Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 5. søndag etter påske, 09. mai 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Bønn og svar i Jesu navn

 

Gammeltestamentlig tekst: Jer. 29,11-14a

 

11 For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi dere framtid og håp. 12 Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. 13 Og dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. 14a Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Og jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle de folk og alle de steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren,

 

Dette er utdrag av et brev profeten Jeremia sendte til de gjenlevende eldste, prestene, profetene og folket som den babylonske storkongen Nebukadnesar hadde ført bort til Babel ved de første deportasjonene i 597 og tidligere (sml. v. 1-3). Om bakgrunnen for brevet hører vi i v. 8f.15ff. Svikefulle forkynnere sa til de bortførte at de snart ville komme heim igjen. De preket redning uten bot, fred uten omvendelse. Men de var ikke sendt av Herren. Guds profet forkynte også fred, framtid og håp. Men han knyttet dette sammen med boten, med hjertenes omvendelse til Gud. Frihetens klokke skulle ringe, men først etter mange år hvor folket lærte å ydmyke seg og rope til Herren. Det var tale om en ny begynnelse. Dette er helt på linje med Moses' forkynnelse for israelittene før de gikk inn i det lovede landet (sml. 5Mosebok).

Jeremia nyttet høvet til å sende det profetiske brevet med kong Sidkias sendemenn (som trolig skulle forsikre Nebukadnesar om Sidkias lojalitet og kanskje betale tributt). Brevet, som begynner med v. 4, synes å slutte med v. 23.

Jeremia har i et syn sett at Herren begynner på nytt med de bortførte i Babel. Mens den delen av folket som er tilbake, er som svært dårlige fikener, er den delen som er bortført til Babel som svært gode fikener (kap. 24). De bortførte representerer folkets rest som vender om. Den nasjonale undergangen representerer det vendepunktet som beskrives i 3Mos. 26,40. I sin nød skal levningen av folket bekjenne sin misgjerning og sine fedres misgjerning.

Men folket må også erfare loven om sæd og høst og bøte for sin misgjerning. Det var ikke sant at det så snart skulle bli slutt på fangenskapet. Nei, sytti år må gå til ende (v. 10). Jerusalem og Juda befant seg på kanten av stupet (v. 16-19).

Herren tenker fredstanker om de bortførte (v. 11). Grunnteksten bruker her det kjente ordet "sjalom". Det kommer av et verb som betyr å være uskadd, hel, i god behold. Det er ikke bare fred i betydningen fravær av krig, men all den velferd, harmoni og lykke som dypest sett bare Herren kan gi, han som er "sjalom" (Dom. 6,24). I dyp forstand innebærer "sjalom" derfor også frelse. Fra folket i Juda hadde Herren tatt bort sin fred (16,5), men freden kommer tilbake gjennom et oppgjør med synden (se kap. 33).

Om de bortførte er i fremmed land, langt borte fra templet, kan Herren likevel høre deres bønner (v. 12f). Bare de søker han av hele sitt hjerte, skal han la seg finne av dem som deres nådige Gud, som oppfyller sine løfter til de botferdige. Slik lover også Moses i 5Mos. 4,29 at Israels rest skal finne Herren når de søker han av alt sitt hjerte og av all sin sjel.

Profeten Jeremia framholdt alltid at folkets grunnproblem ikke var av politisk natur, men at det var folkets onde, harde hjerte (sml. 7,24; 11,18; 13,10; 16,12). Jerusalems fall i 586 var uungåelig på grunn av folkets frafall fra Gud (sml. 25,1-11). Men Herrens pakt med David kunne ikke noe menneske rokke (sml. 33,20ff). Og ut av dommens, tuktens og straffens smeltedigel kryper det en ringe og lutret rest. Midt under krisen blir domsprofeten frelsesprofet. Han forkynner en ny begynnelse etter den nasjonale undergang. Messias skal stå fram (sml. 23,3-8) og en ny pakt bli opprettet (sml. 31,31-34).

Det er ikke politikken, men syndenes forlatelse som er nøkkelen til redningen. De falske profeter forkynner fred for de hardhjertede (23,17), men Jeremia forkynner fred for dem som omskjærer hjertet (sml. 4,4; 9,26; 5Mos. 10,16). Løsningen er at Herren selv omskjærer det (sml. 5Mos. 30,6), noe som skjer i den nye pakt (sml. Rom. 2,29).

 

Prekentekst: Jh 16,23b-28

 

23b Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, i mitt navn skal han gi dere det. 24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan bli fullkommen!

25 Dette har jeg talt til dere i bilder. Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i bilder, men fritt ut forkynne dere om Faderen. 26 På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. 27 For Faderen selv har dere kjær, fordi dere har fått meg kjær og trodd at jeg er utgått fra Gud. 28 Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.

