Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 1. søndag etter påske, 11. april 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Seier over synd og død

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 43,10-13

 

10 Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er han. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. 11 Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser. 12 Jeg har forkynt og frelst og kunngjort, og det var ingen fremmed blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud. 13 Endog fra dag ble til, er jeg han; og ingen river ut av min hånd. Jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?

 

Idet troen på den ene sanne Gud er truet av oversvømmelse av hedenskap og avgudsdyrkelse (sml. kap. 41), kaller Herren sitt folk til å vitne om at han har vist seg troverdig og allmektig. Sml. 44,7f. Herrens vitner skal vise at han er rettferdig. De falske guder har ingen vitner som kan vise at de er det (sml. v. 9).

Folket skal kjenne, tro og forstå. Herren er enestående. Han er den som han er, den ene sanne Gud. Det er ingen som han, verken før han, ved sida av han eller etter han. Han har forkynt, frelst og kunngjort. Hans guddommelige forutviten og hans guddommelige makt til å gjøre under, allvitenheten og allmakten korresponderer med hverandre.

Troen er basert på Israels erfaring av Herrens forutviten, makt og trofasthet, altså på folkets kjennskap til han, en erfaring som leder til forståelse. Tro, viten og erkjennelse er sider ved samme sak. Sml. (Jh 6,69).

Gjenstand for erkjennelsen uttrykkes i v. 10 slik: "at jeg er han" (hebraisk: ki-'ani hu'). Den samme hebraiske uttrykksmåten finner vi i 41,4; 43,10; 43,13; 46,4; 48,12. Likeså i 5Mos. 32,39, der Herren sier: "Nå ser dere at jeg, jeg er han, og at det ingen Gud er foruten meg." I bekjennelsens form lyder det i Salme 102,28: "Men du er han". Og motsatt kan fornektelse av Herren uttrykkes med "Han er ikke" (Jer. 5,12).

Den som taler til sitt utvalgte folk, er Jahve, som er den som han er (sml. 2Mos. 3,14). Bare han kan frelse mennesker som er kommet under hans dom for deres synders skyld (sml. 42,24f). Herren har alltid vist at han er troverdig. Han har satt handling bak sitt ord. Se v. 12. Han fyller begrepet Gud (hebr.: 'El) med mening (sml. 1Mos. 33,20). Dette kan Israel selv bevitne, og Herren kaller nå folket til å tro løftene om en ny og stor frelse.

Hvorfor vek soldatene tilbake og falt til jorden da Jesus sa "Jeg er" (Jh 18,5ff), om ikke det var Gud i menneskeskikkelse som presenterte seg? Men han som er den som han er, åpenbarer seg først og sist som frelsens Gud. Guds navn Jahve er åpenbart i Sønnens navn Jesus: Jahve er frelse.

I sin avskjedssang i 5Mos. 32 vil Moses forkynne Jahves navn (5Mos. 32,3). Og innholdet i sangen går langt på veg ut på det samme som innholdet i denne delen av Jesaja-boka. Herren er den eneste sanne Gud. Han har vist seg trofast mot et troløst folk, han har straffet det, og han vil igjen forløse det. 5Mos. 32,39 taler om Guds dobbelte verk i dom og frelse (sml. 1Sam. 2,6ff). At Herren er den eneste frelser er et gjennomgangstema i denne delen av Jesaja-boka (sml. 43,3.11; 45,15; 49,26; 60,16; 63,8). Både Moses og Jesaja framstiller avgudsdyrkelsen som nytteløs dårskap. Herren er den eneste sanne Gud (sml. 5Mos. 4,35; 32,39; Jes. 45,14). Orda om at ingen river ut av Herrens hand (v. 13), finner vi også i 5Mos. 32,39. Når Herren gjenløser og frelser sitt folk, kan ingen makt i verden omstøte det. Sml. Jh 10,28-30.

Det innledende uttrykket i v. 13 ("gam-mijjom") kan bety: Endog fra den evige begynnelsen. Herren har bestandig vært den som han er, og han vil være det for evig. Sml. den guddommelige erklæringen i 44,6: "Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud." Under tvil har jeg fulgt 1930-oversettelsen, som har "Endog fra dag blev til". Men betyr "mijjom" i Esek. 48,35 deretter, kan det her i Jes. 43,13 bety heretter. Da rettes blikket framover, og vi kan oversette slik: "Også heretter er jeg han" osv.

