Ragnar Andersens internettsider

 

DEN SOM TROR, HAR EVIG LIV

 

EN GRUNNSETNING I JOHANNESEVANGELIET

 

 

Hva lærer Johannes-evangeliet egentlig om hvem som er en kristen? Det er kanskje ikke så lett å holde alt sammen. På den ene side har vi f. eks. den lille bibel, Joh. 3,16, om at Gud har elsket verden så at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på han, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. På den annen side et ord som Joh. 15,14: "Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg byder dere."

I Joh. 20,31 sier evangelisten at han skriver forat leserne skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og forat de ved troen skal ha liv i hans navn. Evangeliet sikter på liv ved troen på Jesus Kristus. Dette understreker hvor sentralt temaet evig liv ved troen på Jesus er i Johannes-evangeliet.

Troen på Jesus er nøkkelen til det evige liv. I bakgrunnen ligger det at verden er fremmed for Gud og fiendtlig mot han. Men likevel er det Gud som har skapt verden, og en gang skal verden bli forløst fra det okkupasjonsvelde som den er underlagt. "Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet", heter det i Åpenbaringsboka som Johannes skrev, Joh. åp. 11,15. Derfor er begrepet verden, gresk: kosmos, i bunn og grunn et positivt begrep hos Johannes. Men nå er verden behersket av djevelen. Jesus kaller jo djevelen for denne verdens fyrste. Og i Joh. 8,44 sier han til mennesker som ikke tar imot hans ord: "Dere har djevelen til far". Verdens mennesker er døde i forhold til Gud. De har ikke mulighet i seg til å høre hans ord i tro. Derfor betyr det å komme til troen å gå over fra døden til livet. De har ikke mulighet til å leve kjærlighetens liv. Derfor er broderkjærlighet kjennetegn på overgangen til livet. I 1Joh. 3,14 står det: "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden."

Verden er altså er skapt av Gud, men er fordervet av synden. Men den er gjenstand for Guds kjærlighet. Joh. 3,16: - så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv - Inn i den skapte verden sendte Gud sin Sønn. Denne sendelsen ses hos Johannes fra forskjellige synsvinkler. Jesus kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, han gjorde opp med denne verdens fyrste. Området skulle ryddes for Guds rike, og det avgjørende slaget er vunnet. Jesus kom som lyset, som splittet mørket og åpenbarte sannheten. Johannes-evangeliet betrakter Jesu gjerning på jord ut fra inkarnasjonen, at Guds Sønn ble menneske av kjøtt og blod. Evig liv er frukt av hans komme og hans gjerning. Sammenfattende kan det også med de troende samaritanerne sies at Jesus er verdens frelser, Joh. 4,42. Det verdensvide perspektivet er svært framtredende. Hele verden har i Kristus sin frelsesmulighet. Han er livet for oss mennesker, livet i denne dødens verden. Han er lyset, som frir fra mørket. Han er sannheten, som du og jeg trygt kan sette all vår lit til. Selv om det ikke alltid er uttrykkelig nevnt at Jesus gav seg selv i døden eller at døden var til soning for våre synder, er det ingen tvil om at vi får evig liv som en frukt av forsoningen. Jesus kom som Guds lam for å sone verdens synd, Joh. 1,29, 1Joh. 2,2; 4,10; Joh. åp 1,5. Dermed er det klart at Jesus, som er Messias, frelseskongen i Davids ætt, også er Herrens lidende tjener som profeten Jesaja har talt om, jfr. Jes. 53. Jfr. til dette også Joh. 3,14; 6,51ff; 10,15.17f; 11,4ff; 12,24.32f.

"Den som tror, har evig liv," sier Jesus i Joh. 6,47. Og denne setningen sammenfatter mye av innholdet i Johannes-evangeliet. Men hva er det å tro? Og hva mener Jesus med evig liv?

Jesus svarer på det store spørsmålet hvem det er som har evig liv. Og det gjør han ikke bare på dette stedet i Johannes-evangeliet og med disse orda, men på en rekke steder og måter. Her er noen eksempler på det:

Joh. 3,18: Den som tror på ham, blir ikke dømt -

Joh. 4,14: - den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.

Joh. 5,24: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

Troen er ikke hva som helst, men tro på Jesus Kristus, Guds Sønn. 98 ganger i Johannes-evangeliet finner vi direkte belegg for at troen er tro på Jesus og budskapet om han. Det ser vi også ved å legge merke til synonymer for trosbegrepet. La oss nevne følgende steder:

Joh. 6,35: Jeg er livets brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste.

