Tekstgjennomgåelser for 3. søndag etter påske, 25. april 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Framtida er begynt

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 43,16-19

 

16 Så sier Herren, han som gjorde vei i havet og sti i mektige vann, 17 han som lot vogner og hester, hær og krigsmakt dra ut - alle sammen ligger de der, de står ikke opp, de er slokt, som en veke sloknet de -:

18 Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! 19 Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.

 

Jes. 43,14 - 44,5 kan betraktes som det fjerde av 27 avsnitt i Jes. 40-66. Herren forkynner en ny frelse av bare nåde uten at folket har fortjent det. Den Gud som forlater synder, vil også utgyte sin Ånd og samle mennesker av alle folk til sitt utvalgte folk.

I v. 16f minner da profeten om at Herren fridde folket fra trellekår i Egypt gjennom store under. Havet delte seg så israelittene kunne dra tørrskodd gjennom, men den egyptiske krigsmakt druknet (sml. 2Mos. 14f).

Noen oversettelser forstår de hebraiske partisippformene i v. 16b-17a som nåtidsformer. Tanken er da at det Gud gjorde da han fridde Israel fra Egypt, er karakteristisk for hans gjerning. Han gjør veg i hav og sti i vann og lar sine fiender dra ut til ders egen undergang. Men beskrivelsen er nært knyttet til redningen gjennom Sivhavet (sml. "de forrige ting", v. 18), og den forestående frelsen på sin side beskrives her med ørken og ødemark, og ikke med hav eller sjø, som bakgrunn (43,19f; 44,3f). Dermed kan vi oversette med fortidsformer i v. 16b-17a.

Å komme i hu utfrielsen fra Egypt var israelittene forpliktet til. Påsken og de usyrede brøds høgtid hjalp dem til det (sml. 2Mos. 12). Men i v. 18f har vi en tilspisset, antitetisk tale som framhever den nye frelsen og retter blikket mot den. Slik er det også i NT. Den gamle pakt avløses av den nye (sml. epistelteksten). Kristus er det nye påskelammet (Jh 19,36; 1Kor. 5,7). Det er ikke bare utfrielsen fra eksilet i Babel (et eksil som for øvrig på profetens tid ennå hørte framtida til), men det er den messianske frelsen teksten har for øye. Frelseshistorien er en prosess, der Guds folk både i den gamle og den nye pakt lever i spenningen mellom oppfyllelse av løfter her og nå og forventningen om framtidig oppfyllelse, mellom et Alt Nå og et Ikke Ennå.

Immanuel (7,14) kommer for å frelse sitt folk fra deres synder (Mt 1,21) ved sin uskyldige lidelse og død (53,5ff). For sin egen skyld utsletter Herren sitt folks misgjerninger (43,25), idet han gjenføder det ved vann og Ånd (sml. 43,20; 44,3; Jh 3,5; Apg. 2,38f) og kaller også hedninger inn i sitt rike (sml. 44,5; Mt 28,18ff; Apg. 2,39). Vegen i ørkenen og strømmene i ødemarken (v. 19) er bilder på den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus samtidig som det er eksempler på nyskapelsen av jorda som både GT og NT ser fram mot.

 

Prekentekst: Jh 16,16-22

 

16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg.

17 Noen av hans disipler sa da til hverandre: Hva er dette han sier til oss: Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg; og: Jeg går til Faderen? 18 De sa da: Hva er dette han sier: Om en liten stund? Vi skjønner ikke hva han taler om.

19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa til dem: Er det dette dere drøfter med hverandre at jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg? 20 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og jamre dere, men verden skal glede seg; dere skal ha sorg, men deres sorg skal bli til glede! 21 Når kvinnen føder, har hun sorg, fordi hennes time er kommet, men når hun har født barnet, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. 22 Slik har også dere nå sorg, men jeg skal igjen se dere, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.

 

Etter vanlig språkbruk har vi i Jh 13 - 16 Jesu avskjedsstaler. Men Jesus tar ikke avskjed med disiplene i skjærtorsdagssamtalene. Bare for en liten stund skal han være borte for dem, så skal de se han igjen. Og han går til Faderen for å kunne være hos og med dem på en sterkere måte enn før.

