Tekstgjennomgåelser for 18. søndag etter pinse, 26. september 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Ny vin i nye skinnsekker!

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 1,12-17

 

12 Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av dere at dere skal tråkke ned mine forgårder? 13 Kom ikke mer fram med tomt matoffer! Det er en avskyelig røkelse for meg. Nymåne og sabbat, lysing til forsamling - jeg tåler ikke høytid og urett sammen. 14 Deres nymåner og fester hater min sjel. De er blitt en byrde for meg, jeg er trett av å bære dem. 15 Og når dere brer ut deres hender, skjuler jeg mine øyne for dere. Om dere enn ber mye, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod.

16 Tvett dere, rens dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp å gjøre det som er ondt! 17 Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett! Vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!

 

Kap. 1 står som en prolog til Jesaja-boka og inneholder sentrale trekk av profetens forkynnelse. Kanskje v. 2-20 er talt ved en og samme anledning. På underlig vis ble Jerusalems spart fra å falle i assyrernes hender ca. år 701, men Juda land er herjet (sml. kap. 36 - 37). Kanskje strømmer folk til templet og synger klagesanger, men får svar gjennom profeten, som anklager dem for frafall fra Herren (sml. også v. 21ff). De kan ha gått i religiøst selvforsvar og sagt at de dyrker Gud med bønn og offer, og profeten kan ha avvist deres selvforsvar for så å framheve moralbudene og kalle til oppgjør.

På Herrens vegner angriper profeten kombinasjonen av kult og umoral. Når offervesenet gikk sin gang i templet, mente folk at alt måtte være i orden mellom Gud og dem. Men det var en død og ytre gudsdyrkelse. "- dette folket holder seg nær til meg med sin munn og ærer meg med sine lepper, men holder sitt hjerte langt borte fra meg," sier Herren (29,13). I ofringer, bønner og lovsang kunne munnen ta del, men hjertet, som styrer personlivet, var fylt av overmot, nytelsessjuke og onde planer.

Jesaja er på linje med forgjengerne Amos og Hosea, som opptrådte i nordriket og kritiserte kulten der (sml. Am 4,4f; 5,21ff; Hos. 6,6). Lenge før det hadde Samuel sagt: "Har vel Herren like mye behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Se, lydighet er bedre enn slaktoffer, lydhørhet bedre enn fettet av værer. For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldomssynd, og trass er som avgudsdyrkelse." (1Sam. 15,22f) Sml. også Salme 50; Jes. 58,5-7; Jer. 7,22f; Mi 6,6-8. "Det er ikke vårt, men det er oss selv Gud krever," sa Luther.

Å slutte med de onde gjerningene og begynne å gjøre det gode var viktigere enn offerkult. "Tvett dere, rens dere!" er nok kultisk språkbruk. Men det blir klart at profeten sikter til noe annet enn vanlige renselser. Det er ikke bare blod av offerdyr, men syndeskyld som trenger å bli renset bort. Folket trenger forlatelse for syndene. Jesaja kaller til en virkelig omvendelse som fører kjærlighet og nytt liv med seg. Av Guds lov (v. 10) skal folk lære å gjøre det gode. Herren vil at den loven han har gitt, skal lukkes inn i hjertene, slik at folket legger vinn på det som er rett. Ja, den enkelte blir ikke bare kalt til personlig å gjøre det rette, han blir også kalt til å vise andre på rett veg. Den farløse og enken blir nevnt, som ofte ellers i GT, som noen av de svakeste i samfunnet (sml. Salme 68,6). Også de må få sin rett og det vern som de etter Guds lov skal ha.

Herren kan stryke ut folkets blodrøde synder. Det skjer ikke noe oppgjør om folk bare ofrer uten tanke på alvoret ved synden og uten vilje til å bryte med den. Men dersom folket vender seg til Gud, erkjenner synden, åpner seg for tilgivelsen og blir knyttet med hjertet til Gud, har de løfte om et lykkelig liv i landet. I motsatt fall henger truselen om utryddelse over dem. Se v. 18-20.

