Tekstgjennomgåelser for 6. søndag etter pinse, 04. juli 1999
Ved Ragnar Andersen
Guds kall
Gammeltestamentlig tekst: 1Mos. 12,1-
1 Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til landet som jeg vil vise deg! 2 Og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! 3 Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne, og i deg skal alle jordens slekter velsignes.
4a Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt til ham, og Lot drog med ham.
6. søndag etter pinse kalles også Aposteldagen. Herren kaller til frelse og tjeneste. Et særskilt kall fikk apostlene, både de tolv med Peter i spissen (sml. prekenteksten), og hedningenes apostel Paulus (sml. epistelteksten). Men i bakgrunnen står kallet til Abraham, som ble kalt Guds venn (Jes. 41,8; Jak. 2,23) og er alle kristnes far (Rom. 4,9ff).
Fra urhistorien av skjer det en utvelgelse av mennesker som blir bærere av en historie
som når sitt mål i Kristus. Historiens Gud har utvalgt Noah, Abraham, Isak, Jakob,
Juda og David -
Sannelig har Herren gjort Abrams navn stort (v. 2). Det er noe annet enn da menneskene selv ville gjøre seg et navn og begynte å bygge Babel (11,4). Da Gud endret Abrams navn til Abraham, var det en markering av løftet om at Abraham skulle bli far til mange folk (17,4f). Og mange oldtidsfolk kunne føre sine aner tilbake til Abraham gjennom Ismael, Isak og Keturas sønner. Men det var Isak og senere hans sønn Jakob, israelittenes stamfar, som ble bærere av løftene om landet og velsignelsen.
Med Guds kall til Abraham begynner den spesielle frelseshistorien. I den foregående urhistorie hører vi at synden kom inn i verden og dermed forbannelse og død. Herrens løfter til Abraham kan sammenfattes i ordet velsignelse, som er det motsatte av forbannelse (sml. 5Mos. 30,19).
Den åndelige velsignelsen av Abraham -
Både i GT og i NT er det en grunnsannhet at en ikke kan beholde Abrahams velsignelse uten Abrahams tro (sml. Jh 8,31ff). Derfor er Israel aldri trygg i sitt land når de står Herren imot. Deres eneste trygghet ligger i å ta imot Jesus. NT viser at også folkene hører med når løftene blir oppfylt i den nye pakt gjennom syndsforlatelsen og åndsutgytelsen (Rom. 4; Gal. 3). Og i fullendelsen skal Guds folk arve ikke bare landet, men hele den nye jord (Rom. 4,13).
Oppbruddet fra Karan minner ikke mye om det israelittene forbandt med velsignelse, men Abram trodde på Guds løfter. Løftene bærer fedrehistorien, og spenningen mellom dem og den synlige virkelighet gir dynamikk til så mange fortellinger i 1Mosebok. Her lærer vi korsteologi.
Ifølge Stefanus (Apg. 7,2ff) har Abram fått et tilsvarende kall i Ur (sml. 1Mos. 15,7) som han nå fikk i Karan, men nå etter Tarahs død skal han også dra bort fra sin fars hus (sml. 11,31f) og bli utgangspunkt for en ny slekt i et nytt land, en slekt som grunnet sin eksistens på Herrens kall og løfter.
Jøder og muhammedanere rekner seg som Abrahams etterkommere, men kan ikke godta hverandres religion. Politisk rettferdige løsninger for alle folkegrupper er viktig, men den åndelige velsignelse får en ved troen på Abrahams ætling Jesus Kristus (sml. Rom. 9,6ff; Gal. 3,6ff).
Prekentekst: Lk 5,1-
1 Men det skjedde da folkemengden trengte seg inn på ham og hørte Guds ord, og han stod ved Gennesaretsjøen, 2 da så han to båter ligge ved sjøen. Fiskerne var gått ut av dem og skyllet nøtene. 3 Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og han satte seg, og lærte folket fra båten.
4 Men da han holdt opp å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet, og senk nøtene deres til fangst! 5 Og Simon svarte og sa: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg senke nøtene. 6 Og det gjorde de og fanget en stor mengde fisk, og nøtene deres holdt på å revne. 7 Og de vinket til arbeidskameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem, og de kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.
