Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Jesu navnedag, nyttårsdag 1997

Ved Ragnar Andersen

 

HERREN ER FRELSE

 

Lektietekst I: Jes 43,1-3a

 

1 Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. 2 Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. 3a For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser.

 

Andre hoveddel av Jesaja-boka, kap. 40 - 66 kan inndeles i 3 ganger 3 ganger 3 avsnitt med 42,1 - 43,13 som tredje avsnitt (F. Delitzsch). Jesaja vitner om Messias som paktsmidler for Israel og lys for hedningene (42,6). En begynnende oppfyllelse av frelsesprofetiene opplevde jødene da perserkongen Kyros erobret Babylon og gav de landflyktige fra Juda lov til å reise heim og bygge opp igjen templet. Men perspektivet er mye videre, som vi så tydelig ser i Det nye testamentet, og der står virkelig Jesaja-boka sentralt. Den nye begynnelsen som proklameres i kap. 40 kommer først for fullt med Jesu Kristi komme til jord. Hva Herren har gjort for sitt folk gjennom Kyros, trer helt tilbake for det han gjør gjennom Messias. Johannes døperen finner sin rolle som forløper beskrevet i Jes. 40. Og ikke bare de direkte Messias-profetiene i Jes. 40 - 66, men hele Guds selvvitnesbyrd i disse kapitlene danner bakgrunn for Jesu og apostlenes forkynnelse.

Profeten Jesaja, som selv opplever at stormakten Assyria truer land og folk, vet at frafallet og forherdelsen kommer til å gå videre i folket (sml.6,9ff). I samsvar med de trusler Herren fra begynnelsen har knyttet til Sinai-pakten (sml. 3Mos. 26,14ff; 5Mos. 28,15ff), vil den nasjonale undergang komme. Det skjedde da Nebukadnesars soldater ødela Jerusalem i 586 og en rekke jøder ble ført i babylonsk fangenskap. Men Jesaja ser videre og forkynner den nye begynnelsen bak katastrofen (sml. 3Mos. 26,40ff). Hans skrift fikk fornyet aktualitet for det knekkede folket. De gamle profetiene fra Jesaja har nok medvirket til å frambringe den ydmykheten, syndserkjennelsen og botferdigheten i landflyktigheten som allerede Moses hadde forutsagt (se 3Mos. 26,40f).

I slutten av kap. 42 underviser profeten om at den nasjonale undergang er kommet som en straffedom for folkets synd. Som Assyria hadde vært Guds vredes ris (sml. 10,5ff), så skulle Babylonia komme til å være det (sml. Jer. 25,8ff). Men bak dommen ser profeten ny nåde. Kontrasten er påfallende fra slutten av kap, 42 til begynnelsen av kap. 43, som innledes med "Og nå".

Herren taler til det folket han skapte da han valgte ut og førte fedrene. I Egypt lot han dem bli tallrike, og ved Moses sluttet han sin pakt med folket og gjorde det til sitt særlige eiendomsfolk. Sitt navn bar det etter Jakob, som ble Israel, han som kjempet med Gud (1Mos. 32). Igjen har Israel vunnet idet det tapte, vunnet seier i kampen med Gud idet Gud seiret over Israel og vant seg et ydmyket og botferdig folk.

I sin kjærlighet til folket (v. 4; sml. 5Mos. 7,8; Jer. 31,3) har Herren brukt sin rett til å (gjen)løse det (v. 1). Er gjenløsning et bilde på hvordan han som historiens Herre har åpnet opp for en ny begynnelse for jødene i Juda og Jerusalem og satt en stopper for andre folks selvstendighet (sml. v. 3f), er det samtidig et uttrykk som er åpent mot den nye pakt i Kristi blod (sml. kap. 53).

Å (gjen)løse er et uttrykk fra rettslivets område. I sin løser hadde en et vern mot å miste jordeiendom ut av slekten, mot å bli gjeldsslave og mot å bli mordoffer. En løser i det gamle Israel var en slektning som gjorde sin forkjøpsrett gjeldende når noen måtte selge jord (3Mos. 25,25), eller som frikjøpte noen som hadde måttet selge seg som trell til en fremmed (3Mos. 25,47ff). Løseren var også blodhevner (sml. loven om manndrapere i 4Mos. 35).

