Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 18. søndag etter pinse, 04. oktober 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Trell og fri

 

Gammeltestamentlig tekst: Jer 6,16-20

 

16 Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for sjelene deres. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. 17 Og jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.

18 Derfor hør, dere hedningefolk, og vit, du menighet, hva som skjer iblant dem! 19 Hør, du jord: Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For på mine ord har de ikke gitt akt, og min lov har de forkastet. 20 Hva skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Brennofrene deres er ikke til velbehag for meg, og slaktofrene deres vil jeg ikke ha.

 

Jer. 6 kan oppfattes som avslutning og oppsummering av første del av Jeremias virketid, fra han fikk profetkallet i år 627 fram til den fromme kong Josias brå død i 609. Til tross for kong Josias reformiver er samfunnet råttent fra topp til bunn. Sml. skildringen i kap. 5 av det religiøse frafallet og det moralske forfallet i landet. Især må det religiøse lederskapet, profeter og prester, klandres, som leger folkets skade på lettferdig vis, idet de sier: "Fred! Fred!" (6,13f).

I v. 16f ser Jeremia tilbake på de påminnelser, botskall og formaninger som er kommet fra Herren gjennom hans sendebud, og på folkets avvisning. Samfunnet er blitt pluralistisk. Det er så mye nytt og så mange veger. Ville bare menneskene spørre etter de gamle stier, den livsholdningen og de levereglene som pakten med Gud alltid hadde krevd at de gav akt på! Ville de bare gå den ene vegen i tro og gudsfrykt som hadde løfte om velsignelse over seg! Ville de bare høre på advarslene fra profetene!

Men saken er at en ateistisk livsholdning i teori (5,12) og praksis parret med religiøs pluralisme, relativisme og allmennreligiøsitet gir seg utslag i avgudsdyrkelse, mord, hor, korrupsjon, mened; "mange er deres overtredelser, tallrike deres frafall" (5,6).

Med et "derfor" i v. 18 innleder Jeremia kunngjøringen av dommen og kaller både hedningefolka, som skal eksekvere Guds dom, og det folk som skulle være Guds menighet, til å forstå hva som skjer. Og i 609 falt den trettiniårige Josia i en meningsløs kamp mot farao Neko (2Krøn. 35,20ff) og Juda kom under egyptisk overhøyhet for noen år. Judas videre nasjonale liv før undergangen i 586/587 ble krampettrekninger under press fra den babylonske overmakten og angrep fra fiendtlige naboer.

I v. 19 oppsummeres domspremissene. Folket har ikke gitt akt på Herrens ord, men forkastet hans lov. Det nytter ikke om de bruker store summer på flotte offerseremonier i templet (v. 20). Igjen og igjen kritiserer Skriften den døde gudsdyrkelsen som nedkaller Guds dom ved sin kombinasjon av høytid og urett (sml. 1Sam. 15,22; Ordspr. 15,8; 21,27; Jes. 1,11ff; Hos. 6,6; Am 5,21ff; Mt 9,13). Rette offer ville en sønderbrutt ånd og et sønderknust hjerte være (sml. Salme 51,19).

Mye av det som preget Juda i Jeremias tid finner vi igjen i Norge idag. Kunne ikke Josia med all sin iver for den rette gudsdyrkelse redde Juda, kan ikke Norge berges ved kompromisser mellom kristendom og hedenskap. Men stadig gjelder Jesu aktualisering av løftet i v. 16 om hvile for sjelene (Mt 11,28ff).

 

Prekentekst: Jh 8,31-36

 

31 Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler, 32 og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.

33 De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen. Hvordan kan da du si: Dere skal bli fri?

34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. 35 Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. 36 Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

 

Situasjonen mellom Jesus og jøder som var begynt å tro på han, blir svært tilspisset i løpet av den samtalen som begynner i prekenteksten, og i v. 59 hører vi at jødene vil steine Jesus. Han rørte ved den tradisjonelle religiøse sikkerhetsfølelsen og utfordret til radikal stillingtagen i møte med Sønnen utsendt av Faderen. Men tilhørerne tok anstøt av hans tale.

Teksten innledes med Jesu ord om frigjøringen som er betinget av at tilhørerne blir i hans ord. På dette reagerer jødene med to påstander (at de er av Abrahams ætt og aldri har vært noens treller), som blir imøtegått av Jesus i motsatt rekkefølge, v. 34-36 og v. 37ff.

Jesus taler til jøder som var begynt å tro ved å høre hans tale (v. 30f). Den tilslutning til Jesus som tilhørerne hadde lagt for dagen, er en rett begynnelse, men skal de i sannhet være Jesu disipler, må de bli i hans ord. De må holde seg til hans ord slik at hans ord blir i dem (sml. 15,7), og de holder hans ord (sml. 8,51; 14,21ff). Å bli i Jesu ord er karakteristisk for å bli i Jesus; i det hele tatt er Jesus til stede i sine ord. Ved å bli i ordet har Jesu disipler del i gudssamfunnets gaver. Ordet er både ordet om troen og ordet om kjærlighetens liv.

