Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser til 1. søndag i advent, 01. desember 1996

Ved Ragnar Andersen

 

SE, GUD ER MIN FRELSE!

 

Episteltekst: Rom. 13,11-14

 

11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi skal våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn dengang vi kom til troen. 12 Det lir med natten, og det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men ikle oss lysets våpen. 13 La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i utuktige samleier og tøylesløshet, ikke i strid og misunnelse, 14 men ikle dere den Herre Jesus Kristus, og bær ikke omsorg for kjødet på en slik måte at det vekkes begjær!

 

Teksten kan sies å avslutte de allminnelige formaninger i Rom. 12 - 13. Et hovedsynspunkt er at den ved troen rettferdige (sml. Rom. 1 - 8) må føre en vandel som svarer til den nye frelsens tid. Begynt er ikke endt.

Det vi ifølge v. 11 må gjøre, er å være lovlydige og jage etter kjærligheten, v. 1-10. En kristen skal være lydig mot Guds lov og mot menneskers lover så langt dette ikke strir mot Guds lov. I kjærlighet blir en dog alltid skyldner, slik at en er avhengig av Guds barmhjertige tilgivelse. Den mørke eon går mot slutt. Den lyse eon er alt kommet, og den endelige frelsen rykker nærmere dag for dag. Den som har fått del i de helliges arvelodd i lyset (Kol. 1,12), må være ikledd den Herre Jesus Kristus, som er verdens lys, og stride troens gode strid, også mot ens egen gamle natur, med lysets våpen.

Det kreves en ny og sømmelig vandel. Jeg er imponert over hvor konkret Paulus er i omtalen av den hedenske levemåten som han avviser i v. 13. Dette kommer tydelig fram på grunnspråket. Forkynnere i vår tid kan lære noe av det. Her er tre ordpar som angår mat og drikke, seksualliv og mellommenneskelige forhold, og vi kan oversette: "ikke i fråtseri og fyll, ikke i samleier og tøylesløshet, ikke i strid og misunnelse", eller kanskje omskrive det lett slik: ikke i fyllefester, seksuelle utskeielser eller skinnsyk strid. Det er tale om synder i det sosiale og private liv, "strid og misunnelse" står nok for synder som lå nær også i menighetslivet.

Olaf Moe: "Uttrykket å iklæ sig en annen person forekommer også hos profangreske forfattere = å anta denne persons sinnelag og handlemåte (å efterligne ham). Men hos Paulus har det en dypere mening og betegner det inderligste livssamfund med den ophøiede Kristus, hvorav hele den troendes livsvandel blir preget, så han fremstiller Kristi sinnelag i sin gjøren og laten."

V. 13 og 14 fikk en spesiell virkningshistorie da Augustin i syndenød hørte en røst som fra et barn som sang "Ta og les!". Da han åpnet Bibelen, falt øynene på disse vers i Romerbrevet, noe som ifølge han selv (Confessiones VIII, 12) førte til kristent gjennombrudd: Lys og visshet strømmet inn i hjertet, og tvil og mørke vek bort.

 

Evangelietekst: Mt 21,1-9

 

1 Og da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: 2 Gå inn i landsbyen som ligger foran dere, og straks skal dere finne en eselhoppe bundet og en fole hos den. Løs dem, og før dem til meg! 3 Og dersom noen sier noe til dere, skal dere si: Herren har bruk for dem. Da skal han straks sende dem.

4 Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten, som sier: 5 Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et esel, på trelldyrets fole.

6 Disiplene gikk da avsted og gjorde som Jesus bød dem. 7 De hentet eselhoppen og folen, og la på dem kappene sine, og oppå dem satte han seg. 8 Og størstedelen av folket bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde dem på veien. 9 Og folket som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

 

Jesus var den rettmessige konge i Jerusalem eller Sion, som byen også ble kalt. Han har lenge vært tilbakeholdende med å gjøre kjent for Israel at han er dets konge. Det kan vi forstå når vi tenker på at mange jøder knyttet sterke nasjonal-politiske (herlighetsteologiske) forventninger til Messias. Da folk en gang kom og ville ta Jesus med makt og gjøre han til konge, trakk han seg unna (Jh 6,15). Men overfor disiplene hadde han stadfestet at han virkelig var Messias (Mt 16,13ff).

