Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 19. søndag etter pinse, 06. oktober 1996

Ved Ragnar Andersen

 

Herren frelser til et liv etter hans bud

 

Episteltekst: Fil. 1,20-26

 

20 etter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, som alltid, så også nå, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.

21 For for meg er livet Kristus og døden en vinning. 22 Men dersom det å leve i kjødet gir meg frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge. 23 Jeg står da i press fra begge deler, idet jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre, 24 men å bli i kjødet er mer nødvendig for deres skyld. 25 Og da jeg er fullt viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere alle til framgang og glede for dere i troen, 26 for at deres ros kan bli rik i Kristus Jesus ved meg, når jeg kommer til dere igjen.

 

Dette gledens brev er skrevet fra fangenskap. Det kan dreie seg om fangenskapet i Cesarea eller i Roma (den tradisjonelle oppfatningen), eller kanskje et fangenskap i Efesus, som Apg. ikke beretter om. Apostelen ser martyrdøden i øynene, men venter at saken ender med løslatelse denne gangen. Uansett liv eller død må det frimodige vitnesbyrdet fram slik at mennesker kan lære Kristi storhet (sml. megalynthesetai i v. 20) å kjenne. Paulus' nidkjære tjeneste for sin frelser og frimodighet i trengsel setter en tykk strek under de store ord i v. 21. Kristus betød alt for han, og hva kunne være bedre enn å være med Kristus løst fra en verden så full av motgang, farer og fristelser? Men apostelen er viss på at han ennå har en oppgave i verden. Vi ser altså to følger av at Kristus er livet for en: døden er en vinning og livet i verden er en tjeneste.

 

Evangelietekst: Mark. 10,17-27

 

17 Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

18 Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud. 19 Budene kjenner du: Du skal ikke slå ihjel, du skal ikke drive hor, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vitnesbyrd, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.

20 Men han sa til ham: Mester, alt dette har jeg holdt fra min ungdom av. 21 Da så Jesus på ham og fikk ham kjær og sa til ham: Ett mangler du. Gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!

22 Men han ble trist til sinns for det ord og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.

23 Og Jesus så seg om og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike, å komme inn i Guds rike! 24 Disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa til dem: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! 25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å gå inn i Guds rike.

26 Da ble de svært forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst? 27 Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud.

 

V. 18 er gåtefullt, men lar seg løse slik: Jesus er god fordi han er Gud. Dette svarer til at Jesus etterpå stiller krav til den rike om å oppgi alt han eier for å følge han. Det blir en prøve på om mannen elsker Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av hele sin makt.

Rikmannen hevder at han har holdt seg etter budene på lovens "annen tavle" fra ungdommen av. En ytre lovoppfyllelse er fullt ut tenkelig. Men kallet i v. 21 er en prøve både på kjærlighet til Gud og kjærlighet til medmennesker.

Det var ikke alle som fikk et slikt kall. Men alle er kalt til å oppgi alt en eier (Lk 14,33). Å gjøre det er vilkår for å være Jesu disippel. Eiendommen skal legges under Jesu herrevelde. Men når rikmannen fikk kall til å selge alt, henger det tydelig sammen med at han også fikk kall til å følge Jesus som de tolv. Det ligger nær å tenke at Jesus gav han dette kallet nettopp fordi han var bundet til rikdommen og søkte å tjene både Gud og Mammon.

Rikdommen kan stenge vegen til Guds rike. Det er ikke bare vanskelig, men umulig for en rik å klare å komme inn i Guds rike (v. 25, jfr. v. 27). I v. 24 utelater 1978/85-oversettelsen i henhold til de eldste manuskriptene orda "for dem som setter sin lit til sin rikdom". Det er ikke bare for de rike det er vanskelig å komme inn i Guds rike, og disiplene spør hverandre: "Hvem kan da bli frelst?" Igjen kommer stigningen fra vanskelig til umulig (v. 27), men så kommer også løsningen. V. 27 svarer til v. 18: Gud er den ene som er god, og han alene kan frelse. Mennesker kan ikke frelse seg selv, men Gud kan løse dem fra jordiske bindinger og knytte dem til seg i tro og kjærlighet.

 

Prekentekst: 2Mos. 20,1-8.12-17

 

1 Da talte Gud alle disse ord og sa:

2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egyptens land, av trellehuset.

3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.

4 Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.

For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd når de hater meg, 6 og som gjør trofast miskunn mot tusen ledd når de elsker meg og holder mine bud.

7 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!

--

12 Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.

13 Du skal ikke slå ihjel.

14 Du skal ikke drive hor.

15 Du skal ikke stjele.

16 Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.

17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans tjener eller hans tjenestekvinne eller hans okse eller hans esel eller noe som hører din neste til.