Og v. 37. Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut -

De sa det treffende de gamle haugianere at å tro er å komme til Kristus med sine synder. Ja, å tro er å komme til han med sine synder og med sine problemer ellers.

Joh. 6,40: - dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.

Det var mange som så Jesus den gangen han vandret på jord. Men det var ikke alle som fikk riktig øye på han likevel. Å tro er å se Jesus slik at du forstår at han er Guds Sønn som kom til verden for å være vår frelser og vår bror. Med troens blikk ser en at Jesus ikke er bare et vanlig menneske, men han er Guds Sønn som ble menneske for din og min skyld. Jeg mener ikke at en med sin tro framkaller et bilde av Jesus inni seg, men at en merker at Jesus er i Bibelen og den kristne forkynnelsen og de hellige sakramenter og kommer til oss der, og at en tror at han er den som Bibelen sier at han er.

Joh. 6,51: Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen, om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.

Troen ytrer seg i at vi tilegner oss Jesus som åndelig mat og eter hans kjød, som ble gitt for oss på korset og blir gitt oss i nattverden.

Troen forholder seg til Jesus slik han har vitnet om seg selv, slik Faderen har vitnet om han, slik Ånden vitner om han gjennom den apostoliske forkynnelse. I Jesu offentlige forkynnelse slik den er gjengitt i Joh. 2-12, er troen hele tida framstilt som det avgjørende på menneskets side i forholdet til Gud.

 

Setningen "Den som tror, har evig liv" kan imidlertid misforstås. En misforståelse er det om noen vil ta den til inntekt for en sakramentløs kristendomsoppfatning enten av ytterliggående reformert eller ytterliggående liberalt merke. Selv om Johannes-evangeliet verken forteller om innstiftelsen av dåpen eller om innstiftelsen av nattverden, synes sakramentene å stå sentralt i evangeliets vitnesbyrd om hva kristendom er. Vi får se det slik at Johannes skriver sitt evangelium etter at de tre første er nedskrevet, og han vil ikke uten videre gjenta det de andre evangelistene har fortalt, men utfylle og utdype deres framstilling. I stedet for å ha med dåpsbefalingen forteller Johannes om Jesu samtale med Nikodemus, der Mesteren sier: "Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike" (Joh. 3,3), og forklarer det slik: "Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd." (Joh. 3,5f). I stedet for å ha med innstiftelsen av nattverden refererer Johannes meget utførlig Jesu tale i Kapernaum etterat han mettet de fem tusen, Joh. 6. Etter å ha talt om seg selv som livets brød og at vi får evig liv ved troen på han, går han mot slutten av kapitlet over til å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, noe som nettopp svarer til det måltid han innstiftet skjærtorsdag. I v. 53-58 sier han: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg. Dette er brødet som er kommet ned fra himmelen; ikke slik som fedrene åt, og døde. Den som eter dette brødet, skal leve i evighet.”

"

Det er ingen motsetning hos Johannes mellom talen om at det nye livet blir mottatt ved troen og talen om at det blir gitt ved sakramentene. I dåpen virker Helligånden og føder mennesket til evig liv. Ved denne suverene gudshandling går mennesket over fra verden til Gud. Og som åndelig menneske trenger den kristne det livgivende brødet som er kommet ned fra himmelen. Mens dåpen i kap. 3 ses som fødsel til et nytt liv, ses nattverden i kap. 6 som mat og drikke for det nye livet. Jesus lover evig liv i 6,54 til den som eter hans kjød og drikker hans blod, på samme måte som han i v. 47 lover evig liv til den som tror. Å tro på Jesus og å ete hans legeme og drikke hans blod i nattverden er altså to sider ved samme sak, eller sagt på en annen måte: Troen ytrer seg i at en søker Jesus i nattverden. Det er nok noen som tenker at en kan være kristne uten å bruke nattverden. Men i Bibelen leser vi at nattverden er et måltid som alle kristne trenger. Nattverden i sentrum er evangeliet i sentrum, det er Jesus Kristus i sentrum. Med nattverden i sentrum kommer vi visst ikke i tvil om hva kristendom egentlig er, livet som en gave fra Gud for Jesu lidelses og døds skyld.

