Tekstgjennomgåelser for 2. søndag i advent, 29. november 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Når fikentreet skyter blad

 

Gammeltestamentlig tekst: Mal. 3,17 - 4,2a

 

17 Og de skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, den dag jeg gjør dem til min eiendom, og jeg vil skåne dem dem, likesom en mann skåner sin sønn som tjener ham.

18 Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.

1 For se, dagen kommer, brennende som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. 2a Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger,

 

Malakias virket i Jerusalem. Hans virketid faller en gang i tidsrommet 516-458, trolig mot slutten. Jødene hadde fått lov til å vende tilbake fra Babel, og templet er gjenreist. Men folket er i en nødssituasjon. I Babel hadde jødene hatt store muligheter for å slå seg opp økonomisk. De som vendte tilbake, hadde bare Jerusalem og nærmeste omegn. De var omgitt av fiender, og bymuren var ødelagt. De strevde med uår, og mange syntes at Gud var borte for dem. Hvorfor grep han ikke inn?

Herren skal komme, forkynte Malakias, men folket er ikke beredt. Så er det profetens oppgave å forynne bot. Han refser både kultiske og sosiale misforhold. En stor del av Malakias' bok er opptatt av prestenes særlige synder. Ellers refser profeten blant annet at en del jøder hadde skilt seg og giftet seg med hedenske kvinner. Dette misforholdet tok Esra og Nehemja fatt i ved midten av 400-tallet.

Hele avsnittet 3,13 - 4,3 kan tolkes som en tale til de gudfryktige. Men da er det også iøynefallende mangler ved deres gudsfrykt. De kan ikke skjønne hvorfor de egentlig skal fortsette å prøve å leve etter Herrens bud (3,13f). Andre mennesker har vendt Gud ryggen uten å være blitt rammet av ulykken (v. 15).

Profeten sier at det kommer en dag da det skal bli klart at det er en uendelig stor forskjell på å høre Gud til og å leve borte fra samfunnet med han. Herren har merket seg de gudfryktige. For hans åsyn er det skrevet en minnebok for dem som frykter han og tenker på hans navn (v. 16). De skal være hans eiendomsfolk (v. 17). (I oversettelsen av 3,17a har jeg nærmest fulgt New King James Version.)

Dommen kommer over de ugudelige dersom de ikke vender om (4,1; sml. 3,5), men rettferdighetens sol skal gå opp for dem som frykter Herrens navn. Den går opp med legedom under sine vinger (v. 2). Det er den messianske frelsestida profeten her har for øye. Kristi første komme og hans gjenkomst ses i det samme profetiske perspektivet.

 

Evangelietekst: Lk 21,25-33

 

25 Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. 26 Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike. For himlenes krefter skal rokkes. 27 Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet. 28 Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft deres hoder! For deres forløsning stunder til.

29 Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. 30 Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. 31 Slik skal dere også, når dere ser dette skje, vite at Guds rike er nær. 32 Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen. 33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.

 

I Jesu eskatologiske tale i Mt 24 - 25, Mk 13 og Lk 21 hører vi om en rekke endetidstegn. Men den sentrale begivenheten som skildres, er Menneskesønnens komme i herlighet. Han kommer i skyen med kraft og stor herlighet (v. 27; sml. Mt 26,64 / Mk 14,62). I bakgrunnen står Dan. 7,13f.

En kan kanskje si at Jerusalems undergang og verdens undergang ses i ett og samme perspektiv. Og det er vel karakteristisk at dommen må begynne med Jerusalem og Guds hus. Men i Lk er det tydelig at det er ei mellomtid mellom Jerusalems ødeleggelse (sml. v. 20ff) og verdens ende, da Jerusalem skal være nedtrådt av hedninger (v. 24). Det som er skjedd med Jerusalem i vår tid, innebærer kanskje begynnelsen til slutten på hedningenes tid, og da er vi langt inne i det endetidsdramaet som Jesus skildrer.

Vi kan dele tegnene før Jesus kommer igjen, i tre grupper og skissere dem kort slik:

Tegn i det allmenne folkelivet: Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der (v. 10f). Disse fenomener er jo ikke nye i den siste tid, men synes å skulle øke i intensitet.

Tegn i naturen. Det er tale om jordskjelv og om tegn i sol og måne og stjerner. Hav og brenninger skal bruse. (Kanskje som følge av at månen trekker nærmere jorda?) Ja, himmelrommets krefter skal rokkes. Herrens dag skildres som en kosmisk rystelse (v. 25f; sml. Jes. 13,6ff; 34,4; Hag. 2,6f.21). Den innvarsler Menneskesønnens komme og den gamle verdens undergang.