Jesus avgrenser seg fra den nasjonal-politiske Messias-forventningen. Ofte har han kalt seg Menneskesønnen, en titel som har bakgrunn i Daniels visjon av den guddommelige Menneskesønnen (Dan. 7,13ff). Men han har også knyttet Menneskesønn-tanken til Jesajas profeti om Herrens lidende tjener (se Jes. 52,13 - 53,12). Flere ganger har han talt om at Menneskesønnen må gå gjennom døden (se Mt 17,22f; 20,18f.28) Dette er korsteologi. Og når Jesus så holder sitt messianske inntog på Sion, arrangerer han det i tråd med Sak. 9,9.

Eselhoppen og folen var eid av flere (sml. Lk 19,33). Det kan se ut som Jesus har gjort avtale med dem på forhånd. Det er lett å forstå at hoppen fulgte med når ingen hadde ridd på folen tidligere (Mk 11,2 / Lk 19,30). Jesus satte seg da på kappene (v. 7), ikke på begge dyra. Allerede patriarken Jakob synes å ha sett bruken av esel som et kjennetegn på Messias (sml. 1Mos. 49,11).

Evangelisten lar oss straks få høre at inntoget er en oppfyllelse av Sak. 9,9, men selv ikke disiplene ser sammenhengen før Jesus er herliggjort (Jh 12,16). Inntoget er således et kodet budskap om Jesus som konge i et rike som ikke er av denne verden.

Til påskehøytiden kom pilgrimer i hundretusentall, kanskje enda mer, til Jerusalem. Det kan være grunn til å rekne med at kjernen i folkemengden palmesøndag er en annen enn kjernen i folkemengden hos Pilatus i Jerusalems øvreby langfredag morgen. En kan ikke uten videre si at det var de samme menneskene som ropte "Hosianna!" og "Korsfest!". Jesus hylles som arving til Davids trone med ord fra Salme 118,25f, som er en del av den store lovsangen (Salme 113 - 118), som lød ved påskefesten og andre store fester. "Hosianna" er egentlig en bønn om frelse, men evangelisten trenger ikke oversette det hebraiske ordet til gresk. Menigheten kjenner det nok fra nattverdfeiringen. I den eldste kirkeordningen vi kjenner, heter det i nattverdliturgien: "La nåden komme og denne verden forgå! Hosianna, Davids Gud!" (Didaché 10,6). Mt nevner at også barna i templet ropte: "Hosianna, Davids sønn!" (v. 15), og i oldkirken var det selvsagt at også barna var med ved nattverden.

Bibelselskapet har nå valgt å sette komma etter "Velsignet være han som kommer", og tolker det da slik at han velsignes i Herrens navn. Men ut fra ordstillingen må vel den eneste naturlige forståelsen være at han som kommer i Herrens navn, blir velsignet, slik også 1978/85-oversettelsen forstår grunnstedet i Salme 118.

Ifølge Sakarja skulle Jerusalem glede seg og stemme i jubelrop når Messias kom ridende. Messias er rettferdig, full av frelse og saktmodig. Som tegn kommer han ridende på et esel. Hans inntog i Jerusalem er opptakt til hans messianske regjering. Han fjerner krigsutstyr, taler fred til folkene og vil herske over hele jorda (Sak. 9,10).

Kristendommen avsakraliserer politikken, dvs. at kristendommen sier nei til at politiske tiltak løser menneskenes fundamentale problemer og fyller de grunnleggende behov. Vi trenger noe annet, noe mer, noe høyere og dypere enn det vi selv kan iverksette.

