Ragnar Andersens internettsider

 

Alle helgens dag, 03. november 1996

Tekstgjennomgåelser ved Ragnar Andersen

 

Salige er de som følger Jesus!

 

Episteltekst: Hebr. 12,1-3

 

1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er satt opp for oss, 2 idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som lå foran ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. 3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, for at dere ikke skal gå trett og bli motløse i deres sjeler!

 

Hebreerbrevet inneholder en formaningspreken rettet til mennesker som står i fare for å gi opp troens gode strid. Forfatteren ønsker å løfte deres blikk oppover og framover. Vi ser at han gjør det i teksten. Den kristne menighet er med i troens stafett i verden. "Mange alt har seiret, vi vil følge dem." Og Hebreerbrevets forfatter motiverer leserne med å henvise til dem som er gått foran. V. 1 er knyttet til kap. 11 som taler om en rekke trosvitner fra Abel av. Ofte var det kamp og motgang, og noen ble blodvitner. Men de så framover mot målet, og nå venter de på at den nye pakts menighet skal høstes inn, og at den evige festen i Guds fullendte rike skal begynne.

Vi taler av og til om den triumferende menighet som i den sanne tro har forlatt livet her i verden og nå er hos Gud i himmelen, til forskjell fra den stridende menighet på jord. Men den triumferende kirke er en sky av vitner som omgir den stridende menighet på verdens arena, som på sin side åndelig sett også er i himmelen med Kristus (Ef 2,6). De som har fullført stafetten, venter på alle som idag er ute på banen og inspirerer til innsats. Om de akkurat er vitner i den betydning at de er tilskuere til vårt løp, kan være tvilsomt. En slik tolkning kan neppe støttes av andre skriftsteder. Men de er vitner om troen. De vitnet i sin levetid her på jorda, og de viser ennå veg etter sin bortgang gjennom sitt minne og eksempel.

Om det målbevisste og konsentrerte liv taler Paulus i liknende bilder fra idrettslivet (se 1Kor. 9,24ff; Fil 3,14; 2Tim. 2,5; 4,7). Teksten formaner til å legge bort alt som tynger. Det kan være bekymringer og timelige beskjeftigelser (sml. Mt 6,24ff; 13,22; Lk 14,16ff; 1Kor. 7,25ff; Fil. 4,6f). Det kan være uoppgjorte synder. Forfatteren nevner da også særskilt "synden som henger så fast ved oss". Bønnen i 13,20f gir et rett perspektiv på den helliggjørelseskampen forfatteren formaner oss til.

Oppmerksomheten skal være rettet mot Jesus. Peter kunne på Jesu bud gå på vannet. Da han så på Jesus, gikk det bra. Men da hamn ble redd for uværet, begynte han å synke (Mt 14,28ff). Jesus er troens opphavsmann. Troen er ikke spekulasjoner eller innbilninger, men tillit til han. Han er også troens fullender. Han har makt til å bevare troen og drive tvil og frykt bort. Samtidig er han forløper (6,20) og forbilde. Hebreerbrevet understreker at han endog av personlig erfaring kjenner menneskers kår i verden. Han er prøvd i alt uten å synde (4,15). Hans veg gikk gjennom lidelser til herlighet. Nå sitter han på høgre side av Guds trone (sml. 1,3) og regjerer sammen med Gud Fader og på vegner av han.

Forfatteren dveler en stund ved Kristi fornedrelse. Den syndfrie holdt tålmodig ut motsigelse fra syndere. Han var da også satt til et tegn som blir motsagt (Lk 2,34). De kristne opplevde det samme som Kristus (Apg. 28,22). Men Jesus hadde selv forberedt sine venner på dette (sml. Mt 10,24f; Jh 15,17ff). Strid, hat, anklager, løgn og forfølgelse kan imidlertid virke mattende og lammende. Teksten advarer mot utmattelse og motløshet. Stridens tid er ikke over, og det gjelder å ha blikket festet på Jesus.

 

Evangelietekst: Mt 5,13-16

 

13 Dere er jordens salt. Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell kan ikke skjules; 15 en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken, så lyser det for alle som er i huset. 16 La således deres lys lyse for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger og prise deres Far i himmelen!