Tegn i kirken. Evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag før verdens ende kommer (Mt 24,14). Og Israel skal visstnok komme på plass i den nye pakt gjennom en dyp omvendelse. Kanskje det er at "fikentreet skyter blad". Men på den annen side er det også tale om frafall fra troen og frafall fra den kristne moral. Inn i menigheten trenger falske profeter seg. Mennesker som rekner seg som kristne, begynner å likne verdens barn. Det er tale om trengsel og forfølgelse for Kristi levende menighet. Avkristningen av kirken er kanskje det tydeligste endetidstegnet i dag.

Når den siste tids tegn viser seg, er forløsningen nær. Løfte hodet skulle Sions porter gjøre for herlighetens konge, som drog inn (Salme 24,7ff). Løfte hodet skal Jesu troende menighet, som er Sions datter i åndelig mening, gjøre foran Kristi komme i herlighet (v. 28). Å løfte hodet er vel også uttrykk for dristighet (sml. Dom. 8,28; Salme 83,3). Troen er dristig, men ikke dristigere enn at den har Guds ord å holde seg til.

Jesu komme betyr at den frelsesplanen som Gud har for sin troende menighet, skal fullføres. Den planen han har for skaperverket, skal gjennomføres. Vi skal se fram til en ny himmel og en ny jord. Verden skal skapes på ny. Gud oppretter en fullkommen bolig for sitt folk.

Som sommer kommer etter vår, vil Guds rike komme fullendt etter endetidstegnene (v. 29-31). Jesus bruker fikentreet og de andre trærne som illustrasjon. Fikentreet blomstrer sist. Da kommer sommeren, og den kommer hurtig i Israel. Når greinene på fikentreet får sevje og bladene springer ut i mars, er det et sikkert vårtegn. Snart har treet fått fullt utviklet løvkrone, og i juni kan en høste de første fikener. Slik varsler endetidstegnene at det går mot full sommer. Guds rike er alt kommet nær med Jesus, men når han kommer igjen i herlighet, kommer også Guds rike fullendt.

Det er nok mange som har syntes at v. 32 er vanskelig. Hva mener Jesus med "denne slekt"? Vi kan skjelne mellom tre betydninger av det greske ordet "genea": a) etterkommere av samme stamfar, b) folk som lever samtidig, en generasjon og c) mennesker som lever under visse grunnleggende felles vilkår. Det er da betydning a) og c) som er aktuelle. "Denne slekt" kan være Israel, Jakobs ætt, men den kan også være endetidsslekten. Tanken kan være at denne slekt, som snart ser begynnelsen av oppfyllelsen, også skal se slutten, og så visst som slekten består, så visst vil også alt skje slik Jesus har forutsagt. Poenget er da ikke at verdens ende og Jesu komme i herlighet er så og så nær, men at det er sikkert at det vil skje.

Det stemmer også med v. 33, som understreker at Jesu ord er urokkelige. Som kloden en gang ble til, skal den også en gang gå under. Ja, himmel og jord skal forgå, forteller teksten. Men Kristi ord, som er Guds ord, fordi Kristus er Gud, - ordet som skapte verden og holder den oppe, det skal aldri gå under (sml. Salme 102,25ff; 119,160; Jes. 40,8; 1Pet. 1,25). Men tidspunktet for verdens ende er skjult. Vi skal våke og be for å være rede både til å møte trengslene i endetida og til å bli "stående for Menneskesønnen" (sml. v. 34ff).

 

Prekentekst: Rom. 15,4-7

 

4 For alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir. 5 Tålmodets og trøstens Gud gi dere så å ha ett sinn innbyrdes, etter Kristi Jesu forbilde, 6 så at dere enige, med én munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Far!

7 Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av dere, til Guds ære!

 

Etter de mer allminnelige formaningene i Rom. 12 - 13 går apostelen i kap. 14 og begynnelsen av kap. 15 inn på en konkret problematikk i menigheten, konflikten mellom de sterke i troen og de svake. Kanskje er det tendenser til at menigheten faller fra hverandre i husmenigheter med ulik innstilling når det gjelder en ting som kjøttvarer som kan ha vært i befatning med hedenske riter, og fortsettelse av Israels sabbatsfeiring.

