Hvordan er teologi mulig?
Av prest og forsker Ragnar Andersen, PhD
Del 2: Skriftens klarhet gjør teologi mulig
En forskers grunnleggende virkelighetsoppfatning – hans ontologiske grunnparadigme
- tilhører primært han selv og subsidiært hans fag. Det dreier seg her om forskerens
egen virkelighetsoppfatning, som nødvendigvis bestemmer hans perspektiv på forskningen.
Med vitenskapelige forskningsparadigmer er det nærmest motsatt. De er formet av faglige
tradisjoner. Men subjektiv ærlighet krever at det er samsvar mellom forskningsparadigmer
og grunnparadigmer. Og krever teologien som særegen vitenskap alt i utgangspunktet
et bibelsk grunnparadigme, det vil si er det bibelsk-revelatoriske grunnparadigmet
teologiens første mulighetsvilkår (sml. første del av denne dobbeltkronikken), setter
det sine rammer for hvilke forskningsparadigmer som kan tenkes å være fruktbare.
Uten å ha tilegnet seg den virkelighetsoppfatningen som er den kristne menighetens,
og som bestemmer dens forhold til Bibelen som Guds ord, kan en ikke drive teologi.
En kan samle opp kunnskap, men mangler forståelse. Selv om Bibelen i og for seg kan
studeres filologisk, litterært, sosialhistorisk eller kulturhistorisk og kristendommen
kan studeres historisk eller religionsfenomenologisk uavhengig av forskerens grunnleggende
virkelighetsoppfatning, er teologi strengt tatt en vitenskapelig virksomhet som krever
et ”innenfraperspektiv”. Teologi må drives i troens og den kristne kirkens rom. Og
for troen og kirken er ikke Guds eksistens hypotetisk, men den er erkjent. Fordi
Gud selv har gitt seg til kjenne. Bibelsk-revelatorisk virkelighetsoppfatning tar
på alvor at verden ikke bare er skapt av Gud, men også er tilgjengelig for hans nærvær
både i en ”allmenn” og i en ”særskilt” åpenbaring. Og foreningen av Kristi to naturer
– hans guddommelige og hans menneskelige - kan ses som et paradigme på Skriften og
den kristne forkynnelsen som Guds ord og menneskelige ord i ett. Vitenskapsteoretisk
må det kunne slås fast: Holder ikke forutsetningen om Skriften som Guds enhetlige
og klare ord, er kristen teologi som Teo-logi umulig. Men troen vet at den holder.
Som apostelen skriver: ”[D]a dere fikk det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot
det, ikke som menneskeord, men, som det i sannhet er, som Guds ord, som også viser
seg virksomt i dere som tror.” (1Tess. 2,13)
Forstått slik jeg her i korthet har skissert det, er teologi mulig som lære om den
åpenbarte Gud og en vitenskap som i praksis betyr gransking av Den hellige skrift
med sikte på å forstå og formidle dens budskap. Og også en kritisk gransking av kirken
i verden i fortid og samtid, ja, også av ideologier og samfunn.
I vår tid brytes modernisme med postmodernisme. I den ”moderne” kamp om tolkningsmonopol
lå fristelsen nær å tro at et historisk-kritisk studium av Skriften gav et tilnærmet
korrekt bilde både av dens tilblivelse og av meningen i de forskjellige tekstene.
Forskerens personlige innstilling skulle gjerne i størst mulig grad holdes utenfor
forskningsprosessen og sannhet og mening snarere søkes bak tekstene enn i tekstene
En slik vitenskapelig ”positivisme”, snyltet i realiteten på statusen til mer eksakte
naturvitenskapelige metoder. Men den resulterte ofte i tolkninger som mer var funksjoner
av konjunkturer innenfor samtidig religionshistorie og filosofi enn etterprøvbare
forskningsresultater. I postmodernismen tillates nok troens refleksjon over Skriften
- som én blant flere lesemåter. Postmodernister vil involvere forskerens personlighet
og finne mening i møtet mellom tekst og forsker. Forskeren kommer da først og fremst
i betraktning som leser. Men dersom tekstenes mening blir til i møtet med leseren,
og ulike tolkninger, som alle gir mening for de ulike leserne subjektivt sett, ikke
kan angripes ut fra objektive kriterier, hvordan skal det da gå an å si noe normativt?
Dersom meningen stadig produseres i en kontinuerlig samtale om tekstene ut fra hverandres
perspektiver i et pluralistisk forskningsfellesskap, er sannhetsspørsmålet prinsipielt
relativisert. Det postmoderne subjektivistiske idealet framtrer således som en motsetning
til det moderne objektivistiske. Mellomleddet er imidlertid erkjennelsen av at forskeren
ikke er og ikke kan være forutsetningsløs. Tolkningen skjer i en hermenevtisk sirkel
der også tolkerens ”forutforståelse” spiller en rolle, der han søker en sammensmelting
mellom sin kontekstuelle horisont og tekstens horisont. Men postmoderne kritikk av
forutsetninger og ideologier er ofte prinsipielt skeptisk: All viten betraktes som
kontekstuell og subjektiv, og tekst og tradisjon står til disposisjon innenfor det
perspektiv tolkeren velger å identifisere seg med.