 

Avsnittet kan godt kalles bergprekenens tema-ord. Det er rettet til Jesu disipler. Det er de som er jordens salt og verdens lys. - Det er radikalt i forhold til jødedommen. Rabbinismen kunne tale om Gud som verdens lys, men også toraen (loven), templet, Jerusalem, Israels-folket m. v. kunne de omtale med denne betegnelsen. Når Jesu henviser til seg selv som verdens lys (Jh 8,12), og når han kaller sine disipler verdens lys, bryter han med tradisjonell jødedom. Det er de som tar imot Jesu kall, omvender seg og kommer inn i Guds rike, som er det Israel var kalt til å være. - Det er radikalt i forhold til disiplene selv. De som ingenting er i seg selv, settes inn i Kristi egne funksjoner (sml. Apg. 13,47), for han er verdens lys (sml. 4,13ff; Jes. 49,6; Jh 8,12) og vi kan vel også si jordens salt. - Det er radikalt i forhold til verden. I seg selv er den fortapt. I Kristus og det evangelium hans disipler forkynner, har den sin eneste frelsesmulighet (sml. 24,14; 28,18-20).

Ved Gennesaretsjøen var salt mye brukt ved lagring av fisk. Salt er konserveringsmiddel og bevarer mot forråtnelse ved å gjennomtrenge den maten den skal bevare. Verden trenger salt for å forebygge ytterligere oppløsning av menneskeliv og samfunnsliv. Hadde det vært ti rettferdige i Sodoma, ville byen blitt spart (1Mos. 18). Det er behov for mennesker som kan gjennomtrenge omgivelsene med saltkraften (sml. 13,33). Det er naturlig å forstå dette ut fra skildringene av de salige i begynnelsen av kap. 5. Saktmodige, barmhjertige, rene av hjertet og fredsstiftende skal Jesu disipler virke på verden.

Salt brukes også som krydder. Paulus sier at vår tale skal være krydret med salt (Kol. 4,6). Når Jesus disipler taler ut fra troen, virker det som krydder som setter tanker i sving og får samvittigheter til å reagere. Salt svir også i sår. Og ved sitt nærvær kan den kristne menighet røre slik ved samvittighetene at det svir i syndesåra.

H. Riesenfeld mener at saltbildet er hentet fra saltplater som beduinene brukte for å få kamelgjødsel til å brenne. Etter å ha vært brukt ei tid, mistet saltplatene sin katalysatoriske evne og dugde da i høyden til vegfylling. Poenget må vel da være at saltet tenner en rensende ild.

Disipler som har mistet sin saltkraft, vil være en selvmotsigelse og med rette bli gjenstand for ringeakt istedenfor den aktelse og ærbødighet som de hos mottakelige sjeler skulle vekke ved sitt liv, sier Frøvig.

Småfolk hadde gjerne ettroms boliger med en lysestake på fast plass. Et skjeppemål til korn hadde de gjerne i huset. Oljelampen var naturligvis ikke bestemt til å settes under en hvelvet skjeppe, men på sin plass i staken, som kunne være opptil halvannen meter høg. Slik skal også kristendom være tydelig.

Ved sida av salt- og lysbildene har vi også bildet med byen på fjellet. Det understreker disiplenes sentrale posisjon nettopp som Jesu disipler.

I v. 14f er det en indirekte oppfordring til å ta konsekvensene av å være salt og lys. I v. 6 sies det uttrykkelig. Indikativene "Dere er jordens salt" og "Dere er verdens lys" følges av imperativen "La således deres lys skinne -" Det er karakteristisk for forholdet mellom evangelium og formaning i Bibelen. (sml. Rom. 6,1.12; 1Kor. 5,7; Ef, 5,8-10; Kol. 3,1ff)

V. 16 utfoldes i fortsettelsen av bergprekenen. Disiplene vekker oppsikt når deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes (v. 20). Mennesker skal se disiplenes gode gjerninger og derved bli ledet til å prise Gud. Slik skal lyset skinne for menneskene. Livsførselen skal understreke budskapet, et budskap som handler om barnekår hos Gud. Svært ofte i Mt kalles Gud for Far. Jesus kaller Gud for sin Far og for disiplenes Far, men aldri sammenfatter han seg med disiplene i uttrykket "vår Far". Det uttrykket har vi i Fadervår, men det var en bønn han lærte disiplene å be, ikke en bønn han selv bad. Dette svarer til at han er Guds Sønn i enestående og absolutt forstand (sml. 11,27; 28,19), mens vi får være Guds barn av nåde for Jesu skyld.

 

Prekentekst: Salme 84,5-8

 

5 Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg. Sela.

6 Salig er det menneske som har sin styrke i deg, de som har sitt hjerte vendt til de jevne veier. 7 Når de vandrer gjennom habbaka-dalen*), gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. 8 De går fram fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion.

*) Muligens "tåredalen", men se nedenfor.

