Hvordan er teologi mulig?
Av prest og forsker Ragnar Andersen, PhD
Del 1: Teologi er både revelatorisk og rasjonal vitenskap
Uten en overnaturlig åpenbaring kan en ikke tale om teologi som en vitenskap atskilt
fra for eksempel religionshistorie og religionsfenomenologi. Teologien har både en
revelatorisk og en rasjonal dimensjon. Det vil si: Teologiens egenart er å tale om
Guds åpenbaring (revelatio) og vurdere alt ut fra den. Men da Guds åpenbaring hører
heime i tid og rom, er det rundt det teologiske i teologien en omkrets av filologiske,
historiske og andre data som teologene studerer med hjelp av fornuften (ratio).
Naturvitenskap og humanistisk vitenskap brukes som to store kategorier når vitenskapene
inndeles etter undersøkelsesobjekter. Metodisk kan en skjelne mellom formalvitenskap
og empirisk vitenskap. Som formalvitenskapene matematikk og logikk ikke lar seg innordne
i naturvitenskap eller humanistisk vitenskap, lar heller ikke teologien som Teo-logi
seg innordne i noen av disse kategoriene. Om en deler humanistisk vitenskap inn i
samfunnsvitenskap og åndsvitenskap og betrakter åndsvitenskapene som hermenevtiske
fag (tolkningsfag), kunne det ligge nær å inkludere teologien her som tolkningsfag.
Teologien har det til felles med åndsvitenskapene at den er hermenevtisk. Men tar
åndsvitenskapene utelukkende sikte på forståelse av menneskelige åndsverk som sådanne,
har de ennå ikke rom for teologiens forutsetningsmessige egenart. Det vil si at de
mangler de overnaturlige forutsetninger som teologien som Teo-logi – lære om Gud
– har, og som andre vitenskaper i vår kultur vanligvis ikke opererer med i dag.
Teologiens vitenskapelige selvstendighet postulerer at Gud har åpenbart seg, at det
er mulig å si at kristendommen er sann, og at det er mulig å skille mellom sann og
falsk kristendom. Dette er grunnleggende postulater som må begrunnes i en tid preget
av omfattende sekularisering og relativisme. Hva er den teoretiske begrunnelsen for
teologiens egenart, nemlig å tale om Guds åpenbaring og vurdere alt ut fra den?
Teologiens overnaturlige forutsetninger er at Gud eksisterer og har gitt seg til
kjenne. En ateist og en kristen kan ikke enes om dette er hypotese, teori eller kjensgjerning.
Det er prinsipplærens og apologetikkens oppgave å redegjøre for kristentroens grunner.
Og grunnene ligger både i den ytre virkeligheten og i den troendes indre erfaring.
I tid og rom finner troen vitnesbyrd om en historisk åpenbaring. En kjede av historiske
hendinger med Jesu død og oppstandelse i sentrum, som ikke bare er sannsynliggjort
gjennom eksistensen av de bibelske skrifter og andre data, men som den troende er
overbevist om og viss på. I Det nye testamentet står Jesu oppstandelse fra de døde
som en avgjørende kjensgjerning. Hele kristentroen står eller faller med den. Se
om dette 1Kor. 15,1-20. Ved å oppreise Jesus fra de døde har Gud gitt bevis (gresk:
pistis) for ektheten i det kristne budskapet, sier Paulus til atenerne, Apg. 17,
31. ”Pistis” sikter her som i Aristoteles’ retorikk til en tillitvekkende og overbevisende
kjensgjerning. I dette perspektivet er spørsmålet om kristendommen er sann, et historisk
spørsmål. I 1Kor. 15,12-20 gjør Paulus bruk av nå klassisk falsifisering av den forestilling
at ingen står opp fra de døde. Jesu oppstandelse motbeviser at ingen står opp. At
Jesus faktisk stod opp fra de døde, tror vi fra en side sett på andres autoritet,
nemlig de nytestamentlige forfatteres, som enten selv framstod som øyenvitner, eller
kjente apostlene og andre som gjorde det (og svært mange vitenskapelig trenede forskere
finner beretningene troverdige). Men det forklarer ikke den kristne tro som garant
for håpet og overbevisning om usynlige realiteter (Hebr. 11,1). En slik tro er kvalitativt
annerledes enn rimelige antakelser og sannsynlighetsberegning. Den er ensbetydende
med viten: Vi tror og vet, Joh. 6,69. Denne troen er basert på Ånds og krafts (tvingende)
bevis, som Paulus i 1Kor. 2,4 kaller det med et kjent uttrykk fra klassisk logikk
for sikker slutning (gresk: apodeixis). Det er en empirisk faktor som unndrar seg
vanlig empirisk analyse. Det får erkjennelsesmessige konsekvenser som bare oppnås
på denne måten. Men det er et samsvar mellom budskapets ytre drakt (Skriftene) og
den indre overbevisningen (troen, tiltroen, vissheten), som det ikke står i menneskemakt
å ta seg til: ”Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds
kraft.” (Matt. 22,29) Det teologiske i teologien er derfor ikke intersubjektivt i
vanlig mening. Det krever et ”innenfraperspektiv”. Dette ligger også i Jesu ord,
som gjør erkjennelsen avhengig av den enkeltes holdning: ”Min lære er ikke min, men
hans som har sendt meg. Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av
Gud, eller om jeg taler av meg selv.” (Joh. 7,16f) I denne forstand gjør troen altså
krav på å være empirisk, mens den for en utenforstående er en teori. Som vanlige
vitenskapelige teorier hevder den seg ved å motstå alle kjente falsifiseringsforsøk,
men i motsetning til vitenskapelige teorier gjør den også krav på å være verifisert.
For ateisten eller agnostikeren er teologiens overnaturlige forutsetninger aksiomer
som det ikke er ført avgjørende bevis for. For den kristne - og som vi treffende
kan si: for den vakte, som har fått med Gud å gjøre - stiller dette seg annerledes.
”Da sannet Manasse at Jahve er Gud”, sier kronisten (2Krøn. 33,13).
Teologien arbeider med empiriske metoder, særlig slike som den har felles med filologi
og historieforskning, og i likhet med religionsvitenskapen studerer den religiøse
påstander. Men det som gjør den til en egen vitenskap, altså til Teo-logi, er dens
overnaturlige forutsetninger, som igjen gjør at den også kan komme fram til normative
resultater, ikke bare beskrivende. Uten disse forutsetningene er Teo-logi umulig.
Normative teologiske utsagn forutsetter at det er samsvar mellom åpenbaring og teologi.
Identifiseringen av åpenbaringen (normgrunnlaget) er derfor en forutsetning for å
kunne formulere normative teologiske utsagn. Og de normative utsagn vil alltid framstå
som beskrivende utsagn om normgrunnlaget. Slik vil de også være intersubjektivt etterprøvbare.
Til del 2 av denne dobbeltkronikken