Tekstgjennomgåelser for 6. søndag etter pinse, 12. juli 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Guds tempel

 

Gammeltestamentlig tekst: Jer. 1,4-10

 

4 Herrens ord kom til meg, og det lød så:

5 Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.

6 Men jeg sa: Akk, Herre, Herre! Se, jeg forstår ikke å tale, for jeg er ung.

7 Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Men til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. 8 Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren.

9 Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. 10 Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.

 

Om Jeremia og flere andre av de gammeltestamentlige profetene hører vi at de hadde en særskilt kallsopplevelse. Se Jes. 6; Jer. 1; Esek. 1 - 3; Hos. 1; Am. 7,15. Ja, vi kan rekne med at alle profetene hadde et slikt særskilt møte med Gud, der hans ord har grepet dem med makt (sml. Jes. 8,11). På et bestemt tidspunkt i sitt liv har de hatt en entydig opplevelse som er blitt bestemmende for dem. De har ikke hatt noen vanskelighet med å skille sine egne tanker og stemninger fra den åpenbaringen som kom til dem, og aldri var de i tvil om at Herren hadde talt til dem. De oppfattet uten videre Guds tale som tale fra et annet jeg. Forholdet mellom Herren og profetene var et jeg-du-forhold, og kallsopplevelsen gav rom for samtale og for innvending og spørsmål fra dem som ble kalt.

Initiativet til Jeremias profettjeneste var helt og holdent på Guds side. Jeremia forteller ganske enkelt at Herrens ord kom til han. Herren dannet, kjente og helliget han og satte han til profet. Han sendte Jeremia og la sine ord i hans munn.

"Jeremias historie begynner i himmelen", er det blitt sagt. Det er Herren som danner et barn i mors liv, men alt før han dannet Jeremia, kjente Herren han, det vil si som sin profet. Jeremia var altså utvalgt til profet. Herren helliget han, det vi si innviet han til seg, og han satte han til en profet for folkene. Først og fremst skulle Jeremia være profet for Juda-folket, men han forkynte også inn i andre folks situasjoner (se 25,15ff; 27,1ff; 46 - 51).

Jeremia innvender at han er ung, og de unge skulle jo etter vanlig skikk og bruk tie når de eldre talte. Men Herren avviser innvendingen. Det er nemlig Herren selv som sender Jeremia og byr han hva han skal tale. Jeremia vil komme i fare, men Herren fjerner den lammende frykten. Han lover at han vil være med Jeremia og redde han, så profeten har ikke noe å frykte av mennesker.

I v. 9 ser vi hva profetisk inspirasjon er. Gud legger sine ord i profetens munn. Sml. 5Mos. 18,18; Esek. 2,8 - 3,11. Og Guds ord former historien. Ordet virker hva det nevner, men i vekselvirkning med menneskenes reaksjon (sml. Jes. 55,10ff; Jer. 18,7ff). Jeremia får vite at han skal være både domsprofet og frelsesprofet (sml. 31,28).

 

Prekentekst: Mt 16,13-20

 

13 Men da Jesus var kommet til traktene ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? 14 Da sa: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremia eller en av profetene. 15 Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? 16 Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn.

17 Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For kjød og blod har ikke åpenbaret deg dette, men min Far i himlene. 18 Og jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.

20 Da bød han sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Messias.

 

I traktene ved Cesarea Filippi nord for Galilea finner Jesus ro til å tale med disiplene om hvem han er, og om sin veg gjennom lidelse, død og oppstandelse (v. 13-23). Betegnelsen Menneskesønnen (v. 13) brukte Jesus ofte om seg selv. Det er et kodeord som sier at han er den himmelske, ja, guddommelige menneskesønn som Daniel omtaler i Dan. 7,13f. Men da uttrykket menneskesønn i seg selv ganske enkelt kan oppfattes som en høgtidelig omskrivning av menneske, er koden ikke uten videre klar for alle. Det har imidlertid vært viktig for Jesus å knytte den jødiske Messias-forventning sammen med Daniels ord om Menneskesønnen (sml. 26,63f) og med profetien i Jes. 53 om Herrens lidende tjener (sml. 16,21; 20,28). Ennå var ikke tida inne til å proklamere for folket at Jesus var Messias (v. 20).

