Tekstgjennomgåelser for 20. søndag etter pinse, 10. oktober 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Tro og liv

 

Gammeltestamentlig tekst: 1Mos. 15,1-6

 

1 Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.

2 Og Abram sa: Herre, Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og den som skal ta mitt hus i eie, er Elieser fra Damaskus. 3 Og Abram sa: Se, meg har du ikke gitt barn, og se, en tjener som er født i mitt hus, skal arve meg.

4 Men se, da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne skal ikke arve deg, men en som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. 5 Og han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, dersom du kan telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli. 6 Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

 

Fra urhistorien av skjer det en utvelgelse av mennesker som blir bærere av en historie som når sitt mål i Kristus. Historiens Gud har utvalgt Noah, Abraham, Isak, Jakob, Juda og David - for å la sin velsignelse komme over alle gjennom den ene, Jesus Kristus, Davids sønn av Juda stamme, Abrahams ætling gjennom Isak og Jakob.

Med Guds kall til Abraham begynner den spesielle frelseshistorien (sml. Jos. 24,2f). I den foregående urhistorie hører vi at synden kom inn i verden og dermed forbannelse og død. Herrens løfter til Abraham kan sammenfattes i ordet velsignelse, som er det motsatte av forbannelse (sml. 5Mos. 30,19).

Den åndelige velsignelsen av Abraham - mottatt i tro (v. 6) - er grunnlag for den ytre velsignelsen i form av land og stor etterslekt. Og det frelseshistoriske siktet er velsignelsen av alle jordens slekter (12,3).

I teksten dreier det seg om ætt-løftet, i resten av kap. 15 om land-løftet. Gjennom ætten og landet vil Herren velsigne. Men en kan ikke beholde Abrahams velsignelse uten Abrahams tro (sml. Jh 8,31ff). NT viser at også folkene hører med når løftene blir oppfylt i den nye pakt gjennom syndsforlatelsen og åndsutgytelsen (Rom. 4; Gal. 3). Og i fullendelsen skal Guds folk arve ikke bare landet, men hele den nye jord (Rom. 4,13). Den åndelige velsignelsen får en ved troen på Abrahams ætling Jesus Kristus (sml. Rom. 9,6ff; Gal. 3,6ff).

Abram har nå fått en sterk posisjon i det lovede landet, men løftet om en etterslekt (sml. 12,2; 13,16) synes så uvirkelig (sml. 11,30). Troen er blandet med mismot.

Men Herrens ord kommer til Abram, slik det seinere skulle komme til profetene, og i et syn, slik Bileam seinere opplevde det (4Mos. 24,4.16). Herrens ord i v. 1 kan leses på bakgrunn av kap. 14. Abram er sterk fordi Herren er med han, og lønn skal han få rikelig, ikke av mennesker, men av Gud.

Herren lover Abram en etterslekt tallrik som stjernene på himmelen (sml. 22,17), som han tidligere hadde lovt han en ætt som støvet på jorda (13,16). Tanken på himmelens stjerner fikk kanskje Abram til å besinne seg på Guds allmakt (sml. 18,14). Mot håp trodde Abram med håp (Rom. 4,18) på Herren. Troen er tillit til at Gud holder løftet sitt. Den hebraiske uttrykksmåten kan forstås om en gjentatt eller stadig tro. Abram brukte å tro på Herrens ord. På grunn av troen blir han reknet som rettferdig. Rettferdighet i gammeltestamentlig mening er troskap i et fellesskap, videre er det paktstroskap. Det som svarer til normen i et fellesskap, er rettferdighet. Men her i v. 6 hører vi at Abram reknes rettferdig bare på grunn av troen.

I likhet med Hab. 2,4 har 1Mos. 15,6 en sentral plass som skriftbevis hos Paulus (se Gal. 3 og Rom. 4). Alt i GT måtte menneskene bli rettferdiggjort ved tro. Vantroen er grunnproblem også her (Salme 78,21f; Jes. 7,9; sml. Jh 16,9).

Jakob taler om en annen side ved Abraham, en side som viser at troen hans var levende (se Jak. 2,21-23). I sitt brev stiller Jakob den levende troen opp mot den døde. Paulus taler om rettferdiggjørelse ved troen alene, men han tenker på en sann, levende tro. Det ble sagt i den lutherske reformasjon: "Vi blir frelst ved troen alene, men troen er aldri alene. Den er alltid sammen med kjærligheten."

 

Evangelietekst: Mk 2,1-12

 

1 Og noen dager senere kom han igjen til Kapernaum, og det spurtes at han var hjemme. 2 Og mange samlet seg, så de ikke lenger fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte ordet til dem.

3 Og de kom til ham med en som var lam; han ble båret av fire mann. 4 Og da de ikke kunne komme fram til ham for folkemengden, tok de taket av der hvor han var, og laget en åpning og firte ned sengen som den lamme lå på.

5 Og da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Sønn, dine synder er deg forlatt!

6 Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sine hjerter: 7 Hvorfor taler denne mann slik? Han spotter Gud; hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?

8 Og straks kjente Jesus i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker dere dette i deres hjerter? 9 Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt, eller å si: Stå opp og ta din seng og gå? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sier han til den lamme: 11 Jeg sier deg: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus!

