Ragnar Andersens internettsider

 

1796 - 1996

 

Av sokneprest Ragnar Andersen

 

Langfredag var det to hundre år sia Hans Nielsen Hauge hadde den sterke opplevelsen ute på åkeren, en opplevelse vi må forstå som et åndelig gjennombrudd med en frelsesvisshet som åpnet for den frukt som Guds Ånd skaper i troende hjerter, og vel også som en kallsopplevelse. Opplevelsen ser ut til å være svar på lengsel, bibellesning og bønn. Jeg ser for meg en tjuefemåring som brukte Ordet, bønnen, salmesangen, gudstjenesten, husandakten, åndelig samtale. Og en ivrig vitnetjeneste begynte.

 

Etter kort tid hadde Hauge en annen opplevelse, som synes å være ukjent for de aller fleste. Men for Hauge hørte denne opplevelsen i skogen sammen med opplevelsen på åkeren. Han var i skogen sammen med en bror og hogget. Under arbeidet tenkte han på vantroen i tida og på at så mange spottet og foraktet han og hans tale. Som Jesaja hadde han sagt "send meg", men folk flest syntes så halsstarrige og selvgode. Hans Nielsen kom i sterk sinnbevegelse. Kunne det bli noen allminnelig vekkelse? Under strigråt ropte han til Gud og bad om å slippe å avlegge det vitnesbyrd for menneskene som han mente seg kalt til å gå med, og sa som så: "Herre, send heller en biskop eller en annen høy mann, han vil de kanskje høre på, meg bryr folket seg ikke om!" - Ja, Hauge bad om å få dø og bli frelst fra møyen i verden. Men da gjenlød i hans indre meget tydelig, sier han: "Vi du nå dø etterat du før har tjent synden? Skulle du nå ikke arbeide på å bringe meg salighets frukter? Du har jo lovt å tjene meg. Jeg har ofte brukt de ringe i verden til å utbre mitt rike, for til det har jeg kalt slike som har gått bak plogen, fåre- og fehyrder, fiskere og tollere. Jeg skal gi deg kraft og visdom som dine fiender ikke skal kunne motstå. Bli bare fast i ditt forsett og hold ved i tålmodighet." Hauge sa: "Ja, når du, min Gud vil styrke meg, så vil jeg være villig." Fra den stund bad han ikke mer om å bli fri fra vitneplikten, skriver han tjue års tid etter. Da hadde han intense reiseår og langvarig motstand, en rekke arrestasjoner og en mangeårig prosess bak seg. Mange bevitnet at hans virksomhet bar fagre frukter.

 

Den 23. desember 1814 erklærte imidlertid den såkalte overkriminalretten at Hauge var skyldig i brudd på konventikkelplakaten, især §§ 7 og 16, ved "ikke alene selv at have reyst den største Deel af Landet over og holdt offentlige religieuse Taler, uden at iagttage hva Forordningen 13de Januarii 1741 byder; men endog overtalt Andre til at reyse omkring i Landet og ved offentlige Taler at udbrede hans Lærdomme", og domstolen erklærte dessuten at han "har giort sig skyldig i grove Invectiver imod Lærestanden, og brugt Udladelser, det let kunne forlede den Uoplyste til at fatte Mistillid til samme." Likevel går såvidt jeg skjønner, så å si det offentlige Norge ved statskirke, indremisjon, konge, storting og kommune sammen om å hedre minnet om den straffedømte Hans Nielsen Hauge og delvis det lovbrudd han ble dømt for. Men da må vel for eksempel Indremisjonsselskapet, Borg biskop, Norges konge, Stortingets presidentskap og Fredrikstad kommune mene at bruddet på konventikkelplakaten ikke var noe galt, og da må de vel også mene at det heller ikke er noe galt med tilsvarende brudd på tilsvarende "konventikkelplakater" idag, om det for eksempel måtte forekomme slike brudd ved at prester og lekfolk sammen fritt samles om Guds ord og sakramentene?