Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 1. søndag i faste, 1. mars 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Begynt er ikke endt

 

Gammeltestamentlig tekst: 1Mos. 4,3-7

 

3 Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av jordens grøde. 4 Og også Abel bar fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer, 5 men til Kain og hans offer så han ikke.

Da ble Kain meget vred, og han stirret ned for seg. 6 Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? 7 Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal herske over den.

 

I v. 1 settes navnet Kain i forbindelse med ordet "kaniti", som betyr: jeg har skapt, jeg har kjøpt, eller: jeg har ervervet, jeg har fått. Kanskje henspiller navnet Kain også på et ord som betyr å smi. Og sin lykkes smed, det ville visst Kain være. Abel er en gjengivelse fra gresk av det hebraiske ordet hævæl. Kanskje det egentlig er et lydmalende ord, for det betyr vindpust (sml. Salme 144,4). Men det brukes i overført betydning om tomhet (så over førti ganger i Predikerens bok) og om noe flyktig, verdiløst og udugelig. Det var et rart navn å gi gutten. Men det som ingenting er, det utvalgte Gud (1Kor. 1,28).

Religiøs var Kain. For første gang hører vi om et offer som et menneske bringer Gud. Kanskje var det førstegrøden. Som uttrykk for at hele avlingen var Guds gave. Som en takk og en bønn om fortsatt velsignelse.

Han som ingenting var, bar fram et offer av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett. Når israelittene seinere kom med de førstefødte lam til tabernakel eller tempel, skulle presten sprenge blodet på alteret og brenne fettet som ildoffer til en velbehagelig duft for Herren (sml. 2Mos. 13,12f; 3Mos. 3,6ff). Slik bekjente de Gud som skaper og frelser.

Nesten i telegramstil hører vi at Herren bare så til Abel og hans offer. Men Kain og Abel er jo også omtalt i NT. Og i Hebr. 11,4 får vi klar beskjed om forskjellen. Troen skilte Abels offer fra Kains.

Navnet Kain kan også ha med kjøp å gjøre. Kain kom for å handle med Gud. Odelsbonden hadde betalingsmidler. Han kom ikke tomhendt. Fariseeren i templet takket Gud, men han mente at han mestret sitt liv med Guds hjelp (Lk 18,9ff). Så også Kain. Hadde han i grunnen noe ansvar for den dumheten som foreldrene hadde gjort seg skyldige i? Var han ikke i ferd med å reparere skaden som syndefallet hadde gjort i verden? En dyktig agronom var han, som visste å utnytte ressursene. Men sol og regn rådde han selvsagt ikke med. Derfor ville han gjøre Gud til en samarbeidspartner ved å gi han litt av utbyttet. Slik kunne hans religion være.

En kristen får lov til å ha frelsesvisshet (sml. 1Jh 5,11-13). Abel og de andre troende i GT's tid trodde på Kristus, som de ventet på. Abel visste at menneskenes frelse ikke lå i egne verdensforbedringsprogrammer, men i troen på Guds løfte om en frelser for syndere. Som tolleren gikk rettferdiggjort heim, var det Abel som Herren så til. Himmelen var åpen over Abel, som ingenting var i seg selv.

Men da Kain ikke oppnådde frelsesvisshet, ble han sint og ville verken møte Gud eller sin bror med åpent blikk og åpent sinn. Istedet for å gå inn i selvransakelse og oppgjør, lot Kain misunnelse og bitterhet få overtak.

Men Herren advarer mot synden og formaner Kain til å herske over den. Synden framstilles som et rovdyr som ligger på lur, og som må stenges ute, og som en makt som vil lure oss til fall. Den hersker over oss dersom vi ikke hersker over den. Kain bestod ikke prøven. Men Abel, som var rettferdig ved troen alene, bar også troens fagre frukt i sitt liv i rettferdige gjerninger. Se 1Jh 3,12. Det glapp for Kain fordi han ikke var renset ved troen. Det er når vi selv skal være vår lykkes smed og vårt livs arkitekt, vi kommer ut av kurs, ikke når vi er utlevert til Herren.

 

Prekentekst: Mt 16,21-23

 

21 Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og bli slått ihjel, og oppstå på den tredje dag.

22 Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! 23 Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.

 

Bekjennelsen ved Cesarea Filippi (sml. v. 13ff) står som et vendepunkt, især i Matteusevangeliet. På denne bekjennelsen eller den tro Peter bekjente, bygges kirken opp. Men troen må avgrenses mot overfladiske Messias-forventninger.