 

Prekentekst: Mk 2,18-28

 

18 Og Johannes' og fariseernes disipler holdt faste. Og de kom og sa til ham: Hvorfor faster Johannes' disipler og fariseernes disipler, men dine disipler faster ikke?

19 Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene faste så lenge brudgommen er hos dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. 20 Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste, på den dagen. 21 Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg, for da river den nye lappen med seg et stykke av det gamle, og riften blir verre. 22 Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker, for da vil vinen sprenge sekkene og vinen spilles og sekkene ødelegges. Men ny vin i nye skinnsekker!

23 Og det skjedde at han på sabbaten gikk gjennom kornåkrene, og hans disipler begynte å plukke aks mens de gikk der. 24 Og fariseerne sa til ham: Se, hvorfor gjør de på sabbaten det som ikke er tillatt?

25 Og han sa til dem: Har dere aldri lest hva David gjorde da han var i nød og sultet, han selv og de som var med ham, 26 hvorledes han gikk inn i Guds hus, daAbjatar var yppersteprest, og åt skuebrødene, som ingen har lov til å ete uten prestene, og gav også dem som var med ham?

27 Og han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. 28 Så er da Menneskesønnen herre også over sabbaten.

 

Jesus gjennomførte selv en streng faste før fristelsen (Mt 4,2). Men for disiplene hørte fasten først og fremst ei seinere tid til (v. 19f). V. 20 går på Jesu død, men etter oppstandelsen er han hos sine (sml. Mt 18,20; 28,20).

Jesus foreskriver ingen fast fastepraksis, men rekner med at hans disipler vil gjøre seg bruk av faste (sml. Mt 6,16-18). Sml. Apg. 13,2.3; 14,23; 2Kor. 6,5; 11,27.

I henhold til 3Mos. 16,29ff fastet jødene på den årlige forsoningsdagen. Johannes og disiplene hans fastet mye og ofte, i likhet med fariseerne, som fastet mandag og torsdag (sml. 1,6; Mt 11,18; Lk 5,33; 18,12). Hvorfor fastet ikke Jesu disipler på tilsvarende måte?

Svaret er at de har brudgommen hos seg. Det er et ord om hvem Jesus er (sml. Jh 3,29; Jh åp 19,7ff). Jahve, Israels guddommelige paktsherre er Israels brudgom (sml. Hos. 2; Jes. 54). Indirekte erklærer Jesus seg her altså som Jahve.

Jesus er mellommann for en ny pakt og gir sine disipler et liv som krever nye former (sml. Jh 4,21ff). Det nye kan ikke presses inn i gamle former (v. 21f). De to bildene er enkle. Når ukrympet tøy blir vått, krymper det. Vinsekker var laget av huden på sauer og geiter. Nye sekker var elastiske og tålte presset fra ny vin som gjæret.

Å spise av det modne kornet slik de sultne disiplene gjorde (sml. Mt 12,1; Lk 6,1), var tillatt etter Moseloven (sml. 5Mos. 23,25). Men fariseerne godtok ikke at en gjorde det på sabbaten. I den seinere jødedom reknet en 39 hovedarter av arbeid som forbudt den dagen. Det dreier seg særlig om arbeid med mat, klær og hus. Å plukke aks ble da reknet som en form for høsting av grøden.

Jesus drøfter sabbatsbudet, dels på fariseernes premisser, dels ved å føre inn nye premisser (sml. v. 28; Mt 12,6).

Fariseernes klagemål har GT mot seg (sml. 1Sam. 21,1ff). David og hans menn trengte mat, som den nye Davids menn trengte nå. Tolv skuebrød lå på et bord av gull for Herrens åsyn. Hver sabbat ble ferske brød lagt fram. De gamle brødene var fortsatt hellige og tilkom prestene som føde. (Sml. 3Mos. 24,5ff) Men presten avstod hellig brød til David og hans menn fordi de sultet. En seremoniell bestemmelse måtte vike for nødretten.

