Tekstgjennomgåelser for Vingårdssøndagen, 24. januar 1999
Ved Ragnar Andersen
Når de siste blir de første
Prekentekst: 1Sam. 16,1.4-
1 Herren sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? Fyll ditt horn med olje og gå avsted! Jeg sender deg til betlehemitten Isai, for jeg har utsett meg en av hans sønner til konge.
-
4 Samuel gjorde som Herren sa. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste ham skjelvende i møte og sa: Kommer du med fred? 5 Han svarte: Ja, jeg kommer med fred. Jeg er kommet for å ofre til Herren. Hellige dere og kom med meg til ofringen! Og han lot Isai og hans sønner hellige seg og innbød dem til ofringen.
6 Da de kom, og han fikk se Eliab, tenkte han: Visselig står her for Herren hans salvede. 7 Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.
8 Så kalte Isai på Abinadab og lot ham gå fram for Samuel. Men han sa: Heller ikke ham har Herren utvalgt. 9 Så lot Isai Samma gå fram. Men han sa: Heller ikke ham har Herren utvalgt. 10 Slik lot Isai sju sønner gå fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: Herren har ikke utvalgt noen av disse.
11 Og Samuel sa til Isai: Er dette alle guttene du har? Han svarte: Ennå er den minste igjen, se, han gjeter småfeet. Da sa Samuel til Isai: Send bud og hent ham! Vi setter oss ikke til bords før han kommer. 12 Så sendte han bud og hentet ham. Han var rødlig og hadde vakre øyne og var fager av utseende. Da sa Herren: Stå opp og salv ham! For han er det. 13 Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant hans brødre. Og Herrens Ånd kom over David fra den dagen og siden.
Så brøt Samuel opp og gikk til Rama.
Saul var ulydig mot Gud og ble dømt til å miste kongedømmet (1Sam. 15), selv om han ennå ei tid satt som konge i Israel. Men verken Israels eller kongedømmets historie skulle ende med Saul. Folkets gamle leder, Samuel, fikk et nytt oppdrag. Gud har utsett en sønn av Isai i Betlehem til konge. Han er av Juda stamme, som også Messias skulle komme fra (sml. 1Mos. 49,8ff), og nå skal Samuel gå og salve han.
Tronskiftet skal ikke foregå gjennom en åpen konflikt. Sakte, men sikkert skal Saul miste fotfestet, og likeså skal den nye kongen sakte, men sikkert nærme seg tronen. Når tida var inne, ville Gud la han komme til makten. David var ingen opprørskonge som splittet folket og samlet en flokk for å ta makten fra Saul, men han respekterte Guds timeplan.
T. N. D. Mettinger har hevdet at salving har kontraktsmessig eller paktsmessig betydning. Slik er bruk av olje kjent fra diplomati, forretningskontrakter, bryllupsseremonier og frigivelse av slaver. Den eller de som foretar salvingen, garanterer avtalen og forplikter seg til å oppfylle sin del av den overfor den som blir salvet. Dette kan kaste lys over at David ble salvet tre ganger. Judas menn salvet David til konge over seg (2Sam. 2,4). Med Israels eldste inngikk David en pakt, og de salvet han til konge (2Sam. 5,3). Men når Samuel på Herrens befaling salvet David, var det Herren selv som garanterte sin pakt med David. Og når en kongelig person i GT kalles "salvet", er det alltid som Herrens salvede, ikke som menneskers. Salvingen med olje var nok da symbol på utrustning med Den Hellige Ånd (sml. Sak. 4).
Av v. 8-
Åndsutrustningen av David synes å skille seg fra den tidligere åndsutrustningen av Saul. Salvingen av Saul kan forstås som en ytre bekreftelse på løftet om åndsutrustning (sml. kap. 10), men for Davids vedkommende synes åndsutrustningen å følge mer umiddelbart på salvingen. Sauls nådegave var nok også av mer ekstatisk form enn Davids.
Evangelietekst: Mt 20,1-
1 For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. 2 Og da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem av sted til vingården sin. 3 Og da han gikk ut ved den tredje time, så han andre stå ledige på torget, 4 og til dem sa han: Gå også dere bort til vingården, og det som rett er, vil jeg gi dere. Og de gikk av sted. 5 Da han igjen gikk ut, ved den sjette og den niende time, gjorde han likeså. 6 Og da han gikk ut ved den ellevte time, fant han andre stående der, og han sa til dem: Hvorfor står dere her ledige hele dagen? 7 De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården!