Folk hadde ulike oppfatninger om Jesus, men vanlig tro var at han var en tidligere profet som er kommet tilbake. De som først var blitt oppmerksom på hans virksomhet etter døperen Johannes' død, kunne tro at det var døperen som var stått opp fra de døde (sml. 14,1ff). Andre kunne tolke profetien i Mal. 4,5 om en bokstavelig utsendelse av den historiske Elias som var blitt opptatt til himmelen, og tro at han nå var kommet i og med Jesus. Andre igjen tenkte på andre profetskikkelser, for eksempel Jeremia, som Jesus ved sin radikale omvendelsesforkynnelse sikkert minte om. En fellesnevner i disse oppfatningene er at profetenes tid er kommet igjen, og da vel også en tro på at Messias snart vil komme.

Jesu disipler har i lengre tid vært vitner til hans ord og gjerninger. Nå utfordrer han dem til å svare på det viktige spørsmålet om hvem han er. Og Simon Peter svarer for dem alle: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Ikke bare en forløper for Messias, men Messias selv (sml. allerede Andreas' vitnesbyrd i Jh 1,42[41]). Og Messias er ikke bare en menneskelig konge av Davids ætt, men Guds Sønn.

En kunne naturligvis i og for seg tolke Peter dit hen at han foreløpig bare tenker seg Messias som en konge av Davids ætt som i likhet med de gammeltestamentlige "davididene" var Guds sønner ved adopsjon så å si (sml. 2Sam. 7,14). Men da ser en bort fra at Jesus allerede har erklært seg som Sønnen i absolutt og enestående forstand. Jesu svar på Peters bekjennelse ligger da også på linje med erklæringen i 11,27: Alle ting er meg overgitt av min Far, og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Som Simon i v. 16 erklærer at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn, poengterer Jesus i v. 18 at Simon er Peter. Alt ved det første møtet med Jesus fikk Simon dette navnet (Jh 1,43[42]), og nå antyder Jesus hva som er meningen med det. Den greske formen Petros er en oversettelse av det aramaiske Kefa (Kefas), som betyr stein eller klippe.

I v. 18 brukes på gresk både hankjønnsordet Petros, som navn på Simon, og hunkjønnsordet petra, som betegnelse på klippen som Jesus vil bygge sin menighet på. Selv om de to orda kunne brukes i samme betydning, er petros egentlig stein og petra egentlig klippe. Rent bortsett fra om klippen i Mt 16,18 likevel skulle forstås om personen Peter som bekjenner og forkynner, gir dette stedet selvsagt ikke noe holdepunkt for den romersk-katolske forestillingen at verdigheten og funksjonen som kirkens klippe er gått i arv fra Peter til paven. Men vi gjør nok trygt i med Luther å skille mellom personen Peter og klippen som menigheten er bygd på. Det er vel også lite trolig at Jesus vil kalle den han taler til, for "denne klippen" istedenfor "deg".

Det er interessant at Paulus bruker ordet petra om Kristus som den åndelige klippe som fulgte Israel i ørkenen (1Kor. 10,4). På klippegrunnen som er Kristus selv, eller troen gitt av Gud (v. 17), eller bekjennelsen Peter på apostlenes vegner avla (v. 16), bygger Kristus sin menighet av levende steiner med Peter og hans apostelkolleger som noen av de første. Nettopp som Kristi apostler har de en grunnleggende lærefunksjon (sml. Apg. 2,42; Ef 2,20). Den menigheten som holder fast på apostlenes lære, er i veren under kors og trengsel, men aldri skal den dø ut.

