Tekstgjennomgåelser for Vingårdssøndag, 01. februar 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Gud gir vekst

 

Gammeltestamentlig tekst: 5Mos. 8,7.11-18

 

7 Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene,

--

11 da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg idag. 12 Vokt deg så du, når du eter og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, 13 og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, 14 da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset, 15 han som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann, han som lot det strømme ut vann for deg av den hårde klippen, 16 han som gav deg manna å ete i ørkenen, en mat som dine fedre ikke kjente, for å ydmyke deg og prøve deg og så til sist gjøre vel imot deg.

17 Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom. 18 Men kom Herren din Gud i hu! For det er han som gir deg kraft til å vinne deg rikdom, fordi han vil holde sin pakt som han tilsverget dine fedre, slik som det kan ses på denne dag.

 

Teksten er en del av Moses' tale i kap. 5-26. Ørkenvandringen er endelig slutt, og nye generasjoner israelitter skal innta "vestbredden". I Øst-Jordanlandet formaner Moses dem til å holde pakten med Herren. De mange enkeltbud han denne dag gir dem, finner vi især i kap. 12-26. Men grunnkravet er hele tida det første bud (5,6) og budet om å elske Herren "av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt" (6,5).

Etter førti år i ødemarka venter overflod, rikdom og velstand (sml. også de mellomliggende vers 8-10). Men medgang kan være en større prøve enn motgang. Og ofte ble visst et folks kvalitet forringet, et folks karakter forkrøplet i ytre sett blomstrende tider.

Fruktbarheten i landet skulle være stor, fattigdom unødvendig (sml. 11,10ff). Fedrift, hagebruk og bergverksdrift kalte på iver og innsats. Alt det ytre lå til rette for et lykkelig liv i løftets land. Men israelittene måtte ikke glemme giveren mens de nyter gavene, og de måtte ikke begynne å opphøye seg selv.

Stort er det Moses sier om det landet som skal bli Israels, men større er det han sier om Israels Gud. Omtalen av Herren i v. 14-16 lyder som en lovsang, og er formet på tilsvarende måte som Salme 103,3-5, som også følger etter en formaning om ikke å glemme Herrens velgjerninger. Mens David der lovpriser Gud for hans nåde og godhet mot David selv ("min sjel"), priser Moses her Herrens nådige ledelse og oppholdelse av Israel (det kollektive "du").

Til den grunnleggende omtale av Herren som Israels Gud, som førte folket fra trelldom til frihet (sml. 2Mos. 20,2) knyttes i v. 15-16 omtalen av hans omsorg for Israel i de førti år med farer og vansker i ørkenen. Ved å utsette israelittene for motgang og prøvelser, men også ved å gi hjelp på underfull vis oppdro Herren sitt folk (sml. v. 2-5). Israelittene skulle lære at det er vårt forhold til Gud som er avgjørende. For mennesket lever ved det skapende, frelsende og oppholdende ordet som går ut av Herrens munn (sml. Mt 4,4). Et grunntema for denne søndagen er at alt godt kommer fra Herren, som kaller oss til tjeneste og vil lønne oss uten at vi har fortjent det.

Landet hører Herren til, og israelittene skulle få være gjester hos han (3Mos. 25,23). Erobringen av landet lykkes ene og alene på grunn av Guds dom over hedningene og nåde mot israelittene (sml. 9,1ff), men ved å falle fra Herren vil Israel miste retten til å bo trygt der (sml. 8,19f).

Landløftet til israelittene var fra først av betinget av at folket holdt seg til Herren. Derfor lever jødene på en usikker fot i landet all den stund de ikke vil høre på den store profeten Jesus fra Nasaret (5Mos. 18,15ff; Mt 17,5; Apg. 3,19ff). Og fred mellom jøder og arabere krever at de blir forsonet med Gud og med hverandre i Jesus Messias, Guds enbårne Sønn (Ef 2,11-22).

 

Prekentekst: Lk 17,7-10

 

7 Men hvem av dere som har en tjener som pløyer eller gjeter, vil si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? 8 Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand noe jeg kan ha til kveldsmat, og bind opp om deg og tjen meg til jeg får ett og drukket, og deretter skal du få ete og drikke? 9 Takker han vel tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt ham? [Det tror jeg ikke.]*) 10 Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er uverdige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.

*) Setningen i parentes finnes i en rekke yngre handskrifter.

 

Det som spørsmålsrekken i v. 7-9 sikter fram mot, er slutningen i v. 10. Jesus sammenlikner de tolv apostlene (v. 5) med tjenere, slaver, som er sin herre undergitt, pliktige til å tjene han først og sist i stedet for å tenke på egne ønsker.