 

Etter å ha lovt at disiplenes sorg skal bli til glede (v. 20-22), lover Jesus at de skal bli undervist slik at de ikke har noe å spørre han om, og at Faderen i kjærlighet skal oppfylle bønner de ber i Jesu navn.

Handskriftsituasjonen er usikker når det gjelder rekkefølgen mellom "i mitt navn" og "skal han gi dere". Men selv om en leser "i mitt navn" først, kan meningen være at bønnen blir oppfylt i Jesu navn: "i mitt navn skal han gi dere det." Bønner bedt i Jesu navn (v. 24) blir oppfylt i Jesu navn (v. 23). Som Faderen skal sende Den Hellige Ånd i Jesu navn (14,26), skal han oppfylle bønner fra disiplene i Jesu navn. Som Jesus oppfyller bønner bedt i hans navn (14,13f), gjør Faderen det også (15,16; 16,23ff).

Før Jesu time var kommet, var ikke disiplene begynt å be i hans navn. Men nå var timen kommet for hans herliggjørelse gjennom påskens, himmelfartens og pinsens frelseshistoriske hendelser. Nå skal disiplene be i hans navn.

Jesu navn er Guds navn, som Faderen har gitt Sønnen (sml. 17,11f; Fil. 2,9). Som det framgår av Mt 28,19, har Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd ett og samme navn. Den treenige Guds navn er Jahve (sml. 2Mos. 3,14f). Men Jesu navn Jahve er forklart i navnet Jesus: Jahve er frelse.

Å be i Jesu navn er da å tre fram for Gud på grunnlag av den frelse Jesus vant for oss på Golgata, i samfunn med Jesus og tro på han som frelser og forsoner og i kjærlighet til han og hans ord (sml. 15,7; 1Jh 3,22), for bønnen i Jesu navn er også en bønn etter Guds vilje (sml. 1Jh 5,14f). Den har dette så å si som et fortegn: Skje din vilje. Og den bønnen lover Jesus at Faderen vil oppfylle.

Den gleden Jesus nettopp har lovt disiplene (v. 20-22), skal de gjennom bønnen åpne seg for, så vil den bli dem til del i fullt mål. Sml. 15,11; 16,22; 17,13; 1Jh 1,4.

Samtalene skjærtorsdag går mot slutten. Jesus har talt i bilder. Det kommer en tid, og den er i ferd med å bryte fram (v. 29f), da Jesus skal fortelle disiplene åpent om Faderen (sml. 17,26). Trolig sammenfatter Jesus her sitt eget vitnesbyrd mellom oppstandelsen og himmelfarten (sml. 20,17.21) med den undervisning som Helligånden, som Faderen skal sende i Jesu navn, gir disiplene (sml. 14,26; 16,12-15). Her passer å minne om Luthers ord i Den store katekisme: "Vi kunne ikke erkjenne Faderens miskunnhet og nåde uten ved den Herre Kristus, som er det faderlige hjertes spegl. Uten dette spegl kan vi bare se en vred og forferdelig dommer. Men heller ikke om Kristus kan vi vite noe dersom det ikke ble åpenbart for oss ved Den Hellige Ånd."

V. 26b betyr vel at de ikke må forstå det slik at bønnen til Faderen i Jesu navn (v. 23f) først må rettes til Jesus, som så bringer den videre til Faderen. Bønnen kan rettes direkte til Faderen. I den nye pakt bor Faderen og Sønnen (14,23) og Den Hellige Ånd (14,16f) hos Guds barn, som ved Sønnen har adgang til Faderen i Ånden (Ef 2,18). En annen sak er at Jesus samtidig er forbeder for sine (sml. Rom. 8,34; 1Jh 2,1), slik også Helligånden er (Rom. 8,26f).

Som begrunnelse for den frie adgangen til Faderen som disiplene skal ha, oppgir Jesus at Faderen har dem kjær. Gud elsker verden, men på en særlig måte har han Jesu sanne disipler kjær. Det er mulig at vekslingen mellom de greske verbene "agapan" (3,16) og "filein" (16,27) antyder en forskjell mellom Guds kjærlighet til verden og hans kjærlighet til den kristne menighet, men i 14,21.23 er det verbet "agapan" som brukes, så i alt vesentlig brukes nok begrepene synonymt.

Faderens kjærlighet til disiplene blir igjen begrunnet med at de har Jesus kjær. Av Johannesevangeliet som helhet ser vi imidlertid at disiplenes kjærlighet bare er et svar på Faderens og Sønnens kjærlighet (jfr. 3,16; 13,1; 15,9.13, sml. 1Jh 4,10.19). Som vi i Johannesevangeliet hører om en gjensidig kjærlighet mellom Faderen og Sønnen (jfr. 3,35; 10,17; 14,31), hører vi om en gjensidig kjærlighet mellom guddommen og de sanne disipler (jfr. 14,21.23; 16,27).