Jesu forutsigelse om sin lidelse, død og oppstandelse er den første av flere liknende steder i de synoptiske evangeliene. En taler om de tre synoptiske lidelsesforutsigelsene (sml. 17,22f; 20,17-19 og parallellstedene).

Om Jesu undervisning av disiplene bruker evangelisten i v. 21 det greske verbet "deiknyein". Som Faderen viser Sønnen hva han gjør (Jh 5,20), viser Sønnen disiplene hva som skal skje med han. Verbet synes å være så nært knyttet til tanken på å se at vi vel må tenke at Jesus søkte å få disiplene til å se i Skriften hvilken veg han måtte gå (sml. Lk 24,25ff).

Jesus må dra til Jerusalem, lide, dø og oppstå. Her står på gresk ordet "dei" (må), som er et utrykk for at Guds frelsesplan står fast og må oppfylles (sml. 26,54). Hos Lukas brukes ofte "dei" som uttrykk for at Jesu veg ligger fast (sml. Luk. 2,49; 4,43; 9,22; 13,33; 17,23; 19,5; 22,37; 24,7.44). Det svarer langt på veg til at Jesu veg er tegnet i Skriften, som Mt særlig understreker.

I bakgrunnen står på en særlig måte den fjerde sangen hos Jesaja om Herrens tjener, Jes. 52,13 - 53,12. Som forutsagt her går Jesus i døden, men skal også opphøyes gjennom oppstandelsen. Jesus så seg som Herrens lidende tjener (sml. 20,28; 26,26ff). Trolig identifiserte også jødene både Messias og Menneskesønnen i Dan. 7 med tjeneren i sangene hos Jesaja, men bildet i Jes. 53 av tjenerens lidelse ser ut til å være blitt fullstendig avstreifet i jødedommen. Et heroisk martyrium for Messias kunne nok den jødiske apokalyptikk rekne med, men neppe en stedfortredende straffelidelse.

Synedriet (det høye råd) bestod av sytti medlemmer foruten (den øverste) ypperstepresten. De skriftlærde utgjorde nok nærmest en fariseisk gruppe, mens de eldste og yppersteprestene var saddukeiske. Ypperstepresten Annas hadde reorganisert synedriet, som fram til Jerusalems fall fungerte som Jerusalems/Judeas parlament og høyeste domstol, og hvorav yppersteprestene og kanskje noen leke skattmestere utgjorde regjeringen. Dette jødiske topporganet skulle altså la Israels konge lide og dø.

Men døden er ikke det siste. Allerede på den tredje dag skal Jesus stå opp igjen. Jesus kombinerer den fjerde sangen hos Jesaja om Herrens tjener, som sier at tjeneren skal bli høyt opphøyet (sml. Jes. 52,13ff; 53,10ff), med Jonas-beretningen (sml. Matt. 12,40). Kanskje lærte han også apostlene å lese Salme 16,8ff som en profeti om hans oppstandelse (sml. Apg. 2,25ff; 13,35ff).

Korsteolog var Peter ennå ikke blitt. Impulsivt tar han Jesus til side og sier: "Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!" Men Jesus må sette Peter på plass på en skarp og klar måte. Peters bekjennelse var nok den klippen han ville bygge sin menighet på (v. 18), men personen Simon Peter hadde Satan nå lagt som snublestein for han som Gud legger på Sion som snublestein for de vantro (Rom. 9,33; 1Pet. 2,6ff; sml. Jes. 8,14; 28,16).

Det er menneskelig å søke å unngå lidelse og fare. Jesu disipler skal da heller ikke oppsøke martyriet (sml. 10,23; 24,15ff). Men i situasjonen her falt naturlig menneskelig tankegang og satanisk tankegang sammen. Først etter oppstandelsen ble disiplenes forstand åpnet så de kunne forstå Jesu veg gjennom lidelse, død og oppstandelse ut fra Skriften. Sml. Lk 9,45; 18,34; 24,44ff.