Vi hører om en hverdagssituasjon der en mann som kanskje bare har én tjener, venter av denne at han skal fortsette med husarbeid når han kommer sliten heim fra marka om kvelden, og først når han har vartet opp sin herre, kan han selv innta sitt måltid. Husbonden vil vanligvis ikke takke tjeneren for hans arbeid ute og inne, for det er hans tjenesteplikt. Og tjeneren venter tydeligvis heller ikke takk for tjenesten.

Poenget i sammenlikningen med dette tidstypiske herre-tjener/slave-forholdet ligger først og fremst i det selvfølgelige ved tjenesten. Disiplene skal vite at de i sin tjeneste for Jesus, i sin innsats for Guds rike, ikke innlegger seg noen fortjeneste og at de aldri kan gjøre mer enn sin tjenesteplikt. Til dette svarer at de skal innta en ydmyk holdning. Tjeneren mottar pålegg, og han er pliktig til å utføre disse.

Ordet "akjreios" er gjengitt med "unyttig" i 1930/1988 og med "uverdig" i 1985. Det er unektelig en viss forskjell på de to norske orda. Men kanskje "unødvendig" er den mest dekkende oversettelsen. Jesu disipler kan nok være til nytte (sml. 2Tim. 2,21), om de enn er uverdige til å tjene Herren, men kanskje poenget er at han er suveren og uavhengig av dem. Gud er ikke avhengig av oss, men vi er avhengige av han. Er ikke dette vingårdssøndagens tema?

Begrepet tjener/slave (gresk: "doulos") har nok i NT en særskilt tilknytning til forynnertjenesten, og da i første omgang aposteltjenesten (sml. Apg. 4,29; 16,17; 20,19), selv om det også kan betegne kristenstanden mer allmennt. Sml. Lk 12,41ff.

Vår tekst rommer såvisst ikke alt som er å si om tjenesteforholdet. I 12,35-40 og 42-48 hører vi at de rette tjenere prises salige. Deres herre skal tjene dem (12,37) og sette dem over alt det han eier (12,44). I 19,11-27 hører vi at troskap i det små belønnes med en høyere tjeneste. Dette synes å bekrefte at poenget i vår liknelse er konsentrert om tjenestens selvfølge. Teksten vil såvisst ikke benekte at herligheten venter den oppriktige tjeneren. Når NT endog kan tale om lønn i en slik sammenheng, er det et bilde fra arbeidslivet som betegner resultatet av Kristus-etterfølgelsen, mens det samtidig og dypest sett er nåde.

Vår tekst blir jo i dette perspektivet en svært markert understrekning av at det å få del i herligheten er nåde. Paulus priser Guds nåde som det bærende også for tjenesten. Når han har arbeidet mer enn andre for evangeliet, er det likevel ikke han som har gjort det, men Guds nåde (sml. 1Kor. 15,10).

 

Episteltekst: 1Kor. 3,4-11

 

4 For når en sier: Jeg er tilhenger av Paulus! - og en annen: Jeg av Apollos! - er dere ikke da mennesker?

5 Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som dere kom til troen ved, og det etter som Herren gav enhver. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. 7 Derfor er verken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud, som gir vekst.

8 Den som planter, og den som vanner, er ett, men hver enkelt skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. 9 For vi er Guds medarbeidere; dere er Guds åker, Guds byggverk.

10 Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre. Men enhver se til hvordan han bygger videre! 11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.

 

I 1Kor. 3 - 4 kjemper Paulus forat menigheten skal få et rett forhold til sine lærere. Lærerne er tjenere og skal ikke spilles ut mot hverandre. Menigheten er Guds åker, Guds byggverk, et tempel under oppførelse. Grunnvollen er Kristus, og det er om å gjøre å bygge på denne grunnvoll.

Menigheten i Korint var grunnlagt ved Paulus' virke i byen under hans såkalte andre misjonsreise. Han ble her i 1 1/2 år. Sml. Apg. 18,1-18. Apollos var jøde fra Alexandria og hadde vitnet ivrig om Jesus i Efesus, men han manglet dypere innsikt i kristendommen før Priskilla og Akvilas tok seg av han. Etter dette kom han til Korint og virket der (sml. Apg. 18,24 - 19,1).