I v. 16 kommer Jesus tilbake til sin nært forestående bortgang (sml. 13,33; 14,2; 16,5). Disiplene har umiddelbart reagert med sorg (v. 6). Men Jesus har talt om at hans bortgang er en nødvendig forutsetning for at han skal kunne sende Helligånden til dem (sml. 15,26; 16,7-15), og med det knytter han tilbake til løftene han har gitt dem i 14,16f.26. Nå legger han til at de også skal se han igjen etter en kort atskillelse og knytter tilbake til løftene i 14,18ff (sml. også 14,3.28).

Når Jesus, verdens lys (8,12; 9,5) forlater verden (sml. 12,35), blir lysets barn (12,36) tilbake (16,33; 17,11.15). Verden er død og kan ikke se han. Men lysets barn lever og ser han. Sml. 14,19. Imidlertid vil Jesus en liten stund være skjult også for disiplene.

Det disiplene ennå ikke skjønte (v. 17f), var nok især hvordan Jesus samtidig kunne si at de så snart igjen skulle se han, og at han skulle gå til Faderen og de ikke lenger skulle se han (v. 10; sml. 14,12.28).

Jesus, som visste hva noen av disiplene sa seg imellom, skildrer den sterke sorgen over hans grufulle død i kontrast til den gudfiendtlige verdens glede over å få han dømt og drept. Men han forsikrer også at sorgen skal bli til glede. Når han ikke sier at sorgen skal bli avløst av glede, men at disiplenes sorg skal bli til glede, er det vel nettopp fordi sorgen og gleden dypest sett har samme grunn: Jesu veg gjennom lidelse og død til herlighet og frelse for oss.

Uten å tale om sin egen sjelekamp og hva det kostet han selv å gå gjennom lidelsen og døden, sammenlikner Jesus disiplenes sorg med den fødende kvinnes kortvarige sorg. Enhver kvinne som bærer fram sitt barn, avbilder noe av evangeliets hemmelighet. Johannes kommer tilbake til denne billedbruken i Jh åp 1,5, der han kaller Jesus "den førstefødte av de døde".

I stedet for å si at disiplene skal se Jesus igjen, sier Jesus i v. 22 at han igjen skal se dem. Da skal deres hjerte kjenne en glede som ingen kan ta fra dem. Dette går i oppfyllelse alt samme dag som Jesus står opp fra de døde (20,20). Jesus viste seg for sine disipler en rekke ganger mellom oppstandelsen og himmelfarten, men i andre omgang er det nok tale om hans komme og nærvær i sin menighet så lenge verden står (sml. 1Jh 1,3f). Jesu disipler, som er forbundet med han i livsfellesskap (sml. 6,57; 14,19), de ser han. Troen ser at han kommer i ord og sakrament. Troen ser at han er tilstede ved Ånden i sin menighet og i den enkelte kristne.

Det er typisk i Jh at forløsningens presentiske side (dens Alt Nå) blir særlig framhevet uten at den futuriske side (dens Ikke Ennå) blir borte. Jesus går bort, men bare for en liten stund. Han kommer igjen, og det ikke først når han blir åpenbart i herlighet på den siste dag. Det er en hovedtanke i Johannesevangeliet at det evige livet i samfunn med Gud er en åndelig virkelighet i troen. På den siste dag skal den ytre virkeligheten imidlertid forvandles slik at den svarer til den åndelige virkeligheten. I mellomtida lever Jesu disipler både med en urokkelig glede over frelsen og samfunnet med Gud og med sorg over synden, kjødet og verden.

 

Episteltekst: Hebr. 13,12-16

 

12 derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket.

13 La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! 14 For vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende. 15 La oss da ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn! 16 Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! For slike offer har Gud velbehag i.

 

Hebreerbrevet vil formane og advare mot å gi opp troens strid i en situasjon hvor mange fristes til motløshet og til å gå tilbake til jødedom eller hedenskap. Teksten lar seg naturlig forstå som forkynnelse især for jødekristne i ei tid da de må velge mellom den kristne menighet og den jødiske synagogen.

En grunntanke i Hebreerbrevet er at den gamle pakt inneholder bilder på den nye. Sonofferne er bilder på det endegyldige sonofferet da Jesus ofret seg selv. Tabernakel og tempel taler om en himmelsk helligdom. Det historiske Jerusalem er bare en skygge av det himmelske Jerusalem. Det gamle har hatt sin tid. Nå er framtida begynt.