12 Og han stod opp og tok straks sengen og gikk ut for alles øyne, så alle ble ute av seg selv av forundring og priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett!

 

Teksten handler om en helbredelse, men først og fremst om Jesu makt til å forlate synder. Helbredelsen understreker forkynnelsen av evangeliet. Både helbredelse og tilgivelse viser at Jesus er Gud. Og for hans skyld kan vi ha syndenes forlatelse og håp om å få være med i det fullendte Guds rike, der ingen lider vondt.

Den sjuke i teksten kunne ikke gå. På grunnspråket betegnes han som "paralytikos", det vil si en som er helt eller delvis lammet i et eller flere organer.

Jesus ser "deres tro" (v. 5). Strengt tatt går vel uttrykksmåten først og fremst på deres tro som bar den lamme. Men jeg ser ingen grunn til å skille i sak mellom den sjukes tro og de andres. Den sjuke og de som bar han, hadde alle tiltro til Jesus.

Idet Jesus taler - ved hans livgivende ord - blir syndene forlatt. Passivformen antyder at det å forlate synder er en guddommelig handling. Det er Gud som forlater mannen hans synder (sml. 2Mos. 34,6f; Jes. 1,18; 43,25; 44,22; Jer. 31,34; 33,8; Mika 7,19; Sak. 3,9; Salme 130,3f). Og Jesus - som er Gud og taler og handler som Gud, forlater mannen hans synder.

Den myndigheten Jesus legger for dagen i ord og gjerning, sprenger alle rammer for mennesket. De skriftlærde oppfatter at i det Jesus sier, ligger det at han selv tilgir syndene, men de forstår ikke at han selv er Gud. Sml. Jh 10,25ff: Jesus er ett med Faderen, og gjør sin Fars gjerninger, men de vantro jøder vil dømme han fordi han hevder dette.

De skriftlærde setter seg til doms over Jesus, men opplever at han ut fra sin guddommelige allvitenhet (sml. Lk 9,47; Jh 2,24f) avslører dem og anklager dem for deres onde tanker. De onde tanker sprang ut av deres vantro hjerter.

Det er et underlig spørsmål Jesus stiller de skriftlærde i v. 9. For en bedrager er det lettere å si til et menneske at dets synd er tilgitt, enn å helbrede det fra en eller annen sjukdom. Men ikke for Jesus. Å helbrede koster han bare et ord. Å kunne tilgi har kostet han livet. Han er Guds lam, som bar all verdens synd. Helbredelsen av den lamme er tegn på at han taler sant. Sml. forøvrig frelsesprofetien i Jes. 33,24.

Menneskesønnen har makt, myndighet (gresk: eksusia) til å forlate synder på jorda, og da også med virkning i himmelen (sml. Mt 16,16; 18,18). "Eksusia" er en myndighet som er gitt. Sml. Dan. 7,14; Mt 28,18. I v. 10 møter vi første gangen i Markusevangeliet selvbetegnelsen Menneskesønnen i Jesu munn. Det var noe gåtefullt ved betegnelsen, både fordi uttrykket spåklig sett kan oppfattes ganske enkelt som et høgtidelig uttrykk for et menneske, og fordi det ikke alltid var like klart at Jesus talte om seg selv (sml. Joh. 12,34). Men denne gangen var det ikke vanskelig å forstå hvem Menneskesønnen var. Etterhvert blir det klart at betegnelsen har bakgrunn i Dan. 7, og at Jesus anvender den på seg selv (sml. 14,62). Jesus er den himmelske, ja, guddommelige Menneskesønnen som Daniel så. Det er han som blir stående med et evig rike, et i sannhet humant - menneskelig - rike. De dyriske riker må gå under. På sin karakteristiske korsteologiske måte kombinerer Jesus Daniels profeti om Menneskesønnen med Jesajas profeti om Herrens lidende tjener (sml. Jes. 53). Før Menneskesønnen kommer med himmelens skyer (14,62), må han lide og dø (9,31).

Jesus har nå gitt et klart tegn på sin guddommelige "eksusia". De skriftlærde burde erkjenne dette og at han er den himmelske Menneskesønnen. Men spørsmålsstillingen skulle komme tilbake, og synedriet skulle ta fullstendig feil (sml. 11,28; 14,61ff).

Bare Gud kan forlate synder, men Mt 9,8 sier at Gud har gitt mennesker makt til å gjøre det. Som Faderen har gitt Sønnen makt til å forlate synder, har Sønnen gitt sine disipler denne makt. Dette samles på en måte i betegnelsen Menneskesønnen. I Jesus, som er Guds bilde, nyskapes mennesker og gjenvinner sin status som kongelig presteskap. Matteusevangeliet taler da også om at Jesus betror nøklemakten til sin menighet (Mt 16,19; 18,18; sml. Jh 20,22f). Ordets og sakramentenes tjenere skal forlate syndene for den som bekjenner synden og tror på Jesus, og de skal fastholde syndene for den som fornekter han.

