Tekstgjennomgåelser for 1. søndag i faste, 21. februar 1999
Ved Ragnar Andersen
Fristelse, fall og seier
Gammeltestamentlig tekst: 1Mos. 2,8-
8 Og Herren Gud plantet en hage i Eden i Østen, og der satte han mennesket, som han hadde dannet. 9 Og Herren Gud lot trær av alle slag vokse opp av jorden, prektige av utseende og gode å ete av, også livsens tre midt i hagen og treet til kunnskap om godt og ondt.
-
1 Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? 2 Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; 3 men om frukten på treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for at ikke dere skal dø. 4 Da sa slangen til kvinnen: Dere skal ikke visselig dø. 5 For Gud vet at på den dag dere eter av det, skal deres øyne bli åpnet, og dere skal bli som Gud og kjenne godt og ondt. 6 Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre, siden det kunne gi forstand, og hun tok av frukten og åt. Hun gav også sin mann med seg, og han åt.
7 Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Og de heftet sammen fikenblad og bandt dem om livet. 8 Og de hørte Herren Gud som vandret i hagen da dagen var blitt kjølig, og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen.
9 Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? 10 Og han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg. 11 Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet som jeg forbød deg å ete av? 12 Og Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.
13 Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Og kvinnen sa: Slangen dåret meg, og jeg åt.
14 Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet blant alt feet og blant alle dyr på marken. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. 15 Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.
16 Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn. Og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.
17 Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. 18 Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete urtene på marken. 19 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.
Mennesket ble satt inn i den gode og vakre hagen og så å si sluppet løs med ett eneste forbud (se 2,16f). Overfor forbudet forelå to valgmuligheter: lydighet og ulydighet. På den ene av disse to vegene skulle mennesket lære at underordningen under Guds vilje er det gode, livsfremmende og signingsrike, og at opprøret mot Gud er det onde og dødbringende (sml. 5Mos. 30,15ff). Det var Guds vilje at mennesket ved lydighet, skulle bli seg dette bevisst. Men det gikk motsatt. Mennesket valgte ulydigheten og fikk kunnskapen om godt og ondt fra den sida.
Slangen viser sin list (som må være inngitt av djevelen) ved å vende seg til kvinnen, som ikke hadde fått budet direkte og ikke var den hovedansvarlige, men som kunne ha sterk innflytelse på mannen. Den former et (sett ut fra grunnteksten) tvetydig spørsmål: "Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av ethvert tre / av noe tre i hagen?" Han vikler kvinnen inn i en samtale der oppmerksomheten konsentreres om det ene treet, og der hun lar seg overbevise av slangens påstand om at dødstrusselen ikke var reell, og der slangens tvetydige tale om å bli som Gud får kvinnen til å tro at det er verd å ete av frukten på treet. Beretningen sier mye om fristelsens psykologi slik det ofte arter seg (sml. Jak. 1,14f). Men denne fristelsen og dette fallet var grunnleggende.
Mann og kvinne lot seg lokke av slangens ord til å sette seg opp mot Guds bud. Faller
utløste skamfølelse (v. 7) og flukt fra Gud (v. 8). Da menneskene ble kalt til reknskap,
vegret de seg for å tilstå og søkte å unndra seg ansvaret (v. 9-
Gud forkynte dom over slangen, over kvinnen og over mannen (v. 14-
Syndens følger griper like inn på menneskelivets sentrale felter og gjør tilværelsen til det utrygge som den ble i og med at menneskelivet ble henvist til å gå sin gang utenfor Edens hage. Det kom en forbannelse inn i tilværelsen (sml. v. 14.17). Mennesket fikk adgangen til livstreet avskåret og måtte dø.
Men Gud viser omsorg. I domsordet over slangen (v. 14f) forkynner han at han vil sette fiendskap mellom menneskeætten og den onde makten som lokket til synd. Det er på grunn av forførelsen at dommen rammer slangen. Derfor rammer dommen også den onde åndsmakten som setter seg opp mot Gud. Ordet taler om at menneskeslekten må ta kampen opp mot synden. Domsordet forkynner også at kvinnens ætt skal seire i kampen med slangen. Språklig kan det hebraiske "zæra" bety både etterslekt og ætling. Slik også i løftet om velsignelse av alle jordens ætter i Abrahams ætt (sml. 22,18; 26,4). Paulus gjør det klart at dette går på Abrahams ætling Jesus Kristus (Gal. 3,16). Han er også Evas ætling, og han har seiret over den onde fienden.
