Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 3. søndag i faste, 07. mars 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!

 

Gammeltestamentlig tekst: Sak. 12,10

 

10 Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.

 

Sakarias-boka inneholder en rekke Messias-profetier. Det ligger nær å se Sak. 12,10-14 i sammenheng med 11,4-17 og 13,7-9. Gjennom Jesu lidelseshistorie går alle de tre tekstene i oppfyllelse (sml. Mt 27,9f; Jh 19,37; Mt 26,31 par.).

I bakgrunnen står den store skildringen i Jes. 52,13 - 53,12 av den rettferdige Herrens tjener som blir straffet i synderes sted og dør til soning for verdens synd. Likeså Esek. 34, som refser de dårlige hyrder og lover at Herren selv vil ta seg av sin hjord, dømme og frelse og oppreise en ny David - Messias -, som skal være hyrde og fyrste for den utfridde hjorden, som skal leve i trygghet.

Herren identifiserer seg med den gode hyrden som han sender til det fortapte og forkomne folket. Det er han som blir aktet verd tretti sølvpenger, det som en betalte for en trell, (11,13), og det er han som er gjennomstunget (12,10). Samtidig er hyrden en mann som er Guds neste (13,7). Det svarer til Jesu to naturer: Den guddommelige og den menneskelige.

Hyrden som Herren sender, blir i første omgang foraktet og drept. Men gjennom dette går Guds frelsesplan i oppfyllelse. Herren har selv gitt sverdet ordre om å slå hyrden (13,7; sml. Jes. 53,6.10). Etter dette må folket gjennom en stor dom, og den delen som blir igjen, må renses for å komme i det rette forholdet til Gud (13,8f).

Det som skjer med resten, utfoldes nærmere i 12,10-14. I sin blindhet og troløshet virket Jerusalems innbyggere til at Messias, Guds Sønn, ble forkastet, dømt og drept. Men i sin kjærlighet og trofasthet vil Gud utgyte sin Ånd, som gir nåde til den som vender om, og som virker troende bønn. Og Jerusalems innbyggere, så å si med Davids hus i spissen, vil vende om i anger og tro. Den intense angeren er gjennomgangstema i v. 10-14. En tidlig oppfyllelse finner vi på pinsedagen, da Helligånden ble utgytt og Peter forkynte den korsfestede som Herre og Messias (Apg. 2). Og om jødene i så stor utstrekning har vendt seg mot evangeliet, ser også NT fram mot en åndelig fornyelse av Israel (sml. Mt 23,39; Rom. 9-11).

Johannes forteller at når Jesus kommer med skyene, skal hvert øye se han, og alle jordens slekter gråte sårt over han (Jh åp 1,7). Men her er det nok tale om en fortvilelsens jammer fordi nådens tid ikke ble nyttet til å vende om, selv om vi ikke utelukker at også den som lever i omvendelsen, da vil overmannes av smerte over hva frelsen har kostet Herren.

 

Prekentekst: Lk 11,14-28

 

14 Og han drev ut en ond ånd, og den var stum. Men det skjedde da den onde ånden var faret ut, da talte de stumme. Og folket undret seg. 15 Men noen av dem sa: Det er ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, han driver de onde ånder ut. 16 Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.

17 Men da han visste deres tanker, sa han til dem:

Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. 18 Om nå også Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Be'elsebul jeg driver de onde ånder ut. 19 Men er det ved Be'elsebul jeg driver de onde ånder ut, hvem er det da deres sønner driver dem ut ved? Derfor skal de være deres dommere. 20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til dere.

21 Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, da får hans eiendom være i fred; 22 men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og hans rov deler han ut.

23 Den som ikke er med meg, han er imot meg; og den som ikke samler med meg, han sprer.

24 Når den urene ånd er fart ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile; og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus, som jeg fór ut av. 25 Og når den kommer dit, finner den det feid og pyntet. 26 Så går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der. Og det siste blir verre for det menneske enn det første.

27 Og det skjedde da han sa dette, at en kvinne i mengden løftet sin røst og sa til ham: Salig er det morsliv som bar deg, og det bryst som du diet! 28 Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!

 

Det store underet som Jesus gjør, blir møtt dels med undring, dels med forkastelse og dels med vantro tegnkrav (v. 14-16). Hos noen fariseere (jfr. Mt 12,24), skriftlærde som var kommet fra Jerusalem (jfr. Mk 3,22), er vantroen så sterk at den vender seg mot Jesus med påstand om at han står i forbindelse med de onde ånders fyrste. Etter å ha besvart påstanden om forbindelse med Be'elsebul ved å utlegge utdrivelsesunderet som et fullgodt bevis på det motsatte, tar Jesus opp tegnkravet i v. 29ff.

