Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 4. søndag i advent, 20. desember 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Gjør Herrens veg jevn!

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 52,7-10

 

7 Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er [blitt]*) konge!

8 Det er en røst av dine vektere, de løfter røsten, de jubler alle sammen. For like for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion.

9 Bryt ut og juble alle sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. 10 Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.

*) Se gjennomgåelsen.

 

I Siraks bok 48,24f[32f] står det om Jesaja: "Med mektig ånd så han de siste ting og trøstet de sørgende i Sion; han forkynte hva som skulle skje like til verdens ende, og de skjulte ting før de inntrådte."

I Jes. 52,1-12 leser vi at Jerusalem bytter undertrykkelse og fangenskap med fred og frihet. Sions datter ligger fanget og sover i støvet. Nå vekkes hun opp. Hun skal ryste støvet av seg, gjøre seg fri fra sine bånd, kle seg i høgtidsskrud og innta sitt sete. (V. 1f) For Herrens folk blir gjenløst idet de lærer han å kjenne. (V. 3-6)

I v. 7 skildrer profeten synet av en budbærer som skynder seg gjennom fjellbygdene sørover mot Jerusalem med gledelig budskap til den hellige stad. Han kommer med godt budskap om fred og frelse, nærmere bestemt om at Gud gjør sitt styresett gjeldende.

Det hebraiske verbet "malak" kan referere til Guds evige kongevelde, slik det er naturlig å forstå det i Salme 93,1; 96,10; 97,1; 99,1: Jahve er konge. Dette er et grunntema i de såkalte Jahve-konge-salmene (Salme 47; 93; 96-99). Der prises Herren som den eneste sanne Gud, som skaper og oppholder av skaperverket, men også som historiens herre, konge over folkene og menneskenes frelser og dommer. Ettersom "malak" i Jes. 52,7 står i sammenheng med et historisk inngrep der Herren gjør sitt kongevelde gjeldende, griper styrende inn, styrter sine fiender fra deres maktposisjoner og berger sitt folk (sml. Jh åp 11,15ff; 19,6), kan det også være forsvarlig å oversette slik: Din Gud er blitt konge!.

"- den evangeliserendes føtter" (podes evangelizomenu) sier Septuaginta i v. 7. Denne gamle greske oversettelsen bruker det samme verbet i Salme 40,10; 68,12; 96,2; Jes. 40,9; 41,27 og andre steder. Denne språkbruken danner en viktig bakgrunn for det nytestamentlige begrepet evangelium (gresk: evangelion), godt budskap. Å evangelisere eller forkynne evangeliet er å bære fram et budskap, en melding eller nyhet som har betydning for dem som hører det og derfor utløser glede.

I v. 8 trer Sions vektere fram for profetens indre blikk. Vektere kan være ment bokstavelig om vaktmenn som holder utkikk, eller billedlig om Guds ords tjenere. De jubler når de ser at Herren vender tilbake til Sion, som han har lovt. Sml. 40,9-10 og 51,11. Som en hyrde fører Herren sin hjord heim. Herrens forløste vender tilbake til Sion. Her ses ganske sikkert forløsningen fra det babylonske fangenskapet (sml. Esra 1 - 2), Kristi første komme i fattigdom (sml. Lk 2,25-38) og hans gjenkomst i herlighet i ett og samme profetiske perspektiv (sml. 1Tess. 4,14-18).

Teksten munner ut i et hymnisk avsnitt (v. 9f), som innledes med oppfordring til lovprisning. Som en kriger blotter sin arm for å kunne kjempe uhindret, avdekker Herren sin arm for all verden idet han viser sin hellighet ved å gripe inn og frelse sitt folk. Herren gjenløser det ruinerte Jerusalem og trøster sitt folk. Det var dette de ventet på, gamle Simeon og alle de som gamle Anna vitnet for i templet da Maria og Josef kom med det guddommelige barnet (Lk 2,25ff).

I v. 11f oppfordrer Jesaja de jøder som anslagsvis 150 år etter skulle få anledning til å bryte opp fra Babel og vende tilbake til Jerusalem med de hellige kar fra templet og bygge templet på ny, til å dra ut i et hellig tog. Men også dette kan ha et videre sikte (sml. 2Kor. 6,17; Jh åp 18 - 19).

En begynnende oppfyllelse av profetien opplevde altså jødene da de fikk frihet fra det babylonske fangenskapet. Men perspektivet er mye videre. (Sml. v. 1 med Jh åp 21,27; v. 7 med Rom. 10,15; v. 9f med Lk 2,25ff; v. 11 med 2Kor. 6,17; Jh åp 18,4.) Hva Herren har gjort for sitt folk gjennom Kyros, trer helt tilbake for det han gjør gjennom Messias.