Dersom tilhørerne blir i Jesu ord, skal de kjenne sannheten og bli fri. En må være som døv for det som vil kalle bort fra troen og kjærligheten. Å kjenne sannheten er å kjenne Gud gjennom Jesus Kristus, og det evige liv karakteriseres ved dette kjennskap (17,3).

Sannhet i bestemt form er knyttet til Jesu Kristi komme til verden (1,17). Han er selv sannheten, som en kan sette sin lit til (14,6), og han åpenbarer sannheten i ord og gjerninger (se 18,37). Sannheten er sannheten om frelsen, åpenbart gjennom han, ja, sannheten som frelser (v. 32; sml. 14,6). Begrepet er også etisk orientert (se 3,21; 1Jh 2,4). Det er eksklusivt og universalistisk på samme tid; sannheten avgrenser seg mot løgnen (sml. 1.2. Jh), og samtidig har sannheten adresse til alle mennesker (sml. 1,9).

Om tilhørerne blir i hans ord, er de hans disipler i sannhet, ikke bare på overflaten. Dermed får de også oppleve den friheten som Jesus skjenker.

Men nå kommer det fram at tilhørerne ville innpasse Jesus-troen i sin jødiske forestillingsverden. Johannesevangeliet derimot er jo for en jøde fra ende til annen et rop om å se sin bakgrunn i lys av Jesus Kristus.

Jesus hadde gitt uttrykk for at samtalepartnerne ikke kjente sannheten og ikke var fri. Det reagerte de på. De nedstammet jo fra Abraham, og folket hadde hatt Guds åpenbaring i sin midte. Jødene mente seg å være fri. De reknet med at Gud var deres herre.

Jesu svar gjør det klart at frelseshistoriske privilegier til tross var jødene ufrie så sant de gjorde synd (sml. Mt 3,8fpar.; Rom. 2,17ff). Uttrykket gjøre synd brukes til en prinsipiell karakteristikk (sml. 1Joh. 3,8f), som en motsetning til utrykket gjøre sannheten (sml. 3,21; 1Jh 1,6) eller til uttrykket gjøre rettferdighet (sml. 1Jh 2,29; 3,7.10).

Trelldommen under synden svarer til at de vantro har djevelen til far (v. 38ff) og lar seg lede av løgnen i stedet for sannheten. Det gir seg framfor alt utslag i vantro og motstand mot Guds Sønn (se v. 37ff og 16,8f). Men vantro og synd på det mellommenneskelige planet er uløselig forbundet (3,19f).

Bildet i v. 35, som minner om beretningen i 1Mos. 21 om Isak og Ismael, kan være noe av svaret på tilhørernes påstand om at de hadde Abraham til far. De er verken Abrahams eller Guds barn (v. 39ff). Det trekkes opp et klart skille mellom den som blir i Jesu ord, og den som ikke gjør det.

Men han som er Guds Sønn, har makt til å frigjøre. At sannheten frigjør (v. 32), og at Sønnen frigjør, er ett og det samme. Sønnen er sannheten (14,6; sml. 5,19ff om Sønnens makt til å gjøre levende og dermed frigjøre, jfr. 8,23). Det er nødvendig med frigjøring også for etterkommerne av Abraham. Derfor forkynte både døperen og Jesus omvendelse for jøder.

Friheten fra syndens makt gjelder den kristne som person, selv om hans kjød fortsatt er syndig og han må leve i uavlatelig kamp mot det (sml. det at 1Jh både taler om at den kristne ikke gjør synd, og at han har synder å bekjenne). Men friheten fra synden er også friheten fra dommen over alle dem som står sannheten imot (sml. 3,36).

Det går an å tro uten at troen er kvalifisert kristen. Dersom en ikke i sannhet lever i ordet, er en bundet av djevelen, verden og sitt eget kjød. Det er fare for at en søker falsk trygghet ved å trøste seg til religiøse tradisjoner og vaner. En kan jo faktisk bedra seg selv ved falsk tillit til bibellesning, kirkegang, altergang og så videre. Bare den kjenner sannheten og bare den er fri som lever i Jesu ord, som har makt til å sette i frihet fra syndens trelldom.

 

Episteltekst: Gal. 5,1-6

 

1 Til friheten har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldoms åk!

2 Se, jeg, Paulus, sier dere at dersom dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. 3 Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. 4 Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. 5 For i Ånden venter vi ved troen på det som rettferdigheten gir oss håp om. 6 For i Kristus Jesus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro virksom ved kjærlighet.

