Ragnar Andersens internettsider

 

Hvordan er teologi mulig?

 

Av prest og forsker Ragnar Andersen, PhD

 

 

Del  1: Teologi er både revelatorisk og rasjonal vitenskap

 

 

Uten en overnaturlig åpenbaring kan en ikke tale om teologi som en vitenskap atskilt fra for eksempel religionshistorie og religionsfenomenologi. Teologien har både en revelatorisk og en rasjonal dimensjon. Det vil si: Teologiens egenart er å tale om Guds åpenbaring (revelatio) og vurdere alt ut fra den. Men da Guds åpenbaring hører heime i tid og rom, er det rundt det teologiske i teologien en omkrets av filologiske, historiske og andre data som teologene studerer med hjelp av fornuften (ratio).

Naturvitenskap og humanistisk vitenskap brukes som to store kategorier når vitenskapene inndeles etter undersøkelsesobjekter. Metodisk kan en skjelne mellom formalvitenskap og empirisk vitenskap. Som formalvitenskapene matematikk og logikk ikke lar seg innordne i naturvitenskap eller humanistisk vitenskap, lar heller ikke teologien som Teo-logi seg innordne i noen av disse kategoriene. Om en deler humanistisk vitenskap inn i samfunnsvitenskap og åndsvitenskap og betrakter åndsvitenskapene som hermenevtiske fag (tolkningsfag), kunne det ligge nær å inkludere teologien her som tolkningsfag. Teologien har det til felles med åndsvitenskapene at den er hermenevtisk. Men tar åndsvitenskapene utelukkende sikte på forståelse av menneskelige åndsverk som sådanne, har de ennå ikke rom for teologiens forutsetningsmessige egenart. Det vil si at de mangler de overnaturlige forutsetninger som teologien som Teo-logi – lære om Gud – har, og som andre vitenskaper i vår kultur vanligvis ikke opererer med i dag.

 

Teologiens vitenskapelige selvstendighet postulerer at Gud har åpenbart seg, at det er mulig å si at kristendommen er sann, og at det er mulig å skille mellom sann og falsk kristendom. Dette er grunnleggende postulater som må begrunnes i en tid preget av omfattende sekularisering og relativisme. Hva er den teoretiske begrunnelsen for teologiens egenart, nemlig å tale om Guds åpenbaring og vurdere alt ut fra den?

Teologiens overnaturlige forutsetninger er at Gud eksisterer og har gitt seg til kjenne. En ateist og en kristen kan ikke enes om dette er hypotese, teori eller kjensgjerning. Det er prinsipplærens og apologetikkens oppgave å redegjøre for kristentroens grunner. Og grunnene ligger både i den ytre virkeligheten og i den troendes indre erfaring. I tid og rom finner troen vitnesbyrd om en historisk åpenbaring. En kjede av historiske hendinger med Jesu død og oppstandelse i sentrum, som ikke bare er sannsynliggjort gjennom eksistensen av de bibelske skrifter og andre data, men som den troende er overbevist om og viss på. I Det nye testamentet står Jesu oppstandelse fra de døde som en avgjørende kjensgjerning. Hele kristentroen står eller faller med den. Se om dette 1Kor. 15,1-20. Ved å oppreise Jesus fra de døde har Gud gitt bevis (gresk: pistis) for ektheten i det kristne budskapet, sier Paulus til atenerne, Apg. 17, 31. ”Pistis” sikter her som i Aristoteles’ retorikk til en tillitvekkende og overbevisende kjensgjerning. I dette perspektivet er spørsmålet om kristendommen er sann, et historisk spørsmål. I 1Kor. 15,12-20 gjør Paulus bruk av nå klassisk falsifisering av den forestilling at ingen står opp fra de døde. Jesu oppstandelse motbeviser at ingen står opp. At Jesus faktisk stod opp fra de døde, tror vi fra en side sett på andres autoritet, nemlig de nytestamentlige forfatteres, som enten selv framstod som øyenvitner, eller kjente apostlene og andre som gjorde det (og svært mange vitenskapelig trenede forskere finner beretningene troverdige). Men det forklarer ikke den kristne tro som garant for håpet og overbevisning om usynlige realiteter (Hebr. 11,1). En slik tro er kvalitativt annerledes enn rimelige antakelser og sannsynlighetsberegning. Den er ensbetydende med viten: Vi tror og vet, Joh. 6,69. Denne troen er basert på Ånds og krafts (tvingende) bevis, som Paulus i 1Kor. 2,4 kaller det med et kjent uttrykk fra klassisk logikk for sikker slutning (gresk: apodeixis). Det er en empirisk faktor som unndrar seg vanlig empirisk analyse. Det får erkjennelsesmessige konsekvenser som bare oppnås på denne måten. Men det er et samsvar mellom budskapets ytre drakt (Skriftene) og den indre overbevisningen (troen, tiltroen, vissheten), som det ikke står i menneskemakt å ta seg til: ”Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.” (Matt. 22,29) Det teologiske i teologien er derfor ikke intersubjektivt i vanlig mening. Det krever et ”innenfraperspektiv”. Dette ligger også i Jesu ord, som gjør erkjennelsen avhengig av den enkeltes holdning: ”Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.” (Joh. 7,16f) I denne forstand gjør troen altså krav på å være empirisk, mens den for en utenforstående er en teori. Som vanlige vitenskapelige teorier hevder den seg ved å motstå alle kjente falsifiseringsforsøk, men i motsetning til vitenskapelige teorier gjør den også krav på å være verifisert.

For ateisten eller agnostikeren er teologiens overnaturlige forutsetninger aksiomer som det ikke er ført avgjørende bevis for. For den kristne - og som vi treffende kan si: for den vakte, som har fått med Gud å gjøre - stiller dette seg annerledes. ”Da sannet Manasse at Jahve er Gud”, sier kronisten (2Krøn. 33,13).

Teologien arbeider med empiriske metoder, særlig slike som den har felles med filologi og historieforskning, og i likhet med religionsvitenskapen studerer den religiøse påstander. Men det som gjør den til en egen vitenskap, altså til Teo-logi, er dens overnaturlige forutsetninger, som igjen gjør at den også kan komme fram til normative resultater, ikke bare beskrivende. Uten disse forutsetningene er Teo-logi umulig.

Normative teologiske utsagn forutsetter at det er samsvar mellom åpenbaring og teologi. Identifiseringen av åpenbaringen (normgrunnlaget) er derfor en forutsetning for å kunne formulere normative teologiske utsagn. Og de normative utsagn vil alltid framstå som beskrivende utsagn om normgrunnlaget. Slik vil de også være intersubjektivt etterprøvbare.

 

 

Til del 2 av denne dobbeltkronikken