Tekstgjennomgåelser for Kristi forklarelses dag, 7. februar 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Tegn på herlighet

 

Gammeltestamentlig tekst: 2Mos. 34,27-35

 

27 Og Herren sa til Moses: Skriv nå du opp disse ord! For etter disse ord har jeg gjort en pakt med deg og med Israel.

28 Og han var der hos Herren førti dager og førti netter uten å ete brød og uten å drikke vann. Og han skrev på tavlene paktens ord, de ti ord.

29 Så gikk Moses ned fra Sinai berg, og da han gikk ned fra fjellet, hadde han vitnesbyrdets to tavler i sin hånd. Men Moses visste ikke at hans ansikts hud skinte fordi han hadde talt med ham. 30 Og Aron og alle Israels barn så at huden på Moses' ansikt skinte, og de fryktet for å komme nær til ham. 31 Da kalte Moses på dem, og Aron og alle menighetens høvdinger vendte tilbake til ham, og Moses talte til dem. 32 Deretter gikk alle Israels barn nær til, og han befalte dem alt det som Herren hadde talt til ham på Sinai berg. 33 Og da Moses var ferdig med å tale til dem, la han et dekke over ansiktet sitt. 34 Men når Moses gikk inn for Herrens åsyn for å tale med ham, tok han dekket av, til han gikk ut igjen. Og når han kom ut, talte han til Israels barn det som var blitt befalt ham. 35 Og Israels barn så at huden på Moses' ansikt skinte. Og Moses la igjen dekket over ansiktet sitt, til han gikk inn igjen for å tale med ham.

 

Hovedavsnittet 2Mos. 32 - 34 handler om paktsbrudd og fornyelse av pakten. Det begynner med å berette om at folket gir opp å vente på Moses (32,1), og slutter med å berette om den fornyede autoriteten Moses fikk som Herrens representant (34,29-35). V. 27f avslutter beretningen i kap. 34 om hvordan Herren åpenbarer seg for Moses som nådens, men også dommens Gud (sml. v. 5-7) og gjenoppretter pakten (sml. v. 10f.27), gir nye bud (sml. v. 12-26) og skriver de ti bud på nye tavler (v. 1.28b; sml. 31,18; 32,15ff; 5Mos. 10,1ff).

I kirkekunsten kan en se Moses framstilt med horn. Grunnteksten bruker det uvanlige verbet qaran. Det er i og for seg naturlig å forstå det ut fra substantivet qæræn, som betyr horn. Et par av de gamle oversettelsene (Aquila og Vulgata) sier at Moses hadde horn. Og det kunne jo ha den symbolske mening at mens israelittene støpte seg en død og maktesløs gullkalv (med horn) og dyrket den, gir Herren nå et signal om at de skal dyrke han ved å høre på det Moses - skapt i Guds bilde og satt til profet - overbringer.

Men de fleste gamle oversettelser legger til grunn at det er tale om at Moses' ansikt strålte. Kanskje som om det var av gull (og forsåvidt kunne være et svar på gullkalven). Viktig er begrunnelsen i v. 29. Det var fordi Herren hadde talt til Moses. Hans ansikts skinn er herlighet (sml. 2Kor. 3,7) som er en avglans av Guds herlighet.

Da israelittene så tegnet, reagerte de med den frykt som er naturlig for syndige mennesker i møte med det hellige. Det gjaldt også Moses' bror Aron, som skulle bli yppersteprest, men som hadde syndet sammen med folket og gjort gullkalven.

Moses visste å skille mellom Herrens ord og sine egne ord. Med utildekket ansikt talte han med Herren, og med utildekket ansikt forkynte han Herrens ord for folket. Men når han var ferdig med å overbringe Guds ord, la han et dekke over sitt ansikt.

Paulus stiller Moses og Kristus opp som motpoler i 2Kor. 3,7 og 4,6. Likeså stiller han den fordømmelsens tjeneste som Moses som lovens forkynner er eksponent for, og den Åndens tjeneste som de apostoliske vitner har, opp mot hverandre i 3,6-11. Som Kristus er mye mer herlig enn Moses, er Åndens og evangeliets tjeneste mye mer herlig enn lovens. Som Moses gikk til møte med Gud med utildekket ansikt, skuer de kristne med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil (2Kor. 3,18) Som Moses' ansikt gav et ytre gjenskinn av Guds herlighet, blir de kristne forvandlet fra herlighet til herlighet med hjerter som speiler Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn (2Kor. 3,18; 4,6).

 

Prekentekst: Mt 17,1-9

 

1 Og seks dager deretter tok Jesus med seg Peter og Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. 2 Og han ble forklaret for deres øyne, og hans åsyn skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elias viste seg for dem og talte med ham.

4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg gjøre tre hytter her, en til deg og en til Moses og en til Elias. 5 Mens han ennå talte, se, da kom det en lysende sky og overskygget dem, og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!

6 Og da disiplene hørte det, falt de ned på sitt ansikt og ble meget forferdet. 7 Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp, og frykt ikke! 8 Men da de løftet opp sine øyne, så de ingen uten Jesus alene.

