"Vær velsignet legem såret, som har verdens synder båret! Vær velsignet dyre blod!"

 

Tekstgjennomgåelser ved Ragnar Andersen

 

Skjærtorsdag, 01. april 1999

Prekentekst: Jh 6,52-65

 

52 Jødene trettet nå med hverandre og sa: Hvordan kan han gi oss sitt kjød å ete?

53 Jesus sa da til dem. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. 54 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag. 55 For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannet drikke. 56 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. 57 Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg. 58 Dette er brødet som er kommet ned fra himmelen; ikke slik som fedrene åt, og døde. Den som eter dette brødet, skal leve i evighet.

59 Dette sa han mens han lærte i en synagoge i Kapernaum.

60 Mange av hans disipler som hørte dette, sa nå: Denne talen er hard. Hvem kan høre den?

61 Men da Jesus visste med seg selv at hans disipler knurret over dette, sa han til dem: Volder dette dere anstøt? 62 Om dere nå ser Menneskesønnen stige opp der han var før? 63 Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. Ordene som jeg har talt til dere, er ånd og er liv. 64 Men det er noen av dere som ikke tror.

For Jesus visste fra begynnelsen av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham. 65 Og han sa: Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen.

 

Teksten er blitt tolket svært forskjellig gjennom tidene. I oldkirken ble Jh 6,51/51c-58 vanligvis oppfattet som en forkynnelse av nattverden, som Jesus innstiftet året etter. Og i våre dager synes det som de aller fleste fortolkere er enige om at v. 51-58 sikter til nattverden. Jeg tror at dette er rett.

Jesus innstiftet nattverden under et påskemåltid i Jerusalem. Den foregående påsken (v. 4) talte han i Galilea om seg selv som livsens brød og uttalte gåtefulle ord om nattverdens nøvendighet. Nattverden skimtes i tidligere deler av kapitlet, men trer i forgrunnen i v. 51-58.

Fra omtalen av seg selv som livets brød går Jesus over til å tale om sitt kjød som dette brødet (v. 51). Sitt kjød vil han gi for verdens liv, nemlig som sonoffer for verdens synd (sml. 1,29.36).

På jødenes undring skjerper Jesus sitt utsagn ved å benekte at de har liv i seg dersom de ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod. Vi har nemlig ikke liv dersom vi ikke står i et stadig mottakerforhold overfor Gud. Og Gud skjenker livet gjennom Sønnen (sml. 3,14ff; 5,24.39f). I nattverden skjenker Sønnen sitt ofrede kjød og blod, som er livsnødvendig mat og drikke.

Etter det nektende utsagnet i v. 53 sier Jesus positivt i v. 54 at den som eter hans kjød og drikker hans blod, har evig liv, og Jesus skal oppreise han på den ytterste dag (sml. v. 39f.44). Men som nattverden skimtes bak v. 26-50, er troen underforstått i v. 51-58. Det er døpte menneskers troende nattverdnytelse teksten taler om. Det å tro og det å motta nattverden er to sider av samme sak (sml. v. 47 med v. 54a og v. 40 med hele v. 54).

Det evige livet består i et personlig og inderlig fellesskap med Jesus (v. 56; sml. 15,4; 1Jh 3,24). Og nattverden er nødvendig for å bli i Jesus.

V. 57 framhever Sønnens livgivende gjerning som temaet i avsnittet. Faderen har liv i seg selv (5,26). Han har gitt Sønnen å ha liv i seg selv (5,26). Sønnen gir mennesker å ha liv i seg selv (5,21; 6,53). Den som eter Sønnen, skal leve ved han.

V. 58 oppsummerer både nattverd-avsnittet og hele talen om Jesus som livets brød. Guds brød som gir verden liv, og som mottas i tro, er Menneskesønnens kjød, som skjenkes reelt sakramentalt i nattverden. Troen ytrer seg i at en søker Herren i nattverden.

På tilsvarende måte som Jh 3,3ff betoner dåpens nødvendighet, betoner Jh 6,51ff nattverdens nødvendighet. Den døpte trenger nattverden. En nattverdløs kristendomsform er i det hele fremmed og ukjent for NT (sml. 1Kor. 10,17).

