1796 -
Av sokneprest Ragnar Andersen
Langfredag var det to hundre år sia Hans Nielsen Hauge hadde den sterke opplevelsen ute på åkeren, en opplevelse vi må forstå som et åndelig gjennombrudd med en frelsesvisshet som åpnet for den frukt som Guds Ånd skaper i troende hjerter, og vel også som en kallsopplevelse. Opplevelsen ser ut til å være svar på lengsel, bibellesning og bønn. Jeg ser for meg en tjuefemåring som brukte Ordet, bønnen, salmesangen, gudstjenesten, husandakten, åndelig samtale. Og en ivrig vitnetjeneste begynte.
Etter kort tid hadde Hauge en annen opplevelse, som synes å være ukjent for de aller
fleste. Men for Hauge hørte denne opplevelsen i skogen sammen med opplevelsen på
åkeren. Han var i skogen sammen med en bror og hogget. Under arbeidet tenkte han
på vantroen i tida og på at så mange spottet og foraktet han og hans tale. Som Jesaja
hadde han sagt "send meg", men folk flest syntes så halsstarrige og selvgode. Hans
Nielsen kom i sterk sinnbevegelse. Kunne det bli noen allminnelig vekkelse? Under
strigråt ropte han til Gud og bad om å slippe å avlegge det vitnesbyrd for menneskene
som han mente seg kalt til å gå med, og sa som så: "Herre, send heller en biskop
eller en annen høy mann, han vil de kanskje høre på, meg bryr folket seg ikke om!"
-
Den 23. desember 1814 erklærte imidlertid den såkalte overkriminalretten at Hauge var skyldig i brudd på konventikkelplakaten, især §§ 7 og 16, ved "ikke alene selv at have reyst den største Deel af Landet over og holdt offentlige religieuse Taler, uden at iagttage hva Forordningen 13de Januarii 1741 byder; men endog overtalt Andre til at reyse omkring i Landet og ved offentlige Taler at udbrede hans Lærdomme", og domstolen erklærte dessuten at han "har giort sig skyldig i grove Invectiver imod Lærestanden, og brugt Udladelser, det let kunne forlede den Uoplyste til at fatte Mistillid til samme." Likevel går såvidt jeg skjønner, så å si det offentlige Norge ved statskirke, indremisjon, konge, storting og kommune sammen om å hedre minnet om den straffedømte Hans Nielsen Hauge og delvis det lovbrudd han ble dømt for. Men da må vel for eksempel Indremisjonsselskapet, Borg biskop, Norges konge, Stortingets presidentskap og Fredrikstad kommune mene at bruddet på konventikkelplakaten ikke var noe galt, og da må de vel også mene at det heller ikke er noe galt med tilsvarende brudd på tilsvarende "konventikkelplakater" idag, om det for eksempel måtte forekomme slike brudd ved at prester og lekfolk sammen fritt samles om Guds ord og sakramentene?