For veik, for veik er kirkens lærenemnd

 

Av sokneprest Ragnar Andersen

 

 

Jeg er i høg grad enig med Anfin Skaaheim i de synspunkter han gjør gjeldende i kronikken "Lærenemndas teologi" i "Vårt land" 23. januar. I likhet med han vil også jeg rette et kritisk søkelys mot begge fraksjoner i nemnda. Og da er det mer å si. Med sorg og smerte.

 

Det mest gledelige ved uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd som ble offentliggjort 20. januar 2006, "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken", er vel at hele nemnda er enige om at bibeltekstene som direkte omtaler homoseksuelle handlinger, er klart avvisende til homoseksuell omgang, og det ikke bare under spesielle omstendigheter (s. 54; 59; 131; 133).

 

Noe av det mest skuffende er hvor svak og mangelfull drøfting av hodeordningen hele nemnda stiller seg bak (s. 109-112). Et framragende bidrag til debatten av Lars Lode, som viser at Herrens bud i 1Kor. 14,37 går på underordning og ikke på en fleksibel orden ("Syntaktisk analyse av 1Kor. 14,33b-40" i "Luthersk kirketidende" 9/1983) virker fullstendig oversett. At det i 1Kor. 11,5 må være tale om frie sammenkomster til forskjell fra menighetssamlingen i 14,34ff, ser det ikke ut til at noen har reflektert over. Ja, i gjennomgangen av 1Kor. 14,34f ser det til og med ut som om nemnda har oversett at det står "som også loven sier", noe som viser til 1Mos. 3,16.

 

Med rette hevder den mest liberale fraksjonen at det er analogi mellom f. eks. kvinneordinasjonsspørsmålet og homoseksualitetsspørsmålet. Den mindre liberale fraksjonen bestrider dette fordi den mener å finne skriftmateriale som peker hver sin veg når det gjelder kvinnens plass, men ikke når det gjelder homoseksuelt samliv. I spørsmålet om kvinnens plass i menigheten er det da tale om å holde seg til noen tekster (som i virkeligheten ikke direkte handler om den sak som står til debatt) og se bort fra andre (som faktisk gjelder saken). Det blir nok ikke sagt så direkte og ubeskyttet, men det er realiteten når nemnda skriver at "det har skjedd en avveining til fordel for tekster som leses som alternative ansatser i forhold til tekster som (...) formaner kvinner til underordning og taushet" (s. 116; sml. s. 112). Nemnda innrømmer da også at den nye måten å tolke Bibelen på, er påvirket av samfunnsmessige endringer.

 

Begge fraksjoner er altså fanget i en tolkningsmetode som er villig til å sette konkrete skriftord til side gjennom slutninger ut fra overordnede perspektiv, eventuelt perspektiv en skal være blitt oppmerksom på gjennom samtidskonteksten. En slik metode kan vi kalle deduktiv fordi den trekker konkrete slutninger ut fra tolkerens helhetsoppfatning av hva kristendom er, eller spekulativ fordi den tar utgangspunkt i tolkerens ideer om kristendommens vesen. Det er noe annet enn en klassisk hermenevtisk sirkel som bygger på en vekselvirkning mellom tolkning av enkeltord og enkelttekster og helhetsoppfatningen. Dette kan kalles en induktiv metode fordi utformingen av helhetsoppfatningen alltid vil være et resultat av tolkning av enkeltord og -tekster, eller realistisk, fordi den tar utgangspunkt i det konkret gitte tekstmaterialet. Den deduktive metoden fører til slutninger som aldri kan verifiseres, men som i gitte tilfelle kan falsifiseres såsant Bibelen er Guds ord og ikke motsier seg selv. Hvordan kan noen idet de påberoper seg nestekjærlighetsbudet, se bort fra at forfatteren av kjærlighetens høysang (1Kor. 13) i samme brev sier at homoseksuelle samleier fører i fortapelsen (1Kor. 6,9f)? Og er det noen som kan mene at forfatteren av Galaterbrevet - den kristne frihets brev - i andre av sine brev på prinsipielt grunnlag kan forby kvinner å tale i gudstjenesten og å være lærere og ledere i menigheten dersom han innerst inne betrakter dette som tidsbetinget? Den induktive metoden fastholder bibeltekstens vetorett. Tekstene rommer kontraindikasjoner overfor bestemte deduktive slutninger.

 

Med rette anklager den mindre liberale fraksjon den andre for å utøve et subjektivt skjønn. Men selv representerer denne fraksjonen systematisk sett et umulig mellomstandpunkt, som etter alt å dømme historisk sett vil bli stående som overgangsteologi. Fraksjonen synes å vike tilbake for å tale om Guds dom over homoseksuelle handlinger, om kirketukt og læretukt. Minst to nemndmedlemmer har da også gått over til den mer liberale side undervegs. Det er en forskjell mellom nemndas mindre liberale modernistiske fraksjon og den mer liberale postmoderne fraksjonen, men forskjellen er for liten. Fraksjonene følger hverandre såpass langt i tolkningsteorier at det kan se ut som tilfeldigheter avgjør om en stanser ved å spille Bibelen ut mot seg selv i spørsmålet om hodeordningen, eller om en også gjør det i homoseksualitetsspørsmålet. Denne måten å drive teologi på kan ikke fortsette. Teologi som normativ vitenskap oppløser seg selv på denne måten. Det trengs et fornyet induktivt vitenskapelig paradigme i systematisk teologi.