Ragnar Andersen:
Formålet i skole og barnehage
Åpent brev til Bostadutvalget
I bekjennelsen "Kirkens grunn" erklærte den protesterende norske kirke i 1942: "Kirken
vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at
en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne-
I vår vesterlandske kulturkrets har det vært en samfunnsoppgave å ivareta og formidle kristen tro og etikk som en høyhellig arv. Den nære tilknytning mellom folkekirke og stat har vært et uttrykk for dette. Dypest sett har denne tradisjonsformidling sprunget ut av en overbevisning om at kristen tro og etikk er sann og rett. Denne overbevisning vil vi som kristne aldri gi opp.
Om ikke alle personlig deler denne overbevisningen, holder like fullt det store flertallet i folket fast ved tilhørigheten til statskirken, og en ikke liten minoritet tilhører andre kirkesamfunn. I den kirkelige tilhørigheten ligger en eksplisitt forpliktelse til å formidle kristen tro og etikk til den oppvoksende slekt, en forpliktelse som også grunnloven kjenner (§ 2). Foreldre som bærer sine barn til dåpen, sier da også ja til en oppdragelse i kristen forsakelse og tro.
Kan det da aksepteres at samfunnet under henvisning til en minoritet tilsluttet andre religioner eller uten religiøs tilknytning skal fjerne målsettingen om en kristen og moralsk oppseding og erstatte den med målsettinger som en politisk og intellektuell elite i dagens liberale, men ikke alltid like tolerante samfunn prioriterer? Kan det aksepteres at grunnlovens forankring i kristendommen overkjøres av annen lovgivning med juristers minimalistiske tolkning av § 2 som fikenblad?
Til nå er skole og barnehage blitt forstått som en hjelper som skal støtte heimen i oppseding og opplæring. Skolen og barnehage har sitt mandat fra heimen. Utvalget gir inntrykk av å trekke et skille mellom det oppsedingsansvaret som foreldrene har, og et opplæringsansvar som skolen skal ha etter mandat fra samfunnet. Er ikke spenningen mellom en kristen oppseding og en sekulær opplæring tydelig?
Fort kunne barn fra bevisste kristne heimer bli de som er utenfor, og til dels er nok det situasjonen allerede. Ikke alle fra andre religioner ønsker denne sekulariseringen. De reagerer på det religiøse og moralske forfallet i Vesten. Og de ville utvilsomt respektere at det norske folk frimodig vedstod seg sin kristne arv. At de reserverer seg mot visse deler av opplæring og praksis, må kunne møtes med fritaksordninger. Men den sekulariseringen av skolens og barnehagens formål som utvalget synes å ta sikte på, er et brudd med vår tradisjon og historie og er et farlig eksperiment.
Mine råd er da
1) at utvalget bidrar til bevissthet om samfunnets tjenende og understøttende rolle på oppsedingens og opplæringens område i forhold til heimen og foreldrene som de primært ansvarlige,
2) at utvalget bidrar til bevissthet om folkemajoritetens kirkelige tilhørighet og forpliktelse, som skole og barnehage ikke kan være likegyldig til,
3) at det å hjelpe folkeflertallet med en kristen og moralsk oppseding fortsatt defineres som hovedmål.