8 Men da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre! 9 For redsel kom over ham og alle dem som var med ham, for fiskefangsten som de hadde fått; 10 og likedan var det også med Jakob og Johannes, Sebedeus' sønner, som var i lag med Simon. Og Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.
11 Og de førte båtene i land og forlot alt og fulgte ham.
Den underfulle fiskefangsten er anskuelsesundervisning i Jesu løfte om å gjøre disiplene til menneskefiskere når de fulgte han (Mt 4,19 / Mk 1,17). En tilsvarende underfull fiskefangst hører vi om også etter Jesu oppstandelse, Jh 21,1ff. Når Jesu vitner arbeider i lydighet mot hans anvisning, vil mange kunne bli vunnet for Guds rike.
Etter ei strevsom natt uten fangst hadde fiskerne gått i land for å skylle nøtene (og deretter henge dem opp til tørk). De hadde prøvd å få fisk med nøter på dypt vann. (En enklere måte å fiske på var med kastenot fra stranda. Det passet på dagtid (Mt 4,18 / Mk 1,16) og særlig for fattigfolk som ikke hadde båt.)
Den ene båten tilhørte Simon Peter, den andre tilhørte antakelig Sebedeus (sml. Mt 4,21f / Mk 1,19f). Jesus gjør Peters fiskebåt til talerstol. Også Peter hørte at Jesus talte Guds ord. Og da Jesus var ferdig med å tale til mengden, ble Peter satt på prøve. Han skulle dra ut på dypt vann og sammen med mannskapet sette ut nøtene.
Natta var den beste tida for fiske i dypt vann, men om natta hadde de ikke fått noe til tross for mye strev. Men Peter er blitt kjent med Jesus og er blitt hans disippel (sml. Joh. 1,41/42f). Det reflekteres i svaret i v. 5. Han kaller Jesus mester, tror på han og lyder hans ord. Peter stoler på Jesu ord framfor sin egen fornuft. Det sier oss noe viktig om det å være Jesu disipler i dag.
Det ble en overveldende fiskefangst. Peter og hans mannskap vinker til arbeidskameratene i den andre båten (som antakelig lå inne ved land), disse kommer til, og begge båtene blir søkklastet av all fisken.
Underet er et tegn på hvem Jesus er: Messias, Guds Sønn. Havets fisker og alt som ferdes på havenes stier, er lagt under Kristi føtter (sml. Salme 8,9; 1Kor. 15,27; Hebr. 2,8), og det viser seg på Gennesaretsjøen denne dagen.
Peter ble redd. Han merket Jesu guddommelighet. Derfor kastet han seg ned for hans
knær (en påfallende formulering; kanskje de sto i fisk til knærne). Kontrasten mellom
de to gjorde så vondt. Derfor sa Peter: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!"
-
Det er naturlig at et menneske gripes av frykt når det med ett blir seg bevisst å stå for Gud eller rettere kanskje når det opplever at Gud har trådt fram og står foran det. Frykten henger ikke bare sammen med at vi er små, begrensede skapninger, men først og fremst med at vi er syndere (sml. Jes. 6,5).
Men Jesus gikk ikke fra Peter. Det er et evangelium. Han reiste Peter opp. "Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker så de får leve." Den greske uttrykksmåten betyr at Peter skal fange mennesker levende, eller ta dem til fange og la dem leve. Kanskje er det brukt for å få fram at Jesus ikke vil ødelegge menneskeliv, men frelse, selv om omvendelsen jo betyr at det gamle mennesket dør og et nytt menneske oppstår. "Fyrst då kan for alvor du leva når han får deg fylgja på veg." (T. Bjerkrheim)
Peters erfaring denne dagen minner om det som skjedde med Jesaja i templet (Jes. 6). Da Jesaja trodde at han måtte dø, ble han ved en nær sagt sakramental handling frelst fra synden, og deretter sendte Herren han ut som sin profet. Løsningen var forlatelse grunnet på forsoning. Og Jesaja fikk seinere lov til å forkynne at Messias skulle komme og være det endegyldige sonofferet for våre synder (sml. Jes. 53).