 

I Galaterbrevets formanende hovedel, 5,1 - 6,10, formaner apostelen til å holde fast ved trosrettferdigheten og den kristne frihet og vandre i Ånden i kamp mot kjødet.

V. 1 er nært knyttet sammen med kap. 4. Før Kristus kom, var jøden umyndig og hedningen trell. Jøden var under lovens formynderskap, og hedningen trellet under avguder. Begge var trellbundet under verdenselementene (4,3.9). Gudsforholdet i den gamle pakt var jo i likhet med hedensk kultus knyttet til ytre faktorer som hellige tider og hellige steder, matforskrifter og renhetsforskrifter. Den nye pakt innebærer for den troende jøde en overgang til myndig sønnestatus i farshuset, en overgang fra gammeltestamentlig seremoniallov til kristen frihet, og for hedninger som kom til troen, innebærer den at de får samme sønnestatus som de troende jøder. I utlegningen av beretningen om Isak og Ismael trekker Paulus et skille mellom de som er født etter Ånden, og de som er født etter kjødet. Dersom de hedningekristne i Galatia ville følge "judaistenes" krav om omskjærelse osv., ville de legge seg under et trelldomsåk som kunne sammenliknes med det de hadde båret før de ble kristne (sml. 4,9).

Den friheten som Kristus har frigjort oss til, er altså frihet fra trelldom under verdenselementene. Hva det betyr, ser vi i v. 6. Det er ikke plass i den nye pakt for en fromhet som ikke er bestemt av troen på evangeliet eller av kjærligheten til nesten. I den aktuelle situasjonen i Galatia betød dette at det ikke var plass for omskjærelse og helligdager som vilkår for å være Guds barn.

De som vaklet i denne saken, hadde naturligvis ikke til hensikt å gå bort fra Kristus. Men Paulus må slå fast at troen på Kristus som frelser ikke lar seg kombinere med troen på at omskjærelsen er nødvendig til frelse (v. 2). Skal Kristus frelse oss, må han gjøre det alene uten at vi legger noe til hans verk.

Det ser ut som "judaistene" ikke krevde overholdelse av hele seremonialloven (sml. 6,13), men nøyde seg med å kreve at de kristne ble omskåret og helligholdt visse dager (sml. 2,3f; 4,10; 5,1ff; 6,12ff). Men den slags "rabattordninger" må ikke leserne tenke på. Lar en seg omskjære fordi en tror at det er nødvendig til frelse, da skjer det ut fra en forståelse av den gamle pakt som ikke tillater at en ser bort fra noe bud i Mosebøkene. En forplikter seg på lovens veg (v. 3). Dette må vi se i lys av 3,10ff, der apostelen framholder at lovens veg (som er stengt) og troens veg (som er åpen) utelukker hverandre gjensidig (sml. Rom. 9,31f; 10,3ff).

Rettferdighet kan ikke komme ved eller av loven (sml. 2,21; 3,21f). Derimot får vi ved troen en rettferdighet som er av Gud. Dersom leserne vil holde omskjærelsen for nødvendig til frelse, søker de å grunne sin egen rettferdighet i stedet for å gi seg inn under Guds rettferdighet (sml. Rom. 3,21ff; 10,3f; Gal. 2,16; 3,21f; Fil. 3,9). Dersom de i prinsippet begir seg inn på lovens blindveg, hører de ikke lengre Kristus til, men er falt ut av nåden (v. 4).

I motsetning til slike som vil rettferdiggjøres ved loven, men lever i kjødet, venter de rette kristne i Ånden og på grunn av troen (v. 5). Som gjenstand for forventningen nevnes "rettferdighetens håp" (gresk. elpida dikaiosynes). Ettersom da håpet er gjenstand for forventning, står ordet håp ikke om det å håpe, men om håpets innhold. Meningen er da enten det som rettferdigheten gir håp om (så 1930- og 1988-oversettelsene), eller rettferdigheten (som en kristen alt har ved troen) som er gjenstand for håp (så 1978/85-oversettelsen).

V. 6 begrunner at forventningen bygger på tro. For i Kristus er det troen, og verken omskjærelse eller forhud, det kommer an på. Men denne troen er ikke en død forsantholden av budskapet, nei, den er levende og virksom i kjærlighet. Når Paulus gjentar tanken i 6,15, sier han "en ny skapning" i stedet for "tro, virksom ved kjærlighet" (sml. også 1Kor. 7,19). Da kjærligheten er frukt av troen, som Den Hellige Ånd skaper, ser vi klart motsetningen mellom det kjødelige mennesket som vil rettferdiggjøres ved loven, men må ta alle følger av sine synder, og det åndelige mennesket som er rettferdiggjort ved troen og bærer frukt i kjærlighet. Med v. 5f forbereder også Paulus formaningsavsnittet 5,13 - 6,10. Leserne må ikke misbruke den kristne frihet, men vandre i Ånden.