Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 2. søndag etter Kristi åpenbarings dag, 17. januar 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Kristi guddommelige herlighet

 

Gammeltestamentlig tekst: 2Mos. 33,18-23

 

18 Men han sa: La meg da få se din herlighet!

19 Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over. 20 Men han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.

21 Deretter sa Herren: Se, her tett ved meg er et sted, still deg der på berget. 22 Og når min herlighet går forbi, da vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. 23 Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.

 

Teksten er et kort utsnitt av den lengre sammenhengen i 2Mos. 32 - 34, som handler om første gang Israel brøt Sinai-pakten, og om hvordan pakten ble fornyet.

Mens Moses var på Sinai-fjellet og mottok befalinger fra Gud, fikk folket Aron til å støpe gullkalven, som de dyrket. Herren taler om å ødelegge folket og begynne på nytt med sin tjener Moses (32,9f). Men Moses går i inderlig forbønn for Israel. Sonoffer for folket kunne han ikke være (32,32f), men hans bønn bar folket gjennom krisen (sml. Jak. 5,16). Israel ble straffet, men ikke utryddet. Guds vilje til å spare folket, hans frelsesvilje, overvant hans vilje til å ødelegge det for paktsbruddets skyld (sml. Hos. 11,8f).

Men spenningen mellom Herren og Israel er ikke utlignet. Det hardnakkede folket kan ikke bestå for Herrens åsyn. Det er en grunnleggende problemstilling i kap. 33. Og Moses fortsetter i kap. 33 - 34 å gå i forbønn for folket. Resultatet ser vi i kap. 40. Da arbeidet med telthelligdommen var fullbragt (NB!), fylte Herrens herlighet tabernaklet, og Herren gikk med sitt folk som før (40,33-38).

For ei tid skjuler Herren sitt Ja under sitt Nei. Moses kjemper for at Herren skal ta folket til nåde og gå med til det lovede landet. En kan si at Moses forhandler med sin Gud, eller at han appellerer Israels sak fra Herren til Herren. I det dramaet som utspilles, settes også Moses, hans tro og hans kjærlighet på prøve.

Teksten begynner etterat Herren har lovet at han tross alt vil gå med og behandle Israel som sitt eiendomsfolk. Moses ber om en synlig stadfestelse på at Herren går med. Han ønsker å se Herrens herlighet. Tidligere hadde den åpenbart seg i skyen (16,10) og som en fortærende ild på toppen av Sinai-fjellet (24,17). I sentralhelligdommen - tabernaklet og seinere templet - tar Herrens herlighet bolig (40,34f; 1Kong. 8,10f). Og til den gammeltestamentlige eskatologi hører en sterk forventning om at Herrens herlighet skal bli åpenbart. Til dom for Guds fiender, men til forløsning for dem såvel av hedningene som av israelittene som bøyer seg for han (sml. Salme 96; Jes. 40,5; 60,1; 66,18ff; Esek. 39,13.21f).

I v. 20 uttrykkes en grunnsetning i GT. Det går ikke an å se Gud som han er utildekket i hans herlighet og bli i live (sml. Dom. 13,22; Jes. 6,5). Når Gud åpenbarer seg for mennesker, transformerer han sin herlighet til et plan der det går an for et menneske å møte han. Moses skal få se Herrens herlighet bakfra, men han kan ikke se Herrens ansikt. Syndige mennesker kan bare se Gud når hans herlighet "transformeres" til et plan der vi kan møte han. Inkarnasjonen betyr heller ikke at Gud har latt seg se "som han er" i sin herlighet (sml. Jh 1,18; 1Jh 4,12.20). Nei, først i fullendelsen vil de rene av hjertet (Mt 5,8) få se Gud (sml. 1Jh 3,2). Men Jesus er Guds enbårne Sønn. Han har sett Faderen og forklart han (sml. Jh 1,18; 6,46).

Men om Gud i sin åpenbaring tildekker sin herlighet, meddeler han seg likevel som han er (v. 19). Herren vil rope ut sitt navn. Det innebærer at han tilkjennegir hvordan han er.

Herren vil lege paktsbruddet. Moses skal møte på toppen av Sinai-fjellet med nye tavler (34,1ff). Fornyelsen av pakten åpner med at Herren stiger ned på Sinai-fjellet i skyen og roper ut sitt navn (34,5-7). Herrens presentasjon av seg selv (sml. 20,2.5b-6) er grunnleggende for det bibelske gudsbildet. Fordi Gud er god, tar han Israel til nåde og fornyer pakten (33,19; 34,6). I 34,7 nevnes både den trofaste miskunn, som også innebærer at Gud tilgir den botferdige, og hjemsøkelsen. Men som helhet legger selvpresentasjonen helt avgjort hovedvekten på den trofaste miskunn og Herrens frelsesvilje.