Jesus vil bruke tilgitte syndere i sin tjeneste. Mennesker som selv er arresterte av Guds lov, men satt fri av Guds evangelium. "Fra nå av skal du ta mennesker til fange og la dem leve", sa han til Peter. Nettopp det ser vi at Peter gjør som apostel (sml. Apg. 2). Han stenger mennesker inne med lovens anklage og dom, men forkynner også evangeliet for dem og byr dem frihet ved omvendelse og dåp.
Episteltekst: 1Tim. 1,12-
12 Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, 13 meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro; 14 og vår Herres nåde ble overmåte stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
15 Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere. Av dem er jeg den første, 16 men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til forbilde for dem som skal tro på ham til evig liv.
17 Og den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.
Avsnittet kan deles i tre: Vitnesbyrd (v. 12-
Spotteren og forfølgeren Saulus fikk miskunn og ble i Kristus apostelen Paulus (v.
12-
Da Kristus åpenbarte seg for Saulus, så han i forfølgeren den apostel som han ved Guds nåde skulle bli (sml. Apg. 9,15). Paulus takker for at Kristus aktet sin tidligere fiende tro. Det greske ordet "pistos" kan nærme seg en titel: betrodd mann (sml. 1Kor. 7,25).
Spott, forfølgelse og vold (sml. Apg. 9,1f.4f; 22,4f.7f.19f; 26,9ff.14f) måtte vike
for tro og kjærlighet. Jesu nåde viste seg overstrømmende rik da Saulus tok imot
han som Herre og Messias. Ananias forkynte at Saulus skulle bli fylt av Den Hellige
Ånd. Straks etter sin dåp forkynte Saulus at Jesus er Guds Sønn. Og Saulus fikk stadig
større kraft. Se Apg. 9,17-
Uvitende og i vantro stod Saulus Kristus imot. Men da han kom til sannhets erkjennelse,
fikk han syndenes forlatelse. Peter kaller israelitter som i uvitenhet har krevd
at Jesus ble korsfestet, til å fatte et annet sinn og vende om (Apg. 3,13ff). Det
som kan stenge for omvendelsens mulighet, er forherdelse, ikke uvitenhet (sml. den
gammeltestamentlige skjelningen mellom synder med oppløftet hand og synder av vanvare,
4Mos. 15,22-
Fra det personlige vitnesbyrdet (martyria) går Paulus over til proklamasjonen av det kristne budskapet (kerygma). Kristus er synderes frelser, og Paulus' historie viser det (v. 15f). Troverdig og fullt verd å motta (sml. 4,9) er ordet at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere (sml. Mt 9,13; Jh 1,9; 3,19; 11,27; 12,46; 16,28; 18,37).
Også i v. 15 bruker apostelen det greske ordet "pistos", som her kan oversettes med troverdig. Uttrykket "pistos ho logos" (troverdig er ordet) forekommer i NT bare i pastoralbreva (1Tim. 1,15; 3,1; 4,9; 2Tim. 2,11; Tit. 3,8). Det kan dreie seg om sitater. "Når Paulus uttaler at ordet er "pistos", så sier han at det er en tro framstilling av Guds budskap" (G. W. Knight III).
Paulus kaller seg den første (protos) av syndere. Han var den fremste i synd eller den ledende blant syndere, ettersom han stod i spissen for forfølgelse av Kristus og hans menighet (sml. 1Kor. 15,9; Ef. 3,8). Men Kristus er langmodig (sml. 2Mos. 34,6; 4Mos. 14,18; Salme 86,15; 103,8; Joel 2,13; Jona 4,2; Rom. 2,4; 9,22; 1 Pet. 3,20), og "protosynderen" blir den demonstrasjonsbenådede. "Peter kan ha hatt 1Tim. 1,16 i tankene i 2Pet. 3,15 når han viser til at Paulus skriver om Herrens langmodighet med dem" (Knight).
Lovprisningen (doksologien) i v. 17 nevner hvem det er som lovprises, at han skal ha ære, og at det skal skje til evig tid, og slutter så med den hebraiske forsikringen Amen. Dette firfoldige mønstret er vanlig i nytestamentlige doksologier (sml. Rom. 1,25; 9,5; 11,36; Gal. 1,4f; Ef. 3,20f; Fil. 4,20). I slutten av brevet (6,15f) videreutfolder apostelen lovprisningen i 1,17.