8 Men da det var blitt kveld, sa vingårdens herre til forvalteren sin: Kall arbeiderne fram og gi dem lønnen! Begynn med de siste og end med de første! 9 Så kom de som var leid ved den ellevte time, og de fikk en denar hver. 10 Og da de første kom, tenkte de at de skulle få mer, men de fikk også en denar. 11 Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: 12 Disse siste har bare arbeidet én time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete! 13 Men han svarte en av dem og sa: Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. 15 Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?
16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. [For mange er kalt, men få utvalgt.]
Teksten er knyttet til 19,27ff og forklarer hvordan de første kan bli de siste, og de siste de første. Jesus forteller liknelsen for å advare disippelflokken med Peter i spissen mot å tro at gudsforholdet er et forretningsforhold der vi kan makte å betale med oppofrelse for ekstra lønn. Frelsen er Guds verk (19,26); lønnen er nådelønn.
"Himlenes rike" (v. 1) brukes gjennomgående i Mt i stedet for "Guds rike", om ikke overalt. Liknelsen taler om en arbeidsplass der lønnen utbetales av arbeidsgiverens godhet. Det illustrerer at himlenes rike er det riket der frelsens goder er på finne og å få ufortjent.
Ut fra liknelsens bakgrunn i Jes. 5 (sml. Jes. 27) er husbonden bilde på Gud og vingarden bilde på gudsfolket (sml. Mt 21,33ff parr.). Arbeiderne er ifølge sammenhengen med kap. 19 bilde på mennesker som svarer på Jesu kall og følger han, altså forkynnere eller kristne generelt. Dermed framgår det også at Jesu kall er Guds kall.
Vi kan se for oss en vingardsherre som leier så mange arbeidere han kan få tak i, til innhøstingsarbeid før regntid og nattekulde. En denar var en vanlig daglønn for en arbeidsdag, som varte fra morgen til kveld (sml. Salme 104,22f).
Ved lønnsutbetalingen om kvelden (sml. 3Mos. 19,13; 5Mos. 24,14f) fikk alle lik lønn. De sist ankomne fikk lønn for hele dagen, og de først ankomne fikk det samme. Slik blir de siste først.
Men liknelsen stanser ikke der.
Ved sin misunnelse blir de første sist. Husbonden handler ut fra rett over sitt. Og han handler ut fra godhet. Skulle de siste komme heim til en skuffet familie med en brøkdel av det de trengte til underhold for seg og sine? Nei, alle skulle få nok.
Den jødiske fortjenestetanken holdes utenfor, ja, avvises, men lønn er et bilde fra arbeidslivet på et resultat for en selv. Sml. 19,29. Lønnen er den samme for alle arbeiderne, slik frelsen og samfunnet med Gud er ens for alle kristne. Timelige goder er vel inne i bildet som tilgift (sml. Mk 10,29f; Lk 18,29f). Og om de timelige goder kan være ulikt fordelt, kan et Guds barn være viss på at de vil strekke til så lenge Gud vil ha han i denne verden (sml. 6,33).
I Guds rike får alle den samme frelse og salighet, også de som har hatt de minste
ofre for rikets skyld. Slik blir de siste blant de første. Det er fordi Gud er god
og lønner av nåde. Men om de første misunner de siste, blir de selv blant de siste,
selv om de har ofret mye i sitt arbeid for Guds rike (sml. 1Kor. 13,1-
I hvilken forstand stilles de første bak de siste? Alle fikk jo en denar. Det ligger derfor nær å tro at de første ved sin misunnelse taper lønnen. Er lønnen da selve frelsen og saligheten, betyr det at de går fortapt. Når en rekke yngre handskrifter i v. 16 har med ordet "for mange er kalt, men få er utvalgt" (sml. 22,14), reflekterer det nok denne forståelsen. De første viser seg fremmede for nåden; de sager av den greina de sitter på. Det å bli blant de første synes også i Lk 13,30 å bety å få være med i det fullendte Gud rike, og det å bli blant de siste synes også der å bety å bli kastet utenfor.
