Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Kristi åpenbarings dag, 03. januar 1999

Ved Ragnar Andersen

 

Velsignelse for alle jordens folk

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 60,1-6

 

1 Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. 2 Se, mørke dekker jorden og mørkt skydekke folkene, men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. 3 Og folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg.

4 Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. 5 Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende sig til deg, folkenes gods skal komme til deg. 6 Et mylder av kameler skal dekke deg, Midians og Efas kamelføll; alle sammen skal de komme fra Sjeba; gull og virak skal de føre til deg, og Herrens pris skal de forkynne.

 

Jes. 60 lar seg naturlig lese som et avsnitt. Herren taler til Sion (v. 14), som han har slått i sin harme, men i sin nåde har forbarmet seg over henne (v. 10). Som Johannes på Patmos fikk framtida åpenbart i tegn (Jh åp 1,1), kan vi også forestille oss at Jesaja fikk det. Kap. 60 er som en film mettet med symboler.

Jeg har ikke tro på å lese teksten ensidig på bakgrunn av situasjonen rett etter at jødene hadde fått vende tilbake til Jerusalem fra Babel. Jesaja har sett mye lengre. Og ennå gjenstår den fulle oppfyllelsen av profetien (sml. Rom. 13,11ff). Kunne teksten sette nytt mot i de troende på 500-tallet før Kristi fødsel, kan den også gjøre det i vår tid, hvor også tilbakeslag og mismot kan være truende for Guds folk.

Et vekkende og skapende ord lyder til Sion: "Stå opp, bli lys!" Herren åpenbarer seg gjennom folkenes lys (42,6; 49,6; sml. Jh 8,12), Messias, slik at lysets folk selv blir verdens lys (Mt 5,14).

Profeten ser fram mot at Herrens herlighet skal manifestere seg i Israel som det frelsende lyset for alle folk (sml. 9,2-7; 49,6). Det er den frelsen som gamle Simeon så da han stod med barnet Jesus i armene (Lk 2,25ff). Ved å se Herrens herlighet, får Sion selv del i den. Og ved å se den herlighet som er åpenbart over Sion, får folkene del i den samme herligheten.

I frelsestida vil folkene søke til Messias, Isais rotskudd (11,10). Herren vil også rekke ut sin hånd for å vinne levningen av sitt folk og samle de fordrevne og adsåredte av Israel og Juda (11,12). I v. 4ff skildrer Jesaja synet av Sions barn som vender heim og folkene som deres tjenere. Det folk som ikke vil tjene det gjenløste Sion, har ingen framtid i Guds verden (v. 12).

Folkene fra Vesterland og Østerland (sml. 59,19) ledsager Sions sønner og døtre og bringer sin rikdom med seg, fra vest med skip og fra øst med kamelkaravaner (v. 4-9). Alle forkynner de Herrens pris (v. 6).

Midian var sønn av Abraham og Ketura, og Efa var sønn av Midian (1Mos. 25,1ff; 1Krøn. 1,32f). Midianittenes egentlige område var på østsida av Akaba-bukta. Når det gjelder Sjeba (som vi er vant til å gjengi som Saba i Salomos historie), stammer vel folket enten fra semitten Sjeba i 1Mos. 10,28; 1Krøn. 1,22, eller fra en Sjeba som var sønn av en annen av en av de sønner som Abraham fikk med Ketura (1Mos. 25,1ff; 1Krøn. 1,32). Hans etterkommere, handelsfolket sabeerne (sml. Esek. 27,22f), hadde sitt område i den sørvestlige delen av den arabiske halvøya. Sml. 45,14. Tatt i betraktning Salme 72,10.15 er det kanskje ikke så rart at magerne fra Østerland (Babylon?) i en av våre julesanger er blitt tre konger fra Saba.

Som Kedars får og Nebajots værer i v. 7 tenkes visstnok også gull og virak fra Sjeba som gaver til templet og tempeltjenesten (sml. 58,6f). Men i den endelige oppfyllelsen er det Gud og Lammet som er templet (Jh åp 21,22). Jes. 60 er i Jh åp 21 - 22 videreført i lys av Jesu person og verk.

Like lite som vi her har tolket teksten inn i en konkret politisk situasjon i gammeltestamentlig tid, like lite tolker vi den inn i dagens politiske situasjon. En politisk tolkning av profetiene risikerer å miste av syne bredde/lengde/høyde/dybde-perspektivet som Paulus arbeider med (Ef 3,18). Trøsteboka hos Jesaja handler om Herrens mektige gjerning som dommens og nådens Gud.

Sions sønner og døtre er Guds menighet. Og Guds menighet er Sions barn nettopp fordi Sion er tempelberget (v. 7). I Guds rike skal det være med i forklaret skikkelse (se 2,1ff). Dette utfoldes i Jh åp 21 - 22.

 

Prekentekst: Mt 2,1-12

 

1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem og sa: 2 Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi så nemlig hans stjerne da den gikk opp, og er kommet for å tilbe ham.

