Tekstgjennomgåelser for Jesu navnedag, nyttårsdag 1997
Ved Ragnar Andersen
HERREN ER FRELSE
Lektietekst I: Jes 43,1-
1 Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. 2 Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. 3a For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser.
Andre hoveddel av Jesaja-
Profeten Jesaja, som selv opplever at stormakten Assyria truer land og folk, vet
at frafallet og forherdelsen kommer til å gå videre i folket (sml.6,9ff). I samsvar
med de trusler Herren fra begynnelsen har knyttet til Sinai-
I slutten av kap. 42 underviser profeten om at den nasjonale undergang er kommet som en straffedom for folkets synd. Som Assyria hadde vært Guds vredes ris (sml. 10,5ff), så skulle Babylonia komme til å være det (sml. Jer. 25,8ff). Men bak dommen ser profeten ny nåde. Kontrasten er påfallende fra slutten av kap, 42 til begynnelsen av kap. 43, som innledes med "Og nå".
Herren taler til det folket han skapte da han valgte ut og førte fedrene. I Egypt lot han dem bli tallrike, og ved Moses sluttet han sin pakt med folket og gjorde det til sitt særlige eiendomsfolk. Sitt navn bar det etter Jakob, som ble Israel, han som kjempet med Gud (1Mos. 32). Igjen har Israel vunnet idet det tapte, vunnet seier i kampen med Gud idet Gud seiret over Israel og vant seg et ydmyket og botferdig folk.
I sin kjærlighet til folket (v. 4; sml. 5Mos. 7,8; Jer. 31,3) har Herren brukt sin rett til å (gjen)løse det (v. 1). Er gjenløsning et bilde på hvordan han som historiens Herre har åpnet opp for en ny begynnelse for jødene i Juda og Jerusalem og satt en stopper for andre folks selvstendighet (sml. v. 3f), er det samtidig et uttrykk som er åpent mot den nye pakt i Kristi blod (sml. kap. 53).
Å (gjen)løse er et uttrykk fra rettslivets område. I sin løser hadde en et vern mot å miste jordeiendom ut av slekten, mot å bli gjeldsslave og mot å bli mordoffer. En løser i det gamle Israel var en slektning som gjorde sin forkjøpsrett gjeldende når noen måtte selge jord (3Mos. 25,25), eller som frikjøpte noen som hadde måttet selge seg som trell til en fremmed (3Mos. 25,47ff). Løseren var også blodhevner (sml. loven om manndrapere i 4Mos. 35).
Når GT bruker løser-
Gjenløsningen iverksettes gjennom kallet: "Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min." Eiendomsfolket ropes tilbake til sin rette eiermann (sml. 1,3). Ytre sett skal de landflyktige i Babylonia bryte opp og komme tilbake til det utvalgte landet og den utvalgte byen, Jerusalem. For mange kunne det være fristende å gro fast i det fremmede. Men Herren tilskynder til et oppbrudd likt det fra Egypt ved Moses, han lover å gå med og garanterer sikkerheten (se v. 2). Garantien ligger i at han er "Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser" (v. 3). Som Israels løser er han altså også dets frelser (sml. 49,26; 60,16).
"Frykt ikke!" (v. 1) er et ord som splitter mørket og formidler håp. Noen har sagt
at det står 365 ganger i vår bibel, eller en gang for hver dag i året. Her kommer
det igjen i v. 5. Det er en sentral tanke i Jesaja-
Lektietekst II: Apg. 4,8-
8 Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd:
Folkets rådsherrer og Israels eldste! 9 Når vi i dag blir forhørt for en velgjerning mot et sykt menneske, om hva han er helbredet ved, 10 da være det vitterlig for dere alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for deres øyne.
11 Han er den steinen som ble forkastet av dere, bygningsmennene, men som er blitt hjørnestein. 12 Og det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant menesker, som vi må bli frelst ved.
Teksten er fra avsnittet 3,1 -
Jesus hadde lovet at Helligånden ville tale gjennom disiplene når de ble trukket for domstolene for hans skyld (Mt 10,19f; Mk 13,11; Lk. 12,11f). Ånden er talsmannen som fører Jesu og disiplenes sak overfor en vantro verden (Jh 16,7ff). Peter opplever at Jesu løfte holder. Han kan tale fylt av Den Hellige Ånd og svare det høge rådet både med stor frimodighet og med et vitnesbyrd som stiller rådsherrene på valg. Et ytre tegn følger med, nemlig helbredelsen av en vanfør mann. Rådsherrene kunne ikke nekte for at det var skjedd et under (sml. v. 13ff). Dette ytre beviset danner bakgrunn for vitnesbyrdet om Jesus som hjørnesteinen i Guds tempel og som verdens frelser.