Når Paulus skriver Første Korinterbrev, oppholder han seg i Efesus på sin såkalte tredje misjonsreise. Det framgår av brevet at han både muntlig og skriftlig er informert om situasjonen i Korint. Se i vår sammenheng 1,11; 16,12. Situasjonen i Korint-menigheten er forvirret. Det er splid mellom grupper, strid om Paulus' og Apollos' personer og en rekke andre problemer. Apostelen griper inn og gir løsning på problemene ut fra den ene kristne tro og den sanne kristne kjærlighet.

Med spørsmålet i v. 4 vil apostelen påvise at leserne er umodne til tross for at de selv tenkte noe annet. De er bestemt av den falne natur, av kjødet, se v. 1-3. Splittelsen vitner mot dem, åndelig modenhet ville ha gitt en dypere innsikt i forholdet mellom Gud, forkynnerne og menigheten. Mangelen på åndelig modenhet henger sammen med mangel på helliggjørelse. Der Ånden får råde, skapes enhet, jfr. 1,10; Gal. 5,16ff.

Det synes som menigheten ikke deler seg på lærespørsmål, men på sympatier og antipatier for forskjellige lærere. Se 1,10ff. Paulus vil ikke vite av at han og Apollos skal spilles ut mot hverandre, heller ikke at noen skal danne en Kefas-fraksjon. Det er også de som sier at de holder seg til Kristus. Det lar seg ikke gjøre å beskrive sikkert de ulike grupper, men vi kan anta at Apollos-gruppen var ganske opptatt av filosofi og retorikk (talekunst).

V. 5-7 minner oss om dagens evangelietekst, Lk 17,7-10. Paulus og Apollos er tjenere og redskaper for Gud. Ikke paktsmidlere som noen skulle være døpt til (sml. 1,13ff), og heller ikke filosofer med hver sine tankebygninger som de vil ha andre til å tro (sml. 2Kor. 4,5). Menigheten er kalt til tro ved dem, ikke til tro på dem. De to står i et arbeidsfellesskap, her uttrykt i bilder fra jordbruket. Og som i jordbruk så i gudsrikearbeid: Det er Gud som gir vekst. Det er ikke Gud som er avhengig av Paulus og Apollos, men det er de som er avhengige av han (sml. v. 10: "Etter den Guds nåde som er gitt meg, ...").

Enheten mellom Paulus og Apollos (se v. 8a) kaster et avslørende lys over splittelsen i menigheten. V. 8b tar opp en ny tanke. Tjenerne står enkeltvis ansvarlige overfor Gud. Med et bilde fra det menneskelige arbeidslivet taler apostelen om lønn, fordi det dreier seg om et resultat av gudsrikearbeidet, men det er ikke å forstå som fortjeneste, men som nåde.

V. 9a har på gresk ordstillingen: Guds nemlig er vi medarbeidere. Det kan nok bety at Paulus og Apollos arbeider sammen med Gud. Men snarere betyr det vel at Paulus og Apollos begge tilhører Gud, og at de arbeider sammen: For vi er medarbeidere som hører Gud til.

Åkerland (gresk: georgion) er et jordstykke det arbeides på, og byggverk (gresk: oikodome) er et hus det bygges på, et "byggeri", som danskene sier. Bestemmelsen av menighetsarbeidet som Guds verk går partivesenet imot (sml. v. 21ff).

Ved den misjonerende Kristus-forkynnelsen legges grunnvollen for en menighet, (v. 10f; sml. Rom. 15,20). Kristus er den eneste mulige grunnvoll for en kristen menighet (sml. Paulus' tilbakeblikk i 2,1f). Og den apostoliske Kristus-forkynnelsen er frelsesorientert og kors-sentrert (sml. 1,17ff; Gal. 3,1). Ved sitt misjonsarbeid har Paulus lagt grunnvollen for menigheten i Korint. Han har gjort det i kraft av Guds nåde og da i klokskap. Han sier ikke dette i selvros, men i bevissthet om kall og utrustning.

"Kjaris" er her tjenestenåde, kjarismatisk utrustning (sml. 15,10, Rom. 12,6; 1Pet. 4,10). Frelsesnåden er den samme for alle, men tjenestenåden, som også er gratis og ufortjent, er forskjellig. Tjenestenåde består i nådegaver fra Den Hellige Ånd til menighetsbygging (jfr. kap. 12).

For den som skal bygge etter Paulus i Korint, gjelder det å bygge i samsvar med grunnvollen. Det er utelukket at Apollos eller andre skal kunne stå for en annen lære enn den Paulus stod for. Paulus anerkjenner Apollos (jfr. 3,21f; 4,6). Og nå gjelder det at den eller de som bygger i Korint, tar til seg formaningen.