Satan vil ha flest mulig med seg i fortapelsen, og han hadde klart å lokke menneskeslekten bort fra den enfoldige tiltro til Herren. Da Gud sendte sin Sønn til jord for å sone for våre synder, var det om å gjøre for djevelen å hindre soningsverket. Kunne han få Jesus til å falle i synd, hadde han vunnet slaget i første omgang. For da kunne ikke Jesus være det skyldfrie sonofferet. Så møtte han Jesus i nærkamp og fristet han. Men Jesus slo angrepet tilbake. (Mt 4,1ff). Da Satan ikke kunne få Jesus til å falle i synd, satte han alt inn på å hindre at Jesus gikk lidelsens og dødens veg. Og han allierte seg med Peter, som selv ikke forstod det. Men Jesus seiret også i denne omgang, og på korset kunne han si sitt sterke og triumferende: "Det er fullbragt!" (Jh 19,30)

Sjelefienden hater Kristus og hans frelsesverk. Og han har dessverre en forbundsfelle i vår egen natur. Uansett hvem vi er, kan vi komme til å opptre som evangeliets fiender. Løsningen for oss ligger i å stille oss bak Kristus. "Vik bak meg!" (gresk: hypage opiså mou) kan både være en bortvisning av Satan, som talte gjennom Peter, og en plassering av Peter på det rette sted, bak Jesus som hans disippel.

Satan driver sitt spill med oss alle. Hvis ikke vi tar tankene til fange under lydighet mot Kristus (2Kor. 10,5) og enfoldig bøyer oss for og holder oss til det han og hans apostler har lært oss om frelsens veg og det kristne liv, kan vi lett både bli forført og være snublesteiner for andre, for av oss selv har vi ikke sans for det som hører Gud til.

 

Episteltekst: Jak. 1,12-15

 

12 Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

13 Ingen si når han blir fristet: Jeg blir fristet av Gud. For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. 14 Men hver blir fristet idet han blir dradd og lokket av sin egen lyst. 15 Deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

 

Saligprisningen i v. 12 tar opp tråden fra v. 2 og minner om avslutningen av saligprisningene i Jesu bergpreken (Mt 5,10-12). Et nøkkelord er "peirasmos". Det kjenner vi fra sjette bønn i Fadervår: "og led oss ikke inn i fristelse" (Mt 6,13). Men det er en merkelig tvetydighet i dette begrepet. Det kan nemlig i og for seg bety både prøvelse og fristelse.

Det tilsvarende verbet (peirazein) betyr forsøke, sette på prøve, teste. Gud tester menneskers tro og troskap (setter den på prøve) - sml. 1Mos. 22; 5Mos. 8,2.16 -, men djevelen tar anledning av testen og frister (prøver å få) til å synde. Vi ser dette i 1Mos. 2 - 3.

Ordet peirasmos kan brukes om en omstendighet eller anledning som medfører fare for synd. Sml. 1Kor. 10,12f: "Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller! Det har ikke møtt dere noen prøvelse [peirasmos] som mennesker ikke kan tåle; og Gud er trofast, som ikke skal la dere bli prøvet [peirasthenai] over evne, men gjøre både prøvelsen [to peirasmo] og dens utgang så dere kan tåle den." (Se også 1Pet. 1,6; 4,12; 2Pet. 2,9, Apok. 2,10; 3,10).

Men Jakob har en viktig presisering. Selv om Gud kan prøve, kan vi ikke si at han frister (v. 13). Djevelen frister (sml. Mt 4,1ff; 1Tess. 3,5), og han har en forbundsfelle i den onde lyst i oss (v. 14). Skildringen i v. 14f av fristelsen som føder synd, som igjen føder død, minner om syndefallsberetningen i 1Mos. 3. Sml. Luthers lille katekisme om sjette bønn i Fadervår: "Gud frister ganske visst ingen, men vi ber i denne bønn at Gud må bevare oss og holde oss oppe, så djevelen, verden og vårt eget kjød ikke skal bedra oss og forføre oss til vantro, fortvilelse og andre store synder og laster, men at vi, om vi blir anfektet på den måten, likevel til sist må seire og holde fast på seieren."

Når Jakob advarer mot å si at Gud frister, advarer han samtidig mot å definere naturlige tilbøyeligheter til synd som gudvillet. Men nettopp det er en nærliggende fare i en debatt som den om homoseksualitet. Det liberale syn ser ikke forskjell på skapelsen og den skade som er kommet inn i menneskenaturen som følge av syndefallet. Vi kan ikke uten videre avlese skaperviljen av menneskenaturen slik den i alle sine variasjoner er etter fallet. Vi er avhengige av Guds ord.