Tekstgjennomgåelser for Pinsedag og 2. pinsedag 1999
Ved Ragnar Andersen
De ble alle fylt med Den Hellige Ånd
Pinsedag, 23. Mai
Evangelietekst: Jh 14,23-
23 Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Og ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg.
25 Dette har jeg talt til dere mens jeg er hos dere. 26 Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt, og minne dere om alt som jeg har sagt dere. 27 Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte bli forferdet, og ikke bli redd! 28 Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for Faderen er større enn jeg. 29 Og nå har jeg sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Hele frelseshistorien sikter mot at Gud skal bo hos sitt folk. GT ser fram mot det og viser det i tegn. NT forkynner det som åndelig virkelighet i den kristne menighet. I fullendelsen blir den usynlige virkelighet synlig, og den ytre tilværelsen vil gjenspegle Guds nærvær helt og fullt.
Den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd bor i den kristne menighet og i den enkelte kristne. Sml. v. 16f.20.23; Ef 2,20ff. Den Hellige Ånd er Faderens og Sønnens Ånd (sml. Rom. 8,9), men også selv en guddommelig person. Legg merke til at Jesus sier: "han (gresk: ekeinos) skal lære dere alt, ..." At Faderen på Sønnens bønn (v. 16) sender Ånden i Sønnens navn (v. 26), er ensbetydende med at Sønnen sender Ånden fra Faderen (15,26; 16,7). I vestkirken har vi fra gammelt av sagt at Ånden utgår fra både Faderen (15,26) og Sønnen (sml. 20,22).
Når Jesus i v. 28 sier at Faderen er større enn han, svarer det enten til at Jesus midlertidig var ringere enn englene (Hebr. 2,7), eller til hans menneskelige natur. Den athanasianske bekjennelsen lærer at han er "fullt ut Gud, fullt ut menneske ..., Faderen lik etter guddommeligheten, mindre enn Faderen etter menneskeligheten." Etter sin guddommelige natur er altså Kristus like stor som Faderen. For i treenigheten "er ikke noe før eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er innbyrdes like evige og like med hverandre", som den samme bekjennelsen lærer.
Helligånden forener Gud og hans folk. Ånden skaper troen ved evangeliet. Av troen springer kjærligheten ut, av kjærligheten lydigheten. Her finner vi løsningen på vårt helliggjørelsesproblem.
Jesus skiller mellom sant disippelskap og falskt disippelskap, mellom levende tro og død tro idet han retter søkelyset på om vi holder hans ord. Å holde Jesu ord er både å ta vare på det uten å forfalske det, og å leve etter det. Kjærlighet til Jesus er å ha et hjerte som så å si banker i takt med hans og former livet i samsvar med hans ord (sml. v. 15.21).
Gud elsker alle mennesker (sml. 3,16). Men på en særlig måte elsker han Jesu sanne disipler (sml. 14,21; 16,27). Guds og menneskers kjærlighet begrunner hverandre gjensidig i denne gode sirkel av kjærlighet, men Gud har initiativet. "Vi elsker fordi han elsket oss først", sier kjærlighetens apostel (1Jh 4,19).
Den Hellige Ånd har gitt hver eneste kristen et nytt hjerte, et mykt hjerte som er lydhørt for Guds ord. Han underviste apostlene, minnet dem om Jesu ord og vegledet dem til hele sannheten (v. 26; 16,12ff). Så kunne de selv forstå Jesu forkynnelse og gjerning og med autoritet og myndighet gi oss evangeliet. Som Jesus binder apostlene til hans egne ord, binder han oss til den apostoliske forkynnelse og lære. Der møter også vi hans ord, som i virkeligheten kommer fra Gud Fader (v. 24). Og Ordet er Åndens sverd (Ef 6,17).
Den Allmektige er med sine og virker gjennom sin menighet ved sin Ånd (sml. 15,26f; 16,7ff). Så rommer da også teksten løfte om fred og advarsel mot frykt (v. 27).
Det bibelske fredsbegrepet favner vidt. Det står for det å være i god behold, trygghet, harmoni, å ha det godt i det hele. Men fred er også noe som kan være der selv om freden ikke utfolder seg med alle sine sider og i alle sine nyanser. I sin grunn er freden et rett forhold mellom Gud og mennesker.
