HJELP FLYKTNINGENE !

 

Av sokneprest Ragnar Andersen

 

Gode nordmenn vil hjelpe mennesker som flykter for liv og helse. Men fosterdrapsstaten nekter sine egne borgere å ta imot flere enn den av økonomiske grunner vil garantere for. Så blir menneskers grunnleggende sikkerhetsbehov en salderingspost på statsbudsjettet. Og man snakker om rettferdighet. Dette positive begrepet skal tas ut av sin sammenheng for å legitimere en hjerteskjærende hard menneskebehandling. Akkurat som da det positive begrepet likhet for loven ble brukt til å legalisere den barnefiendtlige og kvinnefiendtlige abortloven. Hvordan kan denne staten som deler ut Nobels fredspris og engasjerer seg i fredsdiplomati samtidig som den fører krig mot ufødte medmennesker og avviser fremmede i nød, ha troverdighet ?

 

En folkekirke under nedbygging og avkristning har imidlertid vist takter som vi kjenner fra for eksempel den norske kirkekampen under krigen. Hvis nå ikke kirkediplomater lar seg utmanøvrere av dyktigere statsdiplomater , kan vel kirken ha gjenvunnet en flik av sin tapte troverdighet og mennesker i nød være hjulpet.

 

Norge er et materielt rikt land. Her er god plass. Japan har tretti ganger så mange mennesker på like stort landareal. Ta innbyggertallet i norske lokalsamfunn, multipliser med 30 og tenk over det! Hvem er det som har sagt at staten skal ha monopol på å ta imot flyktninger ? Hvorfor må en absolutt ha ferdige mottak og tilbud med en bestemt standard ? Hvorfor skal ikke private og frivillige ta imot og hjelpe dem som ikke Justisdepartementet har penger til å ta imot ? Hvilken moralsk rett har staten til å nekte borgerne dette? Hva vil Stortinget gjøre i denne alvorlige situasjonen?

 

Borkenes, desember 1993