Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Søndag etter jul, 29. desember 1996

Ved Ragnar Andersen

 

"FOR JØDE FØRST OG SÅ FOR GREKER" (Rom. 1,16)

 

Lektietekst: Jes. 63,7-9

 

7 Herrens miskunn vil jeg forkynne, Herrens pris etter alt det Herren har gjort mot oss, og hans store godhet mot Israels hus, som han gjorde imot dem etter sin barmhjertighet og etter sin store miskunn. 8 Han sa: Ja, de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og han ble en frelser for dem. 9 I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager.

 

Jes. 63,7 - 64,11 har form som en kollektiv klagesalme eller folkeklagesalme. I kap. 65 kommer Herrens svar. I 1Kong. 8,33ff ser vi ulike livssituasjoner som kunne være bakgrunn for folkeklagen, så som krig, hunger og pest. Jesaja taler inn i en framtidig situasjon. Han gjør seg til talsmann for jødene i tida etter Juda-rikets undergang og Jerusalems fall (ca. 586 f. Kr. f.) og gjenoppbyggingen av templet fra 520 av. (Sml. 63,18; 64,9f) Noen ganger åpner folkeklagesalmen med en lovprisning av Gud for hans velgjerninger mot folket i fortida (se Salme 44 og 89). Jes. 63,7 - 64,11 har også en slik hymnisk innledning.

Den gamle profeten legger i menighetens munn en selvpåminnelse. Det er konkrete nådesbevisninger profeten har i tankene. Egentlig står miskunn (hebr. hæsæd) i flertall: uttrykk for miskunn, miskunnelige gjerninger. Det samme gjør pris, lovsang: gjerninger som det sømmer seg å prise Herren for.

Profeten kommer forløsningen fra Egypt i hu. I "den gamle tid" (v. 9) erklærte Herren at israelittene var hans folk og hans sønner og ble selv deres frelser (v. 8). Men han ventet også av dem at de ville være tro mot pakten med han (sml. 5,7).

I sin allmakt sendte Herren sitt åsyns engel til frelse for Israel. I jødedommen oppfattes Guds åsyns engel som en engel som står nærmest Guds trone. Jesaja tenker nok på den særlige Malak Jahve - Herrens engel (sendebud) som vi hører om en rekke steder i GT. Det er en skikkelse som representerer Herren selv i hans åpenbaring, ja, en åpenbaringsform for Herren (sml. 1Mos. 16,7ff; 31,11ff; 2Mos. 3,2ff.) Samtidig skjelnes det mellom Herren og hans engel. Det er tydelig i 2Mos. 23,20ff, der Herren taler om å sende sin engel foran folket under vandringen til det lovede landet. Forholdet mellom Herren og hans engel kan uttrykkes som i 2Mos. 23,21, nemlig at Herrens navn er i hans engel. I Malak Jahve er den guddommelige herligheten transformert til et plan slik at mennesker kan møte Gud. Malak Jahve representerer Herren først og fremst som frelsens, hjelpens og redningens Gud. Det er en spennende tanke at Malak Jahve kanskje kan være Kristus. Han var virksom i gammeltestamentlig tid (sml. 1Kor. 10,4), men det er tvilsomt om vi skal knytte hans virke særskilt til skikkelsen Malak Jahve.

 

Episteltekst: Gal. 4,4-7

 

4 Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, 5 for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår. 6 Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Far! 7 Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving ved Gud.

 

Apostelen taler om et før og nå, om trelldom og frihet. Galaterbrevet er et oppgjør med judaismen som stod i ferd med å trenge seg inn i menighetene i Galatia. Judaistene krevde omskjærelse og overholdelse av sabbater og høgtidsdager, se 2,3f; 4,10; 5,1ff; 6,12ff. Men å godta at dette er nødvendig er for Paulus å ta skrittet fra tro til lovgjerninger.

I kap. 3 - 4 argumenterer Paulus på bakgrunn av lesernes erfaring og med skriftmateriale for sin evangeliske lære. Etter først å ha understreket at leserne har opplevd frelsens virkninger ved troens forkynnelse og ikke ved lovobservans, tar han med bakgrunn i en rekkke gammeltestamentlige steder opp forholdet mellom løftene og loven til prinsipiell utredning, og vi får se lovens frelseshistoriske stilling.

I 4,1-7 utvikler apostelen lovens frelseshistoriske stilling ut fra liknelsen om arvingen (v. 1f). Da gudsfolket var barn, var det trellbundet under verdenselementene (gresk: ta stoikjeia tou kosmou, sml. Kol. 2,8.20). Det må stå for noe som er felles for jøder og hedninger, og som galaterne vil falle tilbake til dersom de følger judaistene (sml. v. 3.9). V. 10 viser at det dreier seg om en kultus knyttet til bestemte tider. Kol. 2,16 advarer mot å kjenne en forpliktelse til en tilsvarende ytre kultus (jfr. Kol. 2,20ff). Gudsforholdet i den gamle pakt var i likhet med hedensk kultus knyttet til ytre faktorer som hellige tider og hellige steder, matforskrifter og renhetsforskrifter. Dette religionsfenomenologiske fellesstrekket - for å tale moderne - ser Paulus på som trelldom under verdenselementene. En kan vel si at kristendommen avsakraliserer verden.