 

Prekentekst: Ef 4,22-28

 

22 at dere når det gjelder den tidligere ferd, skal legge av det gamle mennesket, som forderves ved de forførende lystene, 23 men bli fornyet i deres sinns ånd 24 og kle dere i det nye mennesket, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.

25 Derfor, legg av løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste! For vi er hverandres lemmer. 26 Blir dere vrede, så synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede, 27 og gi ikke djevelen rom! 28 Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med hendene sine, for at han kan ha noe å gi til den som trenger det!

 

I Ef 4,1 - 6,20 har vi brevets formanende hoveddel. I teksten taler apostelen om å legge av det gamle mennesket og kle seg i det nye. I v. 25ff taler han konkret om hva dette betyr for livsførselen.

Efeserbrevet og Kolosserbrevet er "tvillingbrev", sendt samtidig og med særdeles mye felles stoff. I Kol. 3,9f sier apostelen at adressatene (allerede) har kledd av seg det gamle mennesket og kledd seg i det nye, mens han i Ef 4,22-24 sier at adressatene nå skal gjøre nettopp dette. Slik kan han variere mellom faktum og fordring ettersom det som skjedde prinsipielt og sakramentalt i dåpen, også er modell for den helliggjørelsen som vi døpes til. Og i Kol. 3 er det klesskiftet fra gammelt til nytt menneske som alt er skjedd i dåpen, motiv til å legge av all ondskap og kle seg i kjærlighet og gode gjerninger.

På tilsvarende måte taler Jh åp både om klær som er tvettet og gjort hvite i Lammets blod (Jh åp 7,14), og rent og skinnende lin som er de helliges rettferdige gjerninger (Jh åp 19,8).

Det gamle mennesket er styrt av bedraget og brytes ned (partisippet "ftheiromenon" om en pågående oppløsningsprosess) gjennom de syndige lystene. Det nye mennesket er skapt i Guds bilde slik mennesket i begynnelsen ble skapt. Det er styrt av sannheten og er rettferdig og hellig.

Også etter syndefallet gjelder det at mennesket er skapt i Guds bilde. Det begrunner menneskelivets ukrenkelighet og alle menneskers verd (sml. 1Mos. 9,6; 1Kor. 11,7; Jak. 3,9). Men gudbilledlighetens vesentlige innhold, helligheten og rettferdigheten, gikk tapt i fallet og må fornyes. Se 2Kor. 3,18; Ef. 4,22-24; Kol. 3,9f. Kristus er Guds bilde (sml. 2Kor. 4,4; Kol. 1,15; Hebr. 1,3). En kristen er skapt i Kristus Jesus (Ef. 2,10) og dermed nyskapt i Guds bilde.

Menneskets ånd er retningsbestemmende for sinnet. Når den blir fornyet (sml. Salme 51,12), blir sinnet forvandlet (sml. Rom. 12,2) og kler seg i det nye mennesket.

Å legge av det gamle mennesket og kle seg i det nye, kan nok synes abstrakt, men i praksis er det helt konkret. Motsetningen mellom den gamle, syndige livførselen og den nye, gudvillede kommer helt tydelig til uttrykk. I v. 25 sier apostelen at en må slutte å lyge og i stedet tale sannhet. I v. 26 at en må ha kontroll over eventuell vrede. I v. 28 at den som tidligere stjal, i stedet skulle arbeide og kunne hjelpe den som trenger. Det gjelder å stenge djevelen ute av livet (v. 27) ved å leve for Gud og medmenneskene.

I v. 25 siterer Paulus fra Sak. 8,16 nærmest med den greske oversettelsen Septuagintas ord. Han motiverer formaningen med den nye enheten i menigheten som Kristi legeme (sml. 1,22f; 5,30; Rom. 12,4ff; 1Kor. 12,12ff). Men plikten til å tale sannhet er ikke avgrenset til menigheten (sml. Kol. 4,5f).

I v. 26 som i Salme 4,5 forutsettes det at en kan bli vred uten å synde. (Paulus bruker samme uttrykksmåte som Septuaginta i oversettelsen av Salme 4,5.) Hvordan forholder dette seg til Mt 5,22? Her er minst to muligheter: a) Jesus taler om vrede mot en bror, mens Paulus kan tenke på utenforstående; b) Jesus taler ifølge mange av handskriftene om grunnløs vrede, mens Paulus tenker på begrunnet vrede. - Vreden må være under kontroll. Synden ligger snublende nær. Det gjelder å søke forlik så snart som mulig, ikke gjømme på det onde (1Kor. 13,5), men overlate til Herren å hevne (Rom. 12,19). Djevelen søker fotfeste, og ikke minst ved å friste den som vredes, til å synde og være uforsonlig (sml. 2Kor. 2,10f). Det gjelder å kle seg i Guds fulle rustning (6,11ff).

Paulus taler flere ganger om å arbeide med egne hender, noe han selv var eksempel på (sml. Apg. 20,34; 1Kor. 4,12; 1Tess. 4,11; sml. også 2Tess. 3,8ff). Istedenfor å behandle andres som sitt eget, må den som før stjal, bestrebe seg på at andre kan nyte godt av det han har vunnet ved ærlig arbeid.