Tekstgjennomgåelser for 14. søndag etter pinse, 29. august 1999
Ved Ragnar Andersen
Sann kjærlighet
Gammeltestamentlig tekst: 3Mos. 19,16-
16 Du skal ikke gå omkring og baktale dine frender. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren.
17 Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal tale din landsmann til rette, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld. 18 Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren.
Tredje Mosebok gir oss bakgrunn for NT's tale om Kristi sonoffer og Kristus som vår
yppersteprest, og for kravet til hans kongelige presteskap om et hellig liv. 3Mos.
kan deles i kap. 1-
Som året topper seg i den store forsoningsdagen, topper 3Mos. seg i kap. 16, som
handler om denne. John E. Hartley sier: Lovene om hellig vandel kommer etter kap.
16 fordi et tilgitt og renset presteskap og en tilgitt og renset menighet er åndelig
beredt til å gi akt på formaningen: "Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres
Gud, er hellig." (19,2) Den hebraiske teksten kan også oversettes: "Dere er hellige,
for jeg, Herren deres Gud, er hellig." I kraft av utvelgelsen er israelittene et
hellig folk (2Mos. 19,6). Men det forplikter også til et hellig liv i samsvar med
utvelgelsen (sml. Mt 5,13-
3Mos. 19 kan oppfattes som innskjerpelse av de ti bud med en rekke konkrete forskrifter og formaninger. Paktens herre som stiller sine krav til folket, er frelsens Gud som har ført israelittene fra trelldom til frihet (v. 36; sml. 2Mos. 20,2). Igjen og igjen minner Herren sitt folk om hvem som står bak de ord Moses skal bære fram: Jahve, deres Gud (sml. v. 16 og v. 18).
Det er naturlig å se v. 16-
I v. 16b står det bokstavelig: "Du skal ikke stå på [eller: ved sida av (hebr.: 'al)] din nestes blod". Meningen kan være at en ikke skal stå nesten etter livet, ikke utsette han for justismord, ikke skaffe seg fordel ved å gå over hans lik eller ikke stille seg likegyldig og passivt på sidelinja når en ved å tale nestens sak kan hindre at han blir dømt til døden. Alle tolkninger har direkte relevans for kampen mot fosterdrapet.
Israelittene skal ikke hate hverandre, men elske hverandre og vise ansvar for hverandre. Det skjulte hat gir næring til private hevntanker (sml. v. 18; Ordspr. 10,18), men kjærligheten er villig til å konfrontere en bror med hans synd på tomannshånd eller i rettsmenigheten og hjelpe han på rett veg. Det hebraiske ordet i v. 17 som er oversatt med irettesette betyr egentlig å fastslå hva som er rett. Sml. hvordan Jesus har ordnet brodertukten i den kristne menighet (Mt 18,15ff; sml. 1Tim. 5,19f).
Det siste leddet i v. 17, "for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld", kan bety at en ved åpent oppgjør selv velger kjærlighetens veg og ikke hatets svikefulle veg. Det kan også bety at den som ser sin bror synde og tier til det, pådrar seg synd ved å forsømme brodertukten. Og den ene tolkningen utelukker slett ikke den andre.
Det er en grunnleggende kjensgjerning at hevn hører Herren til (sml. 5Mos. 32,35; Rom. 12,19). Ingen må ta seg selv til rette og sette seg i Guds sted. Ingen må la solen gå ned over sin vrede, for å si det med Paulus (Ef 4,26).
Herren krever at alle lemmer på hans folk viser hverandre oppriktig kjærlighet, og
især hjelper de vanskeligstilte, deriblant innflytterne av ikke-
Prekentekst: Lk 10,25-
25 Og se, en lovkyndig stod opp og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg skal arve evig liv? 26 Han sa til ham: Hva er skrevet i loven? Hvordan leser du? 27 Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din neste som deg selv. 28 Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!
29 Men da han ville rettferdiggjøre seg selv, sa han til Jesus: Og hvem er min neste?
30 Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere, som både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. 31 Men det traff seg så at en prest drog ned den samme vegen. Og han så ham, og gikk forbi. 32 Og likeså en levitt. Han kom til stedet, kom og så ham, og gikk forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig. 34 Og han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. 35 Og neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake. 36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røverne?