Da det mål av tid som Gud hadde fastsatt (sml. uttrykket "den tid som hans far forut har fastsatt", v. 2), var fullt (sml. Mk 1,15), sendte Gud sin Sønn fra himmel til jord i den hensikt at "vi skulle få barnekår". Guds Sønn ble da menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria (sml. Mt 1; Lk 1). Han ble født under loven, dvs. inn i det folket som hadde fått Moseloven og ennå var bundet til den ytre ramme om gudsforholdet som vi finner der (sml. Rom. 2,12; 1Kor. 9,20f; Gal. 3,24f). Fra denne rammen har Kristus kjøpt oss fri. Guds folk i den nye pakt er voksne sønner og døtre sett i forhold til gudsfolket i den gamle pakts tid (sml. v. 1-3). Paulus taler altså her om friheten fra seremonialloven i Moseloven.

Bare Kristus er Guds Sønn av vesen. De kristne er Guds sønner og døtre ved adopsjon. "Hyiothesia" betegner det å anta noen som sønn, adoptere, og brukes i v. 5 som i Rom. 8,15 om det sønnekår som de kristne har hos Gud, sml. 3,26.

Som Gud har utsendt sin Sønn, har han også utsendt sin Ånd. Apostelen bruker samme greske uttrykk i v. 4 og 6. Når Guds og Kristi Ånd (sml. Rom. 8,9) her kalles Guds Sønns Ånd, svarer det vel til at han både gjør mennesker til Guds sønner og døtre, medarvinger med Kristus og blir gitt til alle som blir Guds barn (sml. Rom. 8,14ff). Det er bevis på sønnekåret at Gud har sendt sin Sønns Ånd i hjertene, og at han roper "Abba, Far!"

Abba er aramaisk og betyr faren, min far eller vår far. Slik hadde Jesus talt til sin Far i himmelen (se Mk 14,36), og slik lærte han sine disipler å tale da han lærte dem bønnen Fadervår. Mens det her i v. 6 heter at Ånden roper "Abba, Far!", heter det i Rom. 8,15 at de kristne ved Ånden roper dette. Den kristne menighets Fadervår-rop er båret av Helligånden, som er sønnekårets Ånd.

Den enkelte som ved Ånden roper sitt "Abba, Far!", kan være viss på å være sønn eller datter i Guds hus og dermed arving, sml. Rom. 8,17. I Ef 1,13f kaller apostelen Den Hellige Ånd for "pantet på vår arv". I dette ligger det at Helligånden for det første er en vesentlig del av arven og for det andre garanterer at resten av arven vil bli gitt. Det ligger neppe langt unna tankeføringen i Galaterbrevet (se 3,2ff.14).

 

Prekentekst: Lk 2,25-38

 

25 Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26 Og det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.

27 Han kom, drevet av Ånden, til templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikken var etter loven, 28 da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:

29 Herre! Nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord;

30 for mine øyne har sett din frelse, 31 som du har beredt for alle folks åsyn,

32 et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

33 Og hans far og hans mor undret seg over det som ble talt om ham. 34 Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria:

Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. 35 Men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

36 Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Hun hadde levd med sin mann i sju år etter sin jomfrustand 37 og for seg selv som enke inntil [en alder av]*) åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud med faste og bønn, natt og dag. 38 Og i samme stund stod hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

*) Se gjennomgåelsen.

 

Reisen til Jerusalem illustrerer episteltekstens ord om at Jesus ble født under loven. Etter 3Mos. 12 skulle ei kvinne som har født et barn, ofre et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer, eller om hun var fattig, bare to turtelduer eller to dueunger, den ene til brennoffer og den andre til syndoffer. Er barnet et guttebarn, skulle hun bringe offeret etter førti dager. Dessuten skulle etter 2Mos. 13 en førstefødt sønn løses, sml. 4Mos. 3,11ff. Derfor drog Josef og Maria som lovtro jøder til templet i Jerusalem, jfr. v. 22-24. De var så fattige at de kom med to turtelduer eller to dueunger (v. 24).

Lukas har alt fortalt at både engler og mennesker har vitnet om hvem Marias barn er. Nå forteller han om to profetskikkelser, en mann og ei kvinne, som vitner om Jesus-barnet i hans fars hus (sml. v. 49). De er begge fromme og paktstro og tilhører et miljø der en venter på "Israels trøst" (v. 25) og "forløsning for Jerusalem" (v. 38). Med disse uttrykk siktes det til den store og endelige oppfyllelse av forløsningsprofetiene i Jes. 40-66, som evangeliene proklamerer. "For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem." (Jes. 52,9, sml. også 40,1; 49,13; 51,3.12; 57,18; 61,2f; 66,13).

