OLAV TRYGVASON OG KRISTNINGEN

 

Av sokneprest Ragnar Andersen

 

 

Olav Trygvason (ca. 968-1000) ættet fra Harald Hårfagre, men vokste opp i Gardarike, der det var et skandinavisk miljø. Som ung mann fór han i viking langs Østersjøen og skal ei tid ha hatt herredømme over en del av Vendland. Seinere opererte han i Nordsjø-området. Hans liv fram til den tid kan nok være omspunnet av sagn, men fra tidlig på 990-tallet trer han fram i sikrere historisk lys. Han slutter etterhvert fred med den engelske kongen Æthelred II. Med bistand fra erkebiskopen av Canterbury ble det - visstnok etter slaget ved Maldon 991 - satt opp en fredstraktat mellom kongen av England, som forøvrig betalte en stor pengesum, og en hær av vikinger, som Olav Trygvason var en av førerne for. Fra å være angripende flåte blir vikinghæren Englands sjøforsvar. I 994 går imidlertid Olav Trygvason sammen med danekongen Svein Tjugeskjegg til angrep på London. Æthelred kjøper seg fred med en ny stor pengesum. På denne tid ble Olav vunnet for kristendommen, døpt og konfirmert. Erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Winchester skal ha gitt vikinghøvdingen undervisning, og kong Æthelred ha stått fadder. Istedenfor å øke sin makt og rikdom ved å herje og plyndre ute, satte Olav seg som mål å gjenta Harald Hårfagres samlingsverk, og da med kristendommen som nasjonalreligion. Vikingen Olav må ha lært mye om hvordan keisere, konger og andre fyrster i Europa støttet seg til kirken. Noen år tidligere (988/989) hadde den svenskættede storfyrsten Vladimir i Kiev latt seg døpe med sitt folk. Det er usikkert hvor den unge Olav Trygvason da stod i bildet. Sagaskriveren Odd Snorrason (ca. 1190) lar han tidlig komme til Grekenland, der han blir primsignet alt før Vladimir lar seg døpe. Og etter selv å være døpt på Scilly-øyene, reiser Olav ifølge Odd fra de britiske øyer tilbake til Gardarike før han kommer til Norge med en biskop i sitt følge. Senere er han igjen på de britiske øyer og kommer så med misjonærer derfra. Her er altså usikre spor etter gresk/slavisk innflytelse på kristningen hos oss. Og vi må anta at Olavs vegledere i England, kanskje også hans irske dronning Gyda og hennes bror irerkongen, har tilskyndet han til å videreføre kristningsarbeidet i Norge. Til forskjell fra Håkon Adelsteinsfostre, men i likhet med Olav Haraldsson fikk han nok likevel ikke mer enn en "hastverksutdannelse" til misjonskonge, som Fridtjov Birkeli uttrykker det.

 

Adam av Bremen er skeptisk til Olav Trygvason, og sier at han skal ha vært svært opptatt av trolldomskunst og spådommer. Noen sier at han var en kristen, andre at han var frafallen, skriver Adam. Han vil fortelle historien til erkesetet i Hamburg/Bremen og skildre land og folk innenfor kirkeprovinsens ansvarsområde. Adam skriver rundt 75-80 år etter Olav Trygvasons tid, og han synes å ha spredt og til dels tvilsom informasjon fra dansk hold om han. Noen har ment at han trekker Olav Trygvasons bekjennelse i tvil fordi Olav var knyttet til engelsk misjon, mens Hamburg/Bremen så på Norge som sitt ansvars- og interesseområde. Men etter å ha nevnt at biskoper og prester skal ha reist hjemmefra, visstnok også til Norge, for å forkynne evangeliet, sier han: "Hvis dette er riktig, er moderkirken i Hamburg såvisst ikke misunnelig fordi også andre har gjort godt mot hennes sønner, men sier med apostelen: Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje og kjærlighet. Hva da? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg meg over; ja, jeg vil og fremdeles glede meg." (Sml. Fil. 1,15ff) Et annet sted skriver Adam: "Fra England kom først en biskop Johannes til Norge." Og så er det visstnok en senere avskriver som tilføyer: "Av våre folk har riktignok Liafdag, Odinkar og Poppo forkynt for dette folket før ham. Vi kan si at våre folk har arbeidet, men engelskmennene er kommet inn i deres arbeid." (Sml. Joh. 4,38)