Jesus minner sine knurrende disipler om at han er Menneskesønnen, som er kommet ovenfra (3,13), og derfor også kan være livets brød fra himmelen. Tanken i v. 62 kan nok være at muligheten til å bli født ovenfra og få Ånden ligger i å se med troens blikk at Jesus stiger opp der han var før (sml. Apg. 2,32ff). Da kan vi ha en sakprofeti i historien om Elias og Elisa, sml. 2Kong. 2,9f.

Forholdet mellom Jesu ord i v. 51-58 og hans ord i v. 61-63 er svært omdiskutert. Zwingli baserte sin motstand mot læren om realpresensen på sin oppfatning av v. 63. Men hva betyr "kjødet" her? Ettersom det er tale om motsetningen mellom Ånden og kjødet, må vel v. 63 ses i lys av 3,6. Det står da i 6,63 heller ikke "mitt kjød", som i v. 51.54.55.56, men "kjødet", som i 3,6. Grunntanken synes å være den samme begge steder. Det svake og syndige menneske kan ikke frambringe evig liv. Men Ånden føder mennesker til Guds rike og gjør døde levende (sml. 2Kor. 3,6). Jesu ord er ånd og liv (v. 63), det evige livets ord (v. 68), og ved Ånden og ordet drar Faderen mennesker til Sønnen (sml. v. 37.44f).

 

Langfredag, 02. april 1999

 

Prekenteksten er vår Herres Jesu Kristi lidelseshistorie slik vi leser den i Lk 22,39 - 23,46. Da teksten er så lang, trykkes den ikke her, men leseren oppfordres til selv å finne den fram i Bibelen.

 

22,39-53 I Getsemane

 

Disiplene er i fare. De har holdt ut med Jesus i hans prøvelser (v. 28), men må nå be om ikke å komme i fristelse (v. 40). Men de flyktet istedet i sorgen til søvnen.

Den vanlige bønnestillingen var stående, og at Jesus faller på kne taler om nød og ydmykhet overfor Faderen.

Jesus måtte drikke vredens kalk (sml. Jes. 51,17) om vi skulle kunne drikke frelsens kalk (sml. Salme 116,13; Lk 22,20).

V. 43f er teksthistorisk usikre, men det er vel lettere å tro at disse to vers som i så utpreget grad framstiller Guds Sønn i menneskelig svakhet, er blitt "strøket", enn at noen senere skulle ha tilføyd dem. Et under skjer ved inngangen til Jesu lidelse. Som en hilsen fra hans himmelske heim kommer en engel til syne for å styrke han. Om den intense bønnekampen se også Hebr. 5,7.

En av disiplene er gått over til fienden. I mørket identifiserer han Jesus med et vennskapstegn, men hykleriet blottstilles. Jesus avviser Peters (Jh 18,10) forsvarsinitiativ, og et nytt under skjer. Jesus leger det avkuttede øret.

Yppersteprester, høvedsmenn over tempelvakten, og eldste står mot Israels konge. Og han blottstiller deres blindhet.

 

22,54-71 I yppersteprestens gård og for det høye rådet

 

Mørket rår (v. 53) og Peter faller i fristelse. Han hadde vært nidkjær og overmodig (v. 33). Den skjønnsomheten han kunne ha vunnet gjennom bønn i Getsemane, hadde han ikke. Så falt han for fristelsen til å gripe til sverd. Deretter forsvant nidkjærheten og frimodet. I yppersteprestens gård ble han stilt på prøve tre ganger, og han falt hver gang, som Jesus hadde forutsagt (v. 34).

Forskjellen på Peter og forræderen Judas ligger ikke så mye i det ytre. Fornektelse er dypt alvorlig (12,9). Men mens vi hører at Peter angret og fikk tro seg tilgitt, hører vi at Judas angret og begikk selvmord. Vi skal ikke være overmodige, men våke og be. Men det finnes tilgivelse også for frafall og fornektelse (sml. Jer. 3,12ff).

