Tekstgjennomgåelser for 3. søndag i faste, 15. mars 1998
Ved Ragnar Andersen
Korset og kraften
Gammeltestamentlig tekst: 2Sam. 22,1-
1 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. 2 Og han sa:
Herren er min klippe og min festning og min befrier,
3 min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til,
mitt skjold og min frelses horn,
min borg og min tilflukt,
min frelser.
Fra vold frelser du meg.
4 Jeg påkaller Den Høylovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
5 Dødens bølger omspente meg, fordervelsens strømmer forferdet meg.
6 Dødsrikets rep omgav meg, dødens snarer falt over meg.
7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud.
Han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.
2Sam. 22 rommer en takkesang som vi også finner i Salmenes bok, og der med et eget
åpningord: Herre, jeg har deg hjertelig kjær, min styrke! (Salme 18,2) Leseteksten
slutter etter tilbakeblikket i v. 5-
I v. 1 får vi høre hvilken historisk situasjon salmen er blitt til i (sml. Salme 18,1). David er berget fra alle sine fiender. Når han mot slutten av salmen omtaler seg som storkonge (se v. 44ff), må vi vel tenke på hans storhetstid som konge i Jerusalem (kap. 5ff). Og når han omtaler sin troskap mot Guds bud (se v. 21ff), må vi vel tenke på perioden før fallet med Batseba (jfr. kap. 11f).
David hadde mange fiender, men Saul står i en særstilling. Han var Israels salvede
konge. David ble imidlertid salvet som motkonge mens Saul ennå regjerte, fordi Saul
falt fra Herren (1Sam. 15-
Når vi husker på at det gammeltestamentlige Israel er type på den nytestamentlige menighet, finner vi her en typologi som kan legitimere at troens folk lar vigsle nye prester og biskoper når de som er vigslet fra før, ikke vil lyde Guds ord. Men som Saul stod David etter livet, og som Kaifas hatet Kristus, vil den falske kirke forfølge den sanne kirke.
Teksten handler imidlertid ikke først og fremst om Davids fiender, men om Davids frelser. De bilder som brukes om Gud i v. 2f, er hentet fra Davids erfaringsverden som flyktning og kriger i et fjellandskap som gav beskyttelse. Det ville imidlertid ha vært et tidsspørsmål når det var ute med David, om ikke Herren selv hadde berget han (sml. Salme 124). De tre innledende uttrykk "min klippe og min festning og min befrier" rommer også det som følger. Herren er klippen jeg kan stole på (sml. Salme 73,26; 94,22), han er festningen der fiendene ikke slipper inn, og han er den som frir meg fra nød og fare.
Om v. 4 sier en kommentator: "Dette er Davids hele livshistorie i en sum: han påkaller
Herren -
Prekentekst: Lk 4,31-
31 Og han kom ned til Kapernaum, en by i Galilea, og lærte dem på sabbaten. 32 Og de var slått av undring over hans lære, for hans tale var med myndighet.
33 Og i synagogen var det en mann som var besatt av en uren ånd, og han ropte med høy røst: 34 Å, hva har vi med deg å gjøre; Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss! Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige!
35 Og Jesus truet den og sa: Ti stille og far ut av ham! Og den onde ånden kastet ham ned midt iblant dem og fór ut av ham uten å skade ham.
36 Og redsel kom over alle, og de samtalte med hverandre og sa: Hva er dette for et ord? for med myndighet og kraft befaler han de urene ånder, og de farer ut.
37 Og rykte om ham kom ut til hvert sted i landet deromkring.
Jesus legger sin myndighet (gresk: exousia) for dagen (se v. 31 og 36). Han talte og lærte med myndighet, til forskjell fra de skriftlærde (sml. Mt 7,28f), som kunne drøfte ulike tolkninger av loven. Hans myndighet overgikk også profetenes. De kunne si: Så sier Herren. Men Jesus talte sine egne ord med sin egen autoritet og sa: Jeg sier dere (sml. Mt 5,21ff). Det vitner om hans guddom. Hans ord skal aldri forgå (21,33).