 

Ifølge krønikene "Historiae Norvegiae" (som kan være fra rundt 1170) og "Ågrip af Noregs konunga sogum" (trolig rundt 1190) skal Olav Trygvason ha kristnet fem land: Norge, Hjaltland (dvs. Shetland), Orknøyene, Færøyene og Island. Det er trolig at han har øvet innflytelse på kristningsprosessen i alle disse land og også Grønland, som Odd munk også nevner i tillegg til de andre landa. Ifølge Ågrip skal Olav ha holdt det første tinget om kristningen på Moster. Odd munk taler også om et Mosterting, men dette møtet legger Snorre til Rogaland. Olav bygde først kirker på sine egne hovedgarder, sier Ågrip. Han forbød de fire årlige blotfestene og innførte derimot feiring av kristmesse midtvinters, påsken om våren, jonsok midtvinters og mikkelsmesse om høsten. Strategien med festbytte har ifølge Ågrip svart til folkets ønske.

 

Den latinske "Historiae Norvegiae" skildrer Olav Trygvason som den første helgenkonge med Olavs-navnet. Den første sagaen om han er skrevet av den islandske presten og munken Odd Snorrason. Odd skildrer Olav som misjonskonge. Snorre Sturlason, som skriver noe senere, har bygd på Odd munks verk. Men mens Odd nok har mer av et helgenbilde for øye, er det tydelig at Snorre på sin side lar Olav svare til vikingidealet, mandig og sterk, venners venn og fienders fiende.

 

Undervegs til Norge i 995 skal Olav Trygvason ha prøvd å videreføre kristningen av Orknøyene med tvang. Til Norge kommer han på den tid Håkon ladejarl blir tatt av dage, og i en situasjon der danekongen vanskelig kan hevde noe suverenitetskrav i landet. Han blir straks tatt til konge av trønderne. Når han etterpå gjør krav på Hårfagre-ættens gamle områder på Opplandene og i Viken og samtidig krever vedtak om overgang til kristendommen, møter han visstnok forholdsvis liten motstand. I Viken har kristen påvirkning i lengre tid funnet sted sørfra. Utgravninger i Kaupang i Vestfold tyder på at der kan ha bodd kristne fra 800-tallet av. Den første kirken i Osloherad kan ha blitt bygd i Olav Trygvasons tid. Utgravninger i Gamlebyen tyder på at kristne ble gravlagt her allerede omkring år 1000. Men nord i Viken merkes motstanden. Her bruker Olav ytre maktmidler. På Agder er nok folk også mer motvillige, men ingen drister seg til å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom, sier sagaen.

 

I Gulatingslagen er det et utadvendt kystaristokrati, og også her er folk forberedt gjennom kristen påvirkning fra Vest-Europa. I en runeinnskrift fra Kuli i Smøla heter det at kristendommen hadde vært tolv vintre i Norge. Det skal være sannsynliggjort at denne innskriften er så gammel som fra 960-tallet. Håkon Adelsteinsfostres kristningsforsøk i Norge har tydeligvis ikke vært forgjeves, selv om kirker skal være blitt brent ned og prester blitt drept. Harald Gråfell har arbeidet svært aktivt mot åsakulten på Vestlandet. Enkelte gravfunn fra Rogaland kan tyde på at der bodde kristne alt i første halvdel av 700-tallet. Til tross for dette var Olavs kristningsbud kontroversielt. På tinget i Rogaland stilte han ifølge Snorre folket på valg på denne måten: "Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til." Dette var nok typisk. Folk ble stilt overfor et ultimatum, og kongen satte ytre makt bak kravet. Motstanden uteble da også ifølge sagaen. At han gjorde den mektige Erling Skjalgsson til sin svoger og sin vasall fra Lindesnes til Sognesjøen, synes å ha vært med å befeste kongens posisjon i Gulatingslagen. Men om representantene på lagtinget hadde latt seg døpe, skulle kristningsbudet likevel behandles på lavere tingnivå. På tinget på Dragseid for Sygnafylke, Firdafylke, Sunnmørafylke og Raumsdølafylke ber Olav bøndene velge mellom å gå over til kristendommen eller å kjempe mot den store hæren han etterhvert har samlet, og for bøndene gir valget seg av seg selv.