Om Simeon står det at Den Hellige Ånd var over ham (v. 25), og om Anna at hun var en profetinne (v. 36). Som åndsutrustede mennesker var de selv tegn på Guds rike som skulle komme med Messias, når alle Guds barn skulle få Den Hellige Ånd (sml. Joel 3 og epistelteksten fra Gal. 4).

Helligånden hadde åpenbart for Simeon at han skulle leve til han hadde fått se den salvede frelseskongen, Messias. Og Ånden drev han inn på tempelplassen til møte med Josef, Maria og det hellige barnet. Til Josefs og Marias undring vitner Simeon profetisk og i hymnestil om at barnet med navnet Jesus (Jahve er frelse) selv er Herrens frelse (sml. Jes. 46,13; 52,10) og lys for folkene (sml. Jes. 42,6; 49,6; 60,2f) og herlighet for Israel (sml. Jes. 44,23; 46,13; 49,3; 58,8; 60,1f), som profeten Jesaja har forkynt.

Idet den gamle Simeon velsigner paret fra Nasaret, taler han profetisk om det skille som Jesus vil sette mellom mennesker og den smerte som konflikten vil bringe også for Maria. Josef døde sannsynligvis før Jesu lidelse og død, men Maria fulgte dramaet i Jerusalem langfredag. I forholdet til Jesus viser menneskene om det er troen eller vantroen som rår i hjertet. Jesus er hovedhjørnesteinen i Guds nye tempel og samtidig en anstøtsklippe for den vantro (sml. 1Pet. 2,6-8). Også her finner vi bakgrunnsmateriale hos Jesaja (se Jes. 8,14f; 28,16, sml. Rom. 9,33), men kanskje særlig i Salme 118,22: "Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein." Sml Lk 20,17f.

Det er mulig at Anna, Fanuels datter står fram som en ny Judit. I den "apokryfe" fortellingen om den lovtro heltinnen og enken Judit hører vi at hun tjener Gud dag og natt (Judits bok 11,17), og at hun blir 105 år gammel (16,23). Det er nok språklig mest sannsynlig at de 84 år i Lk 2,37 er tida etter at Anna ble enke, slik at også hun kunne være 105 år gammel. Juditskikkelsen representerer redning i en kritisk situasjon og rettledning for Israel. Evangelisten Lukas skriver "om de ting som er fullbyrdet blant oss" (1,1), og han vil at jødene skal tro slike vitner som Simeon og profetinnen Anna. Hun kom til, priste Gud og talte om det hellige barnet. Han som skulle løses som Marias førstefødte sønn, kom selv med forløsning for Jerusalem (sml. 1,68; 24,21). Lukas har alt presentert barnet som Den Høyestes Sønn (1,32), Guds Sønn (1,35), Elisabets Herre (1,43), frelseren Kristus, Herren (2,11).

Det er to israelitter som lover Gud og vitner om Jesus. Det minner oss om at evangeliet er "for jøde først" (Rom. 1, 16). Med brennende engasjement hevder de nytestamentlige vitner at de store frelsesprofetier i GT har sitt Ja i Kristus og får sitt Amen ved han (sml. Kol. 1,20).

Det er to gamle, velsignet med et langt liv, ja, så langt at de fikk oppleve Messias' komme, som fører ordet i templet. Jula er ikke bare barnas. Julebudskapet gjelder alle aldre. Og salig er den som kan fare herfra i fred (sml. v. 29) i troen på frelsen og frelseren.

Det er både mann og kvinne som taler profetisk i teksten, noe vi også ellers finner både i GT og NT. Pinsedagen går Joel-profetien i oppfyllelse, Apg. 2,16ff. Sønner og døtre, treller og trellkvinner skal profetere. I Apg. 21,9 hører vi om fire jomfruer som profeterte. Paulus forutsetter at kvinner ber og taler profetisk. Sml. 1Kor. 11,5ff. Men i samme brev sier han at kvinnene skal tie i menighetssamlingene for det tillates dem ikke å tale, jfr. 1Kor. 14,34ff. Dette svarer til at han i 1Tim. 2 forbyr kvinnen å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal ta imot læren i stillhet.

Jo mer jeg har arbeidet med tjenestedelingen mellom kjønnene, jo enklere synes jeg saken er blitt. For meg står det nå slik at alle former for tale i menighetssamlingen (gresk: ekklesia) forbeholdes menn. I friere samvær kan kvinner ta ordet i samsvar med indre trang og nådegaver uten å tilta seg lærer- eller lederansvar. Også i det offentlige rom, som Anna på tempelplassen, når folk samles uformelt. Det må være en målsetting for bibeltroende for det ene å arbeide bevisst med å finne hvor grensen går for det som er forbeholdt menn, og for det andre å utforme de ulike tjenestene slik at denne grensen respekteres. En må trekke grensen i gudsfrykt og ydmykhet, samtidig som en må være klar over at kvinner har medansvar for utbredelsen av evangeliet. Vi er ikke ute etter å hindre kvinner i å vitne om Gud, men til vitnesbyrdet hører også den hodeordningen som 1Kor. 11,3 taler om, og som står bak NT's lære om funksjonsdelingen mellom kjønnene.