Den fred som verden gir, kan være at den lar dem være i fred som godtar verdens tenkning og levemåte. Men Jesus taler om en fred som er annerledes (sml. 16,33). Han har ved sin lidelse og død lagt det evig gyldige grunnlaget for at vi kan ha fred med Gud. Freden er først og fremst et fredsforhold. Det er fred mellom Gud og den som har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus, som er vår fred (Ef 2,14). Men freden må også få virke på vår personlighet. Jeg tror at slik som vi kan bade oss i sol i fint sommervær og bli brune på kroppen, slik kan vi senke oss ned i evangeliet og merke at freden får rom i vårt sinn.
Guds fred overgår all forstand og skal bevare hjerter og tanker i Kristus Jesus om vi lever i troens samfunn med Gud, i glede og bønn (se Fil 4,6f). Noen tolkere tenker seg at Jesus i v. 27 skjelner mellom freden som han etterlater disiplene gjennom forsoningsverket, og sin fred, som han selv vandret i og nå gir sine disipler. Idet Jesus nå gir løftet om fred, gjentar og understreker han så formaningen i v. 1a.
Prekentekst: Apg. 2,1-
1 Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. 2 Og det skjedde at det med ett kom en lyd fra himmelen som når en veldig storm farer fram, og fylte hele huset der de satt. 3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.
5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.
6 Da nå denne lyden kom, strømmet mengden sammen og ble forvirret fordi de hørte
dem tale enhver på sitt eget språk. 7 Og de ble ute av seg av undring og sa: Men
er ikke alle disse som taler, galileere? 8 Hvordan går det da til at enhver av oss
hører på vårt eget språk, som vi er født med? 9 Vi partere og medere og elamitter,
og vi som bor i Mesopotamia, i Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, 10 i Frygia og
Pamfylia, Egypt og områdene i Libya ved Kyrene, og vi tilreisende fra Roma, 11 både
jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere -
Pinsefesten ble feiret den femtiende dagen etter 15. nisan, som var dagen etter påskemåltidet (sml. 2Mos. 23,14.16; 3Mos. 23,15ff; 4Mos. 28,26ff; 5Mos. 16,9ff.16f). Jødene ofret brød bakt av årets første hvetehøst. Fra det andre århundret etter Kristi fødsel har jødene feiret pinse til minne om lovgivningen på Sinai, mens den kristne menighet feirer pinse til minne om Helligåndens komme på Sion.
Da morgenofferet ble båret fram i templet, var kanskje rundt 150 mennesker som trodde
på Jesus, samlet på samme sted (sml. 1,13-
Lyden som sammenliknes med lyden av en veldig storm, minner om lyden da Herren steg
ned på Sinai-
På tempelplassen foran Salomos buegang var det rikelig plass til en stor folkemengde.
Mange jøder som var oppvokst ute i diasporaen (atspredelsen), bodde nå i Jerusaem,
andre var kommet til høgtiden, både etniske jøder og proselytter. De mange folke-
Språkunderet er et motstykke til forvirringen i Babel (sml. 1Mos. 11,1ff). I Babel ville menneskene selv gjøre seg et navn, og de ble spredt. Men de som kaller på Herrens navn til frelse, blir samlet til ett i Kristus og Ånden.
Peters tale på pinsedagen sikter på at tilhørerne skal vende om og la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse og få Den Hellige Ånds gave (v. 38).
I den gamle pakt var det bare mennesker med særskilte oppgaver i Guds tjeneste som fikk Helligånden. Og uten Guds Ånd kan ikke vi mennesker virkeliggjøre målet med våre liv. Domsprofetene klaget over at det utvalgte folket brøt pakten med Gud. Og de så fram mot en ny pakt. Se Jer. 31 og Esek. 36. Harde steinhjerter ville være byttet ut med myke, levende kjøtthjerter. De så fram mot at Gud skulle utgyte sin Ånd over hele sitt paktsfolk (Joel 3,1f). Ånden gir visdom og forstand, råd og styrke, kunnskap om Herren og frykt for han (Jes. 11,2). Ånden gir lyst og vilje til det Gud ønsker og krever i sin lov. Slik frambringer den nye pakt et gudsfolk som den gamle pakt ikke kunne frambringe. Slik er pinseunderet den avgjørende og nødvendige avslutningen av det store paktsskiftet.