 

Men i Trøndelag og Hålogaland møter kongen hardere motstand. Etter kristningsferden fra Viken rundt kysten skal Olav ha vendt tilbake til Trøndelag og latt rive ned hovet på Lade og så vidt unngått krig ved å seile sørover igjen og fortsette sitt virke i Viken. Neste gang han kommer, er bøndene forberedt på slag. Men Olav setter hardt mot hardt. Skal han først blote, vil han ofre en rekke av de trønderske stormenn til de norrøne guder. På Mære blir bildet av Tor og de andre gudene slått ned av støttene, mens kongsmennene dreper Olavs fremste motstander i landsdelen. Nedrivingen av gudebildene svarer til Bonifatius' berømte felling av eiken i Hessen noen hundre år tidligere. Eller en kan tenke på da Olav Haraldsson lot Kolbein sterke slå i stykker gudebildet på Hundorp. Slikt ble forstått som styrkeprøver som viste at de hedenske gudene var ute av stand til å hevde seg. Mye av Olav Trygvasons tid går med til å styrke stillingen i Trøndelag. Når Trondheim by rekner sin grunnleggelse i 997, er vel realiteten i det at kongen har regulert en markedsplass og latt bygge kirke og kongsgard på Nidarnes.

 

Et av sine siste leveår gjør Olav Trygvason en stor ferd nordover og kommer helt til Trondenes og Bjarkøy-ættens område. Biskop Sigurd er med. I Hålogaland, der høvdingene lenge hadde drevet utadvendt handelsvirksomhet, kunne heller ikke kristendommen være ukjent. Men den tilslutning Olav Trygvason fikk fra høvdingene på Tjøtta og Trondenes representerte nok likevel et klart gjennombrudd for kristningen av landsdelen. Den mektige Hårek av Tjøtta, som også reknet seg til Hårfagre-ætten, skal være blitt innbragt til Nidaros for å forhandle med kongen, men først da Olav Trygvason kom til høvdingsetet på Tjøtta, ble Hårek og hans folk døpt. I Hålogaland har misjonen trolig også krysset den etniske grense mellom norsk og samisk befolkning. Vi må tro at også mange av de samer som levde som "bumenn" i nær kontakt med nordmennene, gikk over til kristendommen. Oppkreving av finneskatt har antakelig også vært forhandlingstema mellom kongen og høvdingene. Høvdinger fra Vågan og Salten gjorde væpnet motstand mot kongen, men tapte. I Salten gikk Olav hardt fram mot sine fiender.

 

Men i denne tida ble vold langt på veg reknet som et nødvendig onde i arbeidet for kristning av folket. Derfor kom det også inn i den eldre Borgartingsloven at kongen kunne "herje folk til kristendommen". Tradisjon for bruk av sverdet til forsvar for troen, går nok tilbake til rikskirkens tid fra 300-tallet i Romerriket. Keiser Theodosius gav lover mot hedensk kultus, og i 392 ble det satt dødsstraff for blodige offer til gudene. Væpnet forsvar av kristenheten mot barbarer og muhammedanere var europeerne blitt vant med. Forsøk på å utbre kristendommen til nye områder ved hjelp av sverdet var kjent fra frankernes kamp med sakserne i Karl den stores tid. Kristning av folket inngikk i fredsavtaler med overvunne germanske stammer. Men tvangen kunne bli besvart med opprør og drap av prester og munker. Kristningen av Skandinavia må ses på bakgrunn av dette. Olav Trygvasons bruk av vold var ikke minst rettet mot folk som drev med trolldomskunster. Carl Fr. Wisløff spør om det kan være psykologisk begrunnet i oppgjør med egen fortid. Erik Gunnes er tilbøyelig til å tenke at Olav av erfaring oppfatter seidmennene som farlige menn i djevelens tjeneste. For sin harde framgangsmåte mot disse kan Olav ha funnet støtte i angelsaksisk lovgivning, og han har nok også søkt legitimitet for sin linje i Moseloven. Stort sett har nok den angelsaksiske misjonsbispen akseptert Olavs harde metoder, selv om det er fortalt et tilfelle der biskopen skal ha krevd at kongen gjorde bot for å ha latt en mann bli drept i en hevnakt.