 

Prekentekst: Jh 2,1-11

 

1 Og på den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Og Jesu mor var der, 2 men også Jesus og hans disipler var innbudt til bryllupet.

3 Og da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin. 4 Jesus sa til henne: Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne? Min time er ennå ikke kommet. 5 Hans mor sa til tjenerne: Hva han sier til dere, det skal dere gjøre.

6 Nå stod der, etter jødenes renseselsskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. 7 Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen. 8 Så sa han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bar det til ham. 9 Men da kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin, og ikke visste hvor den kom fra - men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet -, kalte kjøkemesteren på brudgommen og sa til ham: 10 Hver mann setter først den gode vinen fram, og når de er blitt drukne, da den ringere; du har gjemt den gode vinen til nå.

11 Dette det første av sine tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham.

 

Vin er et naturprodukt (Am 9,13) og en festdrikk (Salme 104,15), men det er synd å drikke seg full (sml. Jes. 5,11.22; Hos. 4,11; Ordspr. 23,29ff; Luk. 21,34; Rom. 13,13; Ef 5,18). Når det gjelder bryllupet i Kana, ble det nok drukket moderat og nøkternt. Et jødisk bryllup kunne vare ei ukes tid, og gjestenes antall kjenner vi ikke, men det er heller ikke nødvendig å tenke seg at alt vannet som ble til vin, ble drukket under bryllupsfeiringen. På grunnlag av v. 6 må vi forstå den samlede mengde som mellom 500 og 700 liter. Vinen kan oppfattes som en (bryllups-)gave til husholdningen, et forråd for lengre tid. Vi vet forøvrig ikke om Jesus gjorde vannet til ferdig gjæret vin, eller om han gjorde det til ny vin i begynnelsen av gjæringsprosessen. Gjæret vin ble drukket blandet med vann.

Som Guds første oppdrag til mennesket etter skapelsen gjelder slektslivet (1Mos. 1,28), gjør Jesus sitt første under i et bryllup.

Hva Maria mente at Jesus skulle gjøre, får vi ikke vite i v. 3. Men hvem i kretsen rundt Jesus visste bedre enn Maria hvem Jesus var? Hun var nok viss på at han kunne gjøre under.

"Hva har jeg med deg å gjøre?" (gresk: Ti emoi kai soi?) er en språklig semittisme, med andre ord bestemt av GT's hebraisk eller dagligtalens aramaisk. Uttrykksmåten kan tjene til avvisning av en velvillig eller uvelvillig innblanding (sml. 2Kong. 3,13).

Med ordet kvinne tiltaler Jesus sin mor også andre gangen hun omtales i Jh (19,25ff). Det kan nok ligge en distansering i det. Så står skrevet at mannen skal forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru. Så river også den himmelske brudgom seg løs fra sitt jordiske barndomshjem for å være sin menighets trolovede og brudgom. Men det kan også være at ordet kvinne henspiller på i 1Mos. 3,15 (sml. Jh åp 12). Kvinnens ætling - Marias sønn - knuser slangens hode.

Om Jesu time, det er tida for hans herliggjørelse gjennom påskens, himmelfartens og pinsens frelseshistoriske hendelser, ikke var inne, viste han sin herlighet gjennom vinunderet. Ved å vise sin skapende makt åpenbarer han at han har del i Guds herlighet og virkelig er Guds Sønn, som Natanael alt har kalt han (1,49[50]). Som den kristne menighet bekjenner, er Jesus Kristus sann Gud og sant menneske.

De jødiske renselsesskikkene (sml. v. 6) hadde sitt utgangspunkt i gammeltestamentlige renselsesforskrifter (sml. 3Mos.). Når da vannet blir til vin, kan det symbolisere at Jesus er i ferd med å legge grunnen for en ny pakt. Olaf Moe: Jesus "forvandler botens vann til gledens vin, idet han gir de av Johannes døpte botferdige sjeler frelsens fryd". Sml. Mt 9,15.

I bakgrunnen kan stå profetien i Jes. 25,7 om gjestebudet i det fullendte Guds rike. Vinen symboliserer den messianske og eskatologiske frelsestid (sml. 1Mos. 49,11f; Jes. 55,1ff). Vinunderet i Kana er et forvarsel. Likesom brødunderet i kap. 6. Men som en mellomstasjon mellom disse underne og måltidet i fullendelsen står nattverden. Brødunderet i kap. 6 blir tydelig knyttet til nattverden (6,51ff). Og vinunderet i bryllupet i Kana kan vise framover til nattverden som festmåltid og til samlingen i det fullendte Guds rike som Lammets bryllup (sml. Jes. 62,4f; Mt 22,1ff; Jh 3,29; Jh åp 19,7ff).

Som brødunderet skjer også vinunderet kort før påske (sml. 2,13 og 6,4). Jesus er det sanne brød fra himmelen som gir verden liv, og han gir oss den bedre vinen å drikke. Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (1,17). Jesus er den inkarnerte Visdommen, som innbyr til å ete av dens brød og drikke av dens vin (sml. Ordspr. 9,1ff).