 

Prekentekst: Jh 1,19-27

 

19 Og dette er Johannes' vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham. Hvem er du? 20 Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias. 21 Og de spurte ham: Hva da? Er du Elias? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. 22 De sa da til ham: Hvem er du? - så vi kan gi dem svar som har sendt oss. Hva sier du om deg selv? 23 Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.

24 Og de som var utsendt, var fariseere, 25 og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias, og heller ikke Elias, og heller ikke profeten? 26 Johannes svarte dem: Jeg døper med vann; midt iblant dere står den dere ikke kjenner, 27 han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for.

 

Johannesevangeliet er vitnesbyrd om Jesus, Messias, Guds Sønn (20,31). Det er så å si et prosesskrift i Guds store rettssak mot den vantro verden. Verden skal overbevises om synd, rettferdighet og dom (sml. 5,31ff; 15,26f; 16,8ff). Det gjelder å ta imot tilbudet om forlik før den ytterste dommedag.

I 1,19-27 har vi noe av døperens vitnesbyrd i prosessen (sml. 1,8.15.29ff; 3,25ff; 5,33). Han avviser å knytte begrepene Messias, Elias og profeten til sin egen person (sml. Apg. 13,25). Døperen viser bort fra seg selv til Jesus.

Messias er den lovede frelseskongen, av jødende nok i allminnelighet nasjonalpolitisk oppfattet (sml. 6,15), men ifølge 18,36f konge i et rike som ikke er av denne verden. Delegasjonen fra Jerusalem var nok bekymret for at døperen skulle stille seg i spissen for et opprør mot romerne.

Jødene ventet at Elias' skulle komme for å forberede den messianske tid (sml. Mal. 3,1; 4,5f). Men hvorfor benekter døperen at han er Elias? Jesus selv sier jo at døperen er den Elias som skulle komme (sml. Mt 11,14; 17,10ff par.). Den enkleste forklaringen er vel at han ikke er den gamle Elias i bokstavelig forstand. Men det kan også tenkes at spørsmålet i v. 21a impliserer en sammenblanding av Elias med Herrens lidende tjener, slik en kan oppfatte det i Sir. 48,10f.

Profeten må være den eskatologiske profet som en ventet ut fra 5Mos. 18,15ff. Ved forklarelsen på berget sier røsten fra himmelen: "Hør ham!" (Mt 17,5 og paralleller; sml. 5Mos. 18,15.19). Jesus er endetidsprofeten som skulle komme (sml. 6,14; Apg. 3,22f), men jødene var tilbøyelige til å skille mellom Messias og profeten (sml. 7,40f).

Johannes så seg som en røst som kaller til å rydde veg for Herren, slik det er skrevet i Jes. 40,3. Det er altså ikke bare Johannes som rydder vei for Herren, men alle som følger Ordet. Med Herrens veg (v. 23) mener vel døperen Jesu veg. Han vitner jo om Jesu preeksistens (sml. v. 15.30; 3,31) og kaller Jesus Guds Sønn (v. 34).

Israel må igjen ut i ødemarken og igjen ut i vannet, denne gang i en dåp til omvendelse. Og mens påsken var rett før gangen gjennom Sivhavet (sml. 2Mos. 12 - 15) og ble feiret rett etter gangen gjennom Jordan (sml. Josva 3 - 5), knytter Johannes sammen dåpen til syndenes forlatelse og Guds lam, vårt påskelam, Jesus Kristus (sml. 1,29.36; 1Kor. 5,7).

I stedet for å gå inn på sin egen fullmakt til å døpe sine landsmenn, understreker Johannes avstanden til Jesus og hans gjerning. Johannes-dåpen har det til felles med den dåpen Jesus innstiftet, at den var en dåp til syndenes forlatelse (sml. Mk 1,4). Men til forskjell fra den kristne dåp formidlet den ikke Den Hellige Ånds gave (sml. Mt 3,11 og paralleller; Jh 1,33; Apg. 19,1ff).

Evangelisten forutsetter kunnskap om at også Jesus ble døpt av Johannes. Denne dåp står i en særstilling, den var en innvielse til Jesu stedfortredergjerning (sml. Mt 3,15), og ved den ble Jesus åpenbart for Israel (1,31). Jesu dåp har alt funnet sted, og Jesus befinner seg i kretsen omkring døperen. Men den offisielle jødedoms representanter kjenner ikke Jesus (sml. v. 11). Deres interesse synes å begrense seg til Johannes og hans dåp. De vil ha noe å si til sine oppdragsgivere (v. 22), personlig synes de ikke å bli berørt av utfordringen i døperens vitnesbyrd. De synes å være typer på grupper og individer som forskanser seg bak egne religiøse og politiske målsettinger.