I v. 36 brukes også ordet kraft (gresk: dynamis). Jesus og hans ord er sterkere enn Satan og hans engler. Jesus gjør ende på djevelens gjerninger (1Jh 3,8). Demonutdrivelsene (sml. 4,41; 6,18; 8,26ff; 9,38ff; 10,17ff; 11,14; Apg 10,38) er kraftige gjerninger som viser at Guds rike er kommet nær. Mennesker som er okkupert av Satans engler, settes fri.
NT er ikke videre opptatt av å forklare demonenes opprinnelse. Men ut fra 2Pet. 2,4 og Jud. v. 6 må vi rekne med at en del av englene under ledelse av Satan har falt fra Gud i et opprør i tidenes morgen. NT er imidlertid mer opptatt av å forkynne dommen over demonene og at Jesus er langt sterkere enn Satan og hans drabanter. Sml. Mt 12,28; Lk 10,17ff; 11,20; Jh 12,31; 16,11. Et viktig poeng er at demonene står bak avgudsdyrkelsen (se 1Kor. 10,19ff).
Demonene vil hindre mennesker i å motta de åndelige og timelige velsignelser som Gud vil gi. Beretningene i NT om demoner viser at demonene er sterkere enn mennesker. De er på jakt etter fysiske baser for sin virksomhet (sml. 11,24ff). De okkuperer, gjør seg bruk av og plager mennesker som fullstendig er i deres vold. Selv Jesu disipler kunne stå maktesløse overfor en demon (9,38ff). Desto sterkere inntrykk gjør det at Jesus driver demonene ut bare ved å tale til dem (Mt 8,16).
Det er ved Guds Ånd (Mt 12,28) og Guds finger (Lk 11,20; sml. 2Mos. 8,19) Jesus driver ut demonene. Da er Guds rike, der forløsningens krefter er i virksomhet, kommet til menneskene. Guds rike erobrer området som den onde fiende har holdt. I en liknelse forklarer Jesus at demonutdrivelsene vitner om at den sterkere har overvunnet og avvæpnet den sterke (11,21f; sml. Jes. 49,24f). Forsoningsverket er så sterkt at det allerede på forhånd tvinger Satan til å gi slipp på sitt bytte.
Demonene er urene ånder (v. 33; 36; 6,18; 8,29; 9,42; 11,24). I møte med den absolutt rene og hellige blir de urene åndene redd (sml. Jak. 2,19). Spørsmålet "hva har vi med deg å gjøre?" (v. 34) er en semittisk måte å forsøke å avvise Jesus på. Som transcendente vesener vet demonene umiddelbart hvem Jesus er (v. 34; sml. v. 41; 8,28). De vet også at Jesus er både frelser og dommer for menneskene, men bare dommer for demonene. De vet at den evige ild er for djevelen og hans engler (sml. Mt 25,41). Derfor spørsmålet i Mt 8,29: "Er du kommet hit for å pine oss før tiden?"
Vi hører at Jesus kunne berøre både en spedalsk (5,13) og en død (5,54), men aldri en besatt. Ordet "epetimesen" (v. 35; sml. 9,42) vil si at Jesus talte strengt, irettesettende eller truende. Det er et guddommelig maktord (sml. Salme 18,16; 104,7; 106,9). Jesu ord har samme maktfulle virkning enten det er talt til personlige vesener, en sjukdom (sml. 4,39) eller livløse ting (sml. 8,24). Jesus tillater ikke at demonen skader mannen idet den farer ut.
Ondskapens åndehær opererer ikke bare gjennom besettelser, men gjennom en variert
strategi som retter seg både mot enkeltmennesker og samfunnsforhold. Satan og hans
engler står i en ondskapens allianse med den verden som han har okkupert, ja, selv
med kjødet hos den kristne. Mot denne dystre bakgrunnen lyder evangeliet om det dynamiske
gudsriket som er brutt inn med Jesus, og som en gang skal komme fullendt. Les gjerne
Efeserbrevet som en formaning til de frigitte (sml. kap. 1 -
Episteltekst: 2Kor. 12,7-
7 Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, er det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel, for at han skal slå meg, så jeg ikke skal opphøye meg.