Det er altså ingen motsetning mellom troen og sakramentene, men sakramentene er nådemidler som troen forholder seg til. Og når Johannes som den eneste av evangelistene forteller om fotvaskingen skjærtorsdag og skriver at Jesus sier: "Den som er badet, trenger ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele; og dere er rene, dog ikke alle", så spørs det om ikke han ser badet som et symbol på dåpen og fotvaskingen som et symbol på nattverden. Om det ikke er så, hvorfor sier da Jesus til Peter "Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg"?  Når vi føyer til at Johannes-evangeliet knytter disippelskapet nært til Jesu ord og betoner Ordets livgivende og rensende kraft (jfr. 6,63.68; 8,31; 15,3.7), er det klart at vi kan tale om troen som et forhold til nådemidlene. Joh. 6,63: "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til dere, er ånd og liv." "Du har det evige livs ord," sier Peter i Joh. 6,68. Ordet er altså livgivende. "Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere", sier Jesus i 15,3. Ordet renser fra synd. Men den som er kommet til troen, må også bli i Ordet. Vi kan også si at Ordet må bli i den troende. "Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere," sier jo Jesus i 15,7. Som Nikodemus ikke forstod at han måtte fødes på ny (kap. 3), og mange tok anstøt av å høre at de måtte ete Jesu kjød og drikke hans blod (kap. 6), gjorde mennesker som var begynt å tro på han, motstand da Jesus sa til dem at de måtte bli i hans ord, 8,31ff. Her i kap. 8 hører vi om mennesker som var blitt interessert i Jesus, ja, som det faktisk står om at de var kommet til tro på han. Men troen fikk ikke feste. Deres religiøse selvforsvar kom imellom. Jesus sa: "Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere." Da ble det protest. Var de ikke fri? Var de ikke Abrahams barn? Men Jesus sier: "Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid; sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." Men denne forkynnelsen om synd og nåde tålte de ikke. Situasjonen spisset seg til slik at de som var begynt å tro på Jesus, til slutt prøvde å steine han.  

 

Så mye som jeg nå har sagt om å tro, kan kanskje noen finne på å tenke at det med kristendom er nokså løst og usikkert. For bruker vi ikke ordet tro om noe vi rekner med, noe som vi antar, uten å være sikre på det? I dagligtalen brukes ordet tro slik. Vi kan for eksempel si at vi tror det blir solskinn i morgen. Men vi vet det jo ikke. Men når det gjelder den kristne tro, er det annerledes. Her er det å tro og det å vite i grunnen det samme. Bibelen taler om det å tro og det å kjenne, erkjenne, vite som ett og det samme. Den kristne tro er en visshet som bygger på overbevisning. Vi tror og vet at du er Guds Hellige, sa Peter til Jesus (6,69). Og en slik visshet får den som tar Guds ord alvorlig.

Visst kan trosbegrepet i Joh. innbefatte en begynnende og famlende tro som ennå ikke har fast forankring i Jesu ord, som vi har sett i kap. 8, men det framgår likevel klart at den kristne tros innhold er pålitelig og at tro og viten/erkjennelse er to sider av samme sak.

Viten eller kjennskap kan være synonymbegrep til tro. Men erkjennelse kan også være noe som leder mennesket til tro og forsåvidt er begynnelsen til tro. Vi hører at mennesker mottar inntrykk av Jesus Kristus og hans menighet, inntrykk som skaper erkjennelse (jfr, 8,28; 10,38; 14,31; 17,23). På den annen side hører vi også at Jesus lover erkjennelse til mennesker som er kommet til en foreløpig tro, dersom de blir i hans ord, som vi har vært inne på. (Sml. også 7,17.) Det er et gjensidighetsforhold mellom troen og erkjennelsen. Troen oppstår når en kjenner at en har med Guds Sønn å gjøre. Og troen åpner for en frigjørende erkjennelse av Guds åpenbaring.

I forhold til evangeliet er altså erkjennelse og tro to sider av samme sak. Tro er full visshet, som Hebreerbrevet sier. Likesom den kristne troens innhold er sannhet, er den kristne tro visshet om å ha møtt sannheten. Den kristne bekjennelse er ikke noe løst fundert ut fra antakelser eller sannsynlighetsberekninger, men et erkjennende: Vi tror. Vi tror og vet at du er Guds hellige, sier Peter som sagt, Joh. 6,69. Tro og viten er ikke motsetninger, men det er samme sak. Troen er en Guds gave, og den troende er overbevist av Helligånden selv, jfr. 16,8ff.

 

Det går et skille i Johannes-evangeliet mellom kap. 12 og 13. Og mens tesen at den som tror, har evig liv, opptrer i en rekke varianter i kap. 1-12, finner vi den ikke i Jesu skjærtorsdagstaler fra kap. 13 av. Mens første del av evangeliet stadig framhever troens nøkkelfunksjon, er dette mer tilbaketredende i kap. 13 og utover. Derimot betoner Jesus en rekke ganger i skjærtorsdagstalene at den troendes liv nødvendigvis er et liv i kjærlighet. Og kjærlighet til han medfører lydighet mot hans ord og bud. Hvordan er forholdet mellom tro og kjærlighet å forstå?

