Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 14. søndag etter pinse, 06. september 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Du skal elske din neste som deg selv!

 

Gammeltestamentlig tekst: 5Mos. 10,17-21

 

17 For Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, 18 som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham mat og klær.

19 Derfor skal dere også elske den fremmede, for dere har selv vært fremmede i Egyptens land.

20 Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ham skal du holde fast ved, og ved hans navn skal du sverge. 21 Han er din ros, og han er din Gud, som har gjort disse store og forferdelige ting for deg som dine øyne har sett.

 

I Femte Mosebok formaner Moses den generasjonen som er vokset opp i ørkentida og nå skal ta det lovede landet i eie. Teksten er knyttet sammen med formaningen i v. 16 til å omskjære hjertet (sml. Rom. 2,28f). Gjør israelittene det, vil de oppfylle grunnkravet om å frykte, elske og tjene Herren, vandre på hans veger og ta vare på hans bud og lover (v. 12f).

Jahve, Israels Gud, er gudenes Gud (hebr.: 'Ælohe ha'ælohim) og herrenes Herre (hebr.: 'Adone ha'adonim), som i absolutt og enestående forstand er Gud og Herre (v. 17; sml. 1Kor. 8,5f; se også Jh åp 17,14; 19,16). Himlene og himlenes himler, jorda og alt som er på den, er derfor dypest sett hans eiendom (sml. v. 14). Men blant alle jordens ætter valgte han i kjærlighet ut Jakobs etterkommere og sluttet pakt med dem (sml. v. 15). Gjennom utfrielsen fra Egypt og tida i ødemarka har israelittene erfart Herrens uendelige storhet og den uimotståelige makten som han i kjærlighet til Jakobs ætt har satt inn til beste for dem, men også sett at han er forferdelig for sine motstandere. Han lar seg ikke bestikke, men holder sitt eget folk ansvarlig dersom de bryter pakten.

Herren har omsorg for de svake, så som farløse, enker og fremmede (v. 18). Israelittene må likne sin Gud og være preget av samme omsorg (sml. Mt 5,48) og tenke på at de selv har vært fremmede i Egypt (v. 19). "Dere vet jo selv hvordan den fremmede er til mote; dere var selv fremmede i Egyptens land", står det i 2Mos. 23,9. Fremmede, farløse og enker var sosialt utsatte grupper, og Herren gir dem særskilt rettsvern (sml. 2Mos. 22,21ff; 3Mos. 19,9f.33f; 5Mos. 24,17ff; 27,19). Men paktens Herre stanser ikke ved de fremmedes juridiske status og rettigheter. Han krever at hjertet er med. Selv elsker han den fremmede såvel som Jakobs etterkommere, og israelittene må gjøre det samme (v. 18f). "Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv" (3Mos. 19,34). Og kjærligheten viser seg i at den fremmede får sine behov dekket (sml. Jak. 2,15f; 1Jh 3,17f).

I v. 20 griper Moses tilbake til kravet i v. 12; se også 6,13. Når han nå formaner til å henge fast ved Herren, bruker han det sterke uttrykket "dabaq", som også er brukt i 1Mos. 2,24 om mannens forhold til sin hustru. Det betyr slikt som å klynge seg til, klebe ved, henge fast ved, slutte seg til en annen i kjærlighet.

Idet Moses ser tilbake på hva Jahve har gjort for Jakobs etterkommere fra de var en liten flokk i fremmed land til de nå står på terskelen til det landet han hadde lovt Abrahams, Isaks og Jakobs ætt, erklærer han at Jahve er Israels ros/pris og Israels Gud (v. 21f). At Jahve er Israels ros/pris/lovsang (hebr.: tehillah), kan bety at han er gjenstand for Israels lovprisning, men også at andre priser Israel fordi han er folkets Gud. I Jer. 17,14 er samme hebraiske ordet brukt: du er min "tehillah" (ros/lovsang). Grunntanken er nok den samme som i Jer. 9,23f og 1Kor. 1,31 / 2Kor. 10,17 at den som roser seg, må rose seg i Herren, det er å prise seg lykkelig over å være utvalgt av han.