Kvinnen kan ikke oppfylle sin morsoppgave uten ved møye og smerte (v. 16). Det binder henne til hennes livsoppgave og hindrer en uhemmet livsnytelse. I fallet hadde kvinnen tatt ledelsen i forhold til mannen. I v. 16 hører vi at det som skulle være en fritt og villet underordning nå settes som en ordning som kvinnen i den syndige verden kan føle som om det var et åk som provoserer til uvilje og opposisjon. Men der både mann og kvinne går inn for å fylle sin stilling, er det fruktbart. Den gyldne middelveg mellom kvinneundertrykkelse og kjønnskamp må være livet i de ordningene vi leser ut av Bibelen.
Mannen bindes til sin oppgave som forsørger (v. 17-
Da Adam falt i synd, falt menneskeslekten. Han handlet som representant for slekten.
Arvesynden betyr at det naturlige mennesket fødes som Guds motstander og med trellbunden
vilje. Det naturlige mennesket har ikke den opprinnelige frie viljen, det er ondt
og står utenfor samfunnet med Gud. Guds lov avslører dette (sml. Rom. 3,9-
Men som synden kom ved Adam og døden ved synden, er rettferdighet og liv kommet ved Jesus Kristus (Rom. 5,12ff.; 1 Kor. 15,21f). Så er Kristus den siste Adam, en levendegjørende ånd, det himmelske hodet for en ny menneskehet som løses ut av den falne menneskehet og skal bære hans bilde (1 Kor. 15,45ff).
Prekentekst: Mt 4,1-
1 Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. 2 Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist hungrig. 3 Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, da si at disse steinene skal bli til brød! 4 Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.
5 Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde, og sa til ham: 6 Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. 7 Jesus sa til ham: Det er også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.
8 Igjen tok djevelen ham med seg, opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: 9 Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg. 10 Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. 11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham.
Djevelen hadde vært i virksomhet ned gjennom tidene fra Adams og Evas dager, og det var ikke ett menneske som hadde klart å leve livet uten å la seg lokke av han. Ja, han hadde angrepet slekten slik at menneskenaturen ble fordervet. Vi er syndige fra mors liv av. På en måte kan vi si at da djevelen møtte Jesus, hadde han en ubrutt seiersrekke bak seg. Men Jesus var uten synd, slik Adam og Eva var før syndefallet. Djevelen kunne ikke være sikker på seier denne gangen. Men han visste at han hadde klart å lokke Adam og Eva. Og han var klar over at hvis Jesus falt i synd, kunne han ikke være menneskenes frelser. Derfor satte han alt inn i et tredobbelt angrep på Jesus, som nå hadde en særdeles streng faste bak seg.
Israel på Mose tid, som var på vandring i ørkenen, lot seg friste. Folket knurret og så tilbake til kjøttgrytene og brødet i Egypt. Men Jesus lot seg ikke friste. Aldri brukte han sin guddomsmakt til fordel bare for seg selv og ikke for andre. Jesus setter sin lit til at Gud. Ved hans ord lever mennesket (sml. 5Mos. 8,3). Det gjelder både i skapelseshusholdningen og i frelseshusholdningen. Jesu holdning står i motsetning til Israels knurr, og han illustrerer den bekymringsfriheten som han formaner oss til i bergprekenen (sml. 6,25ff). Jesus stod der israelittene i ørkenen hadde falt for fristelse.
