DEN SOM TROR, HAR EVIG LIV
EN GRUNNSETNING I JOHANNESEVANGELIET
Hva lærer Johannes-
I Joh. 20,31 sier evangelisten at han skriver forat leserne skal tro at Jesus er
Messias, Guds Sønn, og forat de ved troen skal ha liv i hans navn. Evangeliet sikter
på liv ved troen på Jesus Kristus. Dette understreker hvor sentralt temaet evig liv
ved troen på Jesus er i Johannes-
Troen på Jesus er nøkkelen til det evige liv. I bakgrunnen ligger det at verden er fremmed for Gud og fiendtlig mot han. Men likevel er det Gud som har skapt verden, og en gang skal verden bli forløst fra det okkupasjonsvelde som den er underlagt. "Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet", heter det i Åpenbaringsboka som Johannes skrev, Joh. åp. 11,15. Derfor er begrepet verden, gresk: kosmos, i bunn og grunn et positivt begrep hos Johannes. Men nå er verden behersket av djevelen. Jesus kaller jo djevelen for denne verdens fyrste. Og i Joh. 8,44 sier han til mennesker som ikke tar imot hans ord: "Dere har djevelen til far". Verdens mennesker er døde i forhold til Gud. De har ikke mulighet i seg til å høre hans ord i tro. Derfor betyr det å komme til troen å gå over fra døden til livet. De har ikke mulighet til å leve kjærlighetens liv. Derfor er broderkjærlighet kjennetegn på overgangen til livet. I 1Joh. 3,14 står det: "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden."
Verden er altså er skapt av Gud, men er fordervet av synden. Men den er gjenstand
for Guds kjærlighet. Joh. 3,16: -
"Den som tror, har evig liv," sier Jesus i Joh. 6,47. Og denne setningen sammenfatter
mye av innholdet i Johannes-
Jesus svarer på det store spørsmålet hvem det er som har evig liv. Og det gjør han
ikke bare på dette stedet i Johannes-
Joh. 3,18: Den som tror på ham, blir ikke dømt -
Joh. 4,14: -
Joh. 5,24: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.
Troen er ikke hva som helst, men tro på Jesus Kristus, Guds Sønn. 98 ganger i Johannes-
Joh. 6,35: Jeg er livets brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste.
Og v. 37. Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg,
vil jeg slett ikke støte ut -
De sa det treffende de gamle haugianere at å tro er å komme til Kristus med sine synder. Ja, å tro er å komme til han med sine synder og med sine problemer ellers.
Joh. 6,40: -
Det var mange som så Jesus den gangen han vandret på jord. Men det var ikke alle som fikk riktig øye på han likevel. Å tro er å se Jesus slik at du forstår at han er Guds Sønn som kom til verden for å være vår frelser og vår bror. Med troens blikk ser en at Jesus ikke er bare et vanlig menneske, men han er Guds Sønn som ble menneske for din og min skyld. Jeg mener ikke at en med sin tro framkaller et bilde av Jesus inni seg, men at en merker at Jesus er i Bibelen og den kristne forkynnelsen og de hellige sakramenter og kommer til oss der, og at en tror at han er den som Bibelen sier at han er.
Joh. 6,51: Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen, om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.
Troen ytrer seg i at vi tilegner oss Jesus som åndelig mat og eter hans kjød, som ble gitt for oss på korset og blir gitt oss i nattverden.