 

Prekentekst: Mt 5,43-48

 

43 Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som håner og forfølger dere, 45 for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

46 For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? 47 Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også hedningene det samme?

48 Derfor skal dere være fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.

 

Jesu bergpreken (Mt 5 - 7) er en programtale for Jesu disiplers liv. Og gjennom en rekke såkalte antiteser i 5,21-48 gjør Jesus opp med de skriftlærdes og fariseernes forsøk på å innsnevre lovens krav.

Når vi sammenlikner v. 43 med 3Mos. 19,18, synes det som fariseerne og de skriftlærde var mer opptatt av å avgrense nestekjærlighetens objekt til venner enn av at den måtte være kvalifisert som kjærlighet til nesten som til en selv. De trekker fra og legger til. I 3Mos. 19,18 står "din neste" parallellt med "ditt folks barn", og i første omgang er det tale om å omgås alle israelitter med samme kjærlighet, enten de er fattige eller rike, funksjonsfriske eller funksjonshemmede (sml. de foregående vers i 3Mos. 19). Men i sammenhengen er det også tale om å omgås de fremmede med samme omsorg og elske den fremmede som seg selv (sml. 3Mos. 19,9f.33f).

De skriftlærde ønsket tydeligvis å innsnevre nestebegrepet til landsmenn som de ikke var i religiøs konflikt med, og de trakk da også den negative konsekvensen at en skal hate sin fiende. Dette var stikk i strid med GT (sml. 2Mos. 23,4f; Job 31,29f; Ordspr. 20,22; 24,17.29; 25,21f.

Jesus avskaffer ikke et gammeltestamentlig bud, men "lar den gammeltestamentlige lovåpenbaring komme til sin fulle rett etter sin innerste intensjon og mening" (D. A. Frøvig). Mens fariseerne og de skriftlærde innskrenket nestebegrepet til ens venner, viser Jesus at det omfatter alt hva menneske heter (sml. liknelsen om den barmhjertige samaritanen, Lk 10,30ff).

Jesus har tidligere i bergprekenen forberedt disiplene på at de vil møte fiendskap fra vantro mennesker (sml. v. 10ff). I v. 44 har jeg fulgt en lengre tekstversjon, som den såkalte Textus receptus har. Mange er nok av den oppfatning at den opprinnelige teksten bare har: Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere (sml. 1978/85-oversettelsen). Den lengre teksten kan oppfattes som en seinere utvidelse med tilføyelser fra Lk 6,27f samt at fiendene håner Jesu disipler. 1930- og 1988-oversettelsene følger ikke helt Textus receptus, da de ikke har med det sistnevnte.

Guds barn likner sin himmelske Far. Som Gud elsker både rettferdige og urettferdige, skal Jesu disipler elske både venner og fiender (sml. Lk 6,32ff). Fiendekjærlighet er altså kriterium på sann nestekjærlighet. Se hvordan Paulus i Rom. 5,6ff skildrer Guds kjærlighet mot oss da vi ennå var fiender.

Frøvig: "Det er på vårt sted en karakteristisk likhet der er tale om, idet alle, endog tollere og syndere, viser kjærlighet til venner og velgjørere, mens derimot kjærlighet til både onde og gode, rettferdige og urettferdige er en karakteristisk egenskap ved Gud som personlighet." Mens andre jøder senere kunne be om undergang for kristne og hedninger (som i "de 18 lovprisningers bønn"), skal Jesu disipler gå i forbønn for forfølgerne.

Den kjente kirkemannen Chrysostomos (rundt år 400) så for seg et ni-trinns krav i v. 38-48: 1) Ikke ta noe ondt initiativ. 2) Ikke gjengjelde ondt med ondt. 3) Tie. 4) Lide. 5) Gi motstanderen mer enn han krever. 6) Ikke hate fienden. 7) Elske fienden. 8) Gjøre vel mot fienden. 9) Be for fienden.

