Samvittighet og reservasjon

 

 

Forstår maktpersoner hvilket integritetsmord de krever om ikke leger får lov å nekte å sette inn spiraler eller skrive ut hormonelle prevensjonsmidler, eller ikke får lov å nekte å henvise til abortinngrep eller kunstig befruktning? Er det med overlegg de former et samfunn der mennesker som lytter til sin egen samvittighet ikke passer inn?

 

Jeg har inntrykk av at de fleste aktører i debatten hittil har gått inn på statens premisser, nemlig at omsyn til samvittigheten ikke må stå i vegen for en lovfestet rett til tjenesteytelser. Men dette dilemmaet er bare en følge av at det politiske flertallet bygger landet med ulov i stedet for med lov. Det er ikke samvittighetene som er problemet, men det er blant annet lovgivningen. Det er stadig mye å lære av biskop Berggravs foredrag ”Når kusken er gal”. Han sier (og året er 1941): ”Det er ikke slik at vi nølende og forsiktig, halvveis som om vi hadde urett, skal ta tørn med urettmessig øvrighet. Som alltid i sann kristen ferd gjelder det her ikke noe negativt - finne en utvei -, men positivt: Det er plikt å være ulydig.”

 

"Samvittighetens bud er viktigere enn de lover makthaverne gir for å gjennomføre sin politikk", sa Kåre Willoch en gang (på fjernsyn 5. desember 1991). Som i et lynglimt har han her gitt et forløsende svar til mennesker som utsettes for utidig press. Men det er ikke et billig svar. Den samvittighetsbundne kan ikke kompromisse med sine absolutter. Han kan ikke la motparten definere hans frihetsrom.

 

Noen prøver å gi inntrykk av at en samvittighet som er bundet til Guds bud, er en privat samvittighet, og at flertallet må avgjøre om det skal tas omsyn til denne ”privatmeningen” eller ikke. En kristen vet at han er forpliktet på en etikk som ikke er privat. Men den er hans fordi den er Guds kirkes etikk, og i virkeligheten er den også allmenngyldig. Og at det femte bud, ”Du skal ikke slå i hjel”, taler sant om forholdet til vår neste, vet enhver rettenkende borger.

 

 

Ragnar Andersen