9 Og da de gikk ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ikke noen om synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

 

Som ved oppvekkelsen av Jairus' datter og til bønnekampen i Getsemane tok Jesus med seg Peter (sml. 2Pet. 1,16ff), Jakob og Johannes på forklarelsens berg (kanskje Hermon-fjellet).

Den forandringen som skjedde med Jesu utseende, viste at han hadde del i Guds herlighet, som også skal hvile over de frelste i den kommende verden (sml. Dan. 12,3; Mt 13,43). Den herlighet som Faderen har gitt Sønnen, har Sønnen gitt disiplene (Jh 17,22; sml. 2Kor. 3,18). En dag skal de kristne bli åpenbaret med Kristus i herlighet (Kol. 3,4) og da også få oppstandelseslegemer som hans (1Kor. 15,43; Fil. 3,21).

Men sann herlighetsteologi er korsteologi. Vegen for disiplene går gjennom lidelser til herlighet, som den gikk for Kristus (Mt 16,21ff; Rom. 8,17ff, sml. 2Kor. 4,17; 1Pet. 5,10). Trengsel og forfølgelse er noe av en "naturlov" for dem som kommer over fra verden til Guds rike.

Moses og Elias representerer loven og profetene. Dessuten var bortgangen fra denne verden spesiell for dem begge. Moses ble begravet av Gud, og ingen vet stedet (5Mos. 34). Elias ble tatt opp til himmelen av en gloende vogn trukket av gloende hester (2Kong. 9).

Når de to fra den gamle pakts tid viser seg i herlighet (Lk 9,31) på fjellet, er det tegn på at de Guds barn som har forlatt denne verden, er hos Gud i himmelen. Det beviser at de er i god behold (sml. Lk 20,37f; Mt 27,52f). Moses og Elias kan representere henholdsvis de hensovede som står opp til livets oppstandelse, og de som blir forvandlet til herlighet (sml. 2Kor. 5,1ff).

Lukasevangeliet utfyller de to andre synoptikernes beretning og sier at Moses og Elias talte med Jesus om hans egen bortgang fra verden, altså om frelsesverket, som disiplene hadde så vanskelig for å fatte (sml. 16,22f), og forteller om disiplene som våkner til og ser Jesus og Moses og Elias i himmelsk herlighet.

Forskrekket og forvirret (Mk 9,6; Lk 9,33) finner Peter på å si at det er godt at de tre disiplene er der og kan stå til tjeneste med å lage tre hytter - eller løvhytter - (det greske ordet kan også bety telt).

Som tegn på Guds nærvær og hans herlighet kommer en lysende sky (sml. 2Mos. 40,34ff). Og Faderens røst lyder på tilsvarende måte som ved Jesu dåp (3,17). Nå lyder det også et: "Hør ham!" Dette knytter opplevelsen sammen med Moses' forutsigelse om den store endetidsprofeten som Israel skal høre på (5Mos. 18,15ff). De tre disiplene faller redde til jorda (sml. 2Mos. 3,6). Men når de på Jesu ord reiser seg, ser de ingen andre enn Jesus alene. Mer og mer lærte de å se Guds herlighet i han, full av nåde og sannhet (Jh 1,14).

Som Jesus flere ganger forbød å fortelle om under han gjorde, forbød han også disiplene å fortelle om forklarelsen på fjellet, men satte vel å merke en "sperrefrist" ved sin oppstandelse. Dette minner om den gåtefulle talen i Johannesevangeliet om Jesu time, som er tida for hans herliggjørelse gjennom påskens, himmelfartens og pinsens frelseshistoriske hendelser (se Jh 7,6.30; 8,20; 12,23; 13,1; 17,1, sml. 7,39).

 

Nytestamentlig lektietekst: Jh åp 1,9-18

 

9 Jeg, Johannes, som er deres bror og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. 10 Jeg var i Ånden [eller: i ånd]*) på Herrens dag, og jeg hørte bak meg en høy røst som av en basun, som sa: 11 Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

12 Og jeg vendte meg om for å se røsten som talte med meg. Og da jeg vendte meg, så jeg sju lysestaker av gull, 13 og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte. 14 Og hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som ildslue, 15 og hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn, og hans røst som en lyd av mange vann. 16 Og i sin høyre hånd hadde han sju stjerner, og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd, og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

17 Og da jeg så ham, falt jeg ned for hans føtter som en død, og han la sin høyre hånd på meg og sa: 18 Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.

*) På gresk står det "en pnevmati", slik det også står i Jh 4,24.