 

Både tvangen til kristendom og den kollektive overgangen virker fremmed for Det nye testamentet og fremmed for oss i dag. Men de fleste som motvillig tok ved kristendommen, foretrakk nok dette framfor en religiøs splittelse av ætt og lokalsamfunn. Folk var sterkt knyttet til ætten, og religiøs splittelse i ætten var utenkelig for mange. Kristningskongene og hedningene har langt på veg vært enige om at det bare kan være én offentlig religion i Norge. Norrøn hedendom var mer offentlig kultus enn personlig tro. Ved blotingen for godt år og fred handlet husfaren for sin husstand, høvdingen for lokalsamfunnet og kongen for hele riket. Ved å angripe blotingen angrep misjonærer og kristningskonger kjernen i naturreligionen. Det avgjørende spørsmål var hvem som hadde makt over tilværet, de hedenske guder i samspill med skjebnen eller den Gud som kirken forkynte. "Kristenretten" i Gulatingsloven treffer forsåvidt kjernen i religionsskiftet når den begynner slik: "Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og at vi må holde landet vårt bygd og ha landsherren vår ved god helse. Han være vår venn og vi hans, og Gud venn til oss alle."

 

Bildet av ytre makt bak kravet om religionsskifte i Norge er ikke entydig. Folk ble "tent til troen, ikke bare banket til bud", sa Eivind Berggrav. Ifølge Odd munk ber kong Olav folk med fagre ord om å forlate den forfengelige og foraktelige troen på offer til stokk og stein. Isteden bør de dyrke den sanne Gud som regjerer i himmelrikets glede og er den eneste som gir menneskene alt godt. Han ber de klokeste menn i landet følge engelskmennene, sakserne og danene og ta ved troen. Han framhever motsetningen mellom å tjene den allmektige Gud og å tjene djevelen og appellerer med fagre ord til å slutte å blote og til å vende om til Gud. Ifølge Laksdølasaga (ca. 1250?) stiller kongen en gruppe islendinger som han har holdt tilbake i Nidaros, fritt, og sier til Kjartan Olavsson: "Det kan være at du vil holde troen så mye bedre som du taler mer mot den enn andre. Jeg kan også skjønne at den dagen du lar deg døpe godvillig, vil flokker på hele skipsmannskap komme til å ta ved troen. Jeg mener også at det er grunn til å tro at frendene og vennene deres vil høre vel etter hva dere sier til dem når dere kommer ut igjen til Island. Det forekommer meg at du, Kjartan, vil ha en bedre tro når du seiler fra Norge enn da du kom hit. Far nå med liv og fred hvor dere vil, etter dette møtet, og denne gangen skal jeg ikke pine dere til kristendom, for Gud sier at han vil ikke at noen skal komme til han mot sin vilje."

 

Kristendommen var ikke ukjent på Island, men Alltinget vedtok i 997 en lov mot overgang til kristendommen. De første misjonærene som Olav Trygvason sendte til øya, og som skal ha gått til dels hardt fram, hadde det svært vanskelig. Men i år 1000, da blant annet presten Tormod reiste over, lyktes det å få Alltinget til å samle seg om kristendommen som statsreligion. Samme år skal Leiv Eiriksson være blitt døpt i Nidaros og ha hatt prest og lærere med da han reiste og kom heim til Grønland om Vinland. Ifølge Eirik Raudes saga hadde Leiv med seg bud fra kong Olav om at folket skulle ta ved kristendommen, og mange gjorde det. På Brattalid var det snart bygd kirke. På Færøyene skal Olav Trygvasons representant Sigmund Bresteson ha virket for kristning av folket under sterk motstand.