Døperen Johannes ønsket slett ikke at hans person skulle stå i sentrum for en ny religiøs bevegelse, men så det som sin egentlige livsoppgave å føre mennesker til Jesus. Jeg tror at enhver kirkelig bevegelse og retning står i fare for menneskedyrkelse. Menneskers behov for autoritet må møtes med at de får hjelp til å bli bundet til Kristus og fast forankret i Bibelen.

 

Episteltekst: Fil. 4,4-7

 

4 Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5 La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær. 6 Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.

 

Filipperbrevet, som er skrevet fra fangenskap, ånder av glede og takknemlighet mot Gud. Paulus gleder seg over menigheten i Filippi, over evangeliets framgang, over å være Guds tjener (sml. 2,17). Som Paulus selv kjenner gleden i Herren, vil han at menigheten skal leve i den samme glede, og han formaner til det (sml. 1,25; 2,18.28f; 3,1; 4,4).

I v. 3 nevner Paulus livets bok, der alle frelste har sine navn innskrevet. Og det å ha sitt navn i livets bok, er grunn til glede (sml. Luk. 10,20). I v. 4 griper så apostelen tilbake til oppfordringen i 3,1 om å glede seg i Herren. Nå tilføyer han ordet "alltid", og gjentar dessuten "Gled dere!" nok en gang. Som Paulus selv i trengsel og med sorger (sml. 2Kor. 6,10) tross alt gleder seg i Herren (sml. 4,10), må leserne også alltid og under alle forhold leve i den gleden som er annerledes enn verdslig glede.

Gleden i Herren Jesus Kristus er grunnet på samfunnet med han. Den er egentlig uavhengig av de ytre forhold. Gleden er et svar fra hjertet på evangeliet, den styrker sinnet (sml. 3,1) og bærer gjennom motgang og vanskeligheter.

Som i 1Tess. 5,16ff følges også her i Fil. 4 oppfordringen til glede av oppfordringen til bønn og takk (v. 6f).

Det er tenkelig at apostelen med påminnelsen om at Herren er nær (v. 5b), vil begrunne oppfordringen til glede så vel som formaningen til å vise mildhet (v. 5a; sml. 2,2ff) og den påfølgende advarselen mot bekymring (v. 6). At Herren er nær, kan bety at Herren Jesus Kristus snart kommer i herlighet (Jak. 5,8; Jh åp 3,11). Men det kan også bety at han ikke er langt borte, men at han er med og hos sin menighet (sml. Salme 145,18; Matt. 18,20; 28,20). Det siste er nok mest nærliggende ut fra brevsituasjonen. Paulus synes på denne tid å rekne det som mer sannsynlig at han skal lide martyrdøden (sml. 2,17) enn at han skal leve til Kristus kommer i herlighet.

Bekymringer truer kristenlivet. Derfor advarer Skriften oss mot bekymringer. Gud vil at vi skal leve et liv uten annen frykt enn gudsfrykten, et liv der vi prioriterer det ene nødvendige og ikke gir rom for nytteløs og farlig bekymring. Sml. Salme 55,23; Mt 6,25ff; 10,16-31; 13,22; Jh 14,1; 1Pet. 5,7. Skriften vil lære oss en enkel og nøysom livsholdning preget av tillit, bønn og takk. Jesu disipler skulle kunne den troskunst og livskunst å ta en dag av gangen (Mt 6,34). Den opprinnelige, paradisiske, ubekymrede holdningen til livet, den som er umulig for vantroen i en dødsmerket verden, er da gjenreist.

I stedet for å bekymre oss skal vi be til Gud. Legg merke til at Paulus sier "i alle ting" (v. 6). Ingen av våre vansker og ingen av våre behov er for små for Gud og heller ikke for store for han. I v. 19 forsikrer Paulus at Gud etter sin rikdom skal fylle menighetens behov i herlighet i Kristus Jesus.

Og Paulus knytter påkallelse og bønn sammen med takk (sml. Ef. 5,20; 1Tess. 5,18). Ved å takke kan vi ære Gud og selv bli glade. Takken kan hjelpe til et rett perspektiv på vansker og problemer. Det som er stort, må få være stort, og det som er smått, må få være smått.

Guds fred (v. 7) er vel først og fremst den fred Gud gir i og med syndenes forlatelse. Det er fred mellom Gud og den som har tatt imot Jesus som sin frelser. Personen Jesus Kristus er vår fred (Ef 2,14). Men om freden først og fremst er et objektivt fredsforhold (sml. Rom. 5,1), er den også en hemmelighetsfull makt som skal virke på en kristens personlighet og bevare hjertet mot svik og tankene mot villfarelse. Om en verken forstår Guds verdensstyre eller ens egen livsveg, viser evangeliet til Kristi kors som et ugjendrivelig bevis på Guds kjærlighet (sml. Rom. 5,8; 8,32) og til fred for hjerte og tanker i Kristus (sml. Joh. 14,27; 16,33).