Kristendommen utfordrer jødedommen. Forholdet er beskrevet i jødenes egen festhymne
fra Salmenes bok, som ble sunget i påsken, Salme 113 -
Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus, for han er den Gud som gir sine frelsesløfter i GT (sml. den første lektieteksten). I originalteksten i Luthers salme "Vår Gud han er så fast en borg" står det ikke "Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i ham kun frelse er", men det står: "Han heter Jesus Krist, den Herre Sebaot, og det er ingen annen Gud". Det er ett navn under himmelen, gitt blant mennesker, som det er nødvendig å bli frelst ved. Kristendommen er eksklusiv, den sier at alle andre frelsesveger er stengt. Sml. Jesu ord i Jh 14,6: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."
Legg merke til at grunnteksten i v. 12 sier: som vi må bli frelst ved ("en ho dei
sothenai hemas"). Det sikter til en guddommelig bestemmelse. Det er ikke noen veg
utenom Jesus og hans navn, som Gud har gitt han, Herre-
Evangelietekst: Lk 2,21
Og da åtte dager var til ende, og han skulle omskjæres, ble han kalt Jesus, det navnet som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.
Som ved døperens fødsel så berettes også ved Frelserens fødsel om omskjærelse og navngivning (sml. 1,59ff). Når det gjelder Johannes, er det helt tydelig at navngivningen er hovedsaken, og slik er det vel også her. Grammatikken går i denne retningen. Hovedsetningen taler om navngivningen. Men en bibelsk bisetning skal en ikke gjøre seg for fort ferdig med!
Omskjærelse ble praktisert i mange av oldtidskulturene i Midt-
Omskjærelsen av guttebarna skulle foregå på den 8. dag (1Mos. 17,12; 3Mos. 12,3). Ikke engang sabbaten kunne være til hinder for dette, Jh 7,22f. Omskjærelsen var en høgtidelig handling. Den ble på nytestamentlig tid gjerne utført av en spesialist. Slektninger og venner av familien uttalte velsignelser, og seremonien ble avsluttet med et festmåltid.
Som Maria og Josef var lydige mot keiserens bud (v. 4f) og mot seremonialloven i GT (v. 21ff), så også mot engelen Gabriels instruks om det hellige barnets navn (jfr. 1,31).
Navnet Jesus er gresk/latinsk form for Jesjua, som var i vanlig bruk. Det går tilbake på Josva (Jehosjua), som i Septuaginta og NT (gresk grunntekst) betegnes som Jesus (Apg. 7,45; Hebr. 4,8). Josva / Jesus betyr: Jahve er frelse / hjelp. Navnet er altså en trosbekjennelse, og det er det første vi finner, som er sammensatt med gudsnavnet Jahve som det ene leddet.
I Mt 1,21 begrunnes navngivningen med Jesu gjerning som synderes frelser (sml. Lk 1,77; 2,11.30). Mens det gammeltestamentlige frelsesbegrepet brukes om redning på mange områder (se også Sakarjas lovsang, Lk 1,68ff), er det nytestamentlige et eskatologisk begrep og derfor sterkt konsentrert om frelse fra syndeskylden og dermed fra fortapelsen.
Mellom person og navn hører vi stadig i Bibelen at det er en nær tilknytning. Navnet representerer den som bærer det, og det på en innholdsfylt måte. Ser vi på Apg., som jo er fortsettelsen av Lukasevangeliet, finner vi at Jesu (Kristi) navn omtales en rekke ganger, f. eks. 2,38; 3,6; 16,18; 26,9. Det kristne gledesbudskapet handler om Guds rike og Jesu Kristi navn (8,12). Tro på Jesus er tro på hans navn (3,16), ja, Jesu navn er det ene navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved (4,12). Hans navn er også verd å lide for (9,16).
Men Jesu navn er mer enn navnet Jesus! Navnet Jesus står for Frelserens verk, Jesu
navn står for hans guddom. For Jesu navn er som foran nevnt Herre-