Den svake er i denne sammenheng den som har en mangelfull evangelisk erkjennelse. Han gjør seg samvittighet for ting som egentlig ligger under den kristne frihet (sml. 1Kor. 8,7). Paulus er da opptatt av to ting. For det ene at den svake ikke må presses til å handle mot sin samvittighet. Da synder han og kan falle fra og gå fortapt. (14,13ff.20ff; 1Kor. 8,7ff) De sterke må ikke ringeakte de svake, men heller avstå fra å bruke friheten av hensyn til samvittigheten hos de svake. (14,3.10.13.15.19.21; 1Kor. 8,9ff; 10,24.28ff) Og for det andre er Paulus opptatt av at de svake ikke må presse hele menigheten til å godta deres syn. For det er de sterkttroende som i prinsippet har sett rett. (14,14.20.22; 1Kor. 8,4ff; 10,25ff.29f) Og de svake må ikke dømme dem for det. (14,3f.10)

To forutsetninger for apostelens fleksible holdning er at det som de sterke tillater seg, i seg selv ikke er synd, og at de svake tross alt har en grunnleggende evangelisk tro. I Galatia var situasjonen så tilspisset at det stod om selve Kristus-bekjennelsen og rettferdiggjørelseslæren. Til dem som der krevde omskjærelse og helligdagsobservans, sier Paulus i brennende alvor: "Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven, dere er falt ut av nåden." (Gal. 5,4) Men når det gjelder Roma-menigheten, er situasjonen en annen. Vi kan tenke oss at mennesker med bakgrunn i synagogen har vanskelig for å skjønne dem som arbeider på sabbaten. Eller at kristne som har brutt radikalt med hedenskapet, har vanskelig for å godta at en fritt kan ete kjøtt av samme dyr som andre har holdt offermåltid på. Paulus vil at samvittigheten skal ha tid til å bli gjennomlyst av evangeliet.

Nestekjærlighetsbudet er den mellommenneskelige grunnregel (13,9), og friheten må forvaltes i nestekjærlighet (15,1f). Kristus er forbildet. Han levde ikke seg selv til behag, men utsatte seg for hån (v. 3). Det gikk som det er beskrevet i Salme 69,10. I den sammenhengen kommer apostelen inn på vårt forhold til de hellige skriftene.

Skriftene er i første omgang Det gamle testamentet, for Det nye var jo ennå ikke samlet. Og selv om vi lever i den nye pakts tid, er også GT den kristne menighets eie (sml. 4,23f; 1Kor. 10,6ff; 2Tim. 3,16f). Av skriftene kan vi hente trøst og håp og lære tålmodighet, ikke bare av den Davids-salmen Paulus har sitert i v. 3, men av GT i allminnelighet. Skriften løper sammen med den kristne erfaringen (sml. 5,1-5; 2Kor. 1,3-7). Håpet beholdes i tålmod (sml. 5,3f; 1Tess. 1,3). Ved Den Hellige Ånds kraft kan vi være rike på håp (v. 13).

I v. 5 vender Paulus tilbake til enheten mellom de sterke og de svake. De sterke kan trenge tålmodighet med de svake, og de svake kan trenge trøst når de strever med å forstå de sterke. Gud er tålmodets og trøstens Gud, slik han er håpets Gud (v. 13) og fredens Gud (v. 33). Hos han kan en da få både tålmod og trøst. Og apostelen ønsker til Gud at han også må gi både de sterke og de svake å ha det samme sinnelag mot hverandre (sml. 12,16).

Et vesentlig sikte med enheten er den samstemte lovprisning av Gud (v. 6). Olaf Moe kaller dette for "den høyeste åpenbarelse av menighetens enhet". Som de sterke skal ta seg av de svake (14,1), skal i prinsippet alle de troende ta seg av hverandre. Med et "derfor" er formaningen i v. 7 knyttet til den foregående målsettingen om en samstemt lovprisning. Dette er blant annet også en påminnelse til varsomhet i liturgiske spørsmål. Som Kristus tok seg av de troende (handskriftene og oversettelsene varierer mellom "dere" og "oss" i v. 7) til Guds ære (sml. v. 9-11), skal de troende ta seg av hverandre til lov og ære for Gud (sml. v. 6).

Mer eller mindre sammen med motsetningen mellom de svake og de sterke i troen gikk nok også en spenning mellom jødekristne og hedningekristne. Og det tør være en hovedsak for Paulus å overvinne denne spenningen. I v. 7-12 minner apostelen om Kristus som forbilde, han som i trofasthet mot løftene til fedrene tok seg av Israel, og som for Guds miskunnhets skyld også tok seg av hedningene.