3 Men da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. 4 Og han sammenkalte alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. 5 De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten: 6 Og du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant høvdingene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.

7 Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg og spurte dem nøye om tiden da stjernen hadde vist seg. 8 Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye om barnet. Og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.

9 Da de hadde hørt det kongen sa, drog de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett da den gikk opp, gikk foran dem, inntil den kom og ble stående over stedet hvor barnet var. 10 Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. 11 Og de kom inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og åpnet sine skrin og bar fram gaver til det: gull og røkelse og myrra.

12 Og da de var blitt varslet i en drøm at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, drog de en annen veg bort til sitt land.

 

Betlehemstjernen kan ha vært et overnaturlig fenomen. Men det er også mulig å tenke at Gud brukte stjernehimmelen til å lede vismennene gjennom deres egen tolkning av et naturlig astronomisk fenomen. Stjernen kan være Jupiter i en sjelden sammenstilling (konjugasjon) med Saturn (et fenomen som kan inntreffe med omtrent 850 års mellomrom).

De prestelige astronomer i Babylon var nok de eneste vitenskapsmenn i verden som kunne berekne denne konjugasjonen. Og teksten synes å inneholde astronomiske faguttrykk som beskriver Jupiters posisjoner slik de måtte være opptatt av å registrere dem. Det kan være slike astronomer som kommer til Jerusalem. Det greske uttrykket "en te anatole" (v. 2 og 9) kan være et faglig uttrykk for den siste synlige kveldsoppgang. Det kong Herodes spør nøye om, er antakelig derimot stjernens første tilsynekomst ved daggry. Dette er to helt forskjellige tidspunkt (15. september og 15. mars år 7 før vår tidsrekning), slik at Herodes kan tro at barnet er et halvt år eldre. Mon tro om vismennene av mistenksomhet har unnlatt å nevne kveldsoppgangen 15, september, som de selv synes å ha vært mer opptatt av?

Når vismennene drar sørover mot Betlehem, ser de Jupiter foran seg omtrent i den retningen de farer. Kl. 20 lokal tid 12. november inntreffer nesten samtidig stillstand av Jupiter og Saturn i den vestlige del av dyrekretstegnet Fiskene. Det kan oppfattes som høgdepunktet av disse sjeldne konjugasjonsfenomenene, og noe vismennene i alle år har sett fram til. Overveldet av glede konstaterer vismennene at fenomenet befinner seg over det stedet der Jesusbarnet er!

Det merkeligste i hele teksten er kanskje at vismennene kaller Jupiter for Messias' stjerne. Bibelen avviser astrologien, stjernetroen. Stjernedyrkelse er forbudt (se 2Mos. 20,4-5a; 5Mos. 4,19), og horoskop er nytteløst (se Jes 47,13f). Men en gruppe hedenske vismenn finner vegen fra skaperverket til Skaperen. Fra sin astronomi og astrologi finner de vegen til Jesus Kristus, den guddommelige frelseskongen i David ætt, som hele jorden skylder å bøye seg for.

Slik kan de ha tenkt: Jupiter er verken Marduks stjerne som i babylonsk religion, eller Zevs' stjerne som i gresk religion, eller Augustus' stjerne som i romersk keiserdyrkelse, men Messias' stjerne. Saturn er Israels stjerne. Dyrekretstegnet Fiskene symboliserer epokegjørende hendinger på jord. Den vestlige del av tegnet symboliserer Syria og Jødeland. Når de to planetene 12. november møtes i den vestlige del av dyrekretstegnet, må Israels guddommelige konge være født i Judea. En Kristus-bekjennelse i astrologiske klær. Ja, men det profetiske ordet var avgjørende for deres tro.

Når vi så må rekne med at vismennene også hadde vært prester som hadde dyrket Marduk, ser vi for oss en helomvending til begeistret tro på Jesus som Gud, Herre og Messias!

Kong Herodes oppfattet Messias som en trussel mot seg selv. Og det er forståelig at vismennenes spørsmål også ble mottatt med allmenn uro i Jerusalem når Herodes satt som konge, sml. barnemordet som fulgte. Mon tro om ikke yppersteprestene og de skriftlærde allerede nå var villige til å utlevere Messias til døden? Er det slik at statens makt og statens kasse fanger? Herodes og romerne inn- og avsatte yppersteprester. Han hadde satt igang byggingen av et stort tempelanlegg. Og han fikk svar på sitt spørsmål.

Vismennene hadde funnet Messias uten å måtte gå gjennom den jødiske proselyttdåpen. Kanskje gjorde de en forberedende gjerning blant noen av dem som var tilstede pinsedagen i Jerusalem (sml. Apg. 2,9).