Jesus hadde flere ganger forutsagt sin lidelse, død og oppstandelse og talt helt konkret om det (sml. 9,22.44; 18,31ff). Mens konkrete forutsigelser i 18,32 og 22,34 gikk i oppfyllelse i samme stund, spurte de vantro vaktene etter bevis på at Jesus var profet.

I forhøret for synedriet er Jesus tilbakeholdende i forhold til titelen Messias, som i jødedommen var sterkt nasjonalpolitisk ladet. Som så mange ganger ellers omtaler han seg som Menneskesønnen, nemlig den himmelske, ja, guddommelige skikkelsen som Daniel så komme med himmelens skyer og få herredømme, ære og rike. Men når han sier at Menneskesønnen nå skal sitte ved Guds krafts høyre hand, knytter han Dan. 7,13f sammen med Davids ord i Salme 110,1, som han tidligere har omtalt som en Messias-profeti (20,41ff). Til sist bekrefter han at i dette ligger at han ikke bare er en konge av Davids ætt, men at han er Guds Sønn (sml. Mk 14,62). Han ble dømt av synedriet for sin bevissthet om dette (sml. Jh 19,7).

 

23,1-25 For Pilatus og Herodes

 

Romerne nektet jødene å eksekvere dødsdommer, og derfor måtte dommen stadfestes av landshøvdingen i Judea. Leseren vet at anklagen om keiserskatten er falsk (sml. 20,20ff). Pilatus' spørsmål i v. 3 er en politisk utgave av det religiøse spørsmålet i 22,67. Av Jh 18,33ff vet vi at Pilatus hadde en samtale med Jesus inne i borgen. Konklusjonen er at Jesus er uskyldig. Tre ganger hører vi Pilatus fastholde det, i Lk (v. 4.14.22), som i Jh (Jh 18,38; 19,4.6).

Pilatus øynet en mulighet til å få hjelp i den pressede situasjonen ved å sende Jesus til Herodes Antipas, som var tetrark av Galilea og Perea, og også oppholdt seg i Jerusalem på dette tidspunktet.

Det er ikke sikkert at Pilatus prøvde å vri seg ut av saken, det er kanskje mer trolig at han vil konsultere Herodes, som var mer inne i jødiske forhold, på liknende måte som Festus og Herodes Agrippa II utvekslet tanker om Paulus (Apg. 25 - 26).

Jesus opplot ikke sin munn (sml. Jes. 53,7). Heller ikke Herodes fant anklagene holdbare. To verdslige myndigheter fant altså at Jesus var uskyldig. Men fyrsten som hadde latt døperen halshogge, viste forakt for Davids sønn og herre. Samtidig oppfattet han visstnok Pilatus' henvisning til seg som en forsonende handling dem imellom.

Etter å ha hørt Herodes' votum kaller landshøvdingen synedriet til seg og redegjør for hva de begge er kommet til: Jesus kan ikke dømmes til døden, og han er heller ikke skyldig i noe av det han er anklaget for. Men Pilatus vil refse han, enten det er for å skremme han fra å opptre offentlig, eller bare fordi han vil stagge synedriet.

Mengden som langfredag roper "Korsfest!" og krever Barrabas fri, kan ikke uten videre oppfattes som den samme mengden som palmesøndag hyllet Jesus. Først og fremst er det nok nå folk fra øvrebyen i Jerusalem, som er hisset opp av synedriet. Det oppfattet Jesus som en langt større trussel mot Jerusalems relative selvstendighet (sml. Jh 11,47ff).

Pilatus hadde vilje til å gi Jesus fri (v. 20), men ikke styrke til å stå imot presset. Det er da heller ikke ved sin strafferett, men ved sin økonomiske lovgivning romerretten har vunnet ry.

 

23,26-46 Korsfestelse og død

 

Forut for korsfestelsen gikk en grusom hudstrykning (sml. Mt 27,26 par.), men Lukas nevner den i høyden indirekte. Han unnlater også å nevne soldatenes hån. Lk og Jh framhever synedriets og jødenes ansvar for justismordet. Men det skal ikke gi grunnlag for antisemittisme. I Apg. 4,27f gir Peter og Johannes følgende perspektiv på det som skjer: "I denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje."