 

Adam av Bremen rekner Norge som det siste land i verden. Og de norrøne områder representerte den germanske verdens utposter. Olav Trygvasons innsats medvirket til at kristenheten kunne gå over i et nytt årtusen i visshet om at evangeliet kunne høres i det ytterste nord.

 

I år 1000 finner Olav seg stilt overfor et forbund mellom danekongen, sveakongen og Håkon jarls sønn Eirik. Selv om han kanskje får flåtestøtte fra Vendland, faller han i slag - i Øresund ifølge Adam av Bremen, - Historia Norvegiae og Ågrip sier at slaget var ved Sjælland , andre sagaer ved "Svolder"- etter bare fem år som norsk konge. Ranrike kom antakelig under sveakongen, Viken kom direkte under Svein Tjugeskjegg, og resten av Norge skulle brødrene Eirik og Svein ladejarler styre som Svein danekonges og muligens Olav sveakonges vasaller. Danekongen ble selv opptatt av erobringen av England. Og i realiteten kontrollerte ladejarlene neppe stort mer enn Frostatingslagen og Sunnmøre. Nordafor og sønnafor rådet håløygske høvdinger, Erling Skjalgsson eller andre aristokrater. Situasjonen innebærer et midlertidig tilbakeslag både for kristningen og rikssamlingen.

 

Biskop Sigurd eller Sigvard, som også kan ha båret navnet Johannes eller Jon, og flere prester kom med Olav fra de britiske øyer i 995. Sigurd ble kalt "hinn riki", dvs. den mektige, og har gjort et sterkt inntrykk. Trolig står han og kongen sammen om kåringen av Sunniva som Norges første helgen og byggingen av kirke på Selje, som seinere ble det første bispesetet på Vestlandet. Det er mulig at Sigurd er identisk med en biskop Siward, som sammen med munken Wlfred fra Ramsey-klostret nær Cambridge skal ha vært ute for storhavets farer og hedningenes villskap. Ifølge islandske kilder, skal Sigurd være identisk med den svenske nasjonalhelgen Sankt Sigfrid og ha virket for kristningen av Sverige etter Olav Trygvasons fall. Men her kan to menn med liknende navn være blandet sammen. Imidlertid skal Sigurd ha vært onkel til Grimkell, den ledende biskopen i Norge i Olav Haraldssons tid. Denne engelske bispeslekten, som til dels også ble værende i Norge, har representert en kontinuitet i misjonsarbeidet i landet vårt, der erfaringer ikke minst med den særlige norske tingordningen, trolig har gått i arv.

 

Det er grunn til å spørre om ikke norsk historieskrivning framhever de norske kristningskongene for mye på bekostning av de utenlandske misjonærene. Sett fra angelsaksisk side må Olav Trygvason ha vært et redskap kirken har søkt å benytte seg av for å fornye innsatsen i Norge etter Håkon Adelsteinsfostres nederlag i kampen mot hedendommen. Interessen for misjon i Norge har nok vært sterk på de britiske øyer rundt tusenårsskiftet. Norge er det eneste land på det europeiske fastland med keltiske og angliske korssteiner. Britiske misjonærer synes å ha hatt et oppriktig ønske om å vinne mennesker for Kristus. En kirkelig fornyelsesbevegelse fra midten av 900-tallet hadde et sentrum i benediktinerklostret i Glastonbury. Her er kanskje noen av de angelsaksiske misjonærene som drog over Nordsjøen, fostret. Med følelsen av et germansk fellesskap må de ha sett på Norge som en nærliggende misjonsmark. Det må også ha vært et politisk ønske i England å få et fredeligere naborike her oppe i nordøst. Kristningen av Norge åpnet for fredelig handelssamkvem istedenfor plyndring. For biskop Sigurd må Hårfagre-ætlingen Olav Trygvason ha representert en kjærkommen mulighet til å fornye samarbeidet med kongemakten om kristningen av Norge. Sagatradisjonen lar Olav Trygvason bli kjent med en eneboer på Scilly-øyene utenfor Cornwall, som leder han til tro og dåp. Men det er grunn til å tro at den engelske kongen og de engelske biskoper bevisst innledet forhandlinger med Olav i Andover med sikte på å vinne han for kristendommen og samarbeide med han som norsk kongsemne. Når misjonærene reiste ut ledet av egne biskoper, opptrådte de trolig ganske uavhengig både av Roma og Canterbury. Snorre synes å la skinne igjennom at Olav var som en sønn for Sigurd, og vi må antakelig rekne med at hovedtrekkene i kristningsstrategien kommer fra kongens britiske rådgivere, selv om hardheten i gjennomføringen er typisk for vikingenes verden.