Så er det den andre fristelsen, den på templets tinde i Jerusalem. Antakelig finner fristelsen sted på det sørøstre hjørnet av tempelanlegget, høgt over Kedrondalen. Hadde Jesus kastet seg utfor, kunne det nok ha vakt stor oppmerksomhet og blitt feiret. Djevelen har skiftet taktikk og henviser til Skriften, som Jesus nettopp har brukt mot han. Djevelen trekker et løfte i Salme 91 ut av sin sammenheng. Jeg tror han er prototype på en liberal teolog. Jesus avviser fristelsen med et annet skriftord (sml. 5Mos. 6,16). Det å sette sitt liv i unødig fare er å sette Gud på prøve og det er forbudt. Israel hadde syndet ved å sette Guds tålmodighet på prøve (2Mos. 17,2.7; 4Mos. 14,22). Jesus stod atter der Israel falt.
I den tredje fristelsen opptrer djevelen som denne verdens fyrste (Jh 12,31; 14,30), og denne tidsalders gud, (2Kor. 4,4). Men Jesus vil ikke ha noe herredømme av okkupanten. Han svarer ut fra 5Mos. 6,13. Han er kommet for å seire over djevelen og ta hans bytte fra han. Antikrist vil nettopp falle for fristelsen til å bøye seg for djevelen og få verdensherredømme av han. (Se Jh åp 13,2, sml. 2Tess. 2,9) Men har ikke også enhver som vinner makt ved å trampe på sannhet og rett, i grunnen falt for den samme fristelsen? Kongenes konge stod der så mange fyrster og politikere falt, og der Antikrist faller.
Jesu tre skrifthenvisninger i teksten viser alle til avsnittet 5Mos. 6,4 -
Episteltekst: Hebr. 4,14-
14 Da vi nå har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. 15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med skrøpelighetene våre, men en som er blitt prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. 16 La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.
Teksten avslutter et større formaningsavsnitt, Hebr. 3 -
De kristne har en stor yppersteprest. Makkabeeren Simon (yppersteprest 142-
Jesus kan! Det er en gjennomgangstone i Hebreerbrevet. Han kan hjelpe dem som blir fristet (2,18), han kan frelse (7,25). Her i v. 15 er det tale om at han kan ha medlidenhet med skrøpelighetene våre. Han er prøvet som menneske, også i lidelse og fristelse (2,18). Jesus kjenner menneskers kår. Men han stod der vi falt, og kan derfor ha det uforgjengelige prestedømme og fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved han (7,24ff). Den avsluttende formaningen i v. 16 vil tilskynde oss til å tre fram for nådens trone med frimodighet (sml. 7,25; 10,19ff).
Guds trone er nådens trone. Etter å ha gjort renselse for våre synder, har Jesus satt seg ved høyre side av den (1,3; 8,1; 12,2). På grunnlag av Jesu soningsverk gir Gud nåde.
Miskunn og nåde er to sider ved samme sak (sml. 1Tim. 1,2; 2Jh v. 3). Som David (Apg. 7,46) og Maria (Lk 1,30) fant nåde hos Gud, så kan enhver finne det. Her i v. 16 tenker nok forfatteren både på syndenes forlatelse og kraft til å stride troens gode strid, spesielt å seire i fristelse og holde ut i forfølgelse.
Hebreerbrevet vil at vi skal se den nye pakt i lys av den gamle. Det nye overgår det gamle. Den kristne menighet har åndelig sett trådt inn i det himmelske Jerusalem, der Gud og Jesus er (sml. 12,22ff). Som vår store yppersteprest har Jesus ofret seg selv én gang for alle, og nå forretter han prestelig forbønnstjeneste i himmelen og frelser alle som trer fram for Gud ved han (sml. 7,24ff; 9,11ff.24ff; 10,5ff). Renset og helliget ved troen på evangeliet, ved dåpen og Jesu legemes og blods sakrament, tør den kristne fritt gå inn i helligdommen og tre fram for Guds nådetrone (sml. 10,19ff).
frelser alle som trer fram for Gud ved han (sml. 7,24ff; 9,11ff.24ff; 10,5ff). Renset og helliget ved troen på evangeliet, ved dåpen og Jesu legemes og blods sakrament, tør den kristne fritt gå inn i helligdommen og tre fram for Guds nådetrone (sml. 10,19ff).