Og så sier Bibelen: Se kongen! Jesus er konge i et rike som ikke er av denne verden, i frelsens rike som skal bestå i all evighet. Dette riket er brutt inn i syndens og dødens verden.

 

Prekentekst: Jes. 12,2-6

 

2 Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse.

3 Og dere skal øse vann med glede av frelsens kilder.

4 Og dere skal si på den dag: Takk, Herren, påkall hans navn, kunngjør hans gjerninger blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet! 5 Syng Herrens pris! For herlige ting har han gjort. La dette bli kunngjort over hele jorden! 6 Rop høyt og juble, du som bor på Sion! Stor er Israels Hellige i din midte!

 

Jesaja fikk møte den hellige Gud i templet på Sion og ble forvandlet (Jes. 6). Han forkynte Gud som den hellige, som fremmer sin plan gjennom dom og frelse og med uimotståelig makt. I ei tid med frafall fra troen og rastløst jag etter menneskelige støtter forkynner Jesaja at mennesker ikke er å frykte og heller ikke å sette sin lit til. Men Gud er sterk og verner den som tror på han og venter på at han skal oppfylle løftene sine. Han skal en frykte, og han skal en også sette sin lit til. (Se 2,22; 5,15; 7,4-9; 10,20; 28,16; 30,15; 31,1-3)

Kap. 12 avrunder første del av Jesaja-boka. Vi kan ikke være bundet av de statskirkelige tekstavgrensningene. Vi må ha med v. 1. Det lyder slik:

"På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg."

I tekstgjennomgåelsen i "Luthersk kirketidende" spør Anders Aschim rett ut: "Er Guds vrede en side ved gudsbildet som Den norske kirke ikke lenger vedkjenner seg?"

Det gjentatte "På den dag" (11,10.11; 12,1.4) knytter til profetiene om Messias og det messianske riket i 11,1-9. Når Messias kommer og oppretter sitt rike, skal det bli en samling, både av hedninger (11,10) og av Israels rest (11,11ff). I kap. 12 hører vi at den frelste rest av Israel synger for Herren. Det er Mose sang. Sml. v. 2 med 2Mos. 15,2. Slik lød det også i Salme 118,14, som er en del av den store lovsangen (Salme 113 - 118), som på nytestamentlig tid lød ved påskefesten og andre store fester: "Herren er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse." I Jes. 12,2b har vi gudsnavnet både i kortform og fullstendig form: "Jah Jahve". Derfor kan vi oversette med "Herren Herren". Profeten har tilegnet seg den bekjennelsen som ligger i det navnet han bar: Jesaja - Herren er frelse.

Frelsesprofetien viser helt fram mot fullendelsen. Den frelste menighet skal synge Mose og Lammets sang (sml. Jh åp 15,3f). En foreløpig oppfyllelse har frelsesprofetien fått med utfrielsen fra fangenskapet i Babel og framfor alt for de jøder som er kommet til tro på Kristus. Men enda står mye igjen. Paulus ser fram mot at Israel som et hele igjen kommer inn under Guds nåde (se Rom. 11).

Takkesangen i v. 1-2 og lovsangen i v. 4-6 er sanger som den frelste menighet skal synge når frelsen er kommet. V. 3 har mer prosaform. Her taler nok profeten til den frelste resten. De får åpen adgang til Guds velsignelse. Vannet står som et lett forståelig bilde på frelsen. Vann er jo et livsvilkår.