Den kristne menighet har et annet alter enn det som stod i tabernakel og tempel (v. 10). Forfatteren mener nok et alter i den himmelske helligdommen (sml. 8,1ff og 9,11f.24ff). Offerblodet ble i den gamle pakt båret fram på alteret i helligdommen om dyret enn ble slaktet og kroppen brent opp utenfor leiren (v. 11; sml. 3Mos. 16,27; 17,3ff). Dette er bilde på det som skulle skje da Jesus led døden utenfor Jerusalems port, men bar offerblodet inn i den himmelske helligdommen. Én gang for alle ofret Kristus seg selv til soning for våre synder. Og hans blod har helliget det folk som med han bærer vanæren utenfor leiren (sml. 10,10.14).

Vi har et alter, et sonoffer og et offermåltid. Ingen hadde lov til å ete av offerne på den store forsoningsdagen i den gamle pakt, men i brød og vin i nattverden eter og drikker vi det legemet og blodet som ble ofret én gang for alle. (Nattverdbordet som sådan er neppe tenkt som alter før hos Cyprian omkr. 250, og en slik tanke er nok en avsporing som danner grobunn for den romersk-katolske messeofferlæren.)

V. 13 er blitt tolket i ulike retninger. Uttrykksmåten synes å peke i retning av at jødekristne må bryte med den vantro synagogen. Sammenhengen med v. 14 synes imidlertid å peke i retning av at de kristne må bryte med verdslige bindinger idet de har det nye Jerusalem for øye. Men disse tolkninger utelukker slett ikke hverandre.

Forfatteren oppfordrer til å gå ut til Jesus. I den nye pakt er ikke Guds folk avhengig av et bestemt hellig sted på jorda, slik som i den gamle pakt (sml. Jh 4,21ff). Det er tale om å samles med Jesus i den nye pakts menighet, som åndelig sett har nådd det målet som den samtidig søker og lengter etter, og som skal bli synlig når han kommer i herlighet (sml. 12,22-24). Og det er tale om å bære den vanæren som Jesus bar da han ble forkastet, dømt og drept for vår skyld. Sml. 11,25f; 12,2f.

Når det himmelske Jerusalem beskrives som den kommende staden, må vi rekne med at det i denne uttrykksmåten ligger et Alt Nå og et Ikke Ennå. Alt nå er Guds folk åndelig i det himmelske Jerusalem (12,22), men ennå er ikke staden steget ned på den nye jord (sml. Jh åp 21). På liknende måte taler Hebreerbrevet også om Guds folk som kommer til å arve frelse (1,14), den kommende tidsalder (6,5) eller de kommende goder (9,11; 10,1). Guds folk ser mot ei framtid som alt er begynt. Det gjelder å holde ut tross all motgang og ha målet for øye (sml. 10,36ff).

I den nye pakt skal vi ikke bære fram slaktoffer, men lovprisningsoffer og gode gjerninger (v. 15f). Ved Jesus kan en tre fram for Gud (7,25). Sonofferet har han selv båret fram én gang for alle (7,27), men vi blir oppfordret til å bære fram for Gud lovprisning som takkoffer (sml. Salme 50,23; 107,22; 116,17) alltid, slik de levittiske prester alltid gikk inn i Det hellige og gjorde tjeneste (9,6). Det er Herren som skaper leppers grøde (Jes. 57,19) når troen svarer på frelsesverket med lovprisning av hans navn. Vi skal legge merke til at grunnteksten bruker verbet "homologein", som også brukes om å bekjenne. Kristen lovprisning er bekjennelse, og kristen trosbekjennelse er lovprisning.

Gode gjerninger og hjelp i trang er også ofre som behager Gud (v. 16). En kristen gjør gode gjerninger, ikke for å fortjene frelsen, men i takknemlighet for frelsen (sml. Ef 2,8-10). Grunntekstens ord "evpoiia" og "koinonia" betyr velgjørenhet og fellesskap. Ordet "koinonia" brukes i Apg. 2,42; 1Jh 1,3.6 og en rekke steder hos Paulus, både om de kristnes samfunn med Gud i Jesus Kristus og Den Hellige Ånd, og om fellesskapet mellom kristne. Det ligger her nær å nevne Rom. 15,26; 2Kor. 8,4; 9,13, som handler om at samfunnet mellom de kristne kommer til uttrykk i økonomisk hjelp til dem som trenger det. At Gud har behag i at de kristne gjør gode gjerninger og deler med dem som trenger det, minner f. eks. om Jesajas forkynnelse om den rette fasten (se Jes. 58,6f).