V. 11 er nøkkel til teksten. En av grunnsetningene i Johannesevangeliet er at Jesu under er tegn på at han er Sønnen utsendt av Faderen. Som tegn vitner underne om Gud som deres opphav og legitimerer dermed Jesus, som er sendt av Gud, og de vitner om formålet med Jesu sendelse som guddommelig åpenbaringsbærer, paktsmidler og forløser. Moe: "Underne kalles tegn fordi de er iøynefallende utstrålinger av hans indre herlighet som Guds enbårne Sønn, full av nåde og sannhet." Guds herlighet er Jesu herlighet, for han er Gud (sml. 1,14; 17,24).

 

Episteltekst: Tit. 2,11-14

 

11 For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den opptukter oss for at vi, idet vi fornekter ugudeligheten og de verdslige lystene, skal leve sindig og rettferdig og gudfryktig i den tidsalder som nå er, 13 mens vi venter på det salige håpet og åpenbaringen av vår store Gud og frelser Jesu Kristi herlighet, 14 han som gav seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som er nidkjært til gode gje

De kristne lever i lyset fra åpenbaringen av Guds nåde (v. 11) og i forventningen om den endelige åpenbaringen av hans herlighet (v. 13).

Guds nåde er åpenbart. Grunnteksten bruker aoristform: Epefane. Det sikter til den konkrete historiske åpenbaringen av Guds nåde i evangeliet om Jesus Kristus. Frelsen er her som regelmessig i NT redningen fra syndeskylden og Guds dom. For Kristi skyld kan Gud vise nåde mot syndere og berge oss fra hans dom. Og da Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1Tim. 2,4), må de kristne virke vinnende på sine omgivelser. I v. 10 taler apostelen om å være til pryd for Guds, vår frelsers lære (sml. 5Mos. 26,18f). Og sammenhengen mellom evangeliet og livsførselen utdyper han i de påfølgende vers.

Guds nåde opptukter. Det greske paidevusa betyr både at den underviser og opptukter. På den ene side dreier det seg om å si nei til ugudelighet og verdslige lyster. Ved Kristi kors er verden og vi blitt korsfestet for hverandre (Gal. 6,14). På den andre side er det tale om å leve sindig, rettferdig og gudfryktig. De tre utrykkene kan relateres til a) forholdet til en selv (selvkontroll), b) forholdet til medmenneskene og c) forholdet til Gud. Språklig er "idet vi fornekter" underordnet under (vi) "skal leve". Å vandre i lyset er ikke bare å forsake, men det er å leve det nye livet (sml. 2Pet. 1,3ff). Og det alt nå i denne nåværende tidsalder, der det onde ennå er så dominerende at de kristne med nødvendighet må skille seg ut.

I v. 13 har "håpet" og "åpenbaringen" på gresk felles bestemt artikkel, vel fordi det er to sider av samme sak. Det salige håpet står da for den salighet som vi håper på, og den kommer i og med Jesu åpenbaring i herlighet (sml. Fil. 3,20f; Kol. 3,4). Ordet "epifaneia" (tilsynekomst, åpenbaring) kan gå både på Kristi første komme (2Tim. 1,10) og som her på hans gjenkomst i herlighet (sml. 2Tess. 2,8; 1Tim. 6,14).

Til syne kommer vår store Guds og frelsers herlighet. Den Moses ikke kunne se annet enn bakfra. Den Jesus viste i glimt gjennom sine undergjerninger.

Det er et tolkningsspørsmål om apostelen i v. 13 skjelner mellom Gud og Jesus, eller om han kaller Jesus Kristus "vår store Gud og frelser". Ulike oversettelser reflekterer de to tolkningene, men den sistnevnte, som også New King James Version og visstnok de fleste eksegeter legger til grunn, er nok språklig mest nærliggende.

Slik forstått finner vi et mønster i brevet til Titus, der apostelen tre ganger kaller Gud vår frelser for kort etter å kalle Jesus Kristus det samme (se 1,3.4; 2,10.13; 3,4.6). Og Jesus Kristus er Gud og har gitt sitt liv som løsepenge (sml. Mt 20,28; 1Tim. 2,6) for å vinne seg et eiendomsfolk forløst og renset fra all urett (sml. 5Mos. 26,17-19; Salme 130,8; Esek. 37,23; Ef 5,25-27; Hebr. 9,14; 1Pet. 2,9f). Syndsforlatelsen åpner for det nye livet. Kristus vil et folk som er nidkjært til gode gjerninger. Som nye mennesker, rettferdiggjort av nåde og gjenfødt ved Helligånden, må de kristne leve et nytt liv i kjærlighet og gode gjerninger (sml. 3,1-7).