 

Tibudstalen begynner med at den ene sanne Gud presenterer seg som Herren, Israels Gud, som har fridd folket fra Egypt (v. 2). Det er altså den frelsende Gud som slutter pakt med Israel og som gir sine bud. De ti bud er "grunnloven" i Mose-loven. De er preget av Herrens vilje til paktsfellesskap med Israel og krever eksklusiv dyrkelse av han.

Tibudstalen bruker gjennomgående den mest ettertrykkelige form for forbud i det hebraiske språket (nektingsadverbet lo' med predikatet i indikativ).

Det første budet rommer i grunnen alle de andre. Det er et hovedbud, et grunnkrav. Det krevde av det gamle Israel at de hadde Herren som sin eneste Gud. Da måtte de også ta følgen av det på alle livets områder. Og i de ni andre budene ser vi hva det betyr på bestemte områder i livet å ha Herren som sin Gud. For oss som lever i den nye pakts tid betyr det første bud ganske enkelt at vi skal være kristne mennesker med alt hva det innebærer på alle områder i livet.

Israelittene skal ikke gjøre seg billedlige framstillinger av noe i den skapte verden. At det dreier seg om kultobjekter, går vel fram av v. 5a. Det er ikke forbudt å lage billedlige framstillinger i og for seg. Sml. innredningen av templet. Kopperslangen Moses hadde gjort, ble ødelagt fordi den var blitt gjenstand for dyrkelse.

Billedforbudet er utdypet i 5Mos. 4,15ff. Det dreide seg ikke bare om direkte avgudsdyrkelse, det var jo så tydelig forbudt i og med det første budet, men det var også et forbud mot billedlige framstillinger en mente skulle representere Herren. (Sml. 5Mos. 4,15; 2Mos. 32,4b; 1Kong. 12,28-30) Israelittene måtte ikke tro at de kunne ha innflytelse på og makt over Herren ved å ha billedlige representasjoner av han.

Herren er nidkjær for samfunnet med sitt folk. I v. 5b-6 gjør Herren først klart at de storfamilier som setter seg opp mot paktens krav, ikke har livsrett i folket. Så forkynner han sin vilje til nådig samfunn med folket gjennom alle tider. Forutsetningen for det nådige samfunnet er at de elsker han og holder hans bud. Kjærlighet til Herren og lydighet mot han hører sammen i den gamle som i den nye pakt (sml. Jh 14,15).

Bruken av "du" i v. 10.12,17 viser at tibudstalen er rettet til til den enkelte israelitt, spesielt familiefaren. Det var et sterkt familiesamhold, og Herren vil knytte de enkelte familier til seg ved å henvende seg til familiefedrene. Flere generasjoner levde sammen under eldste familiefars ledelse. Storfamilien fulgte gjerne etter familiefaren i tro og moral. V. 5b sier at når en storfamilie er utro mot pakten og ingen generasjon bryter med det syndige livet, griper Herren inn med straff, i allminnelighet før familiefaren som først brøt med Herren, er død (sml. 5Mos. 7,9f). Fellesskap i straff forutsetter altså fellesskap i skyld. (Sml. 3Mos. 26,39f; Jer. 16,10-12) Ætten er hjemfallen til utryddelse når den ikke lever i paktens krav (sml. 1Kong. 15,29; 21,21f; Hos. 1,4). Men hver ny familiefar hadde ansvar for sine etterkommere og kunne velge en ny livskurs (sml. Jos. 24,15; 4Mos. 26,9-11).

Herrens trofaste miskunn (hæsæd - trofast miskunn; paktstroskap) betyr ikke minst at han vil forlate synder (sml. 34,6f.). Stor er hans vilje til samfunn med dem han har utvalgt til sitt folk. Men det er dem som vender seg bort fra han, dem som hater han, som han må utrydde. Mot de paktstro israelitter vil Herren vise paktstroskap ledd etter ledd. Tusen ledd har ikke levd ennå siden dette løftet ble gitt!

Herren gir et eget bud til vern om sitt navn. Budet forbyr å uttale hans navn til et syndig formål eller bare ut i løse lufta ("lasjsjaw'": til noe tomt, innholdsløst, fåfengt eller falskt og løgnaktig), m. a. o.: å misbruke Herrens navn. Det var en utbredt tanke i denne tida at en hadde makt over den en kjente navnet på. Israelittene må ikke tro at de kan øve magi ved hjelp av Herrens navn. Men det er ikke forbudt å bruke hans navn! Tvert imot har han meddelt sitt navn Jahve, og ved dette navnet kan folket kalle på han. I 4Mos. 6,22ff har Herren knyttet velsignelsesløfte til navnet sitt.

Gud vil være herre over vår tid. For Israel tok han suverent ut den ene av de sju ukedagene. Herren hadde velsignet og helliget sabbatsdagen (v. 11). Han hadde erklært den hellig, utskilt den fra de andre ukedagene, og lagt livskrefter inn i den. Den skulle være en hviledag for mennesker og dyr og en hellig dag som var avsatt til kontakt med Gud. Dagen var sabbat for Herren (v. 10, sml. 3Mos. 23,3; 4Mos. 28,9f) ."Kom hviledagen i hu" står det, og det er blitt sagt at å komme i hu Guds velgjerninger var en vesentlig side ved helligholdelsen av sabbaten.

