessen Jesaja fikk høre om i kallsopplevelsen, ble virkelighet (sml. Jes. 6,9f).

Hos Sakarias fungerer henvisningen til fortida til advarsel. En død og utvortes gudsdyrkelse er forgjeves. Herren spør etter tro, virksom ved kjærlighet (sml. Gal. 5,6). Dette ville Hans Nielsen Hauge legge sine medmennesker på sinne da han begynte sin ivrige vitnetjeneste for 200 år sia. I likhet med profetene tok han utgangspunkt i lovgivningen, som tok sikte på å fremme tro og gudsfrykt i landet (sml. "Betragtninger over Verdens Daarlighed", 1796). På samme måte begynte Børre Knudsen sin virksomhet på riksplanet med å påvise brudd på Guds lov, naturretten og Norges grunnlov. Med det står han i vekkelsestradisjonen helt fra den gamle pakts tid. Hvem er svake grupper i dagens samfunn om ikke våre ufødte medmennesker? Hvem skal tale deres sak om ikke den som frykter Herren? Og vi legger til: Hvordan skal Norge unnfly Guds vredesdom uten omvendelse?

 

Episteltekst: Rom. 2,1-4

 

1 Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer den annen, fordømmer du deg selv. For du gjør det samme, du som dømmer. 2 Men vi vet at Guds dom etter sannhet er over dem som gjør slikt. 3 Men mener du det, du menneske, som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal unnfly Guds dom? 4 Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og langmodighet, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

 

Etterat apostelen i 1,18-32 har forkynt Guds vrede over ugudeligheten og urettferdigheten, viser han i 2,1-3,20 at også jødene er skyldige til Guds dom. Den som dømmer andre etter Guds lov, dømmer også seg selv. Slik er det enten den som dømmer, er den groveste synder eller den frommeste fariseer. Ved å måle andre med Guds lov, anerkjenner en lovens gyldighet.

Med et "derfor" i v. 1 er tankegangen knyttet sammen med en grunntanke i det foregående. Mennesker "holder sannheten nede i urettferdighet" (1,18) og synder mot bedre vitende (1,32). Det gjelder jøden som krenker den skrevne Guds lov, og det gjelder hedningen som krenker lovens resonansbunn i hjerte og sinn (sml. 2,14f). Hva annet er "naturretten" enn den naturlige anelse om rett og galt, som danner en klangbunn i samvittigheten for Guds bud? Både hedning og jøde er "anapologetos" (sml. 1,20; 2,1) - uten unnskyldning eller holdbart forsvar (apologi).

Når apostelen retter søkelyset mot dem som dømmer, er jeg ikke så sikker på at det er for å komme dømmesyken til livs. Visst er det noe som Jesus tar fatt i i Bergprekenen, der han formaner den dømmesyke til å fjerne bjelken i sitt eget øye før han prøver å fjerne flisen i sin brors (Matt. 7,1ff). Men hele argumentasjonen hos Paulus bygger opp til konklusjonen i 3,19f. Det gjelder å vise at ingen av oss blir frelst ved lovgjerninger enda så viktig det er både å kjenne og å holde loven. Feilen er da ikke uten videre det at en dømmer, men at en selv bryter den lov en dømmer andre etter. Slik feller en dommen over seg selv. Som David gjorde da Natan gikk i rette med han (2Sam. 12).

Saken er da at målt med Guds lov er vi alle hjemfalne til Guds vrede og dom. Gud dømmer i overensstemmelse med sannheten (kata aletheian, v. 2). Overfor Gud kan vi ikke skjule våre misgjerninger og pynte på våre mangler. En bekjennelse som bare sitter i hodet og munnen, holder ikke. I v. 17ff retter apostelen et kritisk søkelys på motsetningen mellom lære og liv blant jødene. Og tilspisset kan det med Jakob sies at "enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle" (Jak. 2,10).

Som domsprofetene, døperen Johannes, Jesus selv og de øvrige apostlene forkynner Paulus omvendelse også for jøder. I sin godhet og tålmodighet venter Gud med å sende straffen for at flest mulig skal vende om (sml. 2Pet. 3.9.15), både jøde og greker. Gud gjør ikke forskjell på folk (se v. 11).