Når GT bruker løser-begrepet om Gud, taler det om det nære forhold som mennesker får stå i til han, og om den trygghet han har bundet seg til å gi sine. Gud løser Israel fra slaveri i Egypt (2Mos. 6,6), han løser det fra fiendens hånd (Salme 106,10). David bekjenner Herren som sin klippe og løser (Salme 19,15). Det samme er han for hele folket (Salme 78,35). Hos Jesaja heter det en rekke ganger at han er Israels løser (se 41,14; 44,6; 49,7.26; 60,16; 63,16). Profeten ser Herrens forløste vende tilbake til Sion, Jes. 35,9f.

Gjenløsningen iverksettes gjennom kallet: "Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min." Eiendomsfolket ropes tilbake til sin rette eiermann (sml. 1,3). Ytre sett skal de landflyktige i Babylonia bryte opp og komme tilbake til det utvalgte landet og den utvalgte byen, Jerusalem. For mange kunne det være fristende å gro fast i det fremmede. Men Herren tilskynder til et oppbrudd likt det fra Egypt ved Moses, han lover å gå med og garanterer sikkerheten (se v. 2). Garantien ligger i at han er "Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser" (v. 3). Som Israels løser er han altså også dets frelser (sml. 49,26; 60,16).

"Frykt ikke!" (v. 1) er et ord som splitter mørket og formidler håp. Noen har sagt at det står 365 ganger i vår bibel, eller en gang for hver dag i året. Her kommer det igjen i v. 5. Det er en sentral tanke i Jesaja-boka at mennesker ikke skal fryktes, og at mennesker heller ikke er noe å sette ens lit til. Gud skal en frykte, og Gud skal en lite på. (Sml. 2,22; 7,9; 8,12f; 30,15; 31,1-3)

 

Lektietekst II: Apg. 4,8-12

 

8 Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd:

Folkets rådsherrer og Israels eldste! 9 Når vi i dag blir forhørt for en velgjerning mot et sykt menneske, om hva han er helbredet ved, 10 da være det vitterlig for dere alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for deres øyne.

11 Han er den steinen som ble forkastet av dere, bygningsmennene, men som er blitt hjørnestein. 12 Og det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant menesker, som vi må bli frelst ved.

 

Teksten er fra avsnittet 3,1 - 4,31, som viser at evangeliet går fram tross motstand fra jødenes høge råd. Arrestasjonen av Peter og Johannes og den påfølgende trusselen er den første forfølgelsen vi hører om etter Jesu oppstandelse. Tempelpresteskapet, saddukeerne og rådet grep inn for å stoppe vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Frøvig: "Ved skildringen av dette første sammenstøt viser Lukas sine lesere hvordan Kristi vitner bør forholde seg når myndighetene krever dem til regnskap og forfølger dem, og han viser også at Ånden da efter Jesu løfte kommer dem til hjelp."

Jesus hadde lovet at Helligånden ville tale gjennom disiplene når de ble trukket for domstolene for hans skyld (Mt 10,19f; Mk 13,11; Lk. 12,11f). Ånden er talsmannen som fører Jesu og disiplenes sak overfor en vantro verden (Jh 16,7ff). Peter opplever at Jesu løfte holder. Han kan tale fylt av Den Hellige Ånd og svare det høge rådet både med stor frimodighet og med et vitnesbyrd som stiller rådsherrene på valg. Et ytre tegn følger med, nemlig helbredelsen av en vanfør mann. Rådsherrene kunne ikke nekte for at det var skjedd et under (sml. v. 13ff). Dette ytre beviset danner bakgrunn for vitnesbyrdet om Jesus som hjørnesteinen i Guds tempel og som verdens frelser.

Kristendommen utfordrer jødedommen. Forholdet er beskrevet i jødenes egen festhymne fra Salmenes bok, som ble sunget i påsken, Salme 113 -118. "Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." (Salme 118,22f) Kristus og Kristus-bekjennelsen er hjørnesteinen og klippen i Guds tempel (sml. Mt 16,16ff). Ikke personen Peter eller noen som måtte sitte på "Peters stol", som Luther i sin tid poengterte. Her har vi det fra Peters egen munn.

Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus, for han er den Gud som gir sine frelsesløfter i GT (sml. den første lektieteksten). I originalteksten i Luthers salme "Vår Gud han er så fast en borg" står det ikke "Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i ham kun frelse er", men det står: "Han heter Jesus Krist, den Herre Sebaot, og det er ingen annen Gud". Det er ett navn under himmelen, gitt blant mennesker, som det er nødvendig å bli frelst ved. Kristendommen er eksklusiv, den sier at alle andre frelsesveger er stengt. Sml. Jesu ord i Jh 14,6: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."