V. 47 innskjerper det universale i nestebegrepet. Nestekjærligheten skal ikke bare strekke seg til trosbrødre eller landsmenn. Tanken er nok den samme som i uttrykket "velsign dem som forbanner dere". Vi må tenke oss hilsenen som uttrykk for vilje til fellesskap og bønn om Guds fred og velsignelse (sml. 10,12f).

Jesu disipler er programforpliktet til å være fullkomne, slik deres himmelske Far er (v. 48). Det er svært viktig å forstå dette. I en del overforenklet protestantisme tas nok dette raskt som et ord som viser oss hvor umulig det er å holde loven, og følgelig ene og alene som et ord som avslører vår synd og driver oss til Kristus og syndenes forlatelse. Denne lovens såkalte pedagogiske eller åndelige bruk er jo generelt et helt sentralt poeng i evangelisk-luthersk kristendomsforståelse, men Jesu etiske undervisning i bergprekenen er likevel gitt oss for at vi skal leve etter den. I det følgende refererer jeg fra Erling Utnems tolkning i en artikkelserie i "Fast grunn" 1960:

Mt 5,48 er ikke et krav om absolutt fullkommenhet. Oppfyllelsen av bergprekenen er omvendelsens nødvendige frukt. I den liberale teologi ble Mt 5,48 tolket som krav om absolutt fullkommenhet i sinnelaget. Men Jesus forutsetter at disiplene fristes til vrede (5,22), at de har et øye som kan tennes i syndig begjær (5,28), at de har et hjerte og sinn som lukker seg for sine fiender (5,39) osv. Han regner med deres indre syndeforderv og kan derfor si: -- dere, som er onde (7,10). Disiplene trenger hver dag å be om syndenes forlatelse (6,12)! Alt dette viser at 5,48 ikke kan eller skal forståes på gresk måte. Uttrykket fullkommen (gresk: teleios) står i 5,48 i vanlig bibelsk-hebraisk mening, hel, fullstendig (mots. delt og ufullstendig): alle-omfattende i ens kjærlighet, ikke begrensende.

Vi legger merke til at v. 48 danner avslutningen på utlegningen av nestekjærlighetsbudet og inngår i oppgjøret med de skriftlærdes og fariseernes lovtolkning. Frøvig: "Ordet teleios forekommer i evangeliene bare her og 19,21 og betegner på vårt sted etter sammenhengen den fullkommenhet som viser sig i en kjærlighet av den art som v. 45 angir. Ordet er i Septuaginta på steder som 1Mos. 6,9; 5Mos. 18,13; 2Sam. 22,26 gjengivelse av det hebraiske tamim, som betyr fullstendig, feilfri, ulastelig og på sedelig og religiøst område er uttrykk for en helhjertet hengivelse i motsetning til halvhet og hykleri (1Mos. 17,1; 5Mos. 18,13; 2Sam. 22,24; Job 1,1; 2,3). Denne betydning passer også på vårt sted og det er altså fullkomne i denne henseende disiplene formanes til å være."

 

Episteltekst: Rom. 13,8-10

 

8 Bli ingen noe skyldige, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker den annen, har oppfylt loven. 9 For det bud: du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det kan være, det sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.

 

Den kristne, som ved troen er rettferdig for Gud, er frigjort til et nytt liv ikledd den Herre Jesus Kristus (v. 14). I Romerbrevets formanende hoveddel, fra kap. 12 av, underviser Paulus om den nye vandelen.