Jesus visste hva som ble sagt (v. 17), selv om det ikke ble sagt i hans påhør i vanlig forstand (sml. 5,22; 6,8; Jh 2,25).

Et splittet rike, i strid med seg selv, er i oppløsning og går undergangen i møte. Billedordet viser at Satan ikke kan - eller ikke vil - drive Satan ut (sml. Mk 3,23).

Jesus og disiplene (sml. 9,1; 10,17ff) var ikke de eneste som drev ut onde ånder (sml. 9,49f; Apg. 19,13ff). Beskyldningen mot Jesus er også en beskyldning mot fariseernes egne tilhengere som drev ut demoner.

Spørsmålet om hvordan de vanlige jødiske eksorsister oppnådde resultater, hører vi ikke nærmere om i teksten. Men det er klart at Jesus har gått fram med en egen myndighet (sml. 4,36). Han drev de onde ånder ut ved Guds finger, som utøver den høyeste makt (sml. 2Mos. 8,19). Mt 12,28 nevner Guds Ånd, som står i motsetning til - og er sterkere enn - demonene. Guds rike er kommet nær til tilhørerne. Tanken er vel at tilhørerne befinner seg ved gudsrikets grense og er vitner til rikets invasjon i fiendeland.

I v. 21f skildres et drama i to akter. Den sterke husbond blir overmannet og avvæpnet av en som er sterkere. Så blir husbondens rov tatt fra han og delt ut. I bakgrunnen for liknelsesordet står Jes. 49,24f. Der er det tale om krigsfanger som settes fri.

Satan sammenliknes med en sterk mann som vokter sin gård. Men Jesus er sterkere. Når Jesus driver ut de onde ånder, viser det at deres fyrste er bundet (sml. Mt 12,29) og avvæpnet. I og med Jesus er Guds rike kommet nær, dermed er Satan bundet og okkuperte settes i frihet. Se 1Jh 3,8.

I kampen mellom Guds rike og Satans rike er det ikke mulig å være nøytral. Og forholdet til Jesus er avgjørende. De som stiller seg avvisende eller skeptiske til han, må advares.

I v. 24-26 advarer Jesus mot frafall. I jødedommen reknet en realistisk med at onde ånder var ute for å skade og ødelegge mennesker. Dette synet stadfestes i NT. Demonene driver sitt destruktive spill i mennesker eller er på jakt etter noen å ta bolig i. Der hvor plassen er ledig (sml. Mt 12,44), er mennesket utsatt for å bli et tilholdssted for boligsøkende demoner. Jesu advarsel er nok rettet spesielt til mennesker som blir befridd fra onde ånder, men den har også generell adresse til mennesker som stenger han ute fra sitt hjerte og sitt liv (jfr. avslutningen i Mt 12,45). Det er vel omvendt klart at en kristen ikke kan bli besatt av demoner. Derimot vil Den Hellige Ånd bo i han (sml. v. 13).

I denne verden er de frigitte utsatt for frafallets fare. Det er farlig å være kristen uten å ta kampen mot synden og for Guds rike dypt alvorlig. Da kan det bli boligkrise for Den Hellige Ånd slik at han kanskje må forlate en. Satan håper å finne tomhet i våre liv. Det gjelder å stenge han ute, og den eneste effektive måten å gjøre det på, er å gi den treenige Gud rom.

En kvinne priser Jesu mor salig (jfr. 1,48). Men Jesus utvider perspektivet. Saligheten er virkelighet for alle som hører Guds ord og tar vare på det (jfr. 8,15). Å være imponert av Jesus eller komme i stemning strekker ikke til. Se forøvrig om Jesu mor i 1,45; 2,19; 2,51. Den som hører Guds ord og tar vare på det, trenger verken uroe seg for Satans rike, Guds vrede, døden eller dommen, men hører til i Guds rike og er salig.

 

Episteltekst: Ef 5,1-2.8-11

 

1 Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, 2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, til en behagelig duft for Gud.

-

8 Dere var jo før mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn - 9 lysets frukt består jo i all godhet og rettferdighet og sannhet - 10 idet dere prøver hva som er til velbehag for Herren! 11 Og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!