Jesu menighet er mottaker av himlenes rike, forløsningsriket som med Jesus er kommet fra himmel til jord. Og nøklene til dette riket passer både på jorda og i himmelen. Som husholder i Jesu menighet skal Peter motta disse nøklene (v. 19). Men om Peter var ordfører blant apostlene, noe første del av Apostelgjerningene illustrerer, hadde hele apostelkollegiet del i nøklemakten (se Mt 18,18). Og hva annet kan denne makten være enn den myndighet Ordets tjenere har til å holde himmelen lukket og helvetet åpent for den som ikke vil omvende seg, og til å holde helvetet lukket og himmelen åpen for den som angrer og tror? Se også Jh 20,22f.

 

Episteltekst: 1Pet. 2,4-10

 

4 Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, 5 og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, som er Gud til behag ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, dyrebar, og den som tror på ham, skal slett ikke bli til skamme.

7 Dere altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, 8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; til det er de også satt.

9 Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans velgjerninger, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys; 10 dere som tidligere ikke var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.

 

Oppbyggelse er åndelig husbygging. Gud bygger hus. Ikke et hus slik mennesker bygde, slik Salomo bygde på Sion, og slik jødene ennå fram til år 64 holdt på å bygge tempel. Men et tempel av levende steiner, nemlig Guds enbårne Sønn og mennesker som har tatt imot han som sin frelser.

Jesus Kristus er hjørnesteinen som er forkynt i Jes. 28,16. Men som det sies i jødenes store lovsang, Hallel (Salme 113 - 118), ble hovedhjørnesteinen forkastet av bygningsmennene (Salme 118,22). Bygningsmennene var da ikke først og fremst de mange som arbeidet på templet i Jerusalem, men det jødiske lederskapet, og ikke minst fariseerpartiet som visstnok likte å rekne seg som åndelige bygningsmenn. Jesus avslører da også yppersteprestene og jødenes eldste som opprørere mot Gud og hans Sønn og viser til det samme ordet fra salmene (sml. Mt 21,33ff).

Kristus er i sin person og sitt legeme det nye tempel. Men han vil ikke være aleine. Han gjør sine disipler til levende steiner i byggverket sammen med han i et organisk fellesskap. Den kristne menighet er hans legeme og Guds tempel.

Peter tillegger ikke seg selv noen særstilling (sml. 5,1ff), men kaller sine lesere til å komme til Kristus, der han har satt sine disipler stevne i ord og sakrament. Den menighet Kristus bygger på troen og bekjennelsen (Mt 16,18), er et åndelig tempel, men har sine lokale - om enn variable - møtesteder, der de helliges samfunn manifesteres (sml. Mt 18,20).

Som den gamle pakts menighet var et kongerike av prester (2Mos. 19,6) som fikk være Gud nær (Salme 148,14), er den nytestamentlige menighet et kongelig presteskap som får være Gud nær (sml. Ef. 2,13). Det allminnelige prestedømmet er nemlig et aspekt på kristenstanden og ikke et demokratisk prinsipp. - Som de levittiske prester bar fram offer i templet i Jerusalem, blir de kristne oppbygd til å bære fram åndelige offer i kjærlighet, lovprisning og gode gjerninger (sml. Rom. 12,1; Hebr. 13,15f).

Den ære å være Guds eiendom framfor alle folk, et kongerike av prester og et hellig folk (2Mos. 19,5f), er ikke betinget av etnisk tilhørighet, men av tro (v. 6; sml. Ef 2). For den kristne menighet av israelitter og ikke-israelitter er Kristus grunnvollen (1Kor. 3,11) som består når himmel og jord forgår. For de vantro er hjørnesteinen blitt til en snublestein og en anstøtsklippe (gresk: petra skandalon). Når Peter i v. 7 henspiller på Jes. 8,14, som taler om at Herren skal bli til en snublestein og en anstøtsklippe for Israel (sml. Rom. 9,32f), vitner han dermed om at Jesus er Israels Gud.