 

Jh åp er trolig fra Domitians keisertid (81-96), nærmere bestemt slutten av denne. Det ser ut til at det da var en statlig forfølgelse av kristne både i Roma og Lilleasia. I sine siste år vendte Domitian seg mot statsreligionens motstandere, og han lot seg gjerne kalle herre og gud. Siktet var nok især det maktpolitiske å beherske den romerske adel og det romerske embetsverk. I den lilleasiatiske residensstaden Efesos (Efesus), der Johannes ifølge tradisjonen bodde, fikk dyrkelsen av Domitian et sentrum. Særlig var keiseren på vakt mot jøder og kristne som nektet å delta i den romerske stasreligionen og mot deres innflytelse på aristokratiet. Om en adelsmann var påvirket av bibelsk monoteisme, avviste den romerske statsreligionen og støttet jøder eller kristne, kunne han bli beskyldt for høyforræderi. Endel ble dømt til døden, andre ble fratatt sin eiendom. Johannes skal ha blitt forvist til Patmos år 94 og ha vendt tilbake til Efesos da Nerva etterfulgte Domitian.

Den som i troen eier Guds rike, har trengsel i verden og trenger tålmod i Jesus (sml. v. 9). Apostelen, som selv kjenner trengslene på kropp og sinn, skriver som bror til brødre (sml. Mt 23,8). På Herrens dag (som sannsynligvis er en betegnelse som var i ferd med å innarbeides om søndagen, den første dag i uka) fikk apostelen høre en høy røst (sml. 4,1) si at han skulle skrive det han så, og sende skriftet til sju menigheter i det vestlige Lilleasia. Jh åp er et rundskriv der hver enkelt menighet også får et særskilt budskap i kap. 2 - 3. Det er nok menigheter som Johannes har søkt å veglede.

Johannes snur seg og får se Menneskesønnen mellom sju lysestaker av gull. Med det visjonsbeskrivende uttrykket "en som var lik en menneskesønn" knytter han tilbake til Dan, 7,13, der Menneskesønnen beskrives på samme måte. Daniel så Menneskesønnen komme med himmelens skyer, men Johannes så han stå midt mellom lysestakene, som er menighetene (v. 20). For der to eller tre er samlet i hans navn, er han midt iblant dem (Mt 18,20). Den sjuarmede lysestaken i tabernakel og tempel (sml. 2Mos. 25,31ff) er avløst av Kristus, verdens lys (Jes. 49,6; Jh 8,12), som er i sin menighet, som derfor også er verdens lys (Mt 5,14).

Gudmennesket Jesus Kristus er profetenes profet (sml. v. 1), kongenes konge (sml. v. 5) og prestenes prest (sml. v. 13). Johannes ser han i en fotsid kjortel som yppersteprestens (sml. 2Mos. 28,4; 29,5) og et belte som overgikk det som ypperstepresten hadde båret (sml. 2Mos. 28,8; 39,29).

Den Jesus som Johannes hadde lært å kjenne under hans jordeliv, er Guds evige Sønn og ett med Faderen (Jh 10,30). Så ser apostelen han nå med snøhvitt hår, slik Daniel så Israels Gud, den gamle av dager (Dan. 7,9). Med øyne som ildslue (sml. 2,18; 19,12; Dan. 10,6) ser han det som er skjult for menneskers naturlige blikk og som mennesker fortvilet prøver å skjule (sml. Hebr. 4,13). Og hans føtter, som Johannes faller ned for, bærer også tegn på å ha del i hans hellighet og herlighet (sml. 2,18). Muligens betyr "kjalkolibanon" ikke skinnende kobber, men en legering av 80% gull og 20% sølv. Daniel fikk en liknende overveldende visjon som den Johannes beskriver (sml. Dan. 10,4ff), og Daniel fikk i likhet med Johannes høre om hva som skulle skje i framtida og da også om trengsler for Guds folk. Som Esekiel opplevde lyden av Herrens herlighet som lyden av store vann (Esek. 43,2), hørte Johannes Jesu røst som en lyd av mange vann.

Den herliggjorte Jesus holder sju sterner, nemlig englene for de sju menigheter (v. 20) i sin høyre hand, og ingen kan rive dem ut av hans hand (sml. Jh 10,28). Men hans ord er som et tveegget, skarpt sverd (sml. Jes. 11,4; 49,2; Hebr. 4,12; Jh åp 19,15), og det kan han om nødvendig bruke også mot menighetene (sml. 2,12.16). Til sist nevner Johannes hvordan Jesu åsyn skinte som sola. Det hadde han også opplevd å se ved forklarelsen på berget (Mt 17,2), trolig rundt 65 år tidligere.

Også ved forklarelsen på berget falt Johannes til jorda (Mt 17,6), men ved dette overveldende gjensynet med Jesus ligger han som død for hans føtter (sml. Mt 28,4). Men den opphøyede Kristus rører ved sin lamslåtte apostel og trøster han, slik som han gjorde ved forklarelsen på berget (Mt 17,7). Som så ofte i Johannesevangeliet presenterer Jesus seg gjennom et Jeg-er-ord (sml. 2Mos. 3,14). Som den første og den siste er Jesus Gud (sml. Jes. 44,6; Jh åp 1,8; 21,6; 22,13). Han er den levende Herre og har gått gjennom døden. På bakgrunn av sitt guddommelige vesen og sitt frelseshistoriske soningsverk forkynner han sin makt over døden og dødsriket. Døden og dødsriket må gi de døde tilbake (sml. 20,13), noe hans oppstandelse borger for.