Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for Kristi forklarelses dag, 15. februar 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Tro Kristi makt og gjenkomst!

 

Gammeltestamentlig tekst: 2Mos. 3,1-6

 

1 Og Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. Og han drev engang småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. 2 Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk; og han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. 3 Og Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette vidunderlige synet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp. 4 Da Herren så at han gikk bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornbusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. 5 Da sa han: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord. 6 Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud.

 

Det er en stigning gjennom søndagens tekster fra glimtet av Guds herlighet gjennom tornebusken til Jesu Kristi herlige gjenkomst. Åpenbaringen for Moses innledet en grunnleggende åpenbaring av Guds herlighet i Israels historie. Jesus sammenfatter sin frelseshistoriske gjerning på jord som en åpenbaring av Faderens herlighet og ber om at den gjensidige herliggjørelsen av Faderen og Sønnen må bli fullført. Peter ser forklarelsen på berget som bevis på Kristi guddomsmakt og gjenkomst.

Åtti år gammel (sml. 7,7; Apg. 7,23.30) opplevde Moses at Herrens engel åpenbarte seg for han gjennom den brennende tornebusken. Og Herren kalte han til profet og til å føre Israel ut av Egypt. (2Mos. 3,1 - 4,17; Apg. 7,30ff)

Moses har lenge oppholdt seg utenfor Egypts grenser (sml. 2,11-22). I landet Midian levde han i førti år blant etterkommere av Arahams sønn Midian (sml. 1Mos. 25,2.4; 1 Krøn. 1,32f). Han ble gift med presten Jetros datter og fikk to sønner. (2Mos. 2,16ff; 18,1ff; Apg. 7,29f) Det er naturlig å tenke at såvel oppfostringen ved det egyptiske hoffet som tilværelsen som gjeter på Sinai-halvøya forberedte Moses for oppgaven å lede israelittene. Men ingen av delene strakk til i seg selv. Bare med kall fra Gud kunne Moses gå til den veldige oppgaven.

Det egentlige Midian lå på østsida av Akaba-bukta. Moses har altså streifet vidt omkring med saueflokken. Når Horeb (Sinai-fjellet) i 3,1 kalles Guds fjell, er det på grunn av de frelseshistoriske opplevelser som er knyttet til dette fjellet (sml. v. 12 og kap. 19ff).

Herrens engel - hebraisk: Malak Jahve - er en skikkelse som representerer Herren selv i hans åpenbaring, ja, en åpenbaringsform for Herren (sml. 1Mos. 16,7ff; 31,11ff). GT kan tale om skarer av engler som omgir Gud og tjener han, men Malak Jahve står i en særstilling.

I v. 2 står det at Herrens engel åpenbarte seg for Moses "i en flammende ild, midt ut av en tornebusk", og i v. 4 ser vi at Herren roper "midt ut av tornebusken" (sml. 5Mos. 33,16). Tekstene kan tale vekselvis om Herren og om hans engel. Og Herrens engel taler som Herren selv. Men samtidig skjelnes det mellom Herren og hans engel. Det er tydelig i 2Mos. 23,20ff, der Herren taler om å sende sin engel foran folket under vandringen til det lovede landet. Forholdet mellom Herren og hans engel kan uttrykkes som i 2Mos. 23,21, nemlig at Herrens navn er i hans engel.

Malak Jahve trer fram i forskjellig ytre form, en gang skjult i den brennende tornebusken, andre ganger tilsynelatende i menneskelig skikkelse (sml. Dom. 6,11ff og kap. 13). Gjennom sin engel trer Herren direkte inn i den jordiske sfære. Etter å ha sett Herrens engel, tror Manoah at han og hans hustru må dø (Dom. 13,22f; sml. Dom. 6,22). Men det måtte de ikke. I Malak Jahve er den guddommelige herligheten transformert til et plan slik at mennesker kan møte Gud. Malak Jahve representerer Herren først og fremst som frelsens, hjelpens og redningens Gud.

Moses er på hellig jord. Fordi Herren møter han der. Ordet er det viktigste kommunikasjonsmidlet i Herrens møte med Moses. Og uten Herrens ord ville ikke Moses ha skjønt opplevelsen med tornebusken. Ilden representerer Guds hellighet (sml. 19,18; 20,18; Jes. 10,17).