 

Prekentekst: Jh 20,19-31

 

19 Da det nå var blitt kveld den dagen, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 20 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren.

21 Han sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. 22 Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! 23 Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

24 Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. 25 De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg slett ikke tro.

26 Og åtte dager deretter var hans disipler igjen inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere! 27 Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende! 28 Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! 29 Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.

30 Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øyne, tegn som ikke er nedskrevet i denne bok. 31 Men disse er nedskrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

 

Etter oppstandelsen hadde Jesu legeme nye egenskaper. Som lys kan gå gjennom glass, kan Jesus komme gjennom lukkede dører. Med ett var han midt iblant sine disipler (sml. Mt 18,20) og tilsa dem fred (sml. 14,27; 16,33).

Men oppstandelseslegemet lot seg identifisere som den korsfestedes legeme. Hendene hadde vært naglet til korset (sml. v. 27), og et spyd var blitt stukket i hans side (sml. 19,34; 20,25). Gjensynet med Jesus uløste glede (sml. 16,20-22). Den korsfestede og oppstandne vendte situasjonen fra frykt til fred og fra sorg til glede.

Disiplene skal fortsette Jesu gjerning (sml. 14,12). Som Faderen har sendt Sønnen, sender Sønnen disiplene (17,18; sml. Mt 28,18-20; Mk 16,15). Men de kan ikke gå i egen kraft. Faderen og Sønnen sender dem Den Hellige Ånd.

Som Jesus gav disiplene sitt legemes og blods sakrament før han led og døde på korset, bød han dem å ta imot Den Hellige Ånd før han fór opp til himmelen. Men om disiplene straks kunne ta imot Ånden, eller om de først kunne det på pinsedagen, kan det være ulike oppfatninger om. En kunne tenke at Jesus taler om en foreløpig åndsmeddelelse. Men da han tidligere klart har talt om at han skal sende Ånden fra Faderen når han er gått bort, ligger det nok nærmere å forstå Jesu ord i v. 22 som en sterk stadfestelse av løftet om Helligånden (sml. 7,38f; 14,16f.26; 15,26; 16,7ff). Det store paktsskiftet fra den gamle til den nye pakt er i gang, og det fullbyrdes pinsedag.

At Jesus åndet på disiplene, er vel et lett forståelig tegn på at Den Hellige Ånd er Kristi Ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen. Det minner nok også om at Ånden og Ordet virker sammen (sml. 6,63; Ef 6,17).

Jesu menighet er mottaker av himlenes rike, forløsningsriket som med Jesus er kommet fra himmel til jord. Og nøklene til dette riket passer både på jorda og i himmelen. Peter fikk nøklene med fullmakt til å binde og løse (Mt 16,19). Den samme myndighet fikk alle apostlene (Mt 18,18; Jh 20.23). Den menigheten som har fått himmelrikets nøkler, har også fått Helligånden og skal med kjærlighet, visdom og skjønnsomhet forkynne loven og evangeliet slik at uomvendte blir arrestert og botferdige blir trøstet. Nøklemakten er en myndighet som følger evangeliet. Og hva annet kan denne makten være enn den myndighet Ordets tjenere har til å holde himmelen lukket og helvetet åpent for den som ikke vil omvende seg, og til å holde helvetet lukket og himmelen åpen for den som angrer og tror? Se Lk 24,47.

Disippelkollegiet omtales som de tolv (v. 24). De representerer Israels rest og svarer til Israels tolv stammer (Mt 19,28). Judas' Iskariots plass gikk da også til Mattias (Apg. 1,15ff), og dermed ble tolvtallet fullt. Verken Judas Iskariot eller Tomas (sml. 11,16; 14,5) var med da Jesus møtte disiplene om kvelden etterat han var oppstått.

De tolv var ikke offer for en kollektiv psykose. De var ikke disponert for ønsketenkning og innbilninger. Det skulle sterke beviser til før de var overbevist om at Jesus var i live. Lukas, som også beretter om møtet med den oppstandne første kvelden, går nærmere inn på hvordan Jesus overbeviste dem først ved å vise seg for dem så de ikke kunne nekte for at det var han, og så ved å ete for deres øyne (Lk 24,36ff). Men de andres beretning var ikke nok for Tomas, som ikke var til stede.