 

Tredje Mosebok gir oss bakgrunn for NT's tale om Kristi sonoffer og Kristus som vår yppersteprest, og for kravet til hans kongelige presteskap om et hellig liv. Grunnmotivet i hellighetsloven i kommer til uttrykk i ordet "Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig." (3Mos. 19,2)

I overensstemmelse med dette lærte Jesus disiplene at de som Guds barn måtte likne på sin himmelske far, være barmhjertige og omslutte alle med godhet og kjærlighet slik Gud gjør (Mt 5,44-48; Lk 6,35f). På samme måte taler Paulus her om å etterlikne Gud, som har tilgitt leserne (sml. 4,32) og gjort dem til sine elskede barn. Han bruker i v. 1 det greske ordet mimetai, som vi kjenner fra uttrykket mime, og som betyr slike som tar etter noen eller etterlikner.

Den kjærlighet som gir (agape), kjennetegner Gud og hans barn. Da er også Kristi oppofrende kjærlighet til oss et forbilde. I v. 2 står den som modell for alle kristne, i v. 25 for mannens forhold til hustruen. Kristus gav seg selv for våre synder (Gal. 1,4). Derfor bar han seg selv fram som sonoffer.

I ei tid der homoseksuelt samliv forsvares i statskirken, er det nok nødvendig å lese opp også v. 3-7 (sml. 1Tim. 4,13), selv om disse vers er utelatt i tekstordningen. At apostelen her blant annet parafraserer over 3Mos. 18, tyder vel likheten mellom v. 6 og 3Mos. 18,27ff på. Vil noen dåre Kristi menighet med tomme ord (sml. v. 6), må han fratas enhver tillit i menigheten.

Som lysets barn (Jh 12,36; sml. 1Tess. 5,5; Ef 5,8) er Jesu disipler verdens lys (Mt 5,14ff). De er satt inn i Kristi egen funksjon (sml. Apg. 13,47), for han er verdens lys (sml. Jes. 49,6; Jh 8,12). De kristne viser seg som lysets barn i broderkjærlighet (sml. 1Jh 2,9ff) og gode gjerninger (sml. Mt 5,16). Lysets barn er mennesker som bærer preg av det frelsende lyset, som de har lært å kjenne, og som skinner i og gjennom dem (sml. Jh 12,36; 1Tess. 5,5; 2Kor. 4,6; Rom. 13,12ff).

Det er ikke i seg selv, men i Herren - eller på grunn av han - at de kristne er lys. Preposisjonen "en" kan bety både i og på grunn av. Men som i bergprekenen følges indikativen av imperativen. Dere er verdens lys; la deres lys skinne! - Nå er dere lys ; vandre som lysets barn!

En rekke manuskripter har "Åndens frukt" i v. 9, og saklig sett er lysets frukt og Åndens frukt (sml. Gal. 5,22f) det samme. Godhet, rettferdighet og sannhet beskriver lysets preg på mennesker både i forhold til Gud og i forhold til andre mennesker, for eksempel slik det blir konkretisert i formaningene i Ef 4 - 6. I motsetning til dette står mørkets ufruktbare gjerninger, ondskapen, urettferdigheten, løgnen. Hvor ufruktbar og dødbringende den løgn er som forsvarer fosterdrap og homoseksuelt samliv!

Med nyskapt sinn og kjærlighet til Gud må de kristne skille mellom det Gud vil, og det som kommer fra kjødet, verden og djevelen. Sml. 4,23; 5,17; Rom. 12,2; Fil. 1,9ff. Ikke bare må de forme en motkultur i en syndig verden, men de må avsløre mørkets ufruktbare gjerninger og tale imot dem.

Essenersamfunnet i Qumran la vekt på menighetstukt og lærte at enhver hadde plikt til å irettesette et menighetsmedlem som brøt Guds bud, og visstnok også slike som ikke tilhørte samfunnet. Så viktig var saken at den ikke måtte utsettes til neste dag. Men irettesettelsen måtte ikke skje i sinne eller med stolthet eller hat, men trofast, ydmykt og kjærlig. Når Paulus taler om å refse mørkets ufruktbare gjerninger, er han på linje med et slikt ideal, men også med domsprofetene, med døperen Johannes' modige opptreden overfor Herodes Antipas (sml. Mt 14,4 og paralleller) og med Jesu egen undervisning om menighetstukt (sml. Mt 18,15ff).