Legg merke til at grunnteksten i v. 12 sier: som vi må bli frelst ved ("en ho dei sothenai hemas"). Det sikter til en guddommelig bestemmelse. Det er ikke noen veg utenom Jesus og hans navn, som Gud har gitt han, Herre-navnet, Guds eget navn Jahve (Rom. 10,9; 1Kor. 12,3; Fil. 2,9-11). "Herren" ble nemlig brukt som omskrivning for Jahve-navnet, også i NT.

 

Evangelietekst: Lk 2,21

 

Og da åtte dager var til ende, og han skulle omskjæres, ble han kalt Jesus, det navnet som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.

 

Som ved døperens fødsel så berettes også ved Frelserens fødsel om omskjærelse og navngivning (sml. 1,59ff). Når det gjelder Johannes, er det helt tydelig at navngivningen er hovedsaken, og slik er det vel også her. Grammatikken går i denne retningen. Hovedsetningen taler om navngivningen. Men en bibelsk bisetning skal en ikke gjøre seg for fort ferdig med!

Omskjærelse ble praktisert i mange av oldtidskulturene i Midt-Østen og praktiseres også i vår tid i flere kulturer. På semittisk mark synes omskjærelsen til å begynne med å ha vært en ekteskapsforberedende ritus. Men i Israel ble omskjærelsen utført på spedbarn, og den var tegn på tilhørighet til gudsfolket (1Mos. 34,14ff; 2Mos. 12,48) og på Guds pakt med Abraham og hans ætt (1Mos. 17,11). Som buen i skyen på en måte skal minne Gud om Noah-pakten, skulle vel omskjærelsen minne Abraham og hans ætt om de forpliktelsene pakten medførte, men vel framfor alt om Guds løfter.

Omskjærelsen av guttebarna skulle foregå på den 8. dag (1Mos. 17,12; 3Mos. 12,3). Ikke engang sabbaten kunne være til hinder for dette, Jh 7,22f. Omskjærelsen var en høgtidelig handling. Den ble på nytestamentlig tid gjerne utført av en spesialist. Slektninger og venner av familien uttalte velsignelser, og seremonien ble avsluttet med et festmåltid.

Som Maria og Josef var lydige mot keiserens bud (v. 4f) og mot seremonialloven i GT (v. 21ff), så også mot engelen Gabriels instruks om det hellige barnets navn (jfr. 1,31).

Navnet Jesus er gresk/latinsk form for Jesjua, som var i vanlig bruk. Det går tilbake på Josva (Jehosjua), som i Septuaginta og NT (gresk grunntekst) betegnes som Jesus (Apg. 7,45; Hebr. 4,8). Josva / Jesus betyr: Jahve er frelse / hjelp. Navnet er altså en trosbekjennelse, og det er det første vi finner, som er sammensatt med gudsnavnet Jahve som det ene leddet.

I Mt 1,21 begrunnes navngivningen med Jesu gjerning som synderes frelser (sml. Lk 1,77; 2,11.30). Mens det gammeltestamentlige frelsesbegrepet brukes om redning på mange områder (se også Sakarjas lovsang, Lk 1,68ff), er det nytestamentlige et eskatologisk begrep og derfor sterkt konsentrert om frelse fra syndeskylden og dermed fra fortapelsen.

Mellom person og navn hører vi stadig i Bibelen at det er en nær tilknytning. Navnet representerer den som bærer det, og det på en innholdsfylt måte. Ser vi på Apg., som jo er fortsettelsen av Lukasevangeliet, finner vi at Jesu (Kristi) navn omtales en rekke ganger, f. eks. 2,38; 3,6; 16,18; 26,9. Det kristne gledesbudskapet handler om Guds rike og Jesu Kristi navn (8,12). Tro på Jesus er tro på hans navn (3,16), ja, Jesu navn er det ene navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved (4,12). Hans navn er også verd å lide for (9,16).

Men Jesu navn er mer enn navnet Jesus! Navnet Jesus står for Frelserens verk, Jesu navn står for hans guddom. For Jesu navn er som foran nevnt Herre-navnet, Guds eget navn, som han har gitt sin Sønn (Rom. 10,9; 1Kor. 12,3; Fil. 2,9-11; sml. Jh 17,6.11f.26; 18,6), Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds ene navn (sml. Mt 28,19), navnet Jahve (sml. 2Mos. 3,13ff).