Åtte dager etter vil nok si den åttende dag etter, som igjen var den første dag i uka. Johannes synes "å ville peke på den oppstandnes utmerkelse av søndagen som de kristnes samlingsdag", sier Olaf Moe. Igjen er disiplene samlet bak lukkede dører. Igjen står Jesus med ett midt iblant dem og lyser fred over dem. Og nå viser det seg at han vet hva Tomas hadde sagt. Det er ikke sikkert at Tomas lengre følte behov for å kjenne på Jesu hender og side, men nå kunne alle elleve konstatere at den oppstandne var til å se og ta og føle på (sml. Lk 24,39; 1Jh 1,1).

Tomas bryter ut i bekjennelsen "Min Herre og min Gud!" Dermed sier han ikke bare at det er den korsfestede som nå viser seg levende midt blant disiplene, men at Jesus er Israels Gud (sml. Jh åp 4,11). Og som helhet sikter Johannesevangeliet på å framkalle og styrke den troen som Tomas bekjenner i v. 28. I begynnelsen (1,1), midten (10,30) og slutten (20,28) finner vi klare utsagn om Jesu guddom, og på mange måter viser evangeliet ellers at Jesus er sann Gud av samme vesen som Faderen, som den nikenske bekjennelsen sier. Og Johannes skriver sitt evangelium for at leserne skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn (sml. Mt 16,16; Jh 11,27), og ved troen ha liv i hans navn (v. 31).

Apostlene så og trodde. Andre er henvist til å tro uten å se (sml. v. 29; 1Pet. 1,8). Men apostlene har sett også for oss som kommer etter (sml. Apg. 10,39ff). Ved deres førstehånds opplysninger ble troen overgitt til nye mennesker, og ved deres ord kommer også vi i vår tid til tro (sml. 17,20).

 

Episteltekst: 1Kor. 15,53-57

 

53 For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. 54 Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. 55 Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?

56 Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. 57 Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

 

Mot slutten av oppstandelseskapitlet 1Kor. 15 går Paulus inn på forvandlingen fra forgjengelighetens og dødelighetens kår til uforgjengelighetens og udødelighetens. I ordet "må" i v. 53 (gresk: dei) ligger at det med sikkerhet kommer til å skje da det er del av Guds frelseshistoriske plan, noe også Skriften viser.

Jes. 25,8 går i oppfyllelse (sml. Jh åp 21,4). Det er interessant at Paulus leser: "Døden er oppslukt til seier", mens den hebraiske bibelen har: "Han skal oppsluke døden for evig". Det forutsetter ikke ulike tekster. Det er heller ikke nødvendig å rekne med at Paulus gjengir fritt i forhold til den bokstavelige teksten. Men den hebraiske teksten er en konsonanttekst, og ved å lese med andre vokaler enn de skriftlærde massoretene gjorde, kan apostelen finne en noe annen mening uten at det er noen saklig motsetning.

Med ord som henspiller på Hos. 13,14 bryter apostelen ut i seierssang. Mens det i Hos. 13,14 spørres etter dødens pest og dødsrikets sott, konsentrerer Paulus seg om at døden har tapt (sml. v. 26) fordi den har mistet sin brodd. Brodden er synden (v. 56), og bildet vil vel si at synden kan sammenliknes med slikt som skorpionenes giftbrodder (sml. Jh åp 9,10). Noen arter av skorpioner kan drepe mennesker med en nervegift som blant annet kan lamme åndedrettsorganene. Slik har synden rammet menneskeslekten så den ble hjemfallen til døden. Vår medfødte natur er syndig kjød.

Og syndens kraft er loven. Både jøder og grekere søkte etisk innsikt. Rabbinerne mente at Gud hadde gitt Israel kraft gjennom loven. Sokrates mente at bare menneskene forstod hva som var rett, gjorde de det. Men Paulus sier: "jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg." (Rom. 7,19).

I virkeligheten tar synden anledning av budet (Rom. 7,8). Synden er som en slumrende tyrann, og den våkner når den hører loven. Synden blir nå stemplet som overtredelse av Guds bud, og Gud reagerer med vrede. Se Rom. 4,15; 5,20; 7,7-13. Men ved Jesus Kristus gir han seier (v. 57; sml. Rom. 8,37; 2Kor. 2,14). Denne seieren skildrer Paulus utførlig i Rom. 3,21 - 8,39 idet han viser hvordan den som er rettferdiggjort ved troen, er fri fra vreden (Rom. 5), fra synden (Rom. 6), fra loven (Rom. 7) og fra døden (Rom. 8). Evangeliet er en Guds kraft til frelse og nytt liv (sml. 1,18ff; Rom. 1,16f; 8,1ff).