Sammen med disiplenes kjærlighet nevner Jesus også deres tro på han. Troen og kjærligheten kan ikke skilles. Kristen kjærlighet er en konsekvens av troen, som følger med indre nødvendighet, for det er en side ved det liv som er lovt den som tror.

Som disiplene har trodd at mennesket Jesus er Guds evige Sønn, som er sendt til verden, så skal de også vite at når han nå forlater verden, så går han til Faderen (sml. 13,1.3; 20,17). Om betydningen av dette taler Jesus en rekke ganger skjærtorsdag. Se 14,2f.12-17.26.28; 15,26; 16,7-15; 17,5.20-26. Det store paktsskiftet fullbyrdes. Ved Ånden vil Faderen og Sønnen bo hos sitt folk.

 

Episteltekst: Ef 3,14-21

 

14 Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15 som hele farshuset i himlene og på jorden har sitt navn fra, 16 at han etter sin herlighets rikdom må gi dere å styrkes med kraft ved hans Ånd i deres indre menneske, 17 at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, 18 så dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte sammen med alle de hellige hva bredden og lengden og høyden og dybden er, 19 og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår kunnskapen, for at dere kan fylles til all Guds fylde.

20 Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss, 21 ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.

 

I v. 14 kommer apostelen tilbake til utgangspunktet i v. 1. Fordi det er slik som apostelen har skrevet i kap. 2 og kommer tilbake til i kap. 3, at hedningene har fått adgang til Faderen sammen med Israels barn - ved Jesus Kristus og i Den Hellige Ånd, bøyer Paulus sine knær for de hedningekristnes skyld.

Paulus kaster seg på knærne. Mens bønn i stående stilling med løftede hender (sml. 1Tim. 2,8) naturlig uttrykker tillit og frimodighet, uttrykker bønn på knærne ydmyk bevissthet om å være for den hellige Guds åsyn (sml. Fil. 2,10).

I overenstemmelse med Jesu undervisning (Mt 6,9; Jh 15,16; 16,23) kan Paulus rette sin bønn til Faderen.

Det synes som de fleste oversettelser er nokså frie i v. 15. New King James Version kommer grunnteksten ganske nær med "from whom the whole family in heaven and earth is named". Men hva betyr "pasa patria"? "Patria" er familie, ætt, stamme, folk, mennesker som stammer fra samme far (pater). "Pasa" betyr enhver eller hele. Jeg har valgt å oversette "pasa patria" med "hele farshuset". Jeg tror Paulus som hedningenes apostel med dette uttrykket taler om alle Guds engler i himmelen og menneskeslekten som et hele. Og at vi finner en nøkkel i Areopagos-talen, se Apg. 17,26-28. Gud er alles Far (4,6; sml. Lk 3,38; 1Mos. 5; 10). I det ligger et sterkt omvendelsesmotiv (Apg. 17,29-31).

Apostelen ber om at Gud må vise sin rike herlighet ved å la de hedningekristne bli styrket ved Den Hellige Ånd (v. 16). Det er Guds Ånd som tilfører de troende kraft i det indre mennesket. Augustin har sikkert forstått Paulus rett når han sier at det ytre og det indre mennesket er ett og det samme. Det er skapt av Gud, men det falt i synd, og nyskapelsen skjer først av det indre mennesket, deretter av det ytre i oppstandelsen.

Parallellt med bønnen om styrke ved Den Hellige Ånd står bønnen om at Kristus må bo i de hedningekristnes hjerter. De to parallelle bønnene uttrykker visstnok to sider av samme sak. Når Ånden ved evangeliet styrker mennesker, åpner de seg i troen for Kristus.

Som følge av dette vil de være rotfestet som trær og grunnfestet som hus når det gjelder kjærlighet. Likeså vil de bli istand til å fatte hva bredden og lengden og dybden og høyden er. Taler apostelen med dette om det mysterium han nevner i v. 9? Eller er det håpet i det hele (sml. 1,18) han tenker på, etterat han nettopp har nevnt troen og kjærligheten? Kanskje det er visdommens dimensjoner (sml. Job 11,5-9). V. 19 er nært knyttet til v. 18. Stort er det å vokse i kunnskap og forstand. Større er det å kjenne Kristi kjærlighet og være kjent av han (sml. 1Kor. 13,8-13).

Når de troende kjenner Kristi kjærlighet, vil Gud fylle dem slik han fylte templet med sitt nådige nærvær, men på en ny og inderligere måte. Gud fyller Kristus (Kol. 1,19; 2,9), og han vil også i Kristus fylle menigheten, som slik er Kristi fylde (sml. 1,23; 4,10).

Vi kan si at temaet i appstelens bønn er at de hedningekristne må bygges opp sammen med de jødekristne til en Guds bolig i Ånden (sml. 2,22).

Som avslutning på kapitlet og på hele første hoveddel av Efeserbrevet kommer lovprisningen i v. 20f. Alt er mulig for den Gud som apostelen har lært å kjenne, som han forkynner, og som han ber til.