2. pinsedag, 24. Mai
Prekentekst: Jh 3,16-
16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. 17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårene Sønns navn.
19 Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. 20 For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset; 21 men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart, for de er gjort i Gud.
Menneskesønnen skal bli opphøyet til frelse og liv for den som tror, slik Moses opphøyet kopperslangen i ørkenen (v. 14f). Menneskesønnens opphøyelse begynner med den bokstavelige opphøyelsen på korset, i fornedrelsens dyp. Korset er for Jesus første trinn til tronen. Bak dette frelseshistoriske dramaet vil han at Nikodemus, som han taler til, skal se Guds kjærlighet.
Guds bunnløse kjærlighet til en syndig verden kommer på en særlig måte fram i at han gav sin enbårne Sønn (v. 16). Det står ikke: til verden, men det er naturlig å underforstå: for verden, inn i lidelse og død for verdens synder. I dette har vi et ugjendrivelig bevis på Guds kjærlighet, som vi kan klynge oss til, også om vi kan synes det er vanskelig å se Guds kjærlighet i en vond hverdag (sml.Rom. 5,8; 8,32; 1Jh 4,8ff).
At et menneske går fortapt, er et tap som Gud selv sørger over. For han elsker oss alle. Derfor skaffet han selv til veie forlik (2Kor. 5,18ff). Abraham var villig til å ofre sin sønn for den hellige Guds skyld, men han slapp å gjøre det (1Mos. 22). Men Gud måtte ofre sin enbårne Sønn for den syndige verdens skyld.
"Den lille bibel" inneholder en variant av en grunnsetning i Johannesevangeliet:
Den som tror, har evig liv (6,47). Vi finner grunnsetningen i en rekke variasjoner
i kap. 1 -
Troen står først og fremst i kontrast til vantroen. Skillet mellom livet og døden går mellom troens verden og vantroens verden (sml. 1Jh 5,11f). Men troen er mer enn vilkår for å ha evig liv. Troen er selv liv. Den springer ut av det livet den åpner for. Den er et Guds under.
Det er ingen motsetning i Jh mellom det at det nye livet blir mottatt ved troen, og det at det blir gitt ved sakramentene. I dåpen virker Helligånden og føder mennesket til evig liv (3,3ff). Ved denne suverene gudshandling går mennesket over fra verden til Gud. Og som åndelig menneske trenger den kristne det livgivende brødet som er kommet ned fra himmelen (6,51ff). Jesus lover evig liv i 6,54 til den som eter hans kjød og drikker hans blod, på samme måte som han i 6,47 lover evig liv til den som tror. Å tro på Jesus og å ete hans legeme og drikke hans blod i nattverden er to sider ved samme sak, eller sagt på en annen måte: Troen ytrer seg i at en søker Jesus i nattverden.
En gang skal Kristus komme for å dømme levende og døde, men først kom han til soning for verdens synder (1,29; 1Jh 2,2; 4,10), forat verden skulle bli frelst (v. 17). I NT blir begrepet frelse først og fremst brukt om frelse fra syndeskylden og fra Guds dom og fortapelsen. Jesus har sonet for hele verdens synder, men den enkelte må ta imot frelsen i tro. Det går et skille mellom dem som tror på Guds Sønns navn og blir frelst, og dem som trekker dommen ned over seg ved vantro (v. 18).
Tro og vantro svarer til gode og onde gjerninger. Vantroen kommer fra den syndige
natur (v. 19f), men troen kommer som en gave fra Gud. De som lever oppriktig innenfor
rammen av den gamle pakts gudsforhold, som Natanael (1,48[47]), er åpne for Jesus,
verdens lys (8,12). Det er nok i første rekke disse Jesus har i tankene i v. 21.
Faderen drar til Sønnen og gir mennesker til han (6,37.44f; 10,29; 17,6.9). Slik
fører han den oppriktige jøde fra den gammeltestamentlige forventning til den nytestamentlige
Kristus-