 

Olav Trygvason er ikke den første norske kristningskongen. Håkon Adelsteinsfostre skal ha fått reist noen av de første kirkene i Norge, og Harald Gråfell må også reknes som en av forgjengerne. Danekongen Harald Blåtann skal ha gått over til kristendommen ca. 960. På denne tid blir det tysk-romerske keiserriket etablert. Og visstnok under innflytelse av keiseren skal Harald ha virket for kristning også i Norge. Etter alt å dømme må han ha lyktes langt på veg i Viken, mens ladejarlene som sluttet forbund med danekongene, visstnok har skuffet med en hedensk reaksjon (Håkon) eller en passiv holdning (Eirik og Svein). Ifølge Adam av Bremen har Svein Tjugeskjegg påskyndet kristningsarbeidet i Norge. Men ifølge Fagrskinna (en krønike som kan stamme fra tidlig på 1200-tallet) var det derimot et stort frafall fra kristendommen, særlig i Trøndelag, da Eirik og Svein jarler styrte som vasaller. Enda jarlene var døpte, ser det ut til at de har gitt opp å videreføre kristningsarbeidet i Norge. Ågrip, som generelt har en trøndersk synsvinkel, styrker dette inntrykket. Men i 1015 kom en ny kristningskonge. Når Snorre Sturlason lar Olav Trygvason stå fadder for Olav Haraldsson, er det nok ikke historisk korrekt, men likevel uttrykk for en dyp sammenheng. Etter Olav Haraldsson fortsatte forresten halvbroren Harald Hardråde å sette ytre maktmidler inn på Opplandene bak forbudet mot hedensk kultus. Stein Eirik Foss understreker i en nylig publisert artikkel sammenhengen mellom kristningen og rikssamlingen og mener at forbindelsen mellom det kristne europeiske og det nasjonalt norske er en av forutsetningene for at kristningen gikk raskere i Norge enn i de skandinaviske nabolanda. På Olav Kyrres tid skriver Adam av Bremen at "alle de som bor i Norge, er fromme kristne, bortsett fra dem som bor ved havet i det fjerneste nord". Blant "skridfinnene" lever hedenskap og trolldom videre, mener han.

 

Selve kristningen gjennom forkynnelse, undervisning og sakramentforvaltning stod i første rekke bispe- og prestevigde menn for. Vi vet ikke mye om hvordan det ble forkynt. Men fra Karl den stores tid levde nok idealet om preken på folkespråket hver helligdag. Og misjonsbiskopene som kom sammen med kristningskongene, fikk ansvar for å preke for folket på tinget. Det er grunn til å tro at klassisk dogmatisk belæring er blitt kombinert med moralsk eller også moralistisk formaning. Men kongen kunne også tale, argumentere og forhandle. Laksdølasaga forteller om den første julefeiringen i kirken på Nidarnes. Udøpte islendinger lyttet utenfor. "Kongen forkynte troen for folket, både lenge og godt, og de kristne snakket vel om talen," står det. Kjartan og vennene hans er enige om at de må tro at den Krist som kong Olav talte om, er sann Gud. I løpet av andre og tredje juledag blir de døpt.

 

Det kan ikke være tvil om at Olav Trygvason har kjent ansvar for at kirken i Norge fikk en viss organisering, selv om han ikke nådde særlig langt med dette. Odd munk sier at kong Olav bad folk bygge kirker i alle herader. Det er kanskje en overdrivelse ettersom biskop Grimkell og Olav Haraldsson neppe krevde bygging av mer enn en kirke i hvert av de gamle fylkene. Messe og andre kirkelige handlinger kunne forrettes uten permanente kirkebygg. Snorre sier: "Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted." Men det har vært sunget messer og bygd kirker i Norge lenge før 995. De angelsaksiske prestene hadde vansker med norsk språk, og til å begynne med kan de ha vært utsatt for folks latter, som Odd hevder. Men den tids engelsk var ikke så forskjellig fra norrønt, og språkvanskene har de nok overvunnet. Snart har nok også norske bondegutter kommet i prestelære.