Når det står at korset ble lagt på Simon fra Kyrene, kan vi tenke oss at Jesus etter den lange, smertelige våkenatta har segnet under byrden av bjelken.

Lk forteller nærmere om Jesu gang til Golgata. Jesu lidelse kaller på medlidenhet. Men selv lærer han oss å sørge over våre synder. Som han selv har grått over Jerusalem (sml. 19,41ff), kaller han kvinnene fra byen til å gråte over seg selv og sine barn. Er Jesus det grønne tre (sml. Jes. 11,1), er Jerusalem under synedriets ledelse det tørre (sml. 3,9). Førti år seinere var undergangen, som Jesus forutsa, et faktum.

"Korsfestelsen er holdt for den forferdeligste tortur mennesker har funnet på," skriver O. Modalsli. Romerne brukte den på slaver og opprørere, men ikke på romerske borgere. Jesus ble korsfestet mellom to ugjerningsmenn, to røvere (Matt. 27,38 / Mark. 15,27). Jes. 53,12 går i oppfyllelse.

Første del av v. 34 er teksthistorisk usikkert, men ikke usannsynlig (sml. Jes. 53,12; Apg. 7,60).

Soldatene skulle ha den dømtes klær, om de enn måtte la han beholde et lendeklede i Israel. Det gikk som det står i Salme 22,19 (se Joh. 19,23f).

Skulle vi kunne bli frelst, måtte Jesus gi sitt liv (24,25ff.44ff). Det svarte ikke til den populære oppfatningen om Messias. Men det svarte til profetiene om han (se Jes. 53). Også da han hang på korset, ble Jesus spottet.

Den botferdige røverens bønn i v. 42 er vel en bønn om barmhjertighet når Jesus kommer igjen i herlighet. Men Jesus lover at røveren skal få være med han i paradis samme dag. Paradis betyr hage og er et lånord fra persisk. Hagen som ble stengt etter syndefallet, finnes i himmelsk form hos Gud (Jh åp 2,7), i den tredje himmel (2Kor. 12,2ff). Her får den frelste være med Kristus etter døden (sml. Fil. 1,23). Røveren ble virkelig omvendt på det siste. Mt 27,44 / Mk 15,32 sier at røverne hånte Jesus. Den ene må altså ha snudd om mens han hang på korset.

Midt på dagen kom det mørke (sml. Joel 3,4) over hele landet. Det kan være tegn både på dommen over verden (Joh. 12,31) og dommen som rammet Jesus i vårt sted. At forhenget i templet revnet, kan være forvarsel om templets ødeleggelse i år 70. Men hvis det er forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste, er det vel heller tegn på at en ny og levende veg ved Jesu død er åpnet til Guds nådes trone (sml. Hebr. 10,19ff).

Jesus ropte: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" Det minner om Salme 31,6a, som ble brukt i en jødisk kveldsbønn. Som Jesus trygt overgav sin ånd i Faderens hender på korset, overgav Stefanus, da han ble steinet, sin ånd i Jesu hender (sml. Apg. 7,59f).

Samtidig som Jesus gjennomlever den dype menneskelige lidelsen, oppfyller han Guds plan. Jesu lidelse og død var stedfortredende straffelidelse (sml. Jes. 53). Jesus er den lidende Herrens tjener (Apg. 8,32ff; 1Pet. 2,21ff), han er Guds lam, som døde til soning for hele verdens synder (Jh 1,29; 1Jh 2,2), han kom under forbannelse for vår skyld (Gal. 3,13), han er ypperstepresten som ofret seg selv én gang for alle (Hebr. 9,11ff). Dette er kjernen i langfredagsbudskapet.

Jesus gikk inn under Guds krav og Guds vrede for å berge oss som fortjente Guds vrede fordi vi ikke oppfylte Guds krav. Jesu død var ikke et nederlag, men en seier, en soningsdød etter Guds plan. Oppstandelsen påskemorgen er det sentrale historiske beviset på det.