 

Salme 84 er en av korahittsalmene (v. 1). Korahs barn eller korahittene var levitter med særskilte oppgaver i templet i Jerusalem. De var fra gammelt dørvoktere i tabernaklet (1Krøn. 9,19). Med tida har de nok fått en stor del av ansvaret for sangen i templet, noe en rekke salmer i Salmenes bok av (kan også bety: for) Korahs barn kan tyde på (sml. 2Krøn. 20,19). Korahittsalmene kan nok være blitt til i ulike perioder i Israels historie. Noen av dem knytter tydelig band mellom gudstjenestelivet i helligdommen på Sion og den enkelte israelitt (sml. Salme 42; 48; 84), andre synges i en situasjon der Guds folk er undertrykket og bare kan sette sin lit til Guds styrke og barmhjertighet (sml. Salme 44; 85; 87). Herren lovprises som den store konge over all jorden (sml. Salme 47), som også har makt over døden (sml. Salme 49).

Salme 84 er nok fra kongetida (sml. v. 10). Den rammes inn av hyllesten til Herrens boliger, sentrum for hans åpenbaringsnærvær i Israel (v. 2), og saligprisningen av den som setter sin lit til Herren (v. 13). Slik knytter den åpenbaring og tro sammen. Søndagens prekentekst begynner med en dobbelt saligprisning. Saligprisning er en hyllest som vi finner en rekke ganger i Salmenes bok og Ordspråkene, og som vi også kjenner fra NT (sml. Mt 5,3-12). Saligprisninger kan vanligvis leses som indirekte oppfordringer, så også i Salme 84.

Når det gjelder saligprisningen i v. 5 av dem som bor i Guds hus, kan det tenkes at den gjelder dem som har sin tjeneste i templet, stadig oppholder seg der og deltar i lovprisningen av Herren. Men det trenger ikke forstås så ytre-konkret eller bare slik. I Salme 27,4f sier David: "Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt telts skjul; på en klippe fører han meg opp." Dette synes å være ment i overført, åndelig betydning om å ha sin åndelige heim der Gud lar sitt navn bo. I Salme 91,1f er det helt utpreget billedtale: "Den som sitter i Den Høyestes skjul, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!" Men selvsagt kunne de som hadde sitt faste tilhold og sin tjeneste i sentralhelligdommen på Sion anskueliggjøre slike bilder med sitt liv og sin tjeneste. Men i åndelig mening er det som David bekjenner i Salme 140,14: "de oppriktige skal bo for ditt åsyn." Herren er verdig til all pris og ære, og hans folk skal alltid love han og alltid ha grunn til å love han, for han er god og hans miskunn varer evig (sml. Salme 136; Jh åp 4,11; 5,12f).

Saligprisningen i v. 6 minner om noe grunnleggende i gudsforholdet. De salige har ingen styrke i seg selv, men all styrke i den allmektige Gud. Siste del av verset må tolkes. Det står: "Veger i deres hjerter." 1930- og 1988-oversettelsene er på linje og tenker vel på de frommes trang til en rett livsførsel. 1978/85-oversettelsen tenker på trangen til å dra opp til templet. Slik tolker også New King James Version det: "Whose heart is set on pilgrimage." Det støttes nok av Septuaginta, som her har "anabaseis", oppstigninger, og det ligger nær ut fra sammenhengen i salmen (sml. v. 3.8.11). Men det er ikke nødvendig å velge den ene eller den andre tolkningen når uttrykksmåten er så åpen og det å dra opp til helligdommen hørte naturlig med til Guds folks liv.

Men v. 7 skildrer nok især festreisene til Sion (sml. v.8). "Habbaka"-dalen er fra gammelt blitt forstått som tåredalen, og etter denne forståelsen får verset et utpreget korsteologisk preg. Sml. Jes. 63,9: "I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager." Men "baka" (bestemt form: "habbaka") kan også være en bestemt balsamliknende tresort. New King James Version avstår fra å oversette ordet og har derfor: "the Valley of Baca." Kanskje salmen tar sikte på å minne om hvordan David hørte lyden av trinn i bakatrærnes topper da Herren hjalp han til seier over filistrene, se 2Sam. 5,23f / 1Krøn. 14,14f. Herren er med sine, og under alle forhold har de det de trenger, ja, mer enn det (sml. Salme 23; 121). Salmen synes å gjenspeile en periode hvor Israel lever i troskap mot pakten med Gud, og hvor hans velsignelse fritt kan strømme ned over naturen i samsvar med løftene til fedrene (sml. 3Mos. 26; 5Mos. 28).

De salige går fra kraft til kraft. Det er et uttrykk som minner om uttrykket nåde over / istedenfor nåde (Jh 1,16). Slik er de saliges kår. Sml. Jes. 40,31: "Men de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige."

Parallelt med at de går fra kraft til kraft, står det at de salige trer fram - eller egentlig viser seg - for Gud på Sion. Her har de sin åndelige heim. Her søker de Herrens nåde, her samles de med hans folk, her får de rettledning for livet. Til forståelse av sentralhelligdommens plass i Israel se blant annet Salomos bønn ved innvielsen av templet i 1Kong. 8.