Troen forholder seg til Jesus slik han har vitnet om seg selv, slik Faderen har vitnet
om han, slik Ånden vitner om han gjennom den apostoliske forkynnelse. I Jesu offentlige
forkynnelse slik den er gjengitt i Joh. 2-
Setningen "Den som tror, har evig liv" kan imidlertid misforstås. En misforståelse
er det om noen vil ta den til inntekt for en sakramentløs kristendomsoppfatning enten
av ytterliggående reformert eller ytterliggående liberalt merke. Selv om Johannes-
"
Det er ingen motsetning hos Johannes mellom talen om at det nye livet blir mottatt ved troen og talen om at det blir gitt ved sakramentene. I dåpen virker Helligånden og føder mennesket til evig liv. Ved denne suverene gudshandling går mennesket over fra verden til Gud. Og som åndelig menneske trenger den kristne det livgivende brødet som er kommet ned fra himmelen. Mens dåpen i kap. 3 ses som fødsel til et nytt liv, ses nattverden i kap. 6 som mat og drikke for det nye livet. Jesus lover evig liv i 6,54 til den som eter hans kjød og drikker hans blod, på samme måte som han i v. 47 lover evig liv til den som tror. Å tro på Jesus og å ete hans legeme og drikke hans blod i nattverden er altså to sider ved samme sak, eller sagt på en annen måte: Troen ytrer seg i at en søker Jesus i nattverden. Det er nok noen som tenker at en kan være kristne uten å bruke nattverden. Men i Bibelen leser vi at nattverden er et måltid som alle kristne trenger. Nattverden i sentrum er evangeliet i sentrum, det er Jesus Kristus i sentrum. Med nattverden i sentrum kommer vi visst ikke i tvil om hva kristendom egentlig er, livet som en gave fra Gud for Jesu lidelses og døds skyld.
Det er altså ingen motsetning mellom troen og sakramentene, men sakramentene er nådemidler
som troen forholder seg til. Og når Johannes som den eneste av evangelistene forteller
om fotvaskingen skjærtorsdag og skriver at Jesus sier: "Den som er badet, trenger
ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele; og dere er rene, dog
ikke alle", så spørs det om ikke han ser badet som et symbol på dåpen og fotvaskingen
som et symbol på nattverden. Om det ikke er så, hvorfor sier da Jesus til Peter "Dersom
jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg"? Når vi føyer til at Johannes-
Så mye som jeg nå har sagt om å tro, kan kanskje noen finne på å tenke at det med kristendom er nokså løst og usikkert. For bruker vi ikke ordet tro om noe vi rekner med, noe som vi antar, uten å være sikre på det? I dagligtalen brukes ordet tro slik. Vi kan for eksempel si at vi tror det blir solskinn i morgen. Men vi vet det jo ikke. Men når det gjelder den kristne tro, er det annerledes. Her er det å tro og det å vite i grunnen det samme. Bibelen taler om det å tro og det å kjenne, erkjenne, vite som ett og det samme. Den kristne tro er en visshet som bygger på overbevisning. Vi tror og vet at du er Guds Hellige, sa Peter til Jesus (6,69). Og en slik visshet får den som tar Guds ord alvorlig.
Visst kan trosbegrepet i Joh. innbefatte en begynnende og famlende tro som ennå ikke har fast forankring i Jesu ord, som vi har sett i kap. 8, men det framgår likevel klart at den kristne tros innhold er pålitelig og at tro og viten/erkjennelse er to sider av samme sak.
Viten eller kjennskap kan være synonymbegrep til tro. Men erkjennelse kan også være noe som leder mennesket til tro og forsåvidt er begynnelsen til tro. Vi hører at mennesker mottar inntrykk av Jesus Kristus og hans menighet, inntrykk som skaper erkjennelse (jfr, 8,28; 10,38; 14,31; 17,23). På den annen side hører vi også at Jesus lover erkjennelse til mennesker som er kommet til en foreløpig tro, dersom de blir i hans ord, som vi har vært inne på. (Sml. også 7,17.) Det er et gjensidighetsforhold mellom troen og erkjennelsen. Troen oppstår når en kjenner at en har med Guds Sønn å gjøre. Og troen åpner for en frigjørende erkjennelse av Guds åpenbaring.