37 Han sa: Den som gjorde barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!
En lovkyndig var en fariseisk skriftlærd som var spesialist i tolkning av Moseloven. En slik lovkyndig ville sette Jesus på prøve, visstnok for å finne noe å anklage han for. Mannen tok initiativ til en læresamtale. Spørsmålet var sentralt, og det var et hovedtema i rabbinsk teologi.
Som i samtalen med den unge rikmannen (18,18ff) henviser Jesus til loven. Fra den
daglig framsagte jødiske bekjennelsen (Sjema) siterer den lovkyndige budet i 5Mos.
6,5. Til dette føyer han "et annet som er like så stort" (Mt 22,39) fra 3Mos. 19,18.
Det er mulig at nestekjærlighetsbudet også inngikk i Sjema-
Kjærlighet til Gud skal fylle personlighetens formende sentrum (hjertet), fylle hele ens liv og bestemme forvaltningen av alle ens ressurser. De skriftlærde tenkte visstnok på 5Mos. 6,5 som et krav om kjærlighet av et udelt hjerte, med livet som innsats, med all sin eiendom og med et takknemlig sinn. Tilsammen dekker uttrykkene hele livet.
Også Jesus ser på det dobbelte kjærlighetsbudet som sammenfatning av loven, og kjærlighetens veg er vegen til evig liv (sml. Mt 19,17). Jesu formaning i v. 28 henspiller nok på 3Mos. 18,5 og ligger på linje med Rom. 2,7. Og bak ligger tanken at sann kjærlighet til Gud og mennesker først er mulig i troens samfunn med Gud.
Men for den lovkyndige gikk det en grense for nestebegrepet. De skriftlærde var tilbøyelige til å begrense det til jøder og proselytter (sml. Mt 5,43ff). Men Jesus sprenger deres begrensede forståelse av nestekjærligheten.
Av uttrykksmåten i v. 31 framgår at presten -
Presten og levitten var nok redde for sitt eget skinn. Presten ville kanskje ikke ta sjansen på å røre et fremmed lik og bli rituelt uren (sml. 3Mos. 21,1ff; Esek. 44,25), om enn fariseerne mente at også prester var forpliktet til å begrave et ubegravet lik av en jøde.
Men det kom en vegfarende som reagerte med hjerte, liv og makt (sml. v. 27). Faren for selv å bli overfalt var stor, velstående som den barmhjertige mannen kunne synes å være. Denne mannen var samaritan. Mellom jøder og samaritaner var det ikke samkvem (sml. Joh. 4,9), men kjærligheten lar seg ikke stanse av det.
Men hvorfor knytter Jesus i v. 36 nestebegrepet til han som hjalp, i stedet for til han som ble hjulpet? Det kan antyde en annen spørsmålsstilling enn nesteproblematikken. Hvem er den rette hyrde og vokter? På hebraisk heter neste "re'a" og hyrde "ro'æh", og ordstammen til begge begreper består av de samme bokstaver. Hadde den lovkyndige lagt merke til det? Et liknende forhold gjør seg gjeldende mellom hebr. "sjomronim", samaritaner, og "sjamar", vokte. Og ordet samaritan ble brukt som skjellsord mot Jesus (Jh 8,48). Den barmhjertige samaritan synes å være bilde på Jesus, en tolkning som var vanlig i oldkirken og visstnok opp til nyere tid. Tolkningen kan også støtte seg til at verbet "splangkjnizesthai" (ynkes inderlig) ellers i NT bare brukes med Jesus eller personer i liknelser som er bilde på Gud, som subjekt.
Fortellingen kan leses som vitnesbyrd om at Jesus selv er den gode hyrde, og at jødedommens ledere ikke er rette hyrder (sml. Esek. 34; Jh 10). Den lovkyndige er falt blant røvere, men nå har han møtt sin redningsmann.
Jesus er den rette hyrde med hjerte for alle nødlidende langs livets landeveg, og verken prester, levitter eller skriftlærde kan gjøre noen autoritet gjeldende mot han. Han rekker sin arm ut til frelse og nytt liv. Han er også forbilde for oss (sml. v. 37b; 2Kor. 8,9).
Sammenfatningen av loven i de to store bud betyr ikke at vi kan være alle de andre bud foruten. Vegen vi skal gå, er kjærlighetens veg, men uten enkeltbud og formaninger som konkretiserer kjærligheten på forskjellige livsområder, kan vi ta feil av vegen.
Eksempelfortellingen understreker at nestekjærligheten skal rette seg mot alt som
heter menneske. Vi har så lett for å operere med en innskrenket radius. Ordtaket
sier: "Enhver er seg selv nærmest." Særdeles alvorlige utslag får en slik holdning
overfor det ufødte menneskeliv. Hvor grusomt er det ikke at talløse medmennesker
blir avlivet ved abortinngrep eller den delen av prevensjonsmetodikken som helt eller
delvis bygger på tidlig-
Svært alvorlig er også den folkeegoisme som glemmer den utpinte afrikaneren, den
arbeidsløse indianeren i Latin-
Episteltekst: 1Jh 4,7-
7 Dere elskede, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. 9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. 10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
1Jh legger ikke opp til noen skarp inndeling, men vi kan se kap. 4 som utfoldelse
av det dobbelte budet i 3,23: Troen på Jesus Kristus (v. 1-
Kjærligheten er kriterium på sant kjennskap til Gud. Den som har dette kjennskapet, er født av Gud (sml. Jh 1,13; 3,3ff; 1Jh 5,1). Kjennskapet og kjærligheten er ikke selvprodusert, men på den annen side understreker apostelen meget sterkt at en rett livsførsel følger av den nye fødsel (sml. 2,29; 3,9; 5,18). Vranglærerne som han polemiserer mot, påstod nok å ha gnosis (kunnskap), men den sanne gnosis avføder agape (kjærlighet) og lar seg ikke forene med libertinisme (sml. 1Kor. 8,1f). Med begrunnelsen at Gud er kjærlighet, griper apostelen like inn til det innerste av den bibelske gudstro (sml. v. 16).
Det sentrale historiske beviset på Guds kjærlighet er sendelsen av Sønnen inn i lidelse og død (inkarnasjonen og korset kan ikke skilles) for vår skyld (sml. Jh 3,16; Rom. 5,8). Her griper apostelen til sentrum i sitt budskap (sml. hans evangelieskrift hvor sendelsen av Sønnen og livet ved troen på han er hovedtemaer). Se Jh 3,14ff; 6,35ff; 10,11ff; 1Jh 1,1ff; 5,5ff.
Johannes vet at Guds Sønns misjon virkeliggjøres gjennom hans død, og at denne død er det endegyldige sonofferets død (se f. eks. Jh 1,29; 10,17f; 11,51f; 1Jh 2,2; Jh åp 5,9). Soningstanken hører med i apostelens oppgjør med gnostiserende (doketiske) vranglærere. Jesus, som er Kristus, kom ikke bare med vannet, men også med blodet (5,6).
I v. 10 blir det på nytt understreket at kjærligheten ikke er av oss, men av Gud (sml. v. 7). Og Guds kjærlighet blir omtalt som en historisk hendelse (sml. Ef 2,4).
Nøkkelbegrepet agape var lite pregnant før urkristendommen fylte det med innhold. Men av de greske begreper om kjærlighet var det dette som lå best an for å uttrykke den aktive, viljefaste holdningen og den grensesprengende omsorgen som framfor alt kjennetegner Gud selv. Agape var et vesentlig begrep også i gnostisismen. Men gnostikerne oppfattet agape som en kjærlighet Gud hadde til seg selv. Når han elsket menneskene, var det fordi han i dem så noe av sitt eget vesen og sin egen kvalitet. Hos Johannes derimot er det ikke tale om noen slik motivering for Guds kjærlighet til oss.
Guds kjærlighet skaper en resonans i menigheten, og v. 10 danner bakgrunn for v. 11f og likeså for v. 19: "Vi elsker fordi han elsket oss først." Guds kjærlighet til oss vekker kjærlighet til Gud. Men Johannes er i første rekke opptatt av kjærligheten til brødrene, og denne går med nødvendighet hånd i hånd med kjærligheten til Gud (sml. 4,21; 5,1). Den kristne menighet er født av Gud til et kjærlighetens fellesskap i verden (sml. 5,19). Og kjærligheten er dynamisk opptatt av andres beste (sml. 3,16ff). Også ellers i NT blir broderkjærligheten, den innbyrdes kjærligheten mellom kristne betont (sml. Mt 25,31ff; Apg. 4,32; Gal. 6,10).