I det lengre referatet i Mt er nevnt et annet forhold som viser at sabbatshvilen ikke utelukker ethvert arbeid. Den samme lov som påbyr sabbatshvile, påbyr også prestene å arbeide på sabbaten (sml. 4Mos. 28,1-10). Prestene tjener i templet, men Jesu disipler tjener han som er større enn templet fordi han er den Gud som bor der. Går templet foran sabbaten og Jesus foran templet, går Jesus selvsagt også foran sabbaten. Tanken kan også være at Jesu disipler som den nye pakts gudsfolk og tempel er større enn det gammeltestamentlige templet. Se Mt 12,5f.

V. 27 er en utlegning av prinsippet i Hos. 6,6 (sml. Mt 12,7) med henblikk på sabbaten. Jesu disipler er uskyldige, mens fariseerne med sine offer, men uten barmhjertighet er skyldige.

Er Jesus den guddommelige Menneskesønnen i Dan. 7, er han også herre over sabbaten (v. 28). Da kan han gi en autoritativ tolkning av sabbatsbudet (sml. v. 27). Men også legge grunn for en ny ordning med vår tid og våre dager.

For det gamle Israel betød sabbatsbudet at denne bestemte dagen skulle være en hviledag for mennesker og dyr og en hellig dag som var avsatt til kontakt med Gud (sml. 2Mos. 20,8-11; 5Mos. 5,12-15; 3Mos. 23,3; 4Mos. 28,9f).

I NT leser vi at sabbaten var et forvarsel om det som skulle komme ved Jesus Kristus (Kol. 2, 16-17) og at alle dager i og for seg er like (Rom. 14). Derfor følte de første kristne seg fri til å gjøre søndagen, Jesu oppstandelsesdag, til sin særskilte gudstjenestedag.

Vi kan skjelne i Moseloven mellom morallov, seremoniallov for den gamle pakt og sivilrettslige og strafferettslige regler for det gamle Israel. Moralloven blir fastholdt, innskjerpet og utdypet i NT, (sml. bergprekenen). Sabbatsbudet er en del av Israels seremoniallov og er prinsipielt opphevet i den nye pakt (Rom. 14,5f; Gal. 4,10f; Kol. 2,16f). Etter sin ytre betydning gjelder sabbatsbudet ikke oss kristne, som Luther sier. Det samme lærte oldkirken. Men la oss understreke at sabbatsbudet er det eneste av de ti bud som etter sin ytre betydning er opphevet. De andre ni er morallovsbud og gjelder fullt ut.

Selv om Det nye testamentet har opphevet den gamle sabbatsordningen, så sier sabbatsbudet oss at Gud vil være Herre over vår tid, og at vi trenger bestemte tider til å samles i den kristne menighet og komme han og hans pakt i hu. Budet taler også til oss om at vi trenger veksling mellom arbeid og hvile og tid til avkopling for kropp og sjel. Den kristne frihet er også frihet til å holde helg. Og vi har en hellidagstradisjon som vi trenger å verne om. Men vi må ikke på en lovisk måte se på søndagen som sabbat med arbeidsforbud.

Loven krever altså ingen ny sabbat. Men troen krever gudstjeneste. Og kroppen krever hvile. Det er mennesket det gjelder, ikke dagen.

 

Episteltekst: Rom. 14,1-8

 

1 Ta dere av den som er svak i troen, uten å sette dere til doms over hans tanker!

2 Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare urter. 3 Den som eter, ringeakte ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter; Gud har jo tatt seg av ham.

4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre; men han skal bli stående, for Herren er mektig til å holde ham oppe.

5 Den ene setter en dag framfor en annen, den andre rekner alle dager like. Enhver være fullt viss i sitt eget sinn! 6 Den som gir akt på dagen, gjør det for Herren [; og den som lar være å gi akt på dagen, gjør det for Herren]. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud; og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud.

7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv; 8 for om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.