Men vi kan også se det slik i vår perikope at utgangen for de misunnelige er uviss og situasjonen åpen. Gjør de første arbeiderne seg harde, eller lar de seg prege av husbondens godhet? Jesus vil både advare og formane.
Noen kan bygge sitt salighetshåp på langvarig deltakelse i kirkelig aktivitet. C. Fr. Wisløff sier: "Det er fare for at det er mange som ligner den eldste broren [i Lk 15,11ff]. De sitter i benken både i kirke og bedehus. De er aktive i komiteer og foreninger. De taler kanskje og vitner på møtene. Men de har aldri vært fortapte syndere i seg selv. Aldri har de stått for den hellige dommer og kjent seg med rette fordømt og fortapt. Derfor har de heller ikke noengang kjent gleden over å få tro budskapet om en uforskyldt nåde." Andre kan uten selv å merke det gli over fra å bygge på forsoningen til å bygge på egen langvarig innsats i kirken.
Arbeidstida på billedplanet kan på sakplanet svare til større og mindre omkostninger og ofre ved å si ja til Jesu kall til liv og tjeneste. Norske kristne i allminnelighet kan nok sammenliknes med dem som ble kalt ved den ellevte time. Martyrene kunne si: "Skal de ha samme lønn som vi?" Og det er en gåte for fornuften at det kan skje. Men faktum er at lønnen ikke utmåles etter arbeidernes innsats. Mot den herlighet som skal åpenbares på Guds barn, er trengsler her i tida ubetydelige, også trengslene for dem som har lidt mye for Jesu navns skyld (jfr. Rom. 8,18). Lønnen er fortjent av han som i enestående betydning "har båret dagens byrde og hete". Han er seierherre, men han deler seieren med tapere som flokker seg rundt han.
Episteltekst: 1Kor. 9,24-
24 Vet dere ikke at de som løper på stadion, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik, for at dere kan vinne den! 25 Enhver som kjemper i konkurranse, er avholdende i alt. Hine altså for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. 26 Jeg løper da, og det ikke som på det uvisse. Jeg kjemper, og det ikke som en som slår i lufta. 27 Men jeg slår mitt legeme og fører det med meg som en trell, for at ikke jeg som forkynner for andre, selv skal finnes uverdig.
I sammenhengen i 1Kor. 8 -
Annethvert år arrangerte byen Korint de allgreske isthmiske leker. Ikke minst var
der rytterkonkurranser og kappkjøring, men også løp, hopp, kast, femkamp og pankrasjon,
en kombinasjon av bryting og boksing. Det ble også konkurrert i musikk, resitasjon
og malerkunst. Lekene hørte nok til de vanlige samtaleemnene i den kosmopolitiske
storbyen, og de bød på bilder Paulus -
I en løpekonkurranse på stadion er det en vinner og mange tapere. I det løp Gud har kalt oss til, er det ved hans nåde mange vinnere. Men det går også an å tape. Og alle må vi slåss mot oss selv. Derfor bruker Paulus idrettsmannens konsentrasjon før og under løpet som bilde på den konsentrasjon og målrettede innsats som kristenlivet krever.
Det viktigste er ikke å delta, men å vinne. Gjelder det i de isthmiske idrettsleker, hvor mye mer gjelder det ikke i troens kamp. Derfor jager Paulus som idrettsmannen mot målet. Han løper ikke "adelos" (v. 26), det vil si utydelig, kanskje slik at tilskuerne ikke kan se at løperen har målet i sikte. Han slår ikke ut i været, men retter slaget mot motstanderen idet han billedlig talt slår seg selv i ansiktet. "Hypopiazein" (v. 27) betyr egentlig å slå under øynene. Og visstnok som den som seiret i pankrasjonen førte den beseirede med seg som en lydig trell, så gjør Paulus med sitt eget legeme. Ikke så at synden har sitt utspring i legemet, men poenget er at han tvinger kroppen til å være med i det målrettede livet som kristen og apostel.
Herolden på stadion utroper vinnere og seierspriser. Paulus er også en herold, han forkynner evangeliet. Men han løper og kjemper også selv og vil ikke bli diskvalifisert. For apostelen handler det om å bli frikjent eller fordømt på dommedag. "Begynt er ikke endt". Fintfølende som alltid bruker Paulus seg selv som eksempel. Så må det virke ransakende på oss. Er det alvor med min kristendom?