Sabbaten var et forvarsel om det som skulle komme ved Jesus Kristus (Kol. 2, 16f) og i og for seg er alle dager like (Rom. 14). Derfor følte de kristne seg fri til å gjøre søndagen, Jesu oppstandelsesdag, til sin særskilte gudstjenestedag. Selv om Det nye testamentet har opphevet den gamle sabbatsordningen, så sier det tredje bud oss at Gud vil være Herre over vår tid, og at vi trenger bestemte tider til å samles i den kristne menighet og komme han og hans pakt i hu. Budet taler også til oss om at vi trenger veksling mellom arbeid og hvile og tid til avkopling for kropp og sjel.

Med foreldrebudet vil Gud verne de mennesker som står i en helt spesiell stilling til en fordi de er far og mor. Gud gir foreldreembetet en karakter og verdighet som han krever respekt for. Det samme hebraiske verbet som brukes om å hedre foreldrene kan brukes om å gi Gud ære. Det er beslektet med kabod, ære, herlighet. Og selv om fars og mors oppgave i heim og familie er forskjellig, så er de to sidestilt her. Budet krever samme ære for dem begge. Det er viktig å huske at det fjerde bud ikke bare taler til den oppvoksende slekt, men også til voksne mennesker, og ikke minst til voksne mennesker med gamle foreldre.

Det femte bud (etter katekismens inndeling) setter kategorisk forbud mot mord. Budet er formulert uten objekt. Det antyder at nedslagsfeltet er totalt, budet setter vern om alt hva menneske heter. Det er ikke noe forbud mot å ta livet av dyr. Det hebraiske verbet kan bare ha mennesker som objekt. Og i rammen av Moseloven går det fram at det ikke uten videre er forbud mot å ta liv i krig (sml. 5Mos. 20) eller å eksekvere dødsdommer (sml. f. eks. 2Mos. 21,12ff). Spørsmålet om hvordan vi skal stille oss til krig og dødsstraff, er vanskelig, og må besvares ut fra det bibelske budskap som helhet. Men utenom disse to områder, hvor det i Moseloven er tale om å handle på den israelittiske folkemenighets vegner mot ytre eller indre fiender, er det klart at budet forbyr alle former for mord, og det på alt hva menneske heter helt fra unnfangelsen av.

Den kristne menighet har alltid visst at framkalt abort er mord. I den grunnleggende kristendomsundervisningen etter den eldste kirkeordningen vi kjenner (Didaché), og som kan være fra før år 100) står det: "Du skal ikke slå barnet i hjel ved abort." Men når vi sier nei til abortinngrep fordi menneskelivet begynner i og med befruktningen, må vi også si nei til andre ting som truer fosteret, ikke minst prevensjonsmidler som virker eller kan virke slik at de dreper et nylig unnfanget menneske, som spiralene og p-pillene. Prøverørsbefruktning er i virkeligheten et gigantisk lotterispill med små menneskeliv, hvor de aller fleste dør.

Det sjette bud forbyr all seksuell utfoldelse utenfor et rettmessig ekteskap. Den øvrige gammeltestamentlige lovgivning gjør det klart at budet har en slik vid og omfattende betydning. Alle former for hor er forbudt. Det hebraiske verbet beskriver den syndige handlingen. Du skal ikke ligge med noen som du ikke er rett gift med, er en nokså direkte gjengivelse av meningen i den hebraiske teksten. Det er et bud både til gifte og ugifte.

Det sjuende bud verner om eiendomsretten, ikke primært ens egen, men nestens. Nestens materielle grunnlag har en ikke lov å ta fra han. Noe objekt nevnes heller ikke her. Alle former for tyveri er forbudt.

Det åttende bud sikter etter ordlyden på situasjonen på tingplassen der så mange viktige avgjørelser ble truffet. Det verner nestens rykte. Om dette og andre bud sier I. P. Seierstad: "Ved å sette vern om det sentrale og avgjørende på vedkommende livsområde blir det i virkeligheten satt vern om vedkommende livsgode i hele dets utstrekning." ("De ti bud", s. 73) Ryktemakeri og baktalelse kan være så ødeleggende.

V. 17 retter søkelyset mot hjerteforholdet til nesten. Det svarer til Jesu utlegning av det femte og det sjette bud i Mt 5. Hor og tyveri begynner i hjertet med syndige lyster. Dette avsluttende dobbeltbudet vil altså hindre at en forgriper seg på nestens ektemake, eiendom og næringsgrunnlag ved å stoppe fristelsene før de vekker syndig begjær og misunnelse.