 

Olav Trygvason hadde bøyd seg for himmelkongen. Og han ønsket at folket i hans land skulle gjøre det samme. Den mektige Kvite-Krist ble forkynt, og folk som hadde mistet troen på de norrøne guder, valgte å gå inn under Kristi kongsstav. Men hva forstod de egentlig av det kristne budskapet? Syndsbegrepet var fremmed for norrøn tenkning, og evangeliet om korset har alltid lydt som noe fremmed for ikke-kristne. Men de mange korssteiner og steinkors fra misjonstida vitner om at Kristi kors må ha vært framhevet. Og Kristi seier over djevelen og døden har stått sentralt. Et krav om en ny tro med bruk av kirkens sakramenter og en ny moral med barmhjertighet og gode gjerninger ble forkynt. Verden ble sett som skueplass for kampen mellom det gode og det onde.

 

Kristningen ble oppfattet som et sedskifte. Åsakulten ble avløst av kirkelige handlinger, og prestene skulle passe på at helligdager ble feiret og fastedager husket. Folk skulle "holde" kristendommen slik som kirkens menn foreskrev, og gå til messe og skrifte. Kirken fikk innflytelse over forholdet mellom kjønnene og arbeidet for å fremme seksuelt avhold og det livslange, monogame ekteskapet. Bruden måtte samtykke i ekteskapet, saken kunne ikke lengre avgjøres over hodet på henne. Også "kristenretten" var imidlertid gjenstand for vedtak på tingene, på herads-, fylkes- og lagting. Som engelske biskoper utarbeidet "ecclesiastical codes" og bad kongen sørge for at det ble lov for folket, har nok Sigurd lagt fram sine forslag, som Olav har støttet. Gulatingslovens bestemmelser om feiring av søndager og av jul, påske og pinse går sikkert tilbake til Olav Trygvasons tid om ikke til Håkon Adelsteinsfostres tid. Kristningskongene og misjonsbiskopene begynte på en prosess for å omforme samfunnet fra hedensk ættesamfunn til kristent statssamfunn. Respekten for livsrett og menneskeverd var her sentral. Utsettelse av uønskede barn ble forbudt. Kirken kalte slikt "det store mord" fordi barna dermed også ble berøvet dåpen. For kirken var treller personer, ikke bare andre menneskers eiendom, og det kom lovgivning om frigivelse. Men å få slutt på ættehevnen viste seg seigt. Vi må gå ut fra at en rekke slike saker er behandlet på tingene i Olav Trygvasons kongetid med biskop Sigurd som sakkyndig.

 

Som misjonskirke var nok kirken tilstede her og der i Norge før Olav Trygvasons tid. Men i løpet av en drøy mannsalder etablerte den seg nå som folkekirke med de muligheter og farer som har vist seg å være knyttet til dette. Tusen år er lang tid, men temaene er i stor utstrekning de samme i dag. Menneskets religiøse valg, forholdet mellom kirke, kongsmakt og folkestyre, ekteskapet og vernet om menneskers liv og rett, verdslig straff og kirkelig bot var sentralt den gang som nå. En tusenårig kirkelig tradisjon kan ikke dekke over den sak at det norske folk kanskje er like pluralistisk idag som ved forrige tusenårsskifte. Samtidig markeres tusenårsminnet for kristningen i ei tid da det blir stadig mer tydelig at dagens folkekirke ikke er enig med seg selv om hva kristendom er. Og etter alt å dømme er det bare en kirke som våger en konfrontasjon med det avkristnede samfunns dogmer og normer, og som vender om til det kors den er kalt til å bære i Kristi etterfølgelse, som kan unngå å feies over ende av den sekulære ånd i vår tid.