Anders Nygren og andre hevder at Paulus polemiserer mot jødedommen i avsnittet. Mens jøden mener at han står over hedningen fordi han har kunnskap om loven, sier Paulus at her kommer det ikke an på kunnskap, men på gjerning. Mens jøden mener at Guds langmodighet gir hedningen mulighet til omvendelse, sier Paulus at jøden selv må vende om før det er for seint. Mens jøden mener at jødene tuktes i mildhet, mens hedningene dømmes i vrede, sier Paulus at jøden selv opphoper seg vrede ved hardhet og ubotferdighet (v. 5). Men advarselen mot falsk (og antinomistisk) sikkerhet finner vi også i jødedommen (sml. Sir. 5,4ff).

Apostelen refser en religiøsitet der en tror seg trygg fordi en har rett kunnskap og derfor dømmer andre strengere enn seg selv. En slik religiøsitet kunne han finne i synagogen. Men vi kan også møte den i kirken, for eksempel i form av en antinomistisk "karikaturlutherdom".

 

Prekentekst: Joh. 8,2-11

 

2 Og tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Og alt folket kom til ham, og han satte seg og lærte dem.

3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i hor, og stilte henne fram for ham. 4 De sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. 5 I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?

6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage han for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. 7 Og da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han kaste den første stein på henne! 8 Og han bøyde seg igjen ned og skrev på jorden.

9 Men da de hørte det, gikk de ut en etter en, de eldste først. Og Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der,

10 Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? 11 Hun sa: Ingen, Herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!

 

Jesus lærer folket i templet fra tidlig om morgenen. En kvinne er grepet i hor (gresk: moicheia) i øyenvitners nærvær. Bestemmelsen i Mose-loven om steining når kvinnen er jomfru og trolovet med en annen, gjelder både kvinnen og mannen (sml. 5Mos. 22,23f). Vi må da rekne med at det er et slikt tilfelle det er tale om (- selv om Mose-loven også foreskrev dødsstraff om kvinnen var gift sml. 3Mos. 20,10 -), men mannen som også drev hor, ser ut til å ha sluppet unna. Forøvrig var det vitnene som skulle kaste stein først ved en eksekusjon (sml. 5Mos. 17,2ff). I et forsøk på å friste Jesus (- sml. skilsmissespørsmålet, Matt. 19,2 / Mark. 10,2, og spørsmålet om keiserskatt, Matt. 22,15ff og parallsteder -) legger nå de skriftlærde og fariseerne saken fram for han. Ja, det spørs om ikke de prøver å presse han inn i et dilemma. Sier Jesus at kvinnen skal leve, kan jo motstanderne klage til det høye råd under henvisning til Mose-lovens straffebestemmelse. Men sier han at kvinnen skal steines, kan de kanskje finne på å klage til Pilatus under henvisning til det romerske henrettelsesmonopol (sml. 18,31). Prinsipalt ønsket de nok å gå til det høye råd (sml. 7,45ff).

Jesus svarer dels med å skrive på jorda, og dels med: "Den av dere som er uten synd, han kaste den første stein på henne!" Hva var det Jesus skrev? Følger han den romerske skikk først å skrive ned dommen og så å lese den? Imidlertid skriver han to ganger på jorda, og generelt må vi rekne med en gammeltestamentlig / jødisk bakgrunn. En har tenkt at det Jesus skrev, kan ha vært ord fra 2Mos. 23,1 og 7. Allerede Ambrosius, Hieronymus og Augustin tenkte at det Jesus skrev, kan ha vært disse ord fra Jer. 17,13: "Alle de som forlater deg, skal bli til skamme; de som viker fra deg, skal skrives i støvet; for de har forlatt kilden med det levende vann, Herren." De frafalne skrives i støvet. "- støv er du, og til støv skal du vende tilbake", fikk Adam høre på fallets dag (1Mos. 3,19). Også Adam prøvde å avlede dommen fra seg til kvinnen (1Mos. 3,12). Men han dømte dermed seg selv (sml. 1Mos. 3,17).

Jesus, Guds Sønn, innbød mennesker til å komme til han og slukke den åndelige tørst (sml. Joh. 4,10ff; 6;35; 7,37ff). Men fariseerne og de skriftlærde vendte seg fra han og gikk bort, noe som også bokstavelig skjedde på tempelplassen (v. 9). Frafallet er hor i åndelig mening, noe ikke minst profeten Jeremia framhever. Den menighet som gladelig lar seg voldta i åndelig betydning, har mistet den moralske retten til å dømme kvinner som faller i synd.