Er det i strid med den postmodernistiske ”tidsånden” å hevde at det normative ligger
i en historisk åpenbaring i fortida (og er tanken om normativitet i det hele satt
på avskrivning), er det ikke å undres over at empirien får stor plass i en teologi
influert av denne tidsånden. En klassisk teologi båret av overbevisningen om en dualisme
mellom sant og falskt, rett og galt, åpenbaring og uvitenhet, guddommelig og demonisk
spør derimot etter Guds åpenbarte ord. Mye av dagens teologi er tradisjons- og ideologikritisk,
i virkeligheten ut fra en samtidsideologi. Det slår ut ikke bare i kritikk av tolkningstradisjoner,
men en tror også at en må separere budskapet i Skriften fra tidsbestemte og undertrykkende
ideologier. Konkrete skriftord blir satt til side til fordel for slutninger ut fra
overordnede perspektiv, eventuelt perspektiv en skal være blitt oppmerksom på gjennom
empirien og samtidskonteksten. En slik metode kan vi kalle deduktiv fordi den trekker
konkrete slutninger ut fra tolkerens helhetsoppfatning av hva kristendom er, eller
spekulativ fordi den tar utgangspunkt i tolkerens ideer om kristendommens vesen.
Det er noe annet enn en klassisk hermenevtisk sirkel som bygger på en vekselvirkning
mellom tolkning av enkeltord og enkelttekster og helhetsoppfatningen. Dette kan kalles
en induktiv metode fordi utformingen av helhetsoppfatningen alltid vil være et resultat
av tolkning av enkeltord og -tekster, eller realistisk, fordi den tar utgangspunkt
i det konkret gitte tekstmaterialet. Den deduktive metoden fører til slutninger som
aldri kan verifiseres, men som i gitte tilfelle kan falsifiseres såsant Bibelen er
Guds ord og ikke motsier seg selv. Den induktive metoden fastholder bibeltekstens
vetorett. Tekstene rommer kontraindikasjoner overfor bestemte deduktive slutninger.
Det er min påstand at den deduktive metoden virker oppløsende på teologi som normativ
vitenskap, det vil si på teologien som Teo-logi. Derfor trenges det et fornyet induktivt
vitenskapelig paradigme i systematisk teologi.
Teo-logi er avhengig av Guds tale, hans Logos. Som Blaise Pascal (d. 1662) spissformulerer
det, er Gud ikke filosofenes Gud, men Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Ja, han er
den som han er (2Mos. 3,14), den analogiløse, som bare kan kjennes når han gir seg
til kjenne. Teologi er avhengig av åpenbaring. Som andre fenomener i tid og rom har
åpenbaringen etterlatt et kildemateriale, som lar seg utforske. Men immanent analogi-
og kausaltenkning, som hører til vanlig kritisk tilnærming til et historisk materiale,
stiller her forskeren overfor ubesvarte spørsmål i et sett. Bare med teologiens overnaturlige
forutsetninger er en sammenhengende forståelse av materialet mulig. De uløselige
gåter som måtte være tilbake, er etter min oppfatning for ingenting å rekne sammenliknet
med dem som en forsker som er bundet til immanente forklaringsforsøk, sitter med.
Da Jesu oppstandelse fra de døde er en bekreftelse av at hans budskap er sant, er
det dermed gitt at hans autorisasjon både av den gammeltestamentlige Skrift og av
hans nytestamentlige vitner viser oss til Bibelen som normgrunnlag. Som vitenskap
er teologien en intellektuell virksomhet der fornuften søker sannheten ut fra teologiens
særegne forutsetninger. Rasjonalismens krav om immanent analogi og kausalitet må
avvises som inadekvat i teologien som Teo-logi. Det er elementært, men det er ikke
nok. Kritikken må også rettes mot at tradisjon eller spekulasjon brukes til å fortrenge
den bibelske åpenbaring (revelatio). Og mot at empiri og samtidskontekst tilskrives
en erkjennelsesmessig status som settes opp mot Skriftens egne perspektiver. Fornuften
(ratio) har samtidig nok å gjøre, også i teologien. Den skal finne data, analysere,
systematisere, anvende, i det hele utfolde seg kritisk og fritt, men ut fra de premisser
som ligger i Guds åpenbaring i Jesus Kristus og Den hellige skrift, Ordet som ble
kjød, og Ordet som er overgitt gjennom profeter og apostler.