 

V. 1f Se, Gud er min frelse!

 

Den frelste resten er kommet under Guds nåde. Før var den under Guds vrede. Dette er det store enten - eller for oss mennesker. Enten er vi under hans vrede eller så er vi under hans nåde. Det nytter ikke å prøve å rømme fra Gud. Men Gud vil at vi alle skal være under hans nåde. Han lengter inderlig etter å la sin vrede opphøre for mennesker som er under den, "for han har lyst til miskunnhet" (Mi 7,18). Gjennom profeten Hosea lar Herren oss se inn i den indre kamp i han selv mellom hans vilje til å knuse det frafalne folket og hans vilje til å frelse. Begge deler er fullt alvor, og Luther bruker om dette uttrykket "Gud mot Gud":

"Hvordan skal jeg kunne gi deg opp, Efra'im, gi deg til pris, Israel? Hvordan skal jeg kunne gi deg opp som Adma, gjøre med deg som med Sebo'im? Mitt herte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke igjen ødelegge Efra'im. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige i din midte. Jeg kommer ikke med glødende harme." (Hos. 11,8f)

Det er frelsesviljen som får overtaket. Hvorfor? Fordi Herren er Gud og fordi han er hellig. Frelsen er aldri begrunnet i noe hos syndige mennesker, men alltid i Gud. Hans vesen er hellig kjærlighet. Men hans vrede, som er en reaksjon på synden, er også fullt alvor. Når Gud lar vreden fare og nåden råde, hvor blir da vreden av? Her ser vi Kristus som Guds lam og vår stedfortreder. Guds hellige vredes lyn slo ned i han. Så kan vi gå fri.

Den frelste skaren kjenner frelsen som uttrykk for Guds godhet. Så knyttes de i takknemlighet til den. Ivar P. Seierstad: "Det er takknemlighetens vesen, at den kjenner gaven som et utslag av giverens godhet, slik at mottageren blir knyttet til giveren i sitt hjerte." Gud betyr for de troende frelse og trygghet, styrke og lovsang.

 

V. 3 Vann fra frelsens kilder

 

På nytestamentlig tid ble v. 3 sunget ved den årlige løvhyttefesten i forbindelse med en vannøsningsseremoni. Hver morgen i sju dager gikk en prosesjon fra templet til Siloahs kilde, og en prest hentet vann fra kilden i en gyllen krukke. En annen prest framsa Jes. 12,3 idet han overtok vannkrukken for å øse vannet ut over alteret i templet. Og ledsaget av musikk sang folket på tempelplassen det samme verset. En dag stod Jesus fram og henviste til seg selv som frelsens kilde, nettopp ved en slik anledning: "Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann." (Jh 7,37f).

 

V. 4-6 Sion, pris din saliggjører!

 

I lovsangen i v. 4-6 ser vi at takknemligheten driver til å kunngjøre Guds frelsesgjerning til jordens ender. Det frelste Israel i framtida skal oppfordre seg selv til takknemlig lovsang og jublende vitnesbyrd, slik Israel også har gjort det gjennom sin gamle salmedikting (sml. Salme 105,1). Herren, verdens skaper og oppholder, han er Israels Gud, Israels Hellige som har grepet inn med frelse. Israel skal ikke holde kunnskapen om Herren for seg selv, men gjøre frelsens Gud kjent. Utvelgelsen av Abraham hadde velsignelse av alle jordens folk for øye (sml. 1Mos. 18,18f). Apostelen Paulus er et lysende eksempel på at den frelste rest av Israel bringer evangeliet ut til hedningeverdenen. I Rom. 1 taler han om den gjeld han som har fått evangeliet, står i "både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise" (v. 14).

I v. 6 går oppfordringen til menigheten som kollektiv. Grunnspråket har entall: du som bor på Sion. Jerusalem var den byen som Gud hadde utvalgt. Her hadde allerede kong David residert. Her hadde kong Salomo reist templet, der Gud møtte sitt folk. Herren hadde sagt at han ville la sitt navn bo der (1Kong. 8,29). Israels Hellige er i menighetens midte. Men han er ikke lokalt bundet til det geografiske Jerusalem. Også til det nordisraelittiske folket lød evangeliet om Guds nærvær i menighetens midte, som vi så i Hos. 11,9. Det går ei linje fram til Jesu ord i Mt 18,20: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem."