Tekstgjennomgåelser for Alle helgens dag, 07. november 1999

Ved Ragnar Andersen

 

"Å, tenk når engang samles skal de frelstes menighet!"

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 49,8-10(11)

 

8 Så sier Herren: På den tid som behager meg, bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg. Og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for at du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvedeler 9 og si til de fangne: Gå ut! - til dem som er i mørket: Kom fram! På veiene skal de beite, og på alle bare hauger skal det være beitemark for dem. 10 De skal ikke sulte og ikke tørste, og verken glødende sandhav eller sol skal skade dem. For han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell, 11 og jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og mine ryddede veier skal bygges høyere.

 

I statskirken er v. 8-10 som er satt opp som lesetekst, men for sammenhengens skyld tar jeg med v. 11.

Messias gjenreiser Israel og samler dets frelste rest, men er også folkenes lys, som konger og fyrster skal hylle (v. 1-7). Ved han gjør Gud en ny pakt med sitt folk og samler dem under sin velsignelse (v. 8-12). Herren trøster sitt folk og forbarmer seg over sine elendige, og hele skaperverket gleder seg (v. 13).

I stor nød og trengsel blir Messias bønnhørt og hjulpet (v. 8; sml. Hebr. 5,7). Det skjer når det behager Gud, på frelsens dag. Her er tale om tida for den frelsen Messias er kommet for å bringe. Fordi Kristus og hans menighet er forent, ser Paulus løftet til Messias i v. 8a som et løfte til hans menighet (1Kor. 6,1f). På samme måten ser han Herrens ord til Messias i Jes. 49,6 som et ord til Kristi utsendinger (Apg. 13,47).

Som Israels pakt og folkenes lys (42,6) vil Messias føre frelsen ut til jordens ende (49,6). Den gamle pakt ble brutt av folket, men på grunn av Jesu blod gjelder nå den nye pakt, som profetene har talt om (sml. 54,10; 59,19-21; Jer. 31,31-34; Esek. 16,60-63; 36,25-28; Joel 3,1-5; Mal. 3,1-4; Matt. 26,26-28; Hebr. 8 - 10).

Som Moses førte folket ut av Egypt, fører Messias det gjenreiste Israel fra trelldom til frihet. Som Josva utskiftet landet til arv, gjør Messias det samme med de øde arvedeler. Dette er Guds gjerninger som oppfylles i hans time. Hva vi enn tenker om staten Israel idag, må vi være forsiktige så vi ikke "politiserer" profetiene og tolker dem "underbibelsk".

Jesus knytter løftet om ikke å hungre eller tørste til troen på han (Jh 6,35). I v. 9b-10 skinner hyrdebildet gjennom. Gud er selv hyrde for sitt folk (sml. 40,11; Esek. 34). Og Jesus er den guddommelige hyrde som samtidig er den nye David (Esek. 34,11.23; Jh 10,11ff). Og samtidig det ene sonofferlammet. Guds lam er gudsfolkets hyrde (Jh åp 7,16f).

Herrens planer med Sion står fast for evig, og han bærer tegningen av det nye Jerusalem i begge sine hender (v. 15f). Byen skal pryde seg med sine barn som en brud smykker seg for sin brudgom (v. 17f). Tallrikt skal det folk være som har sin heim i det nye Jerusalem (v. 19-21). Forløst fra sine undertrykkere og sammen med søkende hedninger skal Israels rest komme til Messias, som er det frelsende lyset for folkene og det banneret som Herren har reist for dem (v. 22-26; sml. 11,10).

 

Prekentekst: Mt 5,1-12

 

1 Og da han så folket, gikk han opp i fjellet, og da han hadde satt seg, kom hans disipler til ham. 2 Og han opplot sin munn, lærte dem og sa:

3 Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

5 Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

7 Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

8 Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

9 Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

10 Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.

11 Salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for deres lønn er stor i himlene; for slik forfulgte de profetene som var før dere.

 

Bergprekenen er en programtale for Jesu disiplers liv. Den er rettet til disiplene (5,1f) og holdt i folkets påhør (7,28f). Den skiller mellom sant disippelskap og falskt disippelskap, mellom død tro og levende tro. Men den begynner med saligprisningene, som løfter blikket oppover og framover og gir oss lyst til å gå vegen i Jesu følge og spor.

Jesaja 61,1ff går i oppfyllelse. Messias forkynner et godt budskap for de saktmodige, han roper ut et nådens år fra Herren og vender sorg til glede. Evangeliet forkynnes for fattige (sml. 11,5).

Fire av saligprisningene kommer igjen i sletteprekenen i Lk 6, og disse fire kan i en viss forstand oppfattes som de bærende. Her kommer det paradoksale tydelig fram: Himlenes rike hører de fattige til, de hungrende skal mettes, de gråtende le, og de forfulgte har stor lønn i himmelen. Dette er korsteologi.

I de saligprisningene som ikke har parallell i Lk 6, kommer likedannelsen med Kristus (Rom. 8,29, sml. Mt 11,29) tydelig fram. Kristi disipler skal vokse som "rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære" (sml. Jes. 61,3). De har fått Guds eget hjertelag plantet i sitt indre slik at de representerer og illustrerer Gud i hans omsorg. Guds barn viser familielikheten med sin himmelske Far. Men det er ikke en forutsetning for å ta imot Guds rike, men en følge av å ha gjort det.

Kort om de enkelte saligprisningene:

 

V. 3: Fattige i ånden er botferdige mennesker som søker hjelp hos Jesus. Sml. Salme 34,19; Jes. 57,15; 66,2.

 

V. 4: Verdslige mennesker har et overfladisk forhold til synden i seg og omkring seg (sml. Am 6,6). Den botferdige sørger (sml. Salme 119,136), og sorgen beveger han. Hos Jesus er forløsningskrefter i virksomhet, og derfor er det trøst (sml. Jes. 40,1; 49,13) hos han.

 

V. 5: I bakgrunnen står løftet om å arve landet (Salme 37,11). I fullendelsen er det den nye jord som skal arves. Sml. Mt 19,29; Jh åp 22,5. Saktmodig, ydmyk er en som bøyer seg for Gud og tar imot av hans hand.

 

V. 6: Rettferdigheten er nok det samme som Guds frelsesinngrep (sml. Jes. 51,5; 56,1). Saligprisningen svarer til ordet i 6,33 om først å søke Guds rike og hans rettferdighet.

 

V. 7: Gud er barmhjertig (2Mos. 34,6) og krever barmhjertighet mennesker imellom. Sml. 6,12; 18,21ff; 23,23. Barmhjertigheten er aktiv (sml. Lk 10,37). Om barmhjertighet i dommedagsperspektiv, se Mt 18,21ff; sml. Jak. 2,13. Enhver av oss trenger barmhjertighet på dommedag (sml. 2Tim. 1,18; Jud. v. 21).

 

V. 8: Det motsatte av renhet kan være urenhet i betydningen synd, men også noe blandet, delt; og rent vil da si udelt, enfoldig, oppriktig. Menneskets grunnproblem er det urene hjertet (sml. 15,19). Frelsen innebærer det hjerteskiftet som Esekiel forutsa (se Esek. 11,19f; 36,26f). Ingen kan se Gud og leve, fikk Moses høre (2Mos. 33,20). Men Kristus-åpenbaringen gjør det mulig å se Gud i Sønnen nå og å se hans åsyn i fullendelsen (sml. Jh 14,8ff; 1Jh 3,2; Jh åp 22,4).

 

V. 9: En "eirenopoios" er en som gjør fred, bevirker fred. Sml. v. 22ff; 39ff; Jak. 3,18. Gud selv gjør fred (Kol. 1,20). Guds barn viser familielikhet med Gud (sml. v. 44f).

 

V. 10-12: Jesu disipler kan bli forfulgt både for sin tro på Guds frelsende rettferdighet og for sin rettferdige vandel. Å bli forfulgt for rettferdighets skyld (v. 10) er å bli forfulgt for Jesu skyld (v. 11), han som er Gud i menneskeskikkelse. Sml. Salme 44,23; Rom. 8,36. Også de gamle profetene ("profetene som var før dere", sml. 10,41; 23,34) led forfølgelse. Jesu sanne disipler kjennes på "korset" (sml. Mt 10,17ff; 23,34; 24,9ff), mens falske disipler som omfavnes av en vantro verden, er i selskap med de falske profeter i gammel tid (sml. Lk 6,26). Jesus talte om lønn, men aldri om fortjeneste. At den store lønnen er helt ut nåde og ikke står i forhold til mengden av gode gjerninger, viser liknelsen om arbeiderne i vingården (20,1-16). Men vi kan ikke overse at det er en forbindelse mellom lønnen og den troendes liv i denne verden, sml. Mt 25,31ff.

 

Saligprisningene er et hele. Guds rike tilsies den som ikke har noe i seg selv, men søker Guds rike og hans rettferdighet (6,33). Fordi herlighetens og Guds Ånd vil hvile over gudsrikets borgere (sml. 1Pt 4,14), vil de reflektere Guds vesen og verk på jord. Alle saligprisningene beskriver de samme mennesker som Guds folk. De fattige i ånden er de som sørger, er saktmodige, hungrer og tørster etter rettferdigheten, er barmhjertige, er rene av hjertet, gjør fred og er forfulgt for rettferdighets skyld. Alle løftene handler om målet for gudsfolket når riket kommer fullendt i herlighet. Men i den første og den åttende saligprisningen, nettopp de to der det heter "for himlenes rike er deres", er tilsigelsen holdt i presens. I de mellomliggende er den holdt i futurum. Her er et Alt nå og et Ennå ikke.

 

Nytestamentlig lektietekst: Jh åp 7,9-17

 

9 Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, som stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. 10 Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet! 11 Og alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilbad Gud og sa: 12 Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.

13 Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortlene, hvem er de, og hvor er de kommet fra? 14 Og jeg sa til ham: Herre, du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengselen, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. 15 Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. 16 De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete. 17 For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.

 

Teksten om den store hvite flokk kommer inn i Jh åp som et avsnitt som skal trøste alle dem som tar sin tilflukt til Jesus Kristus. I den siste tid skal Guds vrede utgytes gjennom omfattende katastrofer. De to visjonene i kap. 7 er til trøst. Først hører Johannes at Guds folk skal besegles forut for det som skal komme over jorda (v. 1-8). Gud kjenner sine og holder dem i si hand også under endetidskatastrofene. Den stridende menighet på jord kan være trygg. Vers 9-17 handler om menigheten som har seiret. Johannes - og vi gjennom han - får se fram mot målet.

Apostelen fikk se en stor skare som ingen kunne telle (sml. 1Mos. 15,5; 28,14; 32,12) av alle nasjoner, stammer, folk og tungemål. De var kledd i hvite kapper og hadde palmegreiner i hendene. En renhetens, seierens og gledens visjon! For et inspirerende syn for martyrer som har gitt livet for sin tro, og for enhver som strir troens gode strid!

Den store, hvite skare priser Gud og Lammet for frelsen. Og englene, de eldste og livsvesenene faller ned for Gud og fortsetter tilbedelsen (v. 9-12). Johannes er rykket inn i den himmelske tronsalen (se kap. 4 - 5). Myriader av engler (5,11; sml. Dan. 7,10) omgir de tjuefire eldste (4,4) og de fire livsvesener (4,6ff; sml. Esek. 1) som befinner seg rundt Guds trone.

Hvem er de tjuefire eldste med sine troner, hvite klær og gullkroner (4,4)? Tallet svarer til tolv stammefedre / stammer (sml. 7,5-8; 21,12) og tolv apostler (sml. 21,14), og derfor ligger det nær å forstå de eldste som representanter for den samlede menighet fra den gamle og den nye pakt. De eldste kan også tenkes som et himmelsk motstykke til prester og sangere ved den jordiske helligdommen (sml. tjuefire skifter av prester og sangere, 1Krøn. 24,1ff; kap. 25). De frambærer røkelse (5,8) og priser Gud og Lammet (4,10f; 5,9f).

De fire livsvesenene synes å danne en indre krets rundt Guds trone og lede lovprisningen i den himmelske tronsalen (sml. 4,9f). I likhet med serafene som Jesaja hørte i templet (Jes. 6,3), er livsvesenene himmelske liturger (sml. 4,8). Det er kanskje rett å oppfatte dem som mektige englevesener som på en måte representerer de levende skapninger på jord (sml. 4,7; 5,13f). Vi skal ikke glemme at åpenbaringen på Patmos ble gitt Johannes i tegn (1,1), og vi må derfor være varsom med å trekke slutninger fra visjon til transcendent virkelighet.

Den store skaren er de som kommer ut av den store trengsel. De har holdt ut i motstand og vært villige til å ta omkostningene ved å følge Jesus. Men de har ikke vært feilfrie. Og nå kommer vi til det avgjørende og til et absolutt vilkår for å kalle seg en kristen: De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Jesu blod er et kraftig rensemiddel. Det renser fra all synd (1Jh 1,7). Så mye teller Jesu soningsdød i himmelen. Jesus gikk i vårt sted og tok på seg den straffen som vi hadde fortjent (sml. Jes. 53). Men skal vi unngå straffen, må vi ta vår tilflukt til han. Sml. 1Jh 5,11f.

Den åpenbaring Johannes fikk se på Patmos, er et drama fylt av meningsfulle bilder. I 5,6 hører vi at han fikk se et lam, liksom slaktet, stå ved Guds trone, og en rekke ganger brukes den billedlige betegnelsen Lammet om Jesus Kristus som det endegyldige sonofferet for verdens synder (sml. 5,9; Jh 1,29). Gudsrikefesten kalles Lammets bryllup (19,7).

På en særlig måte har Jesus knyttet sitt blod til nattverden. Han lærte at kalken er den nye pakt i kraft av hans blod, paktsblodet, som den inneholder. Når vi da holder nattverd slik Jesus har innstiftet den, får vi hans legeme og blod i og med og under skikkelse av brød og vin.

Ikke alle som blir frelst, har gått gjennom den store trengselen, men alle har tvettet sine klær i Jesu blod, det blodet som han utgjød på Golgata, og som han gir i nattverden til syndenes forlatelse, liv og salighet. Derfor skal de få gjøre prestetjeneste for Guds trone og regjere på jorda (sml. 5,10; 22,3-5). I fullendelsen vil Gud bo hos sitt folk på en ny måte. All nød, lidelse og sorg er da borte, og alt er blitt nytt for alle som har latt seg frelse (sml. 21,1ff).