Etter advarselen om å komme den underfulle tornebusken for nær - det er en distanse mellom Gud og mennesket - og beskjeden om å ta skoene av føttene nå som Moses befinner seg på hellig jord (sml. Jos. 5,15), presenterer den talende seg som Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Legg merke til den respekt og ærbødighet som Moses hadde for Gud.

Herren er steget ned (v. 8), det vil si at han er trådt inn i den mennneskelige virkelighet for å gjøre sin gjerning og fri Israel fra egypterne. Herrens inngrep betyr dom for egypterne og frelse for israelittene.

 

Evangelietekst: Jh 17,1-8

 

1 Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen og sa:

Fader, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg, 2 likesom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige livet at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

4 Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre. 5 Og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!

6 Jeg har åpenbaret ditt navn for de mennesker som du gav meg av verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt ditt ord. 7 Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. 8 For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg, og de har trodd at du har utsendt meg.

 

Jesus skulle ikke forlate disiplene mer enn for en liten stund (16,16ff), og jeg synes det passer mye bedre å kalle hans skjærtorsdagstaler i kap. 13 - 16 for herliggjørelsestaler enn avskjedstaler. For Faderens og Sønnens herliggjørelse er gjennomgangstema i talene og i den påfølgende yppersteprestelige bønnen (sml. 13,31f; 14,13; 15,8; 16,14; 17,1.4f.10). Og herliggjørelsen står i nær sammenheng med vår frelse. Gjennomgangstemaet kan visst uttrykkes i disse to gjensidige tankerekkene:

1) Faderen blir herliggjort i Sønnen, som blir herliggjort i disiplene.

2) Disiplene blir herliggjort i Sønnen, som blir herliggjort i Faderen.

Det er ikke noen motsetning mellom herliggjørelse og korsbæring. Den sanne herlighetsteologi er derfor korsteologi. For Jesus og for disiplene går vegen til herlighet gjennom lidelse, og den stråler fram også i lidelse.

Teksten er hentet fra Jesu yppersteprestelige bønn, som han holdt skjærtorsdagen. Som vår store yppersteprest stod han så å si med livet i hendene, og han var klar til å ofre det for oss, klar til å tre inn i den himmelske helligdom med sitt eget blod og vinne en evig forløsning (sml. Hebr. 9,11ff).

Jesu time, som han flere ganger gåtefullt taler om, er nå kommet. Det er tida for hans herliggjørelse gjennom påskens, himmelfartens og pinsens frelseshistoriske hendelser. Sml. 2,4; 7,6.30; 8,20; 12,23; 13,1; se også 7,39.

Teksten viser tydelig at Jesus er den veg der Gud kommer til oss (v. 1-3), og der vi finner Gud, og at evangeliet er den veg der Jesus kommer til oss, og der vi finner han (v. 6-8).

Jesus har fått makt over alt kjød (sml. Dan. 7,14; Mt 28,18). Og denne veldige makt bruker han i tjeneste for Guds frelsesplan. Det evige livet må bli gitt oss, for vi har det ikke uten videre. Alle som Faderen gir til Sønnen, Jesus Kristus, kommer til han og får det evige livet (sml. 6,37ff). Faderen drar til Sønnen ved ordet og Ånden (sml. 6,44f).

Det går ingen veg til fred med Gud og evig liv utenom Jesus. Det evige livet vinnes ved at en møter Gud i Jesus Kristus og lærer Gud å kjenne gjennom Jesus Kristus (sml. Jes. 53,11). Kjennskap er et begrep som har med det helt personlige å gjøre. I Bibelen står kjennskap og samfunn for ett og det samme. Den som kjenner Jesus, lar seg omslutte av han og vandrer i hans lys og hans kraftfelt.

V. 6-8 innleder forbønnen for disiplene. I formen lyder det som en rapport om et vellykket oppdrag og en anbefaling av disiplene. Merk at Jesus (= Jahve er frelse) i ord og gjerning har åpenbart Guds navn Jahve (= Han er). Han som er den som han er (2Mos. 3,14), rekker sin frelsende arm ut i Jesus Kristus. Merk også at tro og kjennskap i kristen sammenheng ikke er motsetninger, men to sider av samme sak (sml. 6,69). Mange har ikke fått tak i dette.