8 Om denne bad jeg Herren tre ganger at han måtte vike fra meg. 9 Og han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet.
Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 10 Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.
Mange har gjettet på hva tornen i Paulus' kjød var. En tolkningstradisjon, som kan
følges tilbake til Tertullian, går ut på at det var en legemlig lidelse. Av de fysiske
tolkninger skal nevnes to: Paulus kan ha lidd av en øyensjukdom (sml. Gal. 4,13-
En annen tolkningstradisjon, som kan følges tilbake til Chrysostomos, går ut på at det var forfølgelser. Middelalderteologene tenkte gjerne på fristelser. Luther tenkte på sjelelig lidelse, sorg, beven, smerte og bedrøvelse. Han hevdet at på reformasjonstida var de åndelige forutsetninger for å forstå Paulus igjen til stede.
At vi er henvist til tolkninger og gjetninger, kan være en fordel. Da vil nok hver kirketid og hver troende leser være tilbøyelig til å forestille seg saken på bakgrunn av sin egen erfaringsverden. Og ikke mindre vil vi høre det prinsipielle svaret i v. 9 inn i vår egen situasjon.
Som Jesus i Getsemane tre ganger bad om at lidelsens kalk måtte gå ham forbi dersom det var mulig, bad Paulus tre ganger om at tornen i kjødet måtte bli tatt bort. Stort ville det ha vært å få bønnen oppfylt. Men større var det at Gud ville fullende sin kraft i apostelens skrøpelighet (sml. 4,7ff). Av dette kan vi lære korsteologi, som Paulus søker å innprente menigheten i Korint. I skriftet "Om konsilene og kirken" (1539) ser Luther korset som et av sju kjennetegn på den sanne kirke. Han sier: "For det sjuende erkjenner en i det ytre det hellige, kristne folk ved det hellige korsets legemiddel, at det må bære all ulykke og forfølgelse, all anfektelse og ondt fra djevelen, verden og kjødet, sørge i skjul, være usikker, forskrekket, i det ytre være fattig, foraktet, sjuk og svak, for at det kan bli lik sitt hode, Kristus."
Kraften i skrøpelighet eller svakhet (gresk: asthenes / astheneia) er et gjennomgangstema
i de to korinterbreva. Tonen anslås i 1Kor. 1,17 -
Dette henger sammen med at Paulus hadde opponenter i Korint, som søkte å så tvil om hans apostoliske autoritet. Andre Korinterbrev er derfor et svært personlig kampskrift. Det er imidlertid ikke i selvisk egeninteresse Paulus skriver, men for å verge menigheten mot inntrengere. Og selv om vi ikke like direkte hører at motstanderne angrep apostelens lære, som vi hører at de angrep hans person (sml. 10,2), må vi rekne med at de huset gnostiserende og herlighetsteologiske meninger (sml. 11,2ff).
Andre Korinterbrev står da for alle tider som et mønster for en Guds ords tjener som har noe av Kristi hyrdeomsorg for menigheten og ikke er bare en leiekar. Paulus' veldige selvforsvar i dette brevet, der han legitimerer seg ut fra den genuine sammenheng mellom herlighet og kors, er bestemt av nidkjærhet for troen på evangeliet om Jesus Kristus og han korsfestet.
Paulus, som sammenfatter seg med Timoteus (1,1), unngår ethvert anstøt som kan skade tjenesten, om enn mange tar anstøt av budskapet. De viser seg som Guds tjenere, slik som vi leser i 6,4ff. De kjennes på "korset", som de tålmodig bærer i trengsel og forfølgelse, på kjærligheten som driver dem til å gi alt for sin Herre og hans menighet, på Helligåndens kraft, på deres urokkelige troskap mot Guds ord. De er døde for verden, men lever for Kristus, og i materiell fattigdom gjør de mange åndelig rike.