I forhold til evangeliet er altså erkjennelse og tro to sider av samme sak. Tro er full visshet, som Hebreerbrevet sier. Likesom den kristne troens innhold er sannhet, er den kristne tro visshet om å ha møtt sannheten. Den kristne bekjennelse er ikke noe løst fundert ut fra antakelser eller sannsynlighetsberekninger, men et erkjennende: Vi tror. Vi tror og vet at du er Guds hellige, sier Peter som sagt, Joh. 6,69. Tro og viten er ikke motsetninger, men det er samme sak. Troen er en Guds gave, og den troende er overbevist av Helligånden selv, jfr. 16,8ff.
Det går et skille i Johannes-
Vi må ikke oppfatte det stadig gjentatte vitnesbyrdet om evig liv ved troen på Jesus dit hen at troen er en forsantholden av budskapet uten at det har følger for vår vandel. Men vi må heller ikke oppfatte kjærligheten som et vilkår i tillegg til troen for å ha evig liv. Troen i seg selv er en åpen og mottakende holdning overfor Gud, en holdning som ytrer seg i bønn og omgang med Ordet og nattverden. Kjærligheten er aktiv i form av lydighet mot Jesu bud og praktisk omsorg for brødrene. Kjærligheten følger troen. Som det ble sagt i den lutherske reformasjon: Vi blir rettferdiggjort ved troen alene, men troen er ikke alene, men alltid sammren med kjærligheten, som er frukt av troen.
Alle mennesker elsker. Verden elsker sitt eget (15,19, jfr. 12,25; 1Joh. 2,15).Kjærlighet til verden utelukker kjærlighet til Gud (1Joh. 2,15, jfr. Joh. 5,42). Verden elsker ikke Jesus, men Guds barn gjør det (8,42). De troende lever i kjærlighet til guddommen og i innbyrdes kjærlighet seg imellom. Kjærlighet til Gud og medkristne er tegn på at en er av Gud. Når troen tennes hos et menneske, vendes vedkommendes kjærlighet fra de verdslige objekter mot Gud og brødrene. Troen gir en ny verdiskala.
Men ved sida av det allmennmenneskelige kjærlighetsbegrepet, har Johannes et teologisk kjærlighetsbegrep, der det å elske i seg selv er positivt. Dette kommer klart fram i 1Joh. 4,7ff. Gud er kjærlighet, v. 8 og 16. Det kan tales om å elske uten at objektet for kjærligheten nevnes (v. 7.8.9). Kjærlighet i denne forstand er av guddommelig kvalitet og noe som først og fremst er betegnende for Gud (v. 7f og 10). Denne kjærligheten preger den nye eksistensen som en får ved fødselen ovenfra, og det samfunn med Gud som en har ved troens erkjennelse (v. 7). Å bli i Gud er å bli i kjærligheten og omvendt, v. 16: "vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham."
Jeg kommer til følgende, som også skulle svare fullt ut til det evangelisk-
Jeg vil altså ikke tale om kjærligheten som et vilkår i tillegg til troen, heller ikke som en side ved troen slik at det ikke skulle være tale om frelse ved den nakne tro. Men kjærligheten kan kalles en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet, eller en side ved det liv som er lovt den som tror.
Nå kan det være noen som tenker som så: "Jeg tror vel på Jesus, men jeg holder det
for meg selv. Ingen trenger å vite det." Men hvis vi sammenlikner en slik innstilling
med det Bibelen sier om å tro og å være en kristen, så ser vi at det er noe som ikke
stemmer. Kristendom er en personlig sak, men ingen privatsak. Vil du høre Jesus til,
skal du vedkjenne deg det. Du kan få tro at han vil gi deg kraft til å bekjenne troen.
I Bibelen ser vi at det å tro på Jesus og det å bekjenne troen er to sider av samme
sak. Og så ser vi at det å være en kristen er å være med i et underlig fellesskap.
Det er et fellesskap i syndsbekjennelse og et fellesskap i trosbekjennelse. Det er
den troende menighet, Guds folk i verden. Å være en kristen er å ha en åndelig heim
i den kristne menighet. Og det trenger vi. Det står om den første kristne menighet
at de holdt seg trofast til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.
De kom sammen -