 

Episteltekst: Ef 3,1-6

 

1 Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, Kristi Jesu fange for deres skyld, dere hedninger - 2 så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere, 3 at han ved åpenbaring har kunngjort for meg hemmeligheten, slik som jeg ovenfor har skrevet med få ord, 4 og av det kan dere, når dere leser det, kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, 5 som i tidligere tidsaldre ikke var blitt kunngjort for menneskenes barn slik som den nå er åpenbaret for hans hellige apostler og profeter i Ånden: 6 At hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet,

 

Fordi det er slik som apostelen har skrevet i det foregående og kommer tilbake til i denne teksten, at hedningene har fått adgang til Faderen sammen med Israels barn - ved Jesus Kristus og i Den Hellige Ånd, bøyer Paulus sine knær for de hedningekristnes skyld. Hva det er han ber om for dem, kommer han først til i siste del av kapitlet (sml. v. 13-21). En kan ut fra v. 16-19 si at det er en bønn om at de hedningekristne må bygges opp sammen med de jødekristne til en Guds bolig i Ånden (sml. 2,22).

I v. 2-4 taler han om sitt apostolat og i v. 5f om hemmeligheten om hedningenes plass i Guds rike (sml. v. 7-12). Som vi ser i v. 1, skriver Paulus fra fangenskap. Han er fange på grunn av sitt virke for hedningene. Med sunn selvbevissthet kaller han seg Kristi Jesu fange (sml. 4,1; Filem. v. 1.9; 2Tim. 1,8). Leserne må ikke støte seg på at apostelen er i lenker, eller tape motet over det, men se det som en ære (sml. v. 13).

I v. 2 forutsetter Paulus at leserne har hørt om hans nådegave som apostel. Det er overraskende tale dersom brevet bare er stilet til Efesus-menigheten, der Paulus var personlig godt kjent. Men vi har grunn til å tro at brevet er et rundskriv til flere menigheter, også menigheter der Paulus ikke personlig hadde vært, og at "i Efesus", i 1,1 stammer fra et eksemplar som ble sendt til Efesus. De to orda finnes ikke i de eldste handskriftene. Kanskje er samme rundskriv omtalt i Kol. 4,15 som brevet fra Laodikea.

Paulus hadde en særskilt plass i Guds plan som hedningenes apostel (Apg. 9,15f: Rom. 11,13; Gal. 1,15f; 2,7ff; 2Tim. 1,11). Han fikk nåde (sml. 1Kor. 15,10; Gal. 2,9) og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolka (Rom. 1,5; sml. 16,25f). Og han har en husholdning med den tjenestenåden han har fått (sml. Kol. 1,25).

At apostelen taler om en hemmelighet (gresk: mysterion), vil ikke si at den ikke er for alle, men at den bare er tilgjengelig gjennom åpenbaringen. Evangeliet som helhet er en hemmelighet (sml. 1Kor. 2,7; Ef 1,9; 6,19), og det samme er de enkelte ledd i evangeliet (sml. Mt 13,11; Rom. 11,25; 1Kor. 15,51; Ef 3,3; 5,32). Mens gresk filosofi oppfatter forstand som et produkt av menneskets iboende muligheter, er visdom og forstand etter bibelsk lære gaver fraGud (sml. 1Kong. 3; Dan. 2; Salme 119). Den Hellige Ånd gir visdom, forstand og kunnskap om Herren (Jes. 11,2).

Hemmeligheten om hedningenes likestilling med israelittene var ikke åpenbart i førkristen tid slik den nå er åpenbart ved Guds Ånd for Kristi hellige apostler og profeter (v. 5). Det er ikke bare Paulus som har fått hemmeligheten åpenbart (sml. om Peter i Apg. 10 - 11). Åpenbaringen er ikke gitt noen privat, men er gitt forat menigheten skal bygges, og apostlene stadfester hverandre (sml. Gal. 2,1-10; Apg. 15,1-29). Profetene, som også er nevnt sammen med apostlene i 2,20, er en framtredende gruppe nådegavebærere i NT (sml. Mt 23,34; 1Kor. 12,28; Ef 4,11). Og det er vel rett å si at den apostoliske nådegaven også inkluderer den profetiske (sml. "profetene som var før dere", Mt 5,12; sml. Jh åp).

I v. 6 bruker Paulus tre uttrykk for å få fram hedningenes fellesskap med israelittene. De er sammen med dem arvinger (synkleronoma), sammen med dem i legemet (syssoma) og sammen med dem delaktige i løftet (symmetokja tes epangelias). Arven er gitt i Kristus (Gal. 3,29). Som israelittene kan miste arven ved vantro, kan hedningene vinne den ved tro. I Kristi legeme er jødekristne og hedningekristne forenet (sml. 2,15f). Ved evangeliet er de hedningekristne kommet med i Guds folk og har fått Den Hellige Ånd, som var lovt (sml. 1,13; 2,11ff). I 1,13f kaller apostelen Den Hellige Ånd for "pantet på vår arv". I dette ligger det at Helligånden for det første er en vesentlig del av arven og for det andre garanterer at resten av arven vil bli gitt.