Jesus opphever ikke loven. Men han tar den ut av hendene på de skriftlærde og fariseerne. Akkurat som i Bergprekenen (Matt. 5 - 7). Der sier han: "Dere har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte." (Matt. 5,27f) I behandlingen av kvinnen som ble grepet på fersk gjerning i hor, legger Jesus et grunnlag for opphevelse av dødsstraffen. Det lar seg gjøre å hevde av den gammeltestamentlige dødsstraff avløses av den nytestamentlige kirketukt. Gud vil ikke synderens dom og død, men at synderen skal omvende seg og leve.

Talende heter det i v. 9 at de eldste gikk først ut. De med de mange års synder. Men kvinnen gikk ikke. Hun benektet ikke sin synd, men hun satte sitt håp til Jesus og kalte han herre (v. 11). Den ene som var uten synd, kunne fordømme kvinnen, men han gjorde det ikke (sml. 3,17; 8,15). Han er frelseren for fariseere, skriftlærde, horkvinner og alle andre. Han fordømte synden idet han sa: "Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!" (Sml. 5,14). Men han frikjente synderinnen idet han sa: "Heller ikke jeg fordømmer deg."

Ekskurs om teksthistorien

Joh. 7,53 - 8,11 har en komplisert overleveringshistorie. Det kan diskuteres om det opprinnelig har vært med i Johannes-evangeliet, men det er ingen grunn til å tvile på at det er historisk troverdig. Både Jesus og hans motstandere er skildret slik vi finner det også andre steder i evangeliene. I det følgende bygger jeg især på Odd Sverre Hoves arbeid med tekstoverleveringen:

Avsnittet mangler i alle de eldste greske handskriftene så nær som codex Bezae Cantabrigiensis (som neppe er stort eldre enn fra omkring år 500). Likeså mangler det i mange av de gamle oversettelsene (sahidisk, amharisk, boharisk, gammelgotisk osv). Språk og stil i avsnittet er utypisk for Johannes, men minner om Lukas. Forøvrig kan Joh. 8,12 leses som en direkte fortsettelse av 7,52.

På den annen side kan beretningen spores langt tilbake. En har vært inne på tanken at det er den samme beretningen Eusebius sikter til i sin kirkehistorie (III,39,17), når han skriver at Papias (død ca. 140?) skal ha overlevert "en beretning om en kvinne som ble anklaget overfor Herren for mange synder, en beretning som finnes i Hebreerevangeliet". Men dette er usikkert. Imidlertid forutsetter "Didaskalia" (en kirkeordning fra første halvdel av 200-tallet?) at beretningen om kvinnen som ble grepet på fersk gjerning i hor, er godt kjent. "Didaskalia" bruker beretningen som en advarsel til biskopene mot å være for strenge i kirketukten. Ambrosius (ca. 339-397) og Augustin (354-430) kjente beretningen, og Hieronymus (ca. 342-420) tok avsnittet inn i den latinske bibeloversettelsen Vulgata, noe han bygde på greske og latinske manuskripter han hadde tilgang til. Augustin anbefalte avsnittet sterkt og ønsket det inntatt i gudstjenestetekstene. Han skal ha vært inne på den tanken at avsnittet kunne være blitt fjernet fra manuskriptene på et tidlig tidspunkt, men deretter berget tilbake igjen. Joh. 7,53 - 8,11 finnes i et flertall av de gamle handskriftene som er kjent idag. I de gamle oversettelsene finner en avnittet i enkelte versjoner av latin (i tillegg til Vulgata), syrisk, koptisk og armensk.

Når det gjelder vurderingen av tekstvitnene, kan det være god grunn til å legge betydelig vekt på Textus-receptus-tradisjonen, som har avsnittet med, ikke minst fordi den får støtte fra en serie gamle vitner som omfatter Didaskalia, Ambrosius, Hieronymus og Augustin.

Noe er eiendommelig også ved plasseringen av avsnittet i Bibelen. Codex Sinaiticus skal ha et åpent blankt felt etter Joh. 7,52 - som om avskriveren hadde gjort plass for avsnittet, men ikke tatt det med. Og det finnes tekstvitner som har avsnittet på helt andre steder. En kan finne det etter 7,36, etter 21,24 - og noen har det faktisk etter Luk. 21,38 (hvor det passer merkelig godt inn i sammenhengen).

Om beretningen ikke fra først av var nedskrevet i Johannes-evangeliet, er den vel en selvstendig overlevering som i en del menigheter kanskje har vært avskrevet sammen med Johannesevangeliet eller Lukasevangeliet. Når avsnittet fikk sin plass i Joh. 7 - 8 i tilknytning til Jesu opptreden ved løvhyttefesten i Jerusalem, har det vel vært både historisk og saklig grunn til det.