 

Den situasjonen Paulus i Rom. 14 skriver inn i, kan ha vært omlag slik:

Mange jøder kunne ikke tenke seg å ete kjøtt eller drikke vin uten å være helt sikre på at dette ikke hadde vært i befatning med hedenske offerritualer (sml. Dan. 1,8ff; 2Makk. 5,27). Det gjaldt også mange kristne jøder, som i praksis ble vegetarianere. Også kristne som hadde brutt radikalt med hedenskapet, hadde vanskelig for å godta at en fritt kunne ete kjøtt av samme dyr som andre hadde holdt offermåltid på.

De jødekristne fortsatte å helligholde sabbaten og gå i synagogen, etter sedvane og for å være jøder for jøder, men kanskje også uten å kjenne seg fri fra sabbatsbudet. De hedningekristne stod mer eller mindre fremmede overfor sabbatsfeiringen om de ikke på forhånd hadde stått i kontakt med synagogen.

Paulus går nok inn på de læremessige spørsmål om mat og drikke og dager, men først og fremst søker han å løse opp i en spent situasjon mellom hovmodige sterkttroende og dømmende svakttroende. Om sabbatsfeiringen var der neppe særlig strid i menigheten. De jødekristne kunne gå i synagogen, mens de hedningekristne kunne gå på arbeid. (Om orda "og den som lar være å gi akt på dagen, gjør det for Herren" skulle være en seinere tilføyelse, er de i sak dekkende for poenget.) Slik må også ulik holdning til det som er å få kjøpt i butikken, eller som hedningene byr på, kunne eksistere side om side uten at en dømmer og ringeakter hverandre.

I Galaterbrevet og 1Korinterbrev blir vi kjent med liknende problemer. I Galatia har de svakttroende overtaket og blir kraftig irettesatt for å ville gjøre evangeliet til lov. I Korint er situasjonen nærmest motsatt, og de sterkttroende må formanes til kjærlighet og hensyntagen (se 1Kor. 8; 10,23ff). I Roma er nok situasjonen omtrent som i Korint, bare at de svakttroende viser tendenser til å hevde seg som en bevisst gruppering.

Den svake er i denne sammenheng den som har en mangelfull evangelisk erkjennelse. Han gjør seg samvittighet for ting som egentlig ligger under den kristne frihet. Sml. 1Kor. 8,7. Paulus er da opptatt av to ting. For det ene at den svake ikke må presses til å handle mot sin samvittighet. Da synder han og kan falle fra og gå fortapt. De sterke må ikke ringeakte de svake, men heller avstå fra å bruke friheten av hensyn til samvittigheten hos de svake. Og for det andre er Paulus opptatt av at de svake ikke må presse hele menigheten til å godta deres syn. For det er de sterkttroende som i prinsippet har sett rett. Og de svake må ikke dømme dem for det .

To forutsetninger for apostelens fleksible holdning er at det som de sterke tillater seg, i seg selv ikke er synd, og at de svake tross alt har en grunnleggende evangelisk tro. Men i Galatia var det en bevegelse fra evangelisk kristendom til loviskhet. Der var situasjonen så tilspisset at det stod om selve Kristus-bekjennelsen og rettferdiggjørelseslæren (sml. Gal. 5,4).

Hele kirkesamfunn ser i dag på sabbaten (sjuendedagsadventistene) eller søndagen (romerkirken) som lov. Og det samme synet på søndagen har nok mange pietister. Det utfordrer både til læremessig fasthet og sjelesørgerisk klokskap.

I teksten blir de sterke formanet til å inkludere de svake uten å dømme dem fordi de ikke har tro til å ete alt. Samvittigheten skal ha tid til å bli gjennomlyst av evangeliet. Men de svake kan falle for fristelsen til å dømme de sterke ut fra sine egne skrupler. Da må de huske at de ingen domsrett har over andres tjenere. Og både de sterke og de svake er Guds tjenere, som skal stilles fram for hans domstol. Gud er mektig til å holde de troende oppe. Målet av troserkjennelse er ikke avgjørende, men at troen er ekte. Ekte tro viser seg blant annet i at en tjener Gud med takknemlighet, at en ikke handler mot sin samvittighet, og at en setter omsorgen for sin bror over sin egen frihet.