I tilknytning til formaningen i v. 7 om å gi alle det en skylder dem, enten det er skatt eller toll, ærefrykt eller heder, sier apostelen generelt at en ikke skal bli noen noe skyldig, men tar det forbehold at i kjærlighet vil vi alltid stå i gjeld, eller om en skal forstå det slik, så understreker han at det å elske hverandre er en forpliktelse vi ikke blir ferdige med. Den kristne må ikke tro at han er hevet over allminnelige forpliktelser som samfunnsborger, men han må heller ikke forveksle det å gjøre rett og skjell for seg i det ytre med den kristne programforpliktelsen til nestekjærlighet. Olaf Moe: "Den som ville elske for å bli ferdig dermed ved å oppfylle sin plikt en gang for alle, ville ikke elske i sannhet." Anders Nygren: "Kjærligheten kan aldri "oppfylles", men selv er den "lovens oppfyllelse"." O. Michel: "Vi har i disse tre vers for oss et ekskurs over sammenfatningen og oppfyllelsen av loven. Denne læreundervisning vil betone budet om nestekjærlighet (3Mos. 19,18) som lovens mening."

Kjærlighet er frukt som Helligånden skaper (Gal. 5,22), og det som loven krever, blir oppfylt i dem som vandrer etter Ånden (Rom. 8,4). Der Kristus og Helligånden er, der er rettferdigheten, som stenger synden ute, og kjærligheten, som oppfyller loven (Gal. 5,22f). Nygren sier: "Å leve "i Kristus" og vandre i kjærligheten" er noe totalt annet enn å leve under loven og anstrenge seg for å oppfylle alle dens krav, og dog blir loven oppfylt. Derfor kan en på en gang si at den kristne er fri fra loven, og at loven er oppfylt hos han. Ikke gjennom "lovoppfyllelse" er loven blitt oppfylt, men gjennom livet "i Kristus" og livet "i kjærligheten". Det er i denne betydning, men også bare i den at "kjærligheten er lovens oppfyllelse"."

Noen prøver å spille kjærligheten ut mot det femte eller det sjette bud, men det går ikke an. Foreldrebudet er indirekte nevnt i v. 7 (den heder som heder tilkommer), og i v. 9 nevner apostelen det vi kaller femte, sjette, sjuende og niende/tiende bud. Noen handskrifter har også med det åttende bud mot falskt vitnesbyrd, men det er nok inkludert i uttrykket "og hva andre bud det kan være". Kjærligheten bryter ikke budene. Den slår ikke ihjel, den driver ikke hor, i det hele synder den ikke.

Lovens "andre tavle" sammenfattes i budet om nestekjærlighet (sml. 3Mos. 19,18; Mt 22,36ff; Gal. 5,14). Kjærligheten er vegen vi skal gå (sml. 1Kor. 13). Men de konkrete bud og formaninger er vegskilt, eller stabbesteiner, om en vil, som viser hvor vegen går. Vi vet nemlig ikke av vår falne natur hva kjærlighet konkret er.

Da kjærligheten ikke gjør nesten noe ondt (sml. 1Kor. 13,4ff), oppfyller den loven. Og de bud Paulus konkret nevner i v. 9, er alle forbud mot å gjøre nesten noe ondt. Men kjærlighet er selvsagt ikke bare å avstå fra det onde, men også å gjøre det gode, noe som apostelen alt har poengtert i det grunnleggende formaningskapitlet i brevet, kap. 12. Kjærligheten i bibelsk mening er ikke først og fremst følelser. Kjærligheten er aktiv, den er noe som gjøres. sml. Mt 7,12; Kol. 3,14.

Som i 1Kor. 13 omtaler apostelen i v. 10 kjærligheten personifisert. Det er typisk at NT bruker det greke substantivet "agape" og tilsvarende verb om kjærlighet. Et annet gresk ord er "eros". Eros er kjærligheten som tar, det er kjærligheten til det elskverdige, kjærligheten som søker sitt eget. Agape er kjærligheten som gir. Den har sin modell i Guds agape, i hans kjærlighet, han som ikke elsker på grunn av oss, men faktisk på tross av oss. Han som gav sin Sønn i døden endog for sine fiender. Se Rom. 5,8; 1Jh 4,7ff. Ja, Gud er agape, 1Jh 4,8.16. Kjærligheten i bibelsk mening kan ikke forstås annet enn ut fra han.