Guds ord skaper tro og erkjennelse. Og troen på Kristus viser seg i at en lever i Guds ord og holder seg til det.

 

Prekentekst: 2Pet. 1,16-18

 

16 For ikke var det kløktig uttenkte myter vi fulgte da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. 17 For han fikk ære og herlighet av Gud Fader da en slik røst kom til ham fra den opphøyede herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har velbehag i. 18 Og denne røsten hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg.

 

Som vi ser av kap. 3, kjemper Peter mot slike som vil ta bort troen på verdens ende og Jesu gjenkomst. I 1,16-18 viser han til opplevelsen på berget da Jesus ble forklaret for tre disiplers øyne.

I v. 16 bruker apostelen tre uttrykk kjent fra filosofien: å viselig uttenke, myter og å følge. Apostlene følger ikke mytene som filosofene har tenkt ut. Fra opprinnelig å bety ord, tale, fortelling hadde det greske ordet "mythos" fått klang av noe tenkt, oppdiktet og uvirkelig. Platon kunne illustrere sin lære med myter (liknelser eller oppdiktede fortellinger, for eksempel om en kommende verden eller dom etter døden), og handlingen i det greske drama kaltes myte.

Men når det gjelder vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, taler apostlene om en virkelighet som de selv kan bevitne (sml. Jh 1,14). Etterat Jesus var oppstanden fra de døde, var Peter, Jakob og Johannes fri til å fortelle om forklarelsen på berget (se Mt 17,1-9). Og Peter sier i v. 17 at da Gud Faders røst lød fra himmelen, fikk Jesus ære (gresk: time) og herlighet (gresk: doksa).

I Septuaginta brukes både "time" og "doksa" som gjengivelse av det hebraiske "kabod", men da slik at "doksa" som regel brukes om Guds herlighet og den ære som tilkommer han, mens "time" vanligvis brukes om den ære Gud tildeler mennesker og den heder som tilkommer mennesker. I 2Pet. 1,17 er det tale om den ære som svarer til Jesu frelseshistoriske embete (Dan. 7,14), og den herlighet som svarer til hans guddommelige vesen (sml. Jh åp 1,10ff).

Salme 8, som NT tolker som en Messias-profeti, står nok også i bakgrunnen. I v. 6 bruker David både "kabod" og "hadar" for å uttrykke den herlighet og prakt Messias skal ha. Og denne henger uløselig sammen med hans herskerstilling (Salme 8,7ff).

Peter sier oss at forklarelsen på berget er mer enn et under som åpenbarer Jesu storhet for disiplene. Faktisk ble Jesus den gangen kronet med ære og herlighet foran sin lidelse og død (sml. Hebr. 2,9). Og den borger for at han som Menneskesønnen (Mt 17,9 par.) vil komme med himmelens skyer ved tidenes ende (sml. Dan. 7,13f). Men vi skal ikke glemme at Jesus som Guds Sønn hadde sin herlighet fra evighet av (Jh 17,5).

Den herlighet som Faderen har gitt Sønnen, har Sønnen gitt disiplene (Jh 17,22). Vi er kalt til Guds rike og hans herlighet (1Tess. 2,12). Her er et alt nå og et ennå ikke, og Paulus sier: "vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd" (2Kor. 3,18). Ved troen har en håp om herlighet (Rom. 5,2). En er Guds arving og Kristi medarving. Vegen for disiplene går gjennom lidelser til herlighet, som den gikk for Kristus (Rom. 8,17ff, sml. 2Kor. 4,17; 1Pet. 5,10). Sann herlighetsteologi er korsteologi. Trengsel og forfølgelse er noe av en "naturlov" for dem som kommer over fra verden til Guds rike. En kristen er i Kristus, og når han blir åpenbaret, skal de kristne bli åpenbaret med ham i herlighet (se Kol. 3,1ff) og da også få oppstandelseslegemer som hans (1Kor. 15,43; Fil. 3,21).

Jesus har Faderens velbehag (sml. Jes. 42,1) , og de som ved dåpen og troen hører han til, har Guds velbehag for Jesu skyld (sml. Lk 2,14).