Vi må ikke oppfatte det stadig gjentatte vitnesbyrdet om evig liv ved troen på Jesus dit hen at troen er en forsantholden av budskapet uten at det har følger for vår vandel. Men vi må heller ikke oppfatte kjærligheten som et vilkår i tillegg til troen for å ha evig liv. Troen i seg selv er en åpen og mottakende holdning overfor Gud, en holdning som ytrer seg i bønn og omgang med Ordet og nattverden. Kjærligheten er aktiv i form av lydighet mot Jesu bud og praktisk omsorg for brødrene. Kjærligheten følger troen. Som det ble sagt i den lutherske reformasjon: Vi blir rettferdiggjort ved troen alene, men troen er ikke alene, men alltid sammren med kjærligheten, som er frukt av troen.

Alle mennesker elsker. Verden elsker sitt eget (15,19, jfr. 12,25; 1Joh. 2,15).Kjærlighet til verden utelukker kjærlighet til Gud (1Joh. 2,15, jfr. Joh. 5,42). Verden elsker ikke Jesus, men Guds barn gjør det (8,42). De troende lever i kjærlighet til guddommen og i innbyrdes kjærlighet seg imellom. Kjærlighet til Gud og medkristne er tegn på at en er av Gud. Når troen tennes hos et menneske, vendes vedkommendes kjærlighet fra de verdslige objekter mot Gud og brødrene. Troen gir en ny verdiskala.

Men ved sida av det allmennmenneskelige kjærlighetsbegrepet, har Johannes et teologisk kjærlighetsbegrep, der det å elske i seg selv er positivt. Dette kommer klart fram i 1Joh. 4,7ff. Gud er kjærlighet, v. 8 og 16. Det kan tales om å elske uten at objektet for kjærligheten nevnes (v. 7.8.9). Kjærlighet i denne forstand er av guddommelig kvalitet og noe som først og fremst er betegnende for Gud (v. 7f og 10). Denne kjærligheten preger den nye eksistensen som en får ved fødselen ovenfra, og det samfunn med Gud som en har ved troens erkjennelse (v. 7). Å bli i Gud er å bli i kjærligheten og omvendt, v. 16: "vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham."

Jeg kommer til følgende, som også skulle svare fullt ut til det evangelisk-lutherske grunnsyn på hva kristendom er: I den utadrettede forkynnelsen i de 12 første kapitler i Johannes-evangeliet kalles mennesker fra døden til livet. Når det er tale om denne overgangen og vilkåret for å ha evig liv, står troen alene. Men når Jesus i skjærtorsdagstalene formaner sine troende venner, taler han til dem ut fra deres status som Guds barn og ut fra de nye muligheter de har fått ved troen. Kravet om en vandel i kjærlighet og lydighet er ikke et krav om noe utover det som alt er tilsagt som gave ved troen (jfr. 6,56; 7,38f; 8,32). Derfor kan dette kravet settes på formelen: Vær det du er blitt.

Jeg vil altså ikke tale om kjærligheten som et vilkår i tillegg til troen, heller ikke som en side ved troen slik at det ikke skulle være tale om frelse ved den nakne tro. Men kjærligheten kan kalles en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet, eller en side ved det liv som er lovt den som tror.    

 

Nå kan det være noen som tenker som så: "Jeg tror vel på Jesus, men jeg holder det for meg selv. Ingen trenger å vite det." Men hvis vi sammenlikner en slik innstilling med det Bibelen sier om å tro og å være en kristen, så ser vi at det er noe som ikke stemmer. Kristendom er en personlig sak, men ingen privatsak. Vil du høre Jesus til, skal du vedkjenne deg det. Du kan få tro at han vil gi deg kraft til å bekjenne troen. I Bibelen ser vi at det å tro på Jesus og det å bekjenne troen er to sider av samme sak. Og så ser vi at det å være en kristen er å være med i et underlig fellesskap. Det er et fellesskap i syndsbekjennelse og et fellesskap i trosbekjennelse. Det er den troende menighet, Guds folk i verden. Å være en kristen er å ha en åndelig heim i den kristne menighet. Og det trenger vi. Det står om den første kristne menighet at de holdt seg trofast til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. De kom sammen - om Guds ord, om bønnen, om nattverden. Det